Realistiske motivasjonstips for oss som ikke er glad i å trene

[Gjest Nanne70]

*I utgangspunktet trenger du bare en eneste målsetting, og det er å begynne å trene!

*Innstill deg på at du kanskje må trene over en viss periode før du faktisk begynner å føle at du er motivert.

*Akseptèr at du kanskje ikke synes at trening er spesielt lystbetont i begynnelsen.

*Hvis du av en eller annen grunn ikke kan trene det du liker best (eller ikke liker spesielt godt å trene i utgangspunktet), gå for den/de treningsformene du misliker minst.

*Ren stahet er en undervurdert egenskap i forhold til å komme i gang med trening.

[pusleline]

Vanskelig det der... Det er vanskelig nok å starte med trening, men det vanskeligste er kanskje å fortsette å trene og å få vaner på det...

[Kenneth199]

Hvis du begynner å trene og holder ut i et par måneders tid og begynner å se resultater da er det gøy å trene! Var så smart at jeg tok bilder før jeg begynte å trene samt førte en logg på alle tenkelige mål. Har nå noe å sammenligne med. Pleier å sammenligne resultatet en gang i halvåret nå.

Det holder meg gående, samt det er givende!

[Gjest Nanne70]

Vanskelig det der... Det er vanskelig nok å starte med trening, men det vanskeligste er kanskje å fortsette å trene og å få vaner på det...

Ja, for meg var det faktisk det å starte å trene som var desidert vanskeligst, nå når jeg har kommet i gang og holdt det gående, går det egentlig ganske bra, selv om det fremdeles er dager da jeg må ta meg selv i nakken for å gjennomføre dagens økt. Men jeg gjør det likevel, fordi jeg føler meg mye bedre etterpå....

[Gjest Nanne70]

Hvis du begynner å trene og holder ut i et par måneders tid og begynner å se resultater da er det gøy å trene! Var så smart at jeg tok bilder før jeg begynte å trene samt førte en logg på alle tenkelige mål. Har nå noe å sammenligne med. Pleier å sammenligne resultatet en gang i halvåret nå.

Det holder meg gående, samt det er givende!

Jeg begynner å se resultater allerede etter ca 6 uker, pluss at jeg er kommet i mye bedre form. Det er fremdeles ikke gøy å trene, jeg er ikke der ennå (og kommer muligens aldri dit), men det føles bra etterpå, og jeg liker resultatene som treningen gir. Selve treningsøkta er fremdeles et pes.

[aline]

tenk utenfor boksen, er det INGENTING man liker å gjøre, som kan brukes til trening dersom man er bevist på det?

Man MÅ ikke trene timer på sats eller løfte vekter, ei heller jogge eller sykle, om det er andre ting man faktisk kan finne mer interessant.

Selv danser jeg, hørt flere som sier at dans (salsa) ikke er treninge, det er aktivitet, men ikek trening.... IN MY!!! da kan man ikke teknikk! Jeg liker å danse, når jeg jobber med teknikk og utfordre meg selv kropslig, så er det i aller høyeste grad trening.

Jeg liker å gå, om jeg kjører opp hastigheten og øker intensiteten, er power-walking ute i naturen god trening! Igjen, om man i tillegg er obs og bruker musklene, strammer inn magen, jobber med både mage, lår og rumpe når man holder på, blir treningen enda større.

Om man ikke har noe man liker å gjøre, så er kanskje fokusen viktig. Som flere har vært inne på, fokus på resultat, eller fokus på hvordan det føles rett etterpå. Jeg har ofte fokus på den muskelgruppen jeg jobber med (når jeg gjør styrketrening), fokuserer på hva den gjør for meg i dansen, fokus på akkurat det jeg gjør. Det som gjør dette til avslapping i sinnet, er at selv om kroppen jobber hardt, så får sinnet hvile fordi fokusen på det jeg gjør tar vekk annet mas og stress. Pga denne fokusen på akkurat det jeg gjør, føles faktisk trening som avkobling. Ikke fysisk avkobling, absolutt ikke. Svetten spruter og jeg er så sliten etterpå at jeg dævver, men I HODET er det avkobling. Kommer meg vekk fra mas og jag, regninger og jobboppgaver som venter. DET gjør treningen enda mer god. Den er en måte å rømme fra hverdagens stress, kanskje det er derfor jeg digger å trene?

let etter noe positivt, uansett hva det skulle være, go hold fast på det når det er vasnkelig å finne motivasjon. Fokus og bevissthet er viktig.

