Tråd om bygda.

[Frk Snasen]

Min mor (dengang 50 år) flyttet til en bygd for 20 år siden, hun og mannen trivdes heller ikke fordi en kom ikke innpå bygdefolket, ble ikke inkludert, men heller mistenkeliggjort, snakket/sladret om.

Det verste er. Det er tyve år siden, og ingenting har forandret seg.

[Auraya]

Ikke ofte jeg skriver dette, men her synes jeg faktisk Frk Snasen traff spikeren på hodet. Det er selvsagt litt forskjellig fra sted til sted, feks har jeg vokst opp i en liten bygd, og der evnet folk ihvertfall å si hei til fremmede og føre en normal samtale. Men det var jo en del mobbing og slarving der også. Jeg passa egentlig aldri 100% inn der, og flytta med en gang jeg kunne, dvs for å gå på vgs.

Etter noen år i Oslo valgte jeg og kjæresten å flytte til ei bygd igjen, hvor det var omtrent som Snasen beskriver. Folk var veldig hyggelige, og vi ble fort kjent på butikken og refrenget var "så flott at det flytter noen unge mennesker hit" Virker kjempetrivelig, helt til du faktisk prøver å bli mer kjent enn ett nikk på butikken, og tar noe initiativ til å treffes, da viser det seg at alle har nok med de vennene de har fra før. De vil gjerne at folk skal flytte dit, men ingen er villige til å gjøre noe sosialt for at folk skal bli der.

I bygda vi bodde var det tre grunner til at folk flytta dit:

1. De har/skulle ha barn, og det er bra for barn å bo på landet.

2. De kommer egentlig derfra.

3. De er narkomane som flytter fra storbyen for å avruse seg, men ender opp med å rundstjele alle naboene og selge dop på den lokale ungdomsklubben.

Passet du ikke inn i boks 1 & 2 ble du automatisk mistenkt for å være en nummer 3. Sikkert derfor folk var litt skeptiske, men de kan jo ikke klage på fraflytningsproblemer når de møter nye folk på en slik måte.

Noe av problemet med å få venner der var at vi hadde lite til felles med dem som bodde der. Folk på vår alder, dvs rundt 30 var travelt opptatt med 3je eller 4de barnet, og gikk på swingkurs og drakk hjemmebrent når ungene en sjelden gang var hos besteforeldrene. De på 20+ drakk hjemmebrent hver helg, og råna og skrudde bil, og hørte på Hellbillies og Rune Rudberg. Førerkort ble også ansett som en frivillig sak, jeg ble litt sjokkert ettehvert som jeg oppdaga hvor mange som kjørte rundt uten lappen, og lensmannen var nok klar over hvem det gjaldt, siden alle visste alt om alle, og slo tydeligvis bare ned på det hos folk han ikke likte. Selv er jeg glad i friluftsliv, men den eneste måten lokalbefolkninga brukte den flotte naturen på var å løpe rundt i den å drepe ting, alt fra fisking til storviltjakt. Å gå tur var tydeligvis bortkastet tid, så lenge det ikke var med mål om å fylle fryseren.

Og det var de interessene 98% av befolkninga hadde, siden alle som ikke trivdes med dette var fornuftige nok til å flytte vekk med en gang de hadde fullført vgs. Og de siste 2% satt i en kjeller ett sted og røykte hasj, mens det lokale politiet kjørte full spaning på utsida, så de var det også litt vanskelig å bli kjent med, i tillegg til at jeg hadde liten interesse av å starte mitt sosiale liv i bygda med å bli det lokalavisa kalte "en kjenning av politiet".

Da jeg tilslutt fikk meg jobb begynte jeg å forstå hvorfor vi ikke passa inn. De andre prøvde å prate med meg i lunsjen, men med en undertone av at de skulle finne ut hva slags raring jeg var, som hadde flytta dit, og når jeg prøvde å ta opp ett tema ble de bare stille og stirret en annen vei. Men når jeg satt å bare hørte på de andre oppdaget jeg hva som engasjerte dem, nemlig sladder. Hvem har pult hvem, og under hvilke omstendigheter, og hvor har det ført til skilsmisse, og hvilke lausunger har blitt døpt i det siste. Pluss masse dritt om sjefen og andre i bygda som tjener godt med penger. Jeg ble også overrasket over hvor mye skit folk greide å vrenge ut av seg om partneren sin eller eksen. En evig strøm av klager på fyren eller dama, gjerne på bagateller, og hvordan de hadde "tatt igjen" den siste uka. Mistenkte etterhvert at de bare var sammen fordi utvalget var så dårlig, og egentlig ikke var glad i hverandre i det hele tatt.

Grunnen til at man blir tjukk av å bo på bygda er også all bilkjøringa. Bor man i Oslo tar man gjerne bussen, og da er det alltid ett lite stykke å gå til nærmeste bussstopp, og skal man korte strekninger er det raskere å gå noen kvartaler. Kjører man bil i Oslo er det ikke ofte man finner parkeringsplass rett utenfor hjemme eller jobb, og man ender også da opp med å gå noen kvartaler til og fra bilen hver eneste dag. Skal man på byen en kveld ender man ofte opp med å gå hele veien, eller fra nærmeste nattbussstopp. På bygda går det nesten ingen busser, så alle må ha bil, og den finner man parkeringsplass til overalt, rett på utsiden, både hjemme, på jobb og utenfor butikken, så man går bare noen få meter. Jeg så flere ganger at lokalbefolkninga kjørte mellom feks Rimi og apoteket, selv om disse lå 100 meter fra hverandre. Jeg pleide å parkere bilen ett sted i "sentrum" og gå mellom de ulike stedene jeg skulle, siden det var snakk om maks 500 meter uansett, og det var visst skikkelig sært. Og skal man på fest der må man enten ta drosje fra dør til dør, eller ha en egen råner som sjåfør. I tillegg kommer det at kostholdet ligger like langt etter som moten ellers, og de eneste alternativene for å spise "ute" er en bensinstasjon og ett gatekjøkken, og da blir det mye usunn mat. Jeg gikk ned ganske mange kilo jeg også, da jeg tilslutt tok til vett og flyttet derfra.

