Er det ikke lov å ikke trives i mammaperm...?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var på kafe med to venninner i går som også er hjemme i mammapermisjon. Natrulig nok kretset samtalen seg bare om de små lovende... Underveis fortalte jeg at jeg hadde vært på Nav og arbeidsplassen min, og endret startdato for arbeidstart, noe som innebærer at jeg "gir" åtte ekstra uker til pappan. Jeg trives rett og slett ikke med å gå hjemme!! Misforstå meg rett: Jeg elsker det lille underverket vårt, og hvert sekund jeg får med han er en sann glede, men jeg bruker store deler av dagen på å kjede meg... Jeg er rett og slett ikke lagd for et hverdag der jeg går hjemme; dra på barseltreff, kafe med venninner, trilleturer, lange frokoster, babylek etc etc, er kjempe koselig det, men ikke hver dag... Jeg må ha no mer; treffe folk som snakker om annet enn unger, få litt kognitiv stimuli og bryne hjernen på litt fag...

Jeg fikk stempelet dårlig mor i går, og diskusjonen ble rimelig opphetet... Men er det virkelig ikke lov å si at man ikke trives med å gå hjemme? Jeg syns at jeg faktisk har tatt et voksent og ansvarsfullt valg med å gi "mine" uker til mannen, slik at han som er litt roligere anlagt enn meg, faktisk kan kose seg og dra nytte av dem...

Eller...????

Poster som anonym jeg...

[Nimorna]

Drit i hva de dumme nekene sier. Hvis det beste for dere er at du koser deg på jobb og mannen din koser seg hjemme på permisjon med ungen, så er det såklart det beste for deres familie. Uansett hva andre måtte mene.

[Timian]

Det er så lov det! Og all honnør til deg som gir ukene "dine" til mannen din i stedet for å tviholde på "friukene"!

At det i det hele tatt blir en diskusjon av sånt kan jeg bare ikke begripe! Jeg synes det er voksent og flott at du tar det valget for deg selv og dine! Barnet har det sannsynligvis bedre sammen med en som kan kose seg hjemme enn med en som helst ville vært på jobb!

[Shade]

Helt enig med Nimorna, synes faktisk at veninnene dine er ganske tette i hodet som stempler deg som en dårlig mor pga at du er 8 uker mindre i permisjon enn planlagt.

[Gjest Gjest]

Her har mannen begge gangene tatt mange av "fellesukene" selv om jeg elsker å være hjemme. Synes slett ikke jeg har noen rett til å tviholde på disse ukene uansett hvor mye jeg kunne hatt lyst til det.

Begge foreldre har like stor rett til å få disse ukene, så det er ikke noe mamma "gir fra seg".

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for støtten!! Jeg gikk mange runder med meg selv før vi tok valget om å gjøre det på denne måten. Det er vel kanskje det første sjokket venninnene mine ragerte på, og at de (som meg) syns det er greit når de venner seg til tanken. Jeg ble et menneske jeg ikke kjente igjen etter en tid i permisjon, og trivdes absolutt ikke med å være dette mennesket...

Nå skal vi ha tre herlige uker sammen alle tre, før jeg skal ut i arbeid og pappan skal være hjemme til over jul... Det viktigste for meg er at jeg vet at DE TO kommer til å storkose seg hjemme sammen...

[LineGourmet]

Syns det høres flott ut jeg

[Gjest Gjest]

For det første er det jo ganske bakstreversk at fellesuker automatisk blir oppfattet som mors, og det er spesielt bakstreversk at man liksom blir en dårlig mor fordi man gir litt ekstra tid til dette "monsteret" av en mannsperson.

[Gjest Iril]

Er det mulig?

Synes det er en merkelig holdning at du "gir vekk dine uker", det er da felles uker og man fordeler det sånn det passer best.

Jeg skulle gjerne sett at mannen tok et halvår permisjon, men han er student, så han må enten ha ingen permisjon i det hele tatt eller et helt skoleår, siden fagene hans er låst på høst- og vårsemester.

[Gjest hare]

jeg ser ikke helt problemstillingen?

jeg tror den egentlige grunnen til at noen lager en debatt ut av slikt er at de innerst inne føler dette som et "angrep" på seg selv.

når du sier at du faktisk kjeder deg hjemme med klesvask/cafèturer etc, så tenker de at "mammapermisjon er en fulltidsjobb(og det motsier du jo ikke), tid med barnet er viktig(det har du helle rikke motstridt), og så kommer hun her og sier at det jeg gjør er insignifikant, og kanskje hun tilogmed mener at jeg bare er opptatt av babygulp og andre triville ting?"

dette ledes så til at "hun mener jeg er kjedelig og enkel" - og så vinkles du til å bli tårnfrid.

du konstanterer jo bare at du mistrives med husmorrollen, noe man jo må innta i foreldrepermisjon til en viss grad. noen inntar bare denne langt mer enn andre, og sidestiller "den cafèbesøkende bleieskifteren som skriver interiørblogg og baker muffins hver dag" synonymt med å føle kjærlighet til sitt barn.

du får ikke følelsen av et rikt liv når du lever en husmor-caffelattehverdag, og trenger noe annet.

de føler sikkert at de oppfyller sin foreldrerolle best på den måten, og det må jo de også få lov til.