[bergans]

For en kurant og viktig tråd. Kjempebra!

Undersøkelser viser at over 50 % av de som begynner å trene ved treningssentra etter seks måneder er inaktive og har falt tilbake til gamle uvaner. Klarer man å fortsette med trening (eller annen ny vane, som f.eks kostholdsendring, røykeslutt) i mer enn seks måneder, så er det større sannsynlighet for at forandringen blir automatisert og dermed en del av det nye levesettet.

Tror motivasjonsfaktoren har mye har med fokus og utgangspunkt å gjøre. Er det kun for at gutta skal sikle på deg i miniskjørt, du skal vise venninnegjengen, eller har en ide om at kun under 55 kg er idealveekt, så blir det feil, usunt og veldig kroppsfiksert. Er fokus på å forhindre skader, sykdommer, å bli sterkere slik at du blir mer selvstendig (kvinner har ofte helt elendig styrke i overkropp), eller kan delta på noe som du har drømt om, så ligger belønningen i treningen i seg selv.

Et par kompiser av meg begynte å trene fordi de begge ville delta og gjennomføre et duatlon til inntekt for veldedighet. Det ble motivasjonen for dem, de hadde en dato å forholde seg til og støttet opp om hverandre når alt ble tungt. Etter løpet så har de begge fortsatt, for de ble vant til det, og han ene gjør det nå mye bedre på jobb (fysisk tungt arbeid).

Jeg tror denne enorme lytsen til trening, som mange tror at de som trener mye har bøttevis av, er sterkt overvurdert. Jeg lever ihvertfall for følelsen etterpå, for jeg vet at jeg angrer når jeg våkner opp neste morgen og ikke har trent (når det ikke er snakk om fridager). Og så synes jeg det er deilig å føle litt DOMS, slik at kroppen føles litt brukt og utfordret

Får også mye mer lyst til å trene hvis jeg vet at jeg jogge sammen med noen, har en time som begynner prompte kl 19, eller at jeg er ansvarlig for transport til senteret. Da blir det plutselig litt mer "offisielt", og at det går ut over andre hvis jeg ikke kommer.

Blir også motivert av tanken på å være ute, spesielt siden en så stor andel av våre liv tilbringes inne. En topptur gjør alltid susen, det gjør også en bakke som i solskinn eller frost inviterer til fartslek. Jeg misliker sterkt å kun jogge, det kjeder meg vanvittig. Derfor ser jeg mer fram til det hvis jeg vet at det er en benk langs med ruta, som jeg kan kjøre noen triceps dips på, armhevinger, kjøre litt step på osv. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre om hva folk som kommer forbi tror, synes og tenker. Vet ikke om noen husker Friends-episoden der Phoebe og Rachel skal jogge sammen, men Phoebe løper som en manisk unge, fordi deter den eneste måten jogging blir gøy på. Den tankegangen støtter jeg fullt ut, og vil heller leke mens jeg løper enn å imitere sossen på joggetur i Nordmarka

[Gjest Ylva Virvla]

Det er bare å gjøre det.

"Just do it!" pleier jeg å tenke når jeg veier fram og tilbake for å ta på joggeskoene eller dra på trening.

Endret 10. juli 2010 av Ylva Virvla

[Supraspinatus]

Jeg synes ikke at man skal utelukkende akseptere at trening ikke er lysbetont i begynnelsen.

Da starter man, etter min mening, for hardt.

Progresjon er nøkkelen. Legg opp til en progresjon i treningen. Du skal IKKE gjøre det samme hver økt med lik intensitet eller volum. Du skal forandre litt HVER gang.