Problemet når man diskuterer livet på landet er at alle som bor der faller inn i en av to hovedgrupper, nemlig de som passer inn, og de som ikke gjør det. Og de har liten mulighet til å forstå den andres opplevelse av det. For passer man først inn er bygda kjempefin, og det at alle kjenner alle blir noe positivt, siden det betyr at du får masse venner som er akkurat som deg, og alle stille opp og gjør deg tjenester osv. Men står man på utsiden av dette blir det at alle kjenner alle negativt, og noe som hindrer en både sosialt og økonomisk. Så to mennesker kan bo i nabohus i samme bygd, og ha helt ulik oppfattelse av hvordan det er, og begge syn er like reelle.

Endret 11. juli 2010 av Auraya

[Frk Snasen]

Ikke ofte jeg skriver dette, men her synes jeg faktisk Frk Snasen traff spikeren på hodet. Det er selvsagt litt forskjellig fra sted til sted, feks har jeg vokst opp i en liten bygd, og der evnet folk ihvertfall å si hei til fremmede og føre en normal samtale. Men det var jo en del mobbing og slarving der også. Jeg passa egentlig aldri 100% inn der, og flytta med en gang jeg kunne, dvs for å gå på vgs.

Etter noen år i Oslo valgte jeg og kjæresten å flytte til ei bygd igjen, hvor det var omtrent som Snasen beskriver. Folk var veldig hyggelige, og vi ble fort kjent på butikken og refrenget var "så flott at det flytter noen unge mennesker hit" Virker kjempetrivelig, helt til du faktisk prøver å bli mer kjent enn ett nikk på butikken, og tar noe initiativ til å treffes, da viser det seg at alle har nok med de vennene de har fra før. De vil gjerne at folk skal flytte dit, men ingen er villige til å gjøre noe sosialt for at folk skal bli der.

I bygda vi bodde var det tre grunner til at folk flytta dit:

1. De har/skulle ha barn, og det er bra for barn å bo på landet.

2. De kommer egentlig derfra.

3. De er narkomane som flytter fra storbyen for å avruse seg, men ender opp med å rundstjele alle naboene og selge dop på den lokale ungdomsklubben.

Passet du ikke inn i boks 1 & 2 ble du automatisk mistenkt for å være en nummer 3. Sikkert derfor folk var litt skeptiske, men de kan jo ikke klage på fraflytningsproblemer når de møter nye folk på en slik måte.

Noe av problemet med å få venner der var at vi hadde lite til felles med dem som bodde der. Folk på vår alder, dvs rundt 30 var travelt opptatt med 3je eller 4de barnet, og gikk på swingkurs og drakk hjemmebrent når ungene en sjelden gang var hos besteforeldrene. De på 20+ drakk hjemmebrent hver helg, og råna og skrudde bil, og hørte på Hellbillies og Rune Rudberg. Førerkort ble også ansett som en frivillig sak, jeg ble litt sjokkert ettehvert som jeg oppdaga hvor mange som kjørte rundt uten lappen, og lensmannen var nok klar over hvem det gjaldt, siden alle visste alt om alle, og slo tydeligvis bare ned på det hos folk han ikke likte. Selv er jeg glad i friluftsliv, men den eneste måten lokalbefolkninga brukte den flotte naturen på var å løpe rundt i den å drepe ting, alt fra fisking til storviltjakt. Å gå tur var tydeligvis bortkastet tid, så lenge det ikke var med mål om å fylle fryseren.

Og det var de interessene 98% av befolkninga hadde, siden alle som ikke trivdes med dette var fornuftige nok til å flytte vekk med en gang de hadde fullført vgs. Og de siste 2% satt i en kjeller ett sted og røykte hasj, mens det lokale politiet kjørte full spaning på utsida, så de var det også litt vanskelig å bli kjent med, i tillegg til at jeg hadde liten interesse av å starte mitt sosiale liv i bygda med å bli det lokalavisa kalte "en kjenning av politiet".

Da jeg tilslutt fikk meg jobb begynte jeg å forstå hvorfor vi ikke passa inn. De andre prøvde å prate med meg i lunsjen, men med en undertone av at de skulle finne ut hva slags raring jeg var, som hadde flytta dit, og når jeg prøvde å ta opp ett tema ble de bare stille og stirret en annen vei. Men når jeg satt å bare hørte på de andre oppdaget jeg hva som engasjerte dem, nemlig sladder. Hvem har pult hvem, og under hvilke omstendigheter, og hvor har det ført til skilsmisse, og hvilke lausunger har blitt døpt i det siste. Pluss masse dritt om sjefen og andre i bygda som tjener godt med penger. Jeg ble også overrasket over hvor mye skit folk greide å vrenge ut av seg om partneren sin eller eksen. En evig strøm av klager på fyren eller dama, gjerne på bagateller, og hvordan de hadde "tatt igjen" den siste uka. Mistenkte etterhvert at de bare var sammen fordi utvalget var så dårlig, og egentlig ikke var glad i hverandre i det hele tatt.

