Utslitt av mine egne vonde tanker...

[Gjest AnonymBruker]

Heisann. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men føler jeg trenger å lette litt på trykket i hodet for tiden.

Jeg sliter skikkelig med vonde, negative tanker - både om meg selv og andre. For eksempel kan jeg sitte på jobb og plutselig begynne å rødme, fordi jeg tenker på noe teit jeg gjorde for fire år siden på fylla, og jeg blir veldig flau og føler meg helt idiot. Så bruker jeg å rakke ned på meg selv, fordi jeg faktisk gjorde noe teit - som sikkert alle andre husker, men som jeg selv ønsker å bare glemme og aldri tenke mer på.

Jeg har ikke så mange venner. Hadde bursdag for et par uker tilbake, og fikk nesten ingen bursdagsmeldinger på blant annet facebook. Det plager meg at ikke mennesker jeg har gått på skole med og drevet med idrett med, ikke engang gidder å si gratulerer med dagen - til selv om vi kanskje ikke har pratet med hverandre på noen år. Tilogmed selv om vi ikke var noen nære venner dengang. Er det bare jeg som synes det er hyggelig å si hei? Det gjør ikke meg noe å si hei eller sende en bursdagsmelding til et menneske som jeg kanskje ikke kom så godt overrens med den gang, men som jeg har som venn på facebook - men tydeligvis er det ikke mange som føler det tilbake.

Det verste er at jeg faktisk bruker mye energi på å tenke på dette. Tenker på de som ikke skrev gratulerer med dagen, de som ikke sier hei når du går forbi, selv om man faktisk har sittet i samme klasserom i ti år. Tenker dem på det? Tenker de: "Nei hun skal jeg ikke si hei til", "Hun har bursdag, men hun gidd jeg ikke skrive noe til"?

Jeg vil ikke tenke slik, og det ender alltid med at jeg tenker stygge tanker om nettopp dem, og meg selv etterpå. Skammer meg over at jeg tenker slik. At jeg håper de går på en smell i livet - at de får igjen for dritten de har latt andre gå igjennom under oppveksten. For eksempel en jente jeg både trente med og gikk i klasse med - jeg kommer alltid til å huske henne som en frekk, motbydelig drittunge som mobbet og som dessverre ble en av de mest populære jentene i klassen fordi hun var stor i kjeften mot lærere og medelever. Jeg håper hun ender opp bak kassen på Kiwi resten av sitt liv, skilt og med stygge unger. Men jeg VIL IKKE tenke sånn! Jeg vil være bedre enn det hun var.

Jeg vil ikke synke ned på det nivået, jeg vil bli oppfattet som like hyggelig og pratsom som jeg alltid er. Jeg er alltid blid når jeg møter folk jeg ikke har sett på en stund, sier alltid hei og ønsker alltid en god bursdag - selv om vi kanskje ikke har vært så gode venner - jeg synes det er en høflig ting å gjøre.

Er det bare meg? Hvordan skal jeg prøve å legge fra meg disse negative tankene? Jeg prøver å tenke på karma. Prøver å puste dypt og tenke på noe annet, men det gnager så innmari, og jeg blir bare mer og mer deppa. Jeg skammer meg, og bruker for mye tid og energi på å angre på ting jeg gjorde før. Ting jeg sa eller skrev. Jeg lever ikke lengre føler jeg. Jeg lever i fortiden.

Men jeg vil være her nå. Hvordan gi slipp og gå videre? Finnes det noen øvelser eller former for terapi som kan hjelpe? Hypnose?

Med vennlig hilsen

Utslitt...

[Kokkelimonke]

Er det tvangstanker du sliter med, siden du har stadig tilbakevendende innspåslitne tanker som du ikke ønsker å ha?

Bærer du nag til noe som skjedde i fortiden?

[Gjest AnonymBruker]

Har det litt som deg, endte med at jeg kuttet ut hele Facebook. Det gikk meg rett og slett litt på nervene å tenke slik som du gjør. Nå har jeg det bedre, slipper å kikke på alle ansiktene deres der inne.

Jeg vet ikke hva som har skjedd med deg om det er noe spesielt eller at livet bare har stoppet litt opp og går i den samme tralten som før uten at noe mye skjer. Jeg tror det gjør at folk stopper litt opp, kanskje er de litt redd for å prøve nye ting, kanskje litt vanskeligere for å bli kjent med nye mennesker, det kan være mange ting.

