Tanker om adopsjon

[Gjest AnonymBruker]

Det er ingen vits å skrive noen kommentarer om at dette er et såkalt "trolle"-innlegg. For det er det nemlig ikke. Tror dere noe annet, er det fordi dere vil tro det.

Etter min mening er adopsjon både ondskapsfullt og egoistisk. Du frarøvet barnet sin bakgrunn og familie, og muligheten til å vite hvem de er. Det er like ille uansett om barnet er fra Norge eller en annen verdensdel. Barnet blir hjernevasket.

En adopsjonsfamilie er ikke en ekte familie. Det er de biologiske foreldrene som er foreldrene. Uanvhengig om de ekte foreldrene er forferdelige eller ikke, så er det de som er foreldrene enten man vil eller ikke. Uansett hvor mye adoptivforeldrene later som om de er en ordentlig familie, vil det aldri bli tilfellet. En adoptivfamilie vil alltid være som et skuespill som heter "mor, far og barn".

Adopsjon vil alltid være siste løsning. Hvor mange ville vel adoptert framfor å få egne barn? Tenk hvordan det må være for barnet å vite dette. For det vil de vite, uansett om adoptivforeldrene later aldri så mye som om de er deres egne barn. Hvis man ikke kan få barn på noen måte, er det bedre å la det være og akseptere en barnløs fremtid. Noen ganger må man bare se sannheten i øynene uansett hvor mye man hater den.

Uansett hva adoptivforeldre påstår, vil de aldri bli like glad i et adoptert barn som et egetfødt barn. Det sier seg selv. Et egetfødt barn er deres eget kjøtt og blod, og det vil alltid være et helt spesielt bånd der. Jeg sier ikke at man ikke også blir glad i et adoptert barn. Selvfølgelig blir man det, men saken er at det vil aldri bli det samme! Dette vil selvfølgelig ingen innrømme, det er jo helt uhørt eller hva..?

Mange sier at barnet får det så mye bedre når de blir adoptert til en omsorgsfull familie, enn å være på barnehjem eller hos de biologiske foreldrene, som kanskje har problemer av forskjellig slag. Det er klart barnet får det bedre materiellt sett, men følelsesmessig er det ødeleggende. Penger er vel ikke alt?? For uansett hvor bra barnet får det hos adoptivforeldre, så vil det alltid være noe som mangler i livet deres. Noe helt grunnleggende. De vet ikke hvem de er! Det spiller ingen rolle hvor snille adoptivforeldrene er, barna vil aldri være fullstendige mennesker.

Så hvis man absolutt skal ta et barn til seg fordi man har så mye å tilby på alle måter, hvorfor ikke ta imot en fosteunge? Det er jo det beste. Da hjelper du et barn som ikke har det så lett, samtidig som barnet ikke blir frarøvet sin identitet. Da er det ingen som spiller skuespill. Må man på død og liv adoptere og kalle en unge "sin egen"? Det er egoistisk å sette sine egne behov fremfor alt og alle.

[O'hara]

Tar poengene dine, men selv har jeg i mange år ønsket å adoptere.

Jeg ser på det som en mulighet til å gi et barn som muligens er uønsket i denne verden et godt hjem. Men klart, man kan aldri med garanti vite hvorfor barnets biologiske foreldre gir fra seg sitt eget barn.

Og jeg vurderer også fosterbarn.

Selv tror jeg at de som adopterer et barn blir like glad i dette som om det hadde vært biologisk deres eget, kanskje ikke alle, men de aller fleste.

Men ja, det å få barn, både adoptere og få sine egne biologiske, er egoistisk.

[attegløyma]

Trur du at ungane får den informasjonen om dei bur på barneheim? Informasjon om biologiske foreldre? Kva kan ein barneheim tilby som er betre enn "nest-best", altså adoptivforeldre?

Bror min har ei dotter, han sver på at dersom han hadde adoptert ein unge under 2- 3 år (alderen på dottera), så hadde han blitt like glad i den ungen som i sin eigen. Han seier det er umulig å ha ein liten rundt beina uten å elske den. Og han er den mest macho mannen eg veit om, yrkesmilitær og handverkar...