Grunnen til at man blir tjukk av å bo på bygda er også all bilkjøringa. Bor man i Oslo tar man gjerne bussen, og da er det alltid ett lite stykke å gå til nærmeste bussstopp, og skal man korte strekninger er det raskere å gå noen kvartaler. Kjører man bil i Oslo er det ikke ofte man finner parkeringsplass rett utenfor hjemme eller jobb, og man ender også da opp med å gå noen kvartaler til og fra bilen hver eneste dag. Skal man på byen en kveld ender man ofte opp med å gå hele veien, eller fra nærmeste nattbussstopp. På bygda går det nesten ingen busser, så alle må ha bil, og den finner man parkeringsplass til overalt, rett på utsiden, både hjemme, på jobb og utenfor butikken, så man går bare noen få meter. Jeg så flere ganger at lokalbefolkninga kjørte mellom feks Rimi og apoteket, selv om disse lå 100 meter fra hverandre. Jeg pleide å parkere bilen ett sted i "sentrum" og gå mellom de ulike stedene jeg skulle, siden det var snakk om maks 500 meter uansett, og det var visst skikkelig sært. Og skal man på fest der må man enten ta drosje fra dør til dør, eller ha en egen råner som sjåfør. I tillegg kommer det at kostholdet ligger like langt etter som moten ellers, og de eneste alternativene for å spise "ute" er en bensinstasjon og ett gatekjøkken, og da blir det mye usunn mat. Jeg gikk ned ganske mange kilo jeg også, da jeg tilslutt tok til vett og flyttet derfra.

Problemet når man diskuterer livet på landet er at alle som bor der faller inn i en av to hovedgrupper, nemlig de som passer inn, og de som ikke gjør det. Og de har liten mulighet til å forstå den andres opplevelse av det. For passer man først inn er bygda kjempefin, og det at alle kjenner alle blir noe positivt, siden det betyr at du får masse venner som er akkurat som deg, og alle stille opp og gjør deg tjenester osv. Men står man på utsiden av dette blir det at alle kjenner alle negativt, og noe som hindrer en både sosialt og økonomisk. Så to mennesker kan bo i nabohus i samme bygd, og ha helt ulik oppfattelse av hvordan det er, og begge syn er like reelle.

Jo amen. Helt enig.

Som en dame her sa til meg,

50% av denne bygen er uføretrygded. De resterende 50%'ene hjelper de uføretrygdede.

Dette mtp kjøring uten lappen har jeg og merket, og jeg så daglig unge gutter som brøyt trafikkreglene.

Får meg til å lure på om disse ofte kan stå for de grusomme bilulykkene man kan lese om i avisene, da tre ungdommer kræsjet med en familie på fire.

Ikke rart mtp hvordan de kjørte der. De kunne jo ikke kjøre.

Jeg så og det at de må kjøre fra sted til sted. Er nok der mye av vektøkningen kommer i bildet.

Jeg gjorde og så du. Parkerte bilen i "sentrum" og gikk fra sted til sted. Derimot måtte de andre kjøre, stoppe, kjøre, stoppe hver 50'ende meter.

Jeg må og si at jeg lurte veldig på enkelte kjærlighetsforhold der.

Jeg har nemlig tatt meg i å tenke at de velger hverandre da det er mangelvare på folk de virkelig vil ha.

Var det slutt så lå eksene og kriget med hverandre, og det kan virke som dette hadde pågått i flere år. Litt action må de vel ha i hverdagen...

Jaja... Hver sin smak?

[Porcelain]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvilken bygd du har bodd i frk snasen. Man skulle da virkelig tro at et sted med høyskole ikke er sånn, med mindre du gikk på transportlinja i Våler eller noe i den duren.

Jeg er selv bygdejente, men har bodd i storby de siste årene pga studier. Når det gjelder dette med å bli kjent med folk har jo jeg da forsøkt dette den andre veien - jeg blir fort kjent med folk på studiet , og på student-aktiviteter... Men jeg blir jo ikke kjent med barnehageassistenten i naboleiligheten, eller hu som jobber i klesbutikken på det ene kjøpesenteret jeg er innom. Man blir sjelden kjent med folk bare fordi man bor i samme bygd, dersom man engasjerer seg i aktivitere vil jeg derimot påstå at terskelen er mye lavere. Har venninner fra mitt hjemsted som studerte i andre bygder/på små tettsteder, og de spilte f.eks på det lokale fotballaget - og ble kjent med de andre jentene der. Selv om man bor på bygda er det ikke nødvendigvis sånn at folk kommer hjem på døra til deg og inviterer deg med på fest - spesielt ikke når du er student. Det gjør man ikke i byen heller..

Jeg bor i en kommune der vi har veldig mange innflyttere pga sesongbaserte jobber i reiselivet. Disse danner gjerne sine egne grupperinger , som blir noe lignende en student"gjeng" , og blir dermed ikke kjent med så mange andre enn hverandre. De som derimot flytter hit og engasjerer seg, eller har jobber der man får en del sosialisering i hverdagen har ingen problemer med sånt.

Og jada, man har alle slags rare folk på bygda - men det har man i byen og. Jeg har overlevd 19 år på bygda uten å være hverken råneberte, sminke meg oransje eller drikke heimbrent. Gravid ble jeg heller ikke gitt. Jeg stortrives i byen, og vet ikke om jeg kommer til å flytte tilbake til hjemstedet mitt - men det er mye positivt her og. Greit nok, det florerer ikke av butikker, åpningstidene er dårligere enn i byen, og man er avhengig av bil - men det er mange positive grunner for å velge bygdelivet og. Den dagen jeg får barn vil jeg heller bo i en bygd enn midt i en storby. Det at alle kjenner alle er ikke bare negativt, det er utrolig betryggende å vite hvem folk er i mange tilfeller.

Man må gjøre en innsats som innflytter uansett hvor man flytter. Man kan ikke forvente at de som bor der fra før skal si "hurra, endelig et nytt menneske!" - men mange vil være interesserte i å bli kjent med deg, og dersom du er en person som bringer med deg noe positivt og kan bli en ressurs for en del av lokalsamfunnet (sminkør på ungdomslagets teateroppsettninger, skitrener for 8-åringene, forkjemper for gang- og sykkelvei : Eller bare at du bidrar positivt med utdannelsen og jobben din ) så vil du i de fleste bygder bli godtatt uten problemer. Du kan stikke innom naboen eller en kollega og sitte med en kaffekopp på verandaen i en halvtime uten problemer, og du blir gjerne spurt om å bake kake til en konfirmasjon f.eks.