[Gjest Jane E]

Hvordan dele fordeler tida, er da helt opp til dere! Tullete å kritisere andre. Ville noen funnet på å disse en mann for dette?

Fint at dere har funnet en løsning som fungerer for der, blås i hva andre syns.

[Gjest SmallTalk]

Jeg var på kafe med to venninner i går som også er hjemme i mammapermisjon. Natrulig nok kretset samtalen seg bare om de små lovende... Underveis fortalte jeg at jeg hadde vært på Nav og arbeidsplassen min, og endret startdato for arbeidstart, noe som innebærer at jeg "gir" åtte ekstra uker til pappan. Jeg trives rett og slett ikke med å gå hjemme!! Misforstå meg rett: Jeg elsker det lille underverket vårt, og hvert sekund jeg får med han er en sann glede, men jeg bruker store deler av dagen på å kjede meg... Jeg er rett og slett ikke lagd for et hverdag der jeg går hjemme; dra på barseltreff, kafe med venninner, trilleturer, lange frokoster, babylek etc etc, er kjempe koselig det, men ikke hver dag... Jeg må ha no mer; treffe folk som snakker om annet enn unger, få litt kognitiv stimuli og bryne hjernen på litt fag...

Jeg fikk stempelet dårlig mor i går, og diskusjonen ble rimelig opphetet... Men er det virkelig ikke lov å si at man ikke trives med å gå hjemme? Jeg syns at jeg faktisk har tatt et voksent og ansvarsfullt valg med å gi "mine" uker til mannen, slik at han som er litt roligere anlagt enn meg, faktisk kan kose seg og dra nytte av dem...

Eller...????

Poster som anonym jeg...

Selvfølgelig har du lov til å si at du ikke trives hjemme!

Jeg synes det er flott at du har bestemt deg for å begynne å jobb før, og det er flott at pappaen kan ta disse ukene isteden. Jeg kan seriøst ikke skjønne hvorfor du skal være en dårlig mor av den grunn? Dersom faren faktisk kan klare å kose seg hjemme, imens du ikke gjør det, så må det da være like greit at dere bytter?

[Gjest nr. 3454]

... jeg hadde vært på Nav og arbeidsplassen min, og endret startdato for arbeidstart, noe som innebærer at jeg "gir" åtte ekstra uker til pappan...

... kjempe koselig det, men ikke hver dag... Jeg må ha no mer; treffe folk som snakker om annet enn unger, få litt kognitiv stimuli og bryne hjernen på litt fag...

Har dere vurdert å dele ukene? Feks tre dager i uken hvor han er hjemme og to hvor du er hjemme? Jeg valgte å spre deler av min pappapermisjon utover noen måneder, og syntes det var storveis.

[Eliisa]

Selvsagt er det lov, og det er flere av oss

Jeg er student, så jeg har hatt hele permisjonen alene (ikke jobbet 50%). Er helt i slutten nå og holder på å gå på veggen! Aldri kjedet meg så mye i hele mitt liv.. Småen sover ca 4 timer på dagen og jeg er lei av sofalivet. Gleder meg stort til å gå tilbake til hverdagen. Selv om jeg synes cafeturer og babysnakk er ufattelig kjedelig i et helt år, så gjør det meg ikke til noen dårlig mor. Den nekter jeg å ha på meg og synes ikke du skal tenke noe mer på det Både mannen og ungen din har godt av å ha tid sammen!

[Lykkelig eks-frue]

Det er faktisk fullstendig lov å kjede seg hjemme. Alle er ikke skrudd sammen på samme måte

Selv var jeg faktisk lei etter 3 måneder med å gå hjemme jeg. Og som deg gjorde jeg noe med det. Men jeg hadde ikke en mann som kunne overta permisjonen, så jeg fikk besteforeldre som passet barnet en dag i uka så jeg kom meg ut på kurs. Samtidig jobbet jeg litt frilans og fikk stimuli på den måten. Den gangen mine barn var små fantes det dessverre ikke muligheter i forhold til delvis permisjon som i dag, ellers hadde jeg garantert valgt det.