I begynnelsen skal det være lett, veldig lett. Da kommer du til å gå på neste trening. På den øker du litt. Slik holder du på en stund. Etterhvert kommer du til et nivå der du ikke kan øke mer på intensitet eller volum. Da kan du enten gå tilbake og prøve igjen, eller du kan endre treningsopplegget.

Sørg for å ha ferier fra treningen. Gjerne et par dager fri hver 6-8 uke.

Husk å sette av tid til trening på forhånd! Det er lettere å skulke unna hvis du tenker at du kan ta treningen når det passer med resten av livet. Tenk omvendt: Tilpass livet/tiden din slik at den passer med treningen.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg trener 4 ganger i uken, og har bare ett tips:

gjør det til en del av hverdagen, ikke noe "ekstraprdinært".

for meg fungerer det ikke å gå hjemom etter jobb, så jeg må spise en ekstra gang etter lunch, og gå på trening rett etter jobb.

jeg må ha musikk som er motiverende med god rytme, og jeg stiller meg ikke spørmsålet "jeg har lyst".

jeg vet at X dag kl X.XX så skal jeg på trening, og ferdig med det. jeg tenker ikke på det, spør ikke meg selv om jeg synes det er gøy, og gjør ingenting annet enn å tenke at "først skal jeg på jobb, så trening, så hjem og lage middag......".

jeg slet med mye angst en periode, og dette med å være på felles timer var veldig vanskelig for meg.

men jeg avtalte likevel med meg selv at "du skal gå på trening, og du skal forsøke helt til du eventuelt får en panikkanfall. hvis du får anfall, så skal du være der en halvtime for at det skal roe seg ned, uansett hvor ubehagelig det er".

slik måtte jeg tenke hver gang, og da snakker vi motivasjon utelukkende på vilje.

det er bare tull å vente på motivasjon, den kommer ikke fire ganger i uken hos meg.

plutselig nå så hilser de ansatte på meg ved navn, og kaller meg "en av de faste" til nye medlemmer.

da skjønner jeg jo plutselig at jeg faktisk har vært der endel, selv om jeg ofte kan synes trening er dritkjedelig i øyeblikket.

måten jeg klarer å trene på er altså to ting:

- jeg vet at jeg skal på dette klokkeslettet, ingenting annet enn kriser og akutt sykdom er unnskyldning

- jeg har musikk som jeg liker å høre på, og sparer den tøffeste&gøyeste låta til hardeste øvelse.

[malinpe]

Jeg begynte å jogge i november, og før dette HATET jeg å jogge. Etter å ha holdt på en stund, synes jeg faktisk det er gøy. Hvis man har en treningspartner, i alle fall i begynnelsen, har du en god grunn til å møte opp på treningen.

En av de største motivasjonene mine er nike+. Elsker å kunne sammenligne hvor langt og fort jeg springer fra gang til gang.

[Gjest *Maja*]

Jeg hater treningsstudioer...elsker å gå powerwalk, men det er mye dårlige værdager her...så for meg var det riktig å investere i en tredemølle, en pilatesball, manualer og yogamatte. Alt dette står ved siden av sofaen på stua...så istedenfor å sette meg ned på kvelden og glane på TV, så hopper jeg på mølla og GÅR mens jeg ser på TV

Det var tøft i starten, og i starten varierte jeg mellom 5 km/t og 6...i dag går jeg kontinuerlig i 7km/t i 40-60 min. Etterpå er det frem med pilatesball og manualer og yogamatte.

Min største glede var den dagen jeg så en stripe nedover magen...for å så se den utvikle seg til en sixpack...

Når klarer jeg ikke å la vær å ta en tur på mølla når jeg har anledningen til det og det er en fantastisk følelse å la kroppen jobbe og bevege seg. Går det mer enn et par dager uten powerwalk så begynner det å krible i hele kroppen og jeg blir rastløs...føler nesten det er litt terapi å gå på den