Mamman min og de mange av hennes venner er innflyttere i bygda mi. Flere av disse har nå stor respekt, de blir sett på som ressurspersoner, de innehar stillinger som innebærer prestisje , og de blir respektert for det de gjør. Det at de er utenfra merker man ikke på noen annen måte enn dialekta..

Bygdedyret finnes, ja. Men det er ikke så jævla vanskelig å unngå det heller. I tillegg kan en del av de du tydeligvis ser ned på , med oransje ansikt og ihjelbleka hår være hyggelige mennesker dersom du klarer å se forbi utseendet og legge bort dine negative holdninger.

[Colargol]

Tør jeg spørre...hvilket fylke var du Frk. Snasen?

[Auraya]

Mamman min og de mange av hennes venner er innflyttere i bygda mi. Flere av disse har nå stor respekt, de blir sett på som ressurspersoner, de innehar stillinger som innebærer prestisje , og de blir respektert for det de gjør. Det at de er utenfra merker man ikke på noen annen måte enn dialekta..

Det er vel ingen som har sagt at ingen får innpass på bygda? Problemet er at det i mange bygder er alt for snevre rammer for hvem som blir godkjent, og hvem som ikke blir det. Nå kjenner jeg selvsagt ikke til din bygd, men moren din har tydeligvis giftet seg med en lokal person, og fått barn i bygda, og kanskje kjøpt hus også, noe som har vært ett viktig kriterie for å bli godtatt i de bygdene jeg har bodd.

Det er de andre som får problemer, de du ikke ser, fordi ingen vil ha kontakt med dem, fordi de kanskje ikke har råd til å kjøpe bolig enda, og hvor begge i ett par kommer utenfra, og som ikke skal ha barn før om noen år, de blir ofte fryst ut og flytter, før de kommer så langt, fordi de ikke passer inn i den firkanta lille boksen. Og det er greit nok det også, men da synes jeg det blir litt tåpelig å komme etterpå å klage på økt fraflytning, noe jeg har sett er en tendens mange steder.

Det er heller ingen som har sagt at de møtte opp i bygda med en nedlatende holdning. Jeg vil tro at de aller fleste som velger å flytte til en bygd i voksen alder er positive i utgangspunktet. Jeg tenkte ihvertfall at dette ville gå kjempefint, jeg kommer jo fra bygda og trives med å bo på landet, på mange måter. Jeg har heller aldri hatt problemer med å bli kjent med folk før, men på det stedet jeg bodde stanget vi bare hodet i veggen i årevis. Og den negative holdningen kom etter flere års slit med å prøve å etablere seg på ett nytt sted, og masse negative erfaringer med folka der.

Vi var positive, og alle var overfladisk positive tilbake, men med en gang vi prøvde å ta noe konkret initiativ ble vi bare avvist på en like vennlig og ullen måte. Deltok også på det lille som var av aktiviteter, og det føltes litt som å være tilbake på barneskolen, hvor alle flokker seg sammen i den ene enden av rommet og skuler på den nye raringen. Å få seg jobb var noe vi prøvde hardt på, men det tok tid, siden 90% av alle jobber blir utlyst blant bekjente, og vi kjente jo ingen. Og de eneste som tilslutt ville ansette sånne som oss var firmaer drevet av andre innflyttere, eller sentrale kontorer som ville etablere seg på stedet.

Hvis du tror at det er lett å unngå bygdedyret betyr det bare at du sitter på den riktige siden av det, og aldri har blitt rammet av det, og at du er en del av problemet. Det er som ett virus, blir man først bitt er man tydeligvis spedalsk, og ingen vil ha noe med en å gjøre. I den bygda jeg bodde var det folk som hadde bodd der i tre-fire generasjoner, og som drev noen av de største bedriftene i bygda, og de ble fortsatt omtalt som "den nye familien", eller "innflytterne". Da blir det litt håpløst å si at det bare er å ha en positiv innstilling, så ordner det seg.

Min erfaring er at terskelen for å bli kjent er høyere på bygda, dels fordi det blir så intimt. I byen kan man foreslå at man stikker ut og tar en øl eller en kaffe, på ett nøytralt sted, mens når man bor på ett sted uten kafeer ol må man nesten invitere seg hjem til folk, og da blir terskelen høyere, når det bare er noen man er på nikk med.

Rent medmenneskelig er det gjerne slik i byen at dersom man vil være i fred og slår blikket ned så lar folk en være, men dersom man smiler til naboen og slår av en prat blir man fort kjent. På bygda derimot blir man hilst på uansett, men det er veldig vanskelig å utvide kontakten utover det, hvis man ikke allerede har en fot innenfor.

[Gjest AnonymBruker]

Respekt er vel et sentralt ord her.

Og når man er fast bestemt på at slik er det i byen eller bygda, så har man alt satt begrensninger.

Men så klart, har dere bestemt dere for at det er slik, så er det vel slik også uansett.

Da gidder man ikke å komme med andre synspunkter - er vel derfor det ikke har kommet så mange svar på denne tråden.

[Frk Snasen]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvilken bygd du har bodd i frk snasen. Man skulle da virkelig tro at et sted med høyskole ikke er sånn, med mindre du gikk på transportlinja i Våler eller noe i den duren.

