Bli prøver?

[Sushi]

Hei! Jeg har fulgt litt med på dere her inne i prøveforumet, og bestemte meg for å registrere meg med nytt nick (mer anonymt) og søke litt råd hos dere!

Vi har lyst til å begynne å prøve, men er usikre på hvor klare vi egentlig er. Vi har jo snakket om barn lenge, men vi er ganske unge enda (24 og 25).

På en måte tenker jeg at vi har god tid og ikke trenger å stresse, men samtidig; hva venter vi på? Vi har jo uansett lyst å få barn snart, og har ikke lyst å være for gamle.

Økonomisk vil det kanskje bli litt trangt, ettersom samboer enda studerer. Jeg har begynt å jobbe, men har ikke fast jobb. Vi leier leilighet, men kommer til å kjøpe så snart en av oss får noe fast.

Hvis vi skal vente til alt er på plass så blir det noen år til... og vi vil jo egentlig ikke vente så lenge. Vi har foreldre som kan hjelpe oss, så det vil nok gå bra, men vi vil jo helst klare oss mest mulig selv.

Er det noen som prøver eller har fått barn uten at absolutt alt er på plass på forhånd?

Hva synes dere, bør vi vente?

[vingle]

Hei Sushi!

Jeg er student (har 2 år igjen hvis jeg tar master, 1 hvis jeg ikke tar det), samboer er student (har 1 år igjen). Begge jobber litt i tillegg.

Vi er "unge" (87-modeller) har vært sammen i over 4 år. Vi leier leilighet og har egen bil.

Som du ser er det mange ting som ikke er "i boks". Men vi har lyst på barn, og klarer oss fint økonomisk. Så vi valgte å begynne nå. Når babyen kommer tar jeg permisjon fra studiene, og når han/hun er noen mnd vil sambo være i full fast jobb, og vi stiller enda bedre økonomisk enn per d.d. Babyen kommer ikke til å merke forskjell på om leiligheten vi bor i er leid eller eid, ei heller på om han/hun er kledd i gucci eller fretex, for å si det sånn!

Det er klart at man må prioritere og man får ikke alt på en gang når man velger å gjøre det sånn, men for meg er ikke det noe mål å realisere alle drømmer på en gang. Veien blir til mens man går, og hvis man vil så får man til!

Endret 9. juli 2010 av vingle

[Sushi]

Takk for svar! Ja, jeg tenker litt som deg, at ungen vil ikke merke noen forskjell uansett. Det er vel mest vi som vil merke at det kan bli litt trang økonomi. Og så er det kanskje litt vanskeligere for meg å komme inn på jobbmarkedet/få fast jobb der jeg jobber nå..? Det er jo ikke lov å bruke graviditet som unnskyldning, men det gjøres nok likevel.

Ikke minst så tenker jeg at det ikke er noen garanti for at jeg blir gravid med en gang, og sjansen blir mindre dess lengre man venter...

Vi blir i så fall de første av vennene våre som får barn, og det er litt skummelt.

[Gjest AnonymBruker]

Så lenge dere føler dere klare for å få barn så sier jeg kjør på 24 og 25 er slettes ikke for ungt (bare dagens businessfamilier som skal vente så lenge). Vi er bare 20 og er innstilt på å få barn i nærmeste fremtid, selvom vi er studenter. Vi studerer riktignok til yrker der det er veldig lett å få jobb etter studie begge to.

Mange kommer til å si at dere burde vente til dere kan gi barnet noe mer og har noe stabilt, men et barn krever jo ikke så mye økonomisk de første årene. Det meste av utstyr kan en jo få billig Dessuten mener jeg personlig at det kan være sunt for et barn å vokse opp med foreldre som er mer sparsomme.

[vingle]

Ikke minst så tenker jeg at det ikke er noen garanti for at jeg blir gravid med en gang, og sjansen blir mindre dess lengre man venter...

Akkurat det tenkte jeg også, nå viste jo det seg å ikke bli noe problem, men man vet jo aldri, og man kan jo spontanabortere også.

Vi blir i så fall de første av vennene våre som får barn, og det er litt skummelt.

Vi er ikke først, men vi er blant de første. Med mindre alle vennene dine er supersingle og partyløver så har sånne ting en tendens til å smitte litt. Merka i hvert fall at samboeren min fikk en litt annen innstilling til det å skulle få barn når kompisen hans fikk det! Uansett ville jeg ikke bekymret meg så alt for mye for det, velg det som blir best for dere to - det er tross alt det som er viktigst mener nå jeg

Så lenge dere føler dere klare for å få barn så sier jeg kjør på 24 og 25 er slettes ikke for ungt (bare dagens businessfamilier som skal vente så lenge).

Så enig, så enig

Hvis man først vet med seg selv at man vil ha barn, og ikke omstendighetene rundt skriker imot, så hvorfor vente?

Endret 9. juli 2010 av vingle

[wahaj]

Her er vi nå 21 år, har en baby på 3,5 mnd.

Han går på månedskontrakter og mister jobben fra 1.august, så da blir han arbeidsledig og får 63% av lønna si utbetalt.

Jeg skulle gå siste året på vgs, men var så morgenkvalm at jeg droppa ut, så da lever vi på 15 utbetalt i mnd, vi leier leil og har ikke lappen. Så her er det ikke veldig mye som er på plass. Men så har det skjedd ting underveis som har kræsja seg ganske mye til, og vi blir utrolig fortvila, og må snu og vende på krona, men angrer likevel ikke på at jeg fikk barn.

Nå har samboeren snart lappen, og jeg har begynt å studere som privatist og da får vi litt bedre økonomi. så ting ordner seg alltid underveis

Føler dere dere klare, så kjør på!

[Sushi]

Takk for fine svar Det blir nok til at vi prøver forsiktig til høsten en gang, hvis vi ikke ombestemmer oss i mellomtida. Tror nok både familie og venner vil få seg en stor overraskelse hvis jeg blir gravid fort!

wahaj: Masse lykke til med privatiststudiene, det ordner seg helt sikkert. Det viktigste for babyen er jo at dere har det bra! Det er litt sånn jeg tenker her hos oss også, at det kommer til å gå seg til!

Men er man så morgenkvalm at man ikke kan jobbe, altså? Er jo litt skeptisk til det, ettersom jeg sikkert må ta de vaktene jeg kan få på jobben.. Vel vel, man kan jo ikke kontrollere alt.

[Gjest AnonymBruker]

Ang. kvalmen, så var jeg kvalm i ei uke, og da tok jeg ingefærkapsler fra apoteket. De tok bort kvalmen kjapt, og så var det bare å ta en ny kapsel når kvalmen meldte seg igjen. Ellers var det også lurt å spise og drikke jevnt og trutt for å dempe kvalmen.

Noen har ingen symptomer på graviditet i det hele tatt, og cruiser gjennom hele svangerskapet.