Å adoptere er ikkje førstevalet for dei aller fleste adoptivforeldre, og ingen ungar ber vel nett om å verte fødd inn i ein situasjon der dei ikkje har foreldre, men når situasjonen for begge partar ein gong er som den er, så tykkjer eg adopsjon er supert! Har vener med både biologiske og adopterte barn i same familie, og dei adopterte ungane er fullt ut elska på linje med biologiske barn. Dei er også veltilpass og verkar fornøgde. Dersom eg ikkje får eigne barn hadde eg lett adoptert, eller blitt forsterforeldre. Begge deler vil oppfylle mitt behov for å vere viktig for eit anna menneske, og eg trur dei fleste ungar får det betre med adoptivforeldre enn på barneheim.

[Gjest AnonymBruker]

Det er helt klart bedre at barna vokser opp på et barnehjem i et u-land og blir mishandlet, kanskje voldtatt hver dag fremfor å vokse opp f.eks Norge, få en skolegang, et trygt hjem, "foreldre" som er glad det, venner og alt slikt. Hvem trenger vel det?

[Gjest AnonymBruker]

som adoptert reagerer jeg på dine bastante meninger/utrykk TS.

Men å krangle med deg gidder jeg ikke,du har nemlig ikke peiling på hva du prater om.

[Bing]

Det er helt klart bedre at barna vokser opp på et barnehjem i et u-land og blir mishandlet, kanskje voldtatt hver dag fremfor å vokse opp f.eks Norge, få en skolegang, et trygt hjem, "foreldre" som er glad det, venner og alt slikt. Hvem trenger vel det?

Signerer

[Piper]

Greit at det ikke er et trolleinnlegg, men sunn fornuft har du ikke fått utlevert. Og som ene personen sa, ingen vits å diskutere med deg, for du har ikke peiling på hva du snakker om.

[Bernina]

Mange sier at barnet får det så mye bedre når de blir adoptert til en omsorgsfull familie, enn å være på barnehjem eller hos de biologiske foreldrene, som kanskje har problemer av forskjellig slag. Det er klart barnet får det bedre materiellt sett, men følelsesmessig er det ødeleggende. Penger er vel ikke alt?? For uansett hvor bra barnet får det hos adoptivforeldre, så vil det alltid være noe som mangler i livet deres. Noe helt grunnleggende. De vet ikke hvem de er! Det spiller ingen rolle hvor snille adoptivforeldrene er, barna vil aldri være fullstendige mennesker.

Hvis du påstår at det uansett omstendigheter er bedre å bli hos biologiske foreldre så vet du lite om adopsjon!

Er selv i familie med noen som har adoptert et barn fra Russland. Faren var ukjent og moren var langt nede i prostitusjon og rusproblemer. Hun fødte barnet på en klinikk og barnet kom rett på barnehjem (med abstinenser og skader pga morens misbruk).

Hadde gutten fått vokse opp hos moren sin så tror jeg absolutt ikke at det å få være hos biologisk mor ville ha veid opp for all vanskjøtsel barnet ville ha opplevd.

At man i teorien har det best hos biologisk mor og far? Ja. Men når livet vil det slik at mor og far ikke kan ta vare på barnet sitt, så er det flott at andre mennesker som kan og vil får muligheten til å gi barnet et hjem!!

Det går ikke an å si at det er mer ødeleggende å vokse opp i et normalt hjem i Norge kontra å vokse opp på gata i Bolivia.

[Gjest adoptert]

Dette var faktisk så dumt at jeg ikke engang gidder å bli provosert. Det du beskriver ligger langt fra virkeligheten for meg selv, andre adopterte og adoptivforeldre jeg kjenner.

[Kosemose]

Trur du at ungane får den informasjonen om dei bur på barneheim? Informasjon om biologiske foreldre? Kva kan ein barneheim tilby som er betre enn "nest-best", altså adoptivforeldre?

Bror min har ei dotter, han sver på at dersom han hadde adoptert ein unge under 2- 3 år (alderen på dottera), så hadde han blitt like glad i den ungen som i sin eigen. Han seier det er umulig å ha ein liten rundt beina uten å elske den. Og han er den mest macho mannen eg veit om, yrkesmilitær og handverkar...