Jeg er selv bygdejente, men har bodd i storby de siste årene pga studier. Når det gjelder dette med å bli kjent med folk har jo jeg da forsøkt dette den andre veien - jeg blir fort kjent med folk på studiet , og på student-aktiviteter... Men jeg blir jo ikke kjent med barnehageassistenten i naboleiligheten, eller hu som jobber i klesbutikken på det ene kjøpesenteret jeg er innom. Man blir sjelden kjent med folk bare fordi man bor i samme bygd, dersom man engasjerer seg i aktivitere vil jeg derimot påstå at terskelen er mye lavere. Har venninner fra mitt hjemsted som studerte i andre bygder/på små tettsteder, og de spilte f.eks på det lokale fotballaget - og ble kjent med de andre jentene der. Selv om man bor på bygda er det ikke nødvendigvis sånn at folk kommer hjem på døra til deg og inviterer deg med på fest - spesielt ikke når du er student. Det gjør man ikke i byen heller..

Jeg bor i en kommune der vi har veldig mange innflyttere pga sesongbaserte jobber i reiselivet. Disse danner gjerne sine egne grupperinger , som blir noe lignende en student"gjeng" , og blir dermed ikke kjent med så mange andre enn hverandre. De som derimot flytter hit og engasjerer seg, eller har jobber der man får en del sosialisering i hverdagen har ingen problemer med sånt.

Og jada, man har alle slags rare folk på bygda - men det har man i byen og. Jeg har overlevd 19 år på bygda uten å være hverken råneberte, sminke meg oransje eller drikke heimbrent. Gravid ble jeg heller ikke gitt. Jeg stortrives i byen, og vet ikke om jeg kommer til å flytte tilbake til hjemstedet mitt - men det er mye positivt her og. Greit nok, det florerer ikke av butikker, åpningstidene er dårligere enn i byen, og man er avhengig av bil - men det er mange positive grunner for å velge bygdelivet og. Den dagen jeg får barn vil jeg heller bo i en bygd enn midt i en storby. Det at alle kjenner alle er ikke bare negativt, det er utrolig betryggende å vite hvem folk er i mange tilfeller.

Man må gjøre en innsats som innflytter uansett hvor man flytter. Man kan ikke forvente at de som bor der fra før skal si "hurra, endelig et nytt menneske!" - men mange vil være interesserte i å bli kjent med deg, og dersom du er en person som bringer med deg noe positivt og kan bli en ressurs for en del av lokalsamfunnet (sminkør på ungdomslagets teateroppsettninger, skitrener for 8-åringene, forkjemper for gang- og sykkelvei : Eller bare at du bidrar positivt med utdannelsen og jobben din ) så vil du i de fleste bygder bli godtatt uten problemer. Du kan stikke innom naboen eller en kollega og sitte med en kaffekopp på verandaen i en halvtime uten problemer, og du blir gjerne spurt om å bake kake til en konfirmasjon f.eks.

Mamman min og de mange av hennes venner er innflyttere i bygda mi. Flere av disse har nå stor respekt, de blir sett på som ressurspersoner, de innehar stillinger som innebærer prestisje , og de blir respektert for det de gjør. Det at de er utenfra merker man ikke på noen annen måte enn dialekta..

Bygdedyret finnes, ja. Men det er ikke så jævla vanskelig å unngå det heller. I tillegg kan en del av de du tydeligvis ser ned på , med oransje ansikt og ihjelbleka hår være hyggelige mennesker dersom du klarer å se forbi utseendet og legge bort dine negative holdninger.

Jeg forventer ikke at de skal komme på ringe på dørene våre.

Jeg og to på studiene jeg var på, melde oss inn på et treningssenter der alle kjente alle, og "alle ble venn med alle".

Vi KUNNE vel ha kommet mer innpå dem, hvis vi fant det for godt å sladre, råne rundt i biler, fortelle om oss selv i negativ oppfattelse, osv, men slik ønsket i hvertfall ikke jeg å presentere meg selv. Dette fant vi ut i den senere tid, i ettertid av sammenkomster på en lokale kroa, osv.

Jeg påstår heller ikke at dette forekommer i byen. tvert i mot.

Der er det nok enda vanskeligere, men jeg forventer at man kan få "nornmale" svar når man snakker til en fremmed, i stedet for at de faller ti meter bakover, eller rødmer fra topp til tå (de kan selvsagt ikke noe for sistnevnte, men det er der denne selvtillitsgreien kommer inn i bildet, og det er synd - og jeg lurer på hvorfor så mange lider av et dårlig selvbilde der).

Det jeg savner er dette laid-backe forholdet til samfunnet og mennesket i det hele tatt.

Det syns jeg ikke det er slik på bygdene. Der syns jeg folk oppfører seg slik andre vil du skal oppføre seg. De får mao ikke vært den de er. Der skal man "go with the flow".

Jeg og flere studenter medlte oss inn i røde kors og noen på frivillighetssentralen.

Der var det en kjerne av bygdefolket som rett og slett ikke ønsket å bli kjent med oss.

Kjenner meg og veldig igjen i det Auraya skriver, da vi to kvelder dro på pub med den lokale befolkningen.

Sladder, drittsnakk om enkelte mennesker (spesielt de ressurssterke), osv. Hvorfor skal man ta del i slikt? Hvorfor vil man være på steder hvor intensjonen til andre er å bryte andre ned?

Jeg syns igjen Auraya har veldig rett i det at noen syns jo det er positivt at alle kjenner alle.

Jeg derimot syns dette er negativt for min del, da jeg igjen ikke får det privatlivet jeg liker.

Det jeg også merket, var at folk kunne stille veldig private spørsmål. Type ting som: hva har du på kontoen, hvorfor får du det og det brevet, og lignende ting. Enkelte spørsmål fikk jeg bakoversveis av. Det kan de spørre om, men å be oss inn på kaffe, nei fytti. :gjeiper:

Det jeg vil kalle nysgjerrige spørsmål, som ikke er annet enn snokete. Dette for å tiltredsstille deres egen nysgjerrighet.

Selvsagt er det rare folk i oslo, og nysgjerrige folk, og deprimerte, og folk med lav selvtillit, men jeg vil tro det er lettere å være den man er der, og komme en vei mtp sine drømmer etc, uten og bli rakket så mye ned på, som man kan bli på bygda. I hvertfall er det ikke så gjennomsiktig der.

