Student, flytting, avstandsforhold osv

[Hank Moody]

Heisann

Begynner på nytt studie i en ny by til høsten. Har holdt på med en jente en god stund, og lurer litt på hvordan det skal gå videre. Liker jenta godt, hun liker meg, vi koser oss i senga og snakker bra sammen. Problemet er at jeg flytter bort til høsten, og kommer til å bruke nesten to timer på å komme meg hjem/til henne.

Spørsmålet er egentlig om noen har erfaringer med forhold i begynnelsen av studietida? Satte det dere tilbake sosialt? Gikk dere glipp av mye annen potensiell morro? Jeg kan kanskje virke litt kynisk nå, men til tross for at vi har holdt på en stund, har vi aldri snakket om å bli sammen. Veit ikke om hun er fornøyd med hvordan ting er nå, om hun vil gjøre det til noe mer, eller om vi skal takke for mye bra tid sammen og bare fortsette i samme spor til noen finner seg noen andre.

Hun er russ i år og går sikker glipp av mye morsomt hvis vi skulle ende med å bli sammen. Tenker at det fort blir "et mas" å måtte dra to timer hver helg for å treffe hverandre, og fort bli "en plikt" i steden for noe man gleder seg til.

Jeg har dårlig opplevelser med jenter forhold før, og har kanskje derfor litt problemer med å fortelle hva jeg føler og vil. Det føles mye lettere å bare vente på spørsmålet fra henne og bare nyte nuet liksom. Faktisk veit jeg ikke helt hva jeg vil selv engang. Er nok derfor jeg skriver denne tråden.

Allikevel er jeg villig til å prøve avstandsforhold igjen om hun vil det, villig til å la ting gå sin gang, men ikke like villig til å bare kutte all kontakt hvis det føles enklest for hun. Jeg er to år eldre enn hun, og vi er begge i ungdomsårene, så noe ekstremt seriøst blir det nok aldri snakk om uansett.

Takker for tips, historier og erfaringer med tanke på alt dette.

Tenkte jeg skulle prate med hun om dette til helga og føle litt på stemninga.

Endret 7. juli 2010 av Hank Moody

[Stress-less]

Sikkert ikke så dumt å snakke sammen om det. Hva dere vil, og hvordan det skal bli til.

Kjæresten min som jeg har vert sammen med i over 1 år, er i militæret nå (han fikk utsatt førstegangstjeneste pga læretid i arbeid) og det har vert vanskelig for begge. Mest for meg, han møter nye folk og får en opplevelse for livet, mens jeg sitter bare hjemme og savner han..

Men det går veldig bra med oss da, til tross for at Forsvaret ikke vet hva som skjer 2 dager forran seg. De får vite alt i siste liten og det tærer på begge.

Vi har daglige samtaler på tlf, sms og msn og det funker greit. Det beste er å se han igjen når han har vert vekke mellom 2-5 uker i strekk. DA er det deilig å vite at du har noen som kommer hjem til deg, og bare deg.

Hvis begge to vil prøve ut avstandsforhold så synes jeg det er bedre at dere prøver, enn å la være, pga redd for det skal gå galt. Du vet ikke før du har prøvd :-) Kanskje det ender opp med ekstra sterke følelse for hverandre og det blir mer og mer seriøst?

Håper det går bra å snakke om det med henne, lykke til :-)

[Hank Moody]

Takk for svar

Tror nesten det er lettere å ha vært sammen en stund før man flytter fra hverandre. Føler jeg liksom bare ser problemene med forhold akkuratt nå. Det er langt, slitsomt og kan lett ødelegge mye annet som evt. kunne ha skjedd ellers. Er jo liksom i starten "ting skjer" på høyskolen og man skaffer seg venner og gode relasjoner.

Men uansett liker jeg jo jente da. Skal ikke være lett.

[Anglofil]

Da jeg ble sammen med kjæresten min startet vi faktisk med avstandsforhold, siden jeg da bodde utenfor Oslo, og han i Kristiansand, dvs omkring 5-6 timers reising én vei. For vår del var jo det en utfordring selvsagt, spesielt for meg som fikk meg min første kjæreste, men samtidig tror jeg også det var veldig godt for oss som par.

Det ble selvsagt mye savn, men jeg følte ikke det hemmet noen av oss egentlig. Nå er ikke vi veldig sosiale av oss da, men det var ikke noe problem å f.eks studere på hver vår kant osv. Egentlig tror jeg det styrket oss, vi lærte hva savn kan innebære, vi lærte oss å bli svært takknemlige for tiden vi fikk sammen, og egentlig tenker jeg tilbake på tiden som veldig bra. Det var en herlig tid med nedturer og oppturer innimellom.

Mvh Yvonne

[Gjest gjest]

Jeg og kjæresten startet også forholdet vårt med avstandsforhold. Han er også 2 år eldre enn meg og startet studiene i det jeg startet på mitt siste år på vgs og var russ det året. Jeg bodde i Tr.heim og han skulle studere i Oslo. Vi er begge sosiale, men det gikk helt fint.

Jeg tror nesten det var bedre at vi var fra hverandre enn at vi var sammen akkurat da. Da fikk han tid til å være lamme studiekamerater, få seg venner, feste og være sosial uten å måtte ta hensyn til å komme hjem til meg eller bruke all den tiden på meg. De helgene vi så til hverandre var han fortsatt sosial med sine kamerater og jeg fikk være med, i tilegg til at vi hadde 1 dag eller 2 som kun var våres

forholde bydde selfølgelig på mye savn og mange og lange telefonsamtaler. vi lærte oss å kommunisere utrulig bra siden vi kun hadde telefon og ikke kunne vare "bare lamme hverandre". vi så hverandre 1 gang i mnd ca. men det var da utrulig godt når vi endelig møttes den dag i dag bor vi i lag i Oslo, har vært kjærester i 3 år og samboere i 2 år. Vi har det utrulig bra sammen Vi klarte ett avstandsforhold da siden vi begge var innstilte på det.

Jeg tror det hadde vært værre å måtte hatt et avstandsforhold om vi hadde hatt ett "vanlig" forhold først, for da er man så vant med å være nær hverandre å sammens hele tiden. Da vi hadde avstandsforhold hadde vi aldri bodd i lag i forveien eller noe, så det ble da litt enklere, synes jeg.

Ble kansje litt langt, men håper du gidder å lese.

Lykke til

[Hank Moody]

...

Endret 11. juli 2010 av Hank Moody

[minea]

Mitt forhold tok slutt pga. avstand.

Men vil man, så får man til. Det tror jeg absolutt.

[Hank Moody]

Vi tok en prat og endte opp sammen gitt. Hun følte det samme, og skulle til å ta den samme praten nå i helga hvis ikke jeg hadde gjort det.