Men jeg tror de menneskene som er lykkelige gjør noe de liker å gjøre i jobben sin, og kanskje har en morsom hobby hvor de møter likesinnede.

Det er viktig med utskiftninger av mennesker i kretsen rundt seg av og til, men man må anstrenge seg for å få det til. Noen får venner veldig fort, mens andre bruker lengre tid. Jeg synes du burde prøve noe nytt, noe du liker eller brenner for.

[Gjest AnonymBruker]

Er det tvangstanker du sliter med, siden du har stadig tilbakevendende innspåslitne tanker som du ikke ønsker å ha?

Bærer du nag til noe som skjedde i fortiden?

Ja, det er ting som har skjedd i fortiden som jeg føler jeg ikke klarer å glemme og fortrenge. Jeg vil bare håpe at alle har glemt det, og at det aldri skal ha skjedd, men de kommer opp - spesielt når jeg sitter på jobb, hvor jeg jobber selvstendig og har mye alenetid.

Tankene begynner med at jeg minnes på tidligere situasjoner, ting jeg har sagt som jeg ser nå var veldig dumt å si, ting jeg gjorde og ja, ikke gjorde. Deretter skammer jeg meg sånn, og bruker så mye tid på å liksom snakke stygt motmeg selv. Rakke meg selv ned. Deretter går det over til sinne på de som var der, de som behandlet meg dårlig og de som bare ignorerte det som skjedde. Jeg vil jo ikke være sånn. Jeg prøver å tenke at jeg må gjøre mitt beste for å bare la det ligge - ikke tenke på det - men det er så vanskelig. Jeg får det ikke til. Ikke på egen hånd.

Har det litt som deg, endte med at jeg kuttet ut hele Facebook. Det gikk meg rett og slett litt på nervene å tenke slik som du gjør. Nå har jeg det bedre, slipper å kikke på alle ansiktene deres der inne.

Jeg vet ikke hva som har skjedd med deg om det er noe spesielt eller at livet bare har stoppet litt opp og går i den samme tralten som før uten at noe mye skjer. Jeg tror det gjør at folk stopper litt opp, kanskje er de litt redd for å prøve nye ting, kanskje litt vanskeligere for å bli kjent med nye mennesker, det kan være mange ting.

Men jeg tror de menneskene som er lykkelige gjør noe de liker å gjøre i jobben sin, og kanskje har en morsom hobby hvor de møter likesinnede.

Det er viktig med utskiftninger av mennesker i kretsen rundt seg av og til, men man må anstrenge seg for å få det til. Noen får venner veldig fort, mens andre bruker lengre tid. Jeg synes du burde prøve noe nytt, noe du liker eller brenner for.

Jeg vurderer å kutte ut facebook. I hvertfall å slette alle de jeg faktisk ikke snakker med lengre. Det er mange dårlige mennesker der, og folk jeg ikke har noe til felles med. Jeg har jo de gode vennene mine, og de synes jeg facebook er en fin plass å holde kontakt med. Problemet er, ja, ansiktene til de andre. Å se hvordan de klarer å ignorere folk.

Jeg har veldig lyst å prøve noe nytt - noe som gjør at jeg ikke har mer energi igjen til å irritere og la meg plage av små bagateller - uviktige ting som bare er bortkastet energi. Men jeg sitter med den vonde følelsen av å måtte planlegge fremtiden. Planlegge livet mitt for å sørge for at jeg ender opp "bedre" enn dem.

De er vakre. De kommer fra foreldre med penger mellom hendene og de har så utrolig mange venner. Jeg er så misunnelig på det de har utad, men samtidig har jeg sett sider ved dem som jeg aldri noensinne ønsker å komme i nærheten av, måten de kan finne på å behandle folk som de selv mener ikke måler opp til deres egen standard, og da føler jeg meg med ett som et bedre menneske.

Det blir kanskje litt vanskelig å forstå, men bare dette hjalp meg mye. Nå skal jeg prøve å finne noe jeg virkelig liker, og har lyst å prøve. Vil finne meg en hobby, men ofte føler jeg at jeg ikke har nok energi til å gå ut etter jobb. Disse tankene og den negative nedrakkingen jeg driver på meg selv tar bort så utrolig mye. Jeg tror at når jeg blir kvitt denne energityven først, så vil jeg automatisk komme meg mer ut.