Jeg husker en episode som er utrolig morsomt (og pinlig). Jeg og moren min som var på besøk gikk på Ica for å handle.

Da sier en foran meg i køen: "Ser du hun bak meg i brun genser? Det er noe kjent med henne. Hun er en kjendis."

Gutten bak kassa ble utrolig nysgjerrig og klarte omtrent ikke å registrere varene moren min kjøpte, da han var alt for opptatt av å følge med på meg. Dette resulterte i at hele køen på Ica fulgte med på meg, og der sto jeg og var kjempe flau (for en gangs skyld), over noe som overhode ikke var sant.

Merkelig... Hva så hvis jeg var en kjendis? Er det så mye å "hoppe i taket" av?

Jeg forsto ikke helt dette med å bake kake til konfirmasjonen til noen.

Må jeg gå innom noen, presentere meg og drikke kaffe med naboen og så bake en kake for å bli godtatt?

Dette er sikkert et eksempel, men lurer litt på hva du mener.

Vi har som sagt gjort mange forsøkt på å komme inn i "varmen", da vi alle ønsket å bli kjent med andre utenfor studiet. Det gikk ikke bra som du vet.

Jeg har ikke banket på til naboer og drukket kaffe med de, og har heller ikke forventet å bli bedt på kaffe og kaker.

Men jeg forventer ikke sladder om meg eller andre studenter i mangel på spenning i hverdagen.

Heller ikke å bli avhørt da en venninne under et jobbintervju nesten måtte svare på spørsmål som aldri kunne relateres til jobben under intervjuet. Rett og slett nysgjerrighet. Og det provoserer meg... Samtidig som jeg forstår det, siden det ikke skjer så mye på bygda.

Jeg syns og det er utrolig snevert å bli godtatt pga yrket, og ressursene man innehar. Innehar selv begge deler, men jeg vil påstå det er litt bedre sånn sett i storbyene, da folk kan være litt mindre fordomsfulle, så dette igjen bekrefter jo bare hvordan bygdedyret kan være.

Og jo, det er jævla vanskelig å unngå dem, hvis ikke man velger å mure seg inne bak fire vegger og ikke gå ut i det hele tatt da.

Tør jeg spørre...hvilket fylke var du Frk. Snasen?

Jeg ønsker ikke å fortelle hvilke bygd jeg bodde i.

Når det er sagt har jeg flere venner i andre bygder også, og føler disse bygdene har mange fellestrekk som bygda jeg bodde i.

Jeg føler derfor ikke at jeg kun uttaler meg pga en bygd jeg har bodd i, men jeg uttaler meg om flere.

[Frk Snasen]

Respekt er vel et sentralt ord her.

Og når man er fast bestemt på at slik er det i byen eller bygda, så har man alt satt begrensninger.

Men så klart, har dere bestemt dere for at det er slik, så er det vel slik også uansett.

Da gidder man ikke å komme med andre synspunkter - er vel derfor det ikke har kommet så mange svar på denne tråden.

Jeg var ikke fast bestemt på at det var slik i denne bygda.

Hvis du leser mitt hovedinnlegg ser du at jeg i starten hadde en helt annen oppfattelse, inntil jeg kom LITT mer innpå bygdefolket. Da forandret mitt, med flere sitt synspunkt seg. Jeg var veldig optimistisk. Så les hva jeg skrev.

Syns det har kommet nok svar for min del, da.

[Frk Snasen]

Hvis du tror at det er lett å unngå bygdedyret betyr det bare at du sitter på den riktige siden av det, og aldri har blitt rammet av det, og at du er en del av problemet. Det er som ett virus, blir man først bitt er man tydeligvis spedalsk, og ingen vil ha noe med en å gjøre.

Du forklarer dette fenomenet så mye bedre enn meg.

hahaha, og jeg ler meg i hjel avdette avsnittet her...

[Gjest Spinell]

Du kan unnlate å svare hvis du vil, men utfra beskrivelsen av stedet, med antall innbyggere og omtrentlig avstand fra Oslo (pluss at det er et studiested), gjetter jeg på at stedet begynner på R.

Bygdedyret lever, det er det ingen tvil om. Jeg lever i rurale strøk selv, og kommer til og med fra grisgrendte strøk. En skal nok være rimelig døvblind for ikke å observere dette "dyret". En trenger ikke engang være innflytter for å rammes.

Likevel; som student er det ikke videre lett å komme innpå lokalbefolkningen, og de en møter på utesteder er ikke en representativ del av befolkningen. De som har levd der en stund gidder ikke bli kjent med alle de nye studentene hvert år, rett og slett fordi de vet at sjansen er liten for at de blir værende ut over studietiden. De gidder ikke investere så mye i vennskap som de vet at blir borte om en kort stund. Synd, men sant.

De unge som ønsker å studere, reiser vekk fra hjemstedet sitt i studietiden, så det blir gjerne en mangel på akademisk interessert lokalbefolkning. Særlig i "studentalder". Dermed er det ikke til å legge skjul på at gjennomsnittet av de som blir igjen kan virke litt annerledes enn dere som er studenter.

Noen av de som har reist vekk kommer tilbake når de vil etablere familie. Andre gjør det ikke.

Selv om jeg sjelden er enig med deg, synes jeg du er fantastisk god til å skrive og til å provosere

[Gjest fireflies]

Ordtaket "bønder i byen" har vel sine grunner

[Porcelain]

Frksnasen: I de to bygdene jeg har nær kjennskap til er det vanlig at man bidrar med kaker når barna til kolleager/venner har konfirmasjon. Ikke at det er noe mer spesielt med det enn at man gjør det, men det var altså det jeg mente med det avsnittet.