Og andres synspunkter skal du ikke ta deg nær av. Det er de som taper på å være fordomsfulle. Er sikker på at du får et like godt forhold til ditt barn som dem gjør. I tillegg får barnet ditt (og mannen) gleden av å dele hverdagen sammen noen uker også.

Om du skal ha flere barn senere så kan dere jo faktisk tenke på om dere etter dine obligatoriske uker skal fordele permisjonen dere i mellom. Det er en ypperlig måte for oss som klatrer på veggen etter noen måneder med unger og hus

[Gjest Gjest_Poizki]

Hei!!

Her i huset skal også permisjonen deles, når snups er 5 mnd begynner jeg i jobb igjen, og mannen skal være hjemme resten av året..

Det er to grunner til det, 1. jeg syns ikke det er så fantastisk koselig å gå hjemme å tråkke og 2. mannen har fryktlig lyst til å være "ordentlig" hjemme, altså i flere mnd, ikke bare de ti ukene det er vanlig..

Og gud hjelpe meg som folk reagerer på det...Jeg blir svett!

Venninner som sier: Ååå? Det var tidlig!

Helsesøster som hadde et blikk som lyste "Barnet har det best med sin mor det første året"

Men det som irriterer meg mest er alle de venninnene som ikke skjønner at jeg vil gi bort _min_ permisjon til far..

Jeg tror det blir veldig bra for pappaen og lille snups å kose seg hjemme ALENE, uten en mamma i bakgrunnen som vet alt, kan alt, forstår alt...

Selvfølgelig kjenner jeg snups best nå, men det er jo fordi vi har vært sammen hver dagi fire mnd nå, det vil nok endre seg fort til høsten.

Desutten tror jeg deling av permisjon vil lønne seg i det lange løp, det vil bli kanskje føre til at vi får en datter som ikke blir så mammadalt, det vil være mer naturlig for pappaen å bidra på hjemmefronten og jeg vil beholde vett og forstand fordi jeg kom meg tilbake i jobb..

Heldigvis har jeg ei venninne og en mamma som støtter oss i denne delinga, og som bakker meg opp når jeg lar alle kommentarene om delinga var av permisjon gå innpå meg =)

Jeg tenker som så, så lenge barnet kan få mat fra flaske så spiller det ingen rolle om det er mor eller far som står for maten =)

De vil sikkert kose seg sammen hjem, og knytte gode bånd, bare de to !

Phuu, kjente jeg hadde litt å skrive av meg - ha en fin dag!!

[Gjest imli]

Folk må sjølvsagt få velge sjølv kva dei trivast med. Syns det høyres litt rart ut å bli stempla som dårleg mor av "veninner"? Kan ikkje sjå for meg at eg skulle ha sagt noko slikt til mine veninner, eller omvendt, uansett kor ueinige me var.

No får me jo berre hyre din versjon av saka då - kanskje veninnene dine føler at du ser ned på dei/meiner dei "ikkje har noko liv" etc

For øvrig lurar eg litt på kven som har bestemt at barselpermisjon er lik cafebesøk, shopping og barseltreff... Eg har aldri vore på barseltreff, og cafe/byturar blir det minimalt med...

[Gjest Gjest]

Her i huset skal også permisjonen deles, når snups er 5 mnd begynner jeg i jobb igjen, og mannen skal være hjemme resten av året..

Det er to grunner til det, 1. jeg syns ikke det er så fantastisk koselig å gå hjemme å tråkke og 2. mannen har fryktlig lyst til å være "ordentlig" hjemme, altså i flere mnd, ikke bare de ti ukene det er vanlig..

Og gud hjelpe meg som folk reagerer på det...Jeg blir svett!

Venninner som sier: Ååå? Det var tidlig!

Helsesøster som hadde et blikk som lyste "Barnet har det best med sin mor det første året"

Men det som irriterer meg mest er alle de venninnene som ikke skjønner at jeg vil gi bort _min_ permisjon til far..

I 1986 var permisjonstiden på 16 uker, og nå synes folk det er et problem hvis mor og far deler tiden sin og mor "kun" er hjemme 20 uker. Sier litt om hvor fort noe blir oppfattet som naturlig.

[Gjest AnonymBruker]

ts, jeg ble litt misunnelig, faktisk.

jeg føler at dagene og ukene flyr av gårde, skulle ønske dagene var minst 25 timer så jeg rekker å gjøre alt jeg har lyst til (med eller uten ungen)

Det høres helt fantastisk ut å ha tid til å kjede seg i permisjonen

støtter deg i avgjørelsen din. Alle er forskjellige

[S@lly]

Om det ble dårlig stemning og en opphetet diskusjon ut av det, så må jo en eller begge av venninnene dine føle seg truffet på en måte, det må være noe de tok personlig...