Om det bare fantes en oppskrift på hvordan glemme og fortrenge.

Nå skal jeg skrive en liste med ting jeg liker best med meg selv. Jeg gjorde det i går da jeg fikk alle de vonde tankene, og da fungerte det i hvertfall i 15 minutters tid. Litt er bedre enn ingenting.

[Ella_Grey]

[...]

Tankene begynner med at jeg minnes på tidligere situasjoner, ting jeg har sagt som jeg ser nå var veldig dumt å si, ting jeg gjorde og ja, ikke gjorde. Deretter skammer jeg meg sånn, og bruker så mye tid på å liksom snakke stygt motmeg selv. Rakke meg selv ned. Deretter går det over til sinne på de som var der, de som behandlet meg dårlig og de som bare ignorerte det som skjedde. Jeg vil jo ikke være sånn. Jeg prøver å tenke at jeg må gjøre mitt beste for å bare la det ligge - ikke tenke på det - men det er så vanskelig. Jeg får det ikke til. Ikke på egen hånd.[...]

Hva med, når disse tankene kommer, å si til deg selv: "Dette er fortid, jeg kan ikke endre det, jeg aksepterer det som skjedde og legger det bak meg". Bryt tankerekken før den kommer ordentlig i gang. Og så finne noe å distrahere deg selv med, repeter gangetabellen eller noe annet som krever at du konsentrerer deg, gjør noe morsomt... Eller fokuser på pusten din... Eller hver gang du begynner å tenke negativt så gir du deg oppgaven med å finne noe positivt ved deg selv istedet.

Jeg tror også at du kommer til å tjene på å få deg en hobby som du virkelig liker

[Gjest AnonymBruker]

Hva med, når disse tankene kommer, å si til deg selv: "Dette er fortid, jeg kan ikke endre det, jeg aksepterer det som skjedde og legger det bak meg". Bryt tankerekken før den kommer ordentlig i gang. Og så finne noe å distrahere deg selv med, repeter gangetabellen eller noe annet som krever at du konsentrerer deg, gjør noe morsomt... Eller fokuser på pusten din... Eller hver gang du begynner å tenke negativt så gir du deg oppgaven med å finne noe positivt ved deg selv istedet.

Jeg tror også at du kommer til å tjene på å få deg en hobby som du virkelig liker

Det skal jeg si! Det er fortid, det nytter ikke å tenke mer på det. Jeg vil leve livet, ikke se det passere mens jeg sitter fast i fortiden.

Jeg kan ikke skru tilbake tiden. Jeg må se på det som erfaringer. Jeg har mange positive sider og det er så enkelt å fortrenge dem når man har det vondt. Derfor hjelper skrivingen og det å lage en liste over positive ting får en til å virkelig tenke over hvem man faktisk er - til tross for alt som har skjedd før.

Jeg er faktisk veldig flink å tegne. Flink i gangetabellen også faktisk!

Det føles godt nå. Jeg vet at det kanskje bare er midlertidig, men til slutt vil det være den vonde følelsen som bare er midlertidig. Man kan jo ikke flykte fra sin egen fortid - men akseptere den, som du sier. Jeg føler meg inspirert til å gjøre noe positivt nå. Jeg har tilogmed slettet ubrukelige mennesker fra facebook-listen min! Det føles godt det også. Til slutt vil jeg glemme dem, og vi vil gå videre med livene våre hver for oss.

Jeg vil bruke mer energi på å bli glad i meg selv, enn å sammenlikne meg med andre.

Jeg vil gjøre noe med livet mitt, ikke dvele ved noe som høyst sannsynlig bare blir husket av meg. Jeg tviler på at folk sitter hjemme og tenker på og ler av ting jeg gjorde da jeg var yngre. I så fall, hva så? Jeg skal mest sannsynlig aldri prate med dem igjen noensinne. Jeg vil få meg nye venner. Jeg er faktisk en utrolig hyggelig person. Alltid smilende, sier alltid hei. Jeg setter fort igang en samtale med nye mennesker, jeg har lært av mine feil i fortiden og vet å sette pris på medmenneskene mine. Jeg må bare fortsette å styre dette til å gjelde meg selv og. Å sette pris på meg selv.