Var det ingen fra det stedet du studerte som var studenter der da? Det er et problem i bydene nemlig - at de som har ambisjoner om utdanning utover videregående reiser ut av bygda, så i alderen 20-25 år er det stort sett bare de altfor rotfaste som er igjen. Det er ikke veldig mange av mine venner i hjembygda som ikke har flytta derifra etter vgs, men det er noen få. Jeg har riktignok ikke særlig mange venner som gikk yrkesfag på vgs.. Og det er disse som blir igjen og dominerer bygdene i aldersgruppen 20-25.

Det er trist at du har havnet i en bygd der det tydeligvis er så mye sladder : Det opplever jeg heldigvis lite av i min bygd. Jeg har et par veninner (Av de som aldri flytta ut) som er gode på å sladre om folk, men det er ikke noe problem for meg å la være å delta i det sladderet. Heldigvis går det mest på hvem som er gravide o.l , altså koselige nyheter som er kjekt å dele videre ; Det er lite snakk om folk som er utro og folk man tror er utro og hvem som er far til hvem osv.. Jeg tror at du har vært uheldig med den bygda du bodde i, i tillegg til at din holdning ikke akkurat har gjort underverker for å rette opp det inntrykket.

Det er mange som gjennom livet opplever å flytte til et sted, for så å finne ut at de ikke trives der. Jeg tror ikke dette er et særfenomen som kun forekommer på bygda.

Auraya: Jeg vil gjerne vite hva du da mener er bygdedyret? Det du sier er omtrent som å si at "dersom du ikke har blitt mobbet selv, så er du en mobber".

[Gjest AnonymBruker]

Er litt med holdninger om hvordan man opplever ting. Å virke som, er ikke nødvenigvis det samme som at man er slik. Men så klart, hvis det er utseende som teller, hva slags klær man bruker som er det viktigste, er det jo ikke rart at man ikke kommer innpå folket.

Men så er det det å gidde. Er man studenst, for bare en liten tid så er det ikke så viktig å komme innpå lokalbefolkningen - nesten vikrigre å bli kjent med medstudenter.

Innflyttere i en bygd selv med ca 8000 innbeyggere. Første vi gjorde var å melde oss inn i treningsstudioet for der var vist 10-15 % av innbyggerene medlemmer. Fant ut at det var en fin måte å bli kjent med folk. Har noen naboer rundt oss. Ikke slik at vi løper ned dørstokken til hverandre, og stort sett bare hei ved postkassa eller når man tilfeldigvis er ute samtidig.

Og har lignende opplevelse ang konfirmasjon som Porcelain - er en utrolig fin måte å komme i kontakt med folk. Er utrolig lite som skal til for å glede folk og lite som skal til før man får mye venner.

[Perelandra]

Jeg har nå offisielt sett vært bonde i nesten et helt år.

Har du virkelig vært bonde?

Jeg kan ikke se at du skriver noe sted at du har drevet med gårdsarbeid.

Mener du at det å bo på bygda automatisk gjør deg til bonde?

Hvis du virkelig har drevet med gårdarbeid er jeg imponert over deg!

Jeg hadde ikke trodd at du tålte fjøslukt eller å få jord på hendene.

[mousepad]

Jeg må og si at jeg lurte veldig på enkelte kjærlighetsforhold der.

Jeg har nemlig tatt meg i å tenke at de velger hverandre da det er mangelvare på folk de virkelig vil ha.

Var det slutt så lå eksene og kriget med hverandre, og det kan virke som dette hadde pågått i flere år. Litt action må de vel ha i hverdagen...

Jaja... Hver sin smak?

Hehe , akkurat den har jeg også lurt på .

Jaja , er vel ikke så mange som orker å bo der .

[Lvly]

Jeg har hatt det akkurat som deg! Ble tvunget til å flytte fra Oslo til et sted med 5000 innbyggere. Værste opplevelsen i hele mitt liv. Hadde en grusom tid der, kort og greit. Sladrete folk, arrogante, selvopptatte, sure, bitcy, trangsynte er vel ord som kan beskrive de fleste der. Fordi de er vandt til at alle er helt like i den lille bygda si, og at de fleste ikke var vært lenger enn til nabobyen kanskje. Janteloven gjelder også forresten. Flere nazister er det her å... Ble jo kjent med mange koselige folk også selvsagt, men de var i mindretall, desverre. I flere år trodde jeg det var meg det var noe galt med, så kom jeg meg tilbake til Oslo. Og neida tok ikke feil gitt, bygda er et j**vla høl.

Når det er sagt så er det ikke bare pga. at Oslo alltid har vært hjemmet mitt for min del. Tønsberg, Sandefjord ol. er også byer hvor jeg virkelig trives. Havner jeg i et høl som feks. Valdres eller lignende merker jeg igjen den store forskjellen. Og DA er jeg faktisk nøytral og har ingenting for eller mot stedene før jeg er der.

Endret 13. juli 2010 av Lvly

[Gjest Blubberella]

Jeg er født og oppvokst i ei lita bygd men flyttet ut en periode for å utdanne meg. Jeg har truffet og sett en del sånne "bygdedyr" på både små og store plasser/byer. Men i de fleste tilfeller er det mest et litt umoderne utseende som gjør dem til litt snåle mennesker, og jeg har ikke hatt særlig problemer med at de har vært bitchy eller frekke. Det finnes bygdetullinger i heimbygda mi også, men heldigvis i sterkt undertall. De fleste her har utdannelse og normale jobber, og trygdede er i sterkt mindretall. Selv om "alle kjenner alle" slipper jeg å bli forhørt på butikken og/eller baksnakket. Det er heller ingen fast "uniform" for forskjellige aldersgrupper, folk går kledd som det passer dem.

At folk var frekke og drev med intens drittkasting bak ryggen på Snasen & co kan jeg skjønne provoserte, men når det blir gjort så stort poeng ut av å kritisere folks utseende synes jeg det blir teit. Hva så om jentene tuslet rundt med ihjelbleka hår, oransje tryne og i trasige klær? Det gjør dem da ikke til dårligere mennesker? Kanskje de følte seg underlegen de "skumle" studentene og følte på seg at de ble ansett som snåle bygdetullinger? Da jeg en periode jobbet på bygdas lokale kiosk ble jeg stadig sett ned på av byfolk som stakk innom, og da helst jenter/damer som tydeligvis hadde bestemt seg for at jeg var ei stakkarslig bygdejente uten fremtid. Det slo dem ikke et sekund at bak de trasige arbeidsklærne sto det en ivrig student med ambisjoner. Jeg lærte også iløpet av mine år på flyttefot rundt i Norge at idioter finnes både på bygda og i byen. Jeg har truffet noen tragiske tilfeller fra bygda, men har også opplevd min porsjon med overlegne byfolk som hadde en haug inngrodde fordommer mot bygdefolk. Heldigvis var disse så i mindretall at jeg bare kunne ignorere dem og heller bruke tiden på alle de hyggelige menneskene jeg traff.

Jeg har heller aldri hatt problemer med å kommunisere med folk, verken fra by eller bygd, selv i mine mest sjenerte dager. Men så har jeg heldigvis vokst opp i ei bygd uten så tragisk miljø som det Snasen forteller, så kanskje jeg er mer åpen og sosial enn enkelte andre bygdefolk? Jeg har flyttet tilbake til bygda og stortrives i stille omgivelser med hyggelige folk, lite sladder/baksnakking og herlig natur. Og nærhet til to mindre byer med alt jeg måtte trenge av butikker, kafeer og underholdning. Men jeg er også glad for de årene jeg har flyttet rundt og opplevd nye steder og blitt kjent med masse mennesker. Alle "bygdetullinger" har nok litt godt av å utvide horisonten littegranne før de slår seg til ro på bygda

[Lvly]

Respekt er vel et sentralt ord her.

Og når man er fast bestemt på at slik er det i byen eller bygda, så har man alt satt begrensninger.

Men så klart, har dere bestemt dere for at det er slik, så er det vel slik også uansett.

Da gidder man ikke å komme med andre synspunkter - er vel derfor det ikke har kommet så mange svar på denne tråden.

Jeg var såppass ung at jeg hadde ingen spesielle holdninger eller trodde det var slik og slik på bygda. Jeg trodde derimot at alle likte dyr der og at naboen hadde hester om jeg var heldig... Ble godt tatt imot den første dagen på skolen, men allerede etter en uke viste de at de absolutt IKKE aksepterte at du ikke var som dem, ikke var derifra osv osv. Det samme gjaldt de voksne. Og foreldrene mine slet mye de og. Nå er det jo slik at ikke alle er sånn selvsagt, og vi har alle funnet oss våre venner. MEN, disse er gjerne bereiste og sitter inne med mye kunnskap om verden eller har foreldre som har gitt dem en skikkelig oppdragelse.

[Lvly]

Jeg er født og oppvokst i ei lita bygd men flyttet ut en periode for å utdanne meg. Jeg har truffet og sett en del sånne "bygdedyr" på både små og store plasser/byer. Men i de fleste tilfeller er det mest et litt umoderne utseende som gjør dem til litt snåle mennesker, og jeg har ikke hatt særlig problemer med at de har vært bitchy eller frekke. Det finnes bygdetullinger i heimbygda mi også, men heldigvis i sterkt undertall. De fleste her har utdannelse og normale jobber, og trygdede er i sterkt mindretall. Selv om "alle kjenner alle" slipper jeg å bli forhørt på butikken og/eller baksnakket. Det er heller ingen fast "uniform" for forskjellige aldersgrupper, folk går kledd som det passer dem.

At folk var frekke og drev med intens drittkasting bak ryggen på Snasen & co kan jeg skjønne provoserte, men når det blir gjort så stort poeng ut av å kritisere folks utseende synes jeg det blir teit. Hva så om jentene tuslet rundt med ihjelbleka hår, oransje tryne og i trasige klær? Det gjør dem da ikke til dårligere mennesker? Kanskje de følte seg underlegen de "skumle" studentene og følte på seg at de ble ansett som snåle bygdetullinger? Da jeg en periode jobbet på bygdas lokale kiosk ble jeg stadig sett ned på av byfolk som stakk innom, og da helst jenter/damer som tydeligvis hadde bestemt seg for at jeg var ei stakkarslig bygdejente uten fremtid. Det slo dem ikke et sekund at bak de trasige arbeidsklærne sto det en ivrig student med ambisjoner. Jeg lærte også iløpet av mine år på flyttefot rundt i Norge at idioter finnes både på bygda og i byen. Jeg har truffet noen tragiske tilfeller fra bygda, men har også opplevd min porsjon med overlegne byfolk som hadde en haug inngrodde fordommer mot bygdefolk. Heldigvis var disse så i mindretall at jeg bare kunne ignorere dem og heller bruke tiden på alle de hyggelige menneskene jeg traff.

Jeg har heller aldri hatt problemer med å kommunisere med folk, verken fra by eller bygd, selv i mine mest sjenerte dager. Men så har jeg heldigvis vokst opp i ei bygd uten så tragisk miljø som det Snasen forteller, så kanskje jeg er mer åpen og sosial enn enkelte andre bygdefolk? Jeg har flyttet tilbake til bygda og stortrives i stille omgivelser med hyggelige folk, lite sladder/baksnakking og herlig natur. Og nærhet til to mindre byer med alt jeg måtte trenge av butikker, kafeer og underholdning. Men jeg er også glad for de årene jeg har flyttet rundt og opplevd nye steder og blitt kjent med masse mennesker. Alle "bygdetullinger" har nok litt godt av å utvide horisonten littegranne før de slår seg til ro på bygda

Jeg må spørre, hvilken bygd eller fylke er du fra?