Antall venner måles ikke i hvor mange venner en har registrert på Facebook. Antall venner er dem som smiler til deg og sier hei tilbake. Og det er, for meg, langt flere enn hva internett kan reflektere.

Nå skal jeg være forberedt på hva jeg skal gjøre neste gang jeg får disse vonde tankene:)

[Gjest Gjest]

kjenner meg igjen. Og det hjelper å snakke med en terapeut..

Prøv å se litt logisk på det. Dersom ingen husker bursdagen din, eller glemmer hvem du er så de ikke sier hei når de går forbi. Hvorfor skulle de gå rundt og huske noe teit DU gjorde for FIRE år siden?? Jeg tipper de har nok med å svelge hva de SELV gjorde forrige helg! ;0)

Du gjør andre mennesker viktigere enn deg selv, også FOR deg selv. Prøv å fokusere på det du trives med i livet, selv om det er noe så lite som at den nye buksa sitter perfekt på deg! Og så utvider du litt etter litt.

Jeg er rimelig sikker på at selv den du tenker på som mest populær, smartest, rikes osv har sitt å slite med. Se bare på Prinsesse Madeleine! Ingen jente i Europa har så mye som henne! Hun har ALT.. og fikk alikevel en kjip kjæreste som bedro henne og satte barn på en annen.

Ingen er spart for tunge ting her i livet. Bruk fokuset ditt på deg istedet. Prøv å forbedre de tingene med deg selv du ikke er "heldig" med i egne øyne. Føler du deg dum, så les mer! Føler du deg slapp, så gå en tur. Osv.

Folk har ikke ignorert deg. De har bare akkurat de samme tankene om seg selv som du har, og greier ikke å løfte blikket fra navlen sin og se at du har det tøft! Du trenger ikke gjøre deg samme.

Ha en fortsatt fin sommer og kooooos deg istedet for å gruble.

[Gjest AnonymBruker]

Takk gjest, du har helt rett. Det var spot on altså Jeg tar et steg av gangen, prøver å komme meg bort. Selv om jeg leter etter en snarvei til å bare glemme for å bli ferdig med det, men kanskje det er meningen jeg skal huske for å kunne lære? Tror det har mye å si at man skal ta med seg alle erfaringer, gode som dårlige, videre i livet.

Jeg har fått tenkt litt nå(på en positiv måte) og nå skal jeg bruke sommeren til å starte friskt før høsten. Det er mye som skjer fremover - ny jobb og år på høyskolen. En mulighet til å åpne horisonten for nye ting og mennesker. Ungdomsskolen er forbi for lengst, på tide å huske det!

[Kokkelimonke]

Ja, det er ting som har skjedd i fortiden som jeg føler jeg ikke klarer å glemme og fortrenge. Jeg vil bare håpe at alle har glemt det, og at det aldri skal ha skjedd, men de kommer opp - spesielt når jeg sitter på jobb, hvor jeg jobber selvstendig og har mye alenetid.

Jeg foreslår at du oppsøker profesjonell hjelp, slik at du får snakket med en utenforstående. Det krever ekstremt mye energi det som du driver med, det vet jeg av erfaring. Jeg tror du trenger nye strategier for å håndtere tankene dine og sortere ut hva som er relevant, og hva som ikke er. Ordtaket "gjort er gjort, og spist er spist" passer vel bra inn her, men det er (fra min erfaring hvertfall) mye lettere sagt enn gjort. Lykke til videre, håper det ordner seg for deg!

ps. Hvis du ikke ønsker profesjonell hjelp kan du jo titte litt i selvhjelpsbøker?

[Gjest hogwash]

de som ikke sier hei når du går forbi, selv om man faktisk har sittet i samme klasserom i ti år. Tenker dem på det?

Jeg er nok en sånn. Vanligvis når jeg er ute og går hører jeg på musikk, har fokus rettet mot dit jeg skal mens tankene flyr rundtomkring... Har ofte opplevd halvfornærmede folk som prikker meg på skulderen og lurer på hvorfor jeg ikke hilser...

Så det er ikke nødvendigvis bevisst!

mvh. Hr. Distrè