Akkurat det samme husker jeg at jeg tenkte da jeg fikk mitt første barn. Jeg tenkte akkurat som broren din, at det at et lite barn er så avhengig av akkurat MEG var det som utløste kjærlighet og beskyttertrang, ikke det faktum at det var mitt eget kjøtt og blod.

Det er lov å syns og tro, men jeg tror ikke TS har allverdens grunnlag for å mene så mye om hvilke følelser adoptivforeldre får for adoptivbarnet sitt...

[silje2nd]

utfra dine reaksjoner på adopsjon vil jeg lese mellom linjene at du 1. -er adoptert, vet lite om din bakgrunn og nå har en identitetskrise. eller 2.- at du ikke er så smart og nå beveger seg ut i myrlendt terreng uten kart.

tror ikke jeg ville adoptert selv så regner meg som ganske nøytral, men en ting skal sies.

-at å adoptere er noe av det minst egoistiske som finnes.Du tror kanskje at om en ikke kan få barn selv så er det bare å "hente" et og signere akkurat som om det var snakk om en hjem-på-døren postpakke.

da må du tro om igjen, for det skal veldig mye til annet enn penger for å adoptere. Det er skjemaer og møter til den store gullmedalje, mange år å vente og en føelsesmessig berg og dalbane i disse årene. Byråkratiet er tregere enn noe annet sted når det kommer til adopsjon.Du kan ikke "bestille" et drømmebarn. Du må ta det du får uansett rase,kjønn, alder,og sykdommer. Mange av disse barna har opplevd traumatiske ting og krever full oppmerksomhet og oppfølging. Du vet ikke hva som har skjedd og hvorfor barnet reagerer som det gjør, men du kan sørge for at fra nå av vil det ha det godt.

Det er også mange som vil adoptere selv om de kan få barn selv.nettopp fordi de vil gjøre noe bra for andre.

Og å være fosterforeldre er jo selvsagt også en bra gjerning. Men det blir ikke det samme.

Det å ikke kjenne sin identitet er bedre enn å vasmekte i slummen.

Om du kunne velge mellom forkjølelse eller kreft hva ville du valgt liksom....

nei, jeg blir egentlig bare sint av å lese her så best å slutte av.

[Brunhilde]

Greit at det ikke er et trolleinnlegg, men sunn fornuft har du ikke fått utlevert. Og som ene personen sa, ingen vits å diskutere med deg, for du har ikke peiling på hva du snakker om.

Som så ofte, så syns jeg du sier det meste som bør sies ift ts her.

[Gjest AnonymBruker]

utfra dine reaksjoner på adopsjon vil jeg lese mellom linjene at du 1. -er adoptert, vet lite om din bakgrunn og nå har en identitetskrise. eller 2.- at du ikke er så smart og nå beveger seg ut i myrlendt terreng uten kart.

tror ikke jeg ville adoptert selv så regner meg som ganske nøytral, men en ting skal sies.

-at å adoptere er noe av det minst egoistiske som finnes.Du tror kanskje at om en ikke kan få barn selv så er det bare å "hente" et og signere akkurat som om det var snakk om en hjem-på-døren postpakke.

da må du tro om igjen, for det skal veldig mye til annet enn penger for å adoptere. Det er skjemaer og møter til den store gullmedalje, mange år å vente og en føelsesmessig berg og dalbane i disse årene. Byråkratiet er tregere enn noe annet sted når det kommer til adopsjon.Du kan ikke "bestille" et drømmebarn. Du må ta det du får uansett rase,kjønn, alder,og sykdommer. Mange av disse barna har opplevd traumatiske ting og krever full oppmerksomhet og oppfølging. Du vet ikke hva som har skjedd og hvorfor barnet reagerer som det gjør, men du kan sørge for at fra nå av vil det ha det godt.

Det er også mange som vil adoptere selv om de kan få barn selv.nettopp fordi de vil gjøre noe bra for andre.

Og å være fosterforeldre er jo selvsagt også en bra gjerning. Men det blir ikke det samme.

Det å ikke kjenne sin identitet er bedre enn å vasmekte i slummen.

Om du kunne velge mellom forkjølelse eller kreft hva ville du valgt liksom....

nei, jeg blir egentlig bare sint av å lese her så best å slutte av.

Er enig med deg.

Selv har jeg to barn - biologiske - og vet at jeg ikke ville ha adoptert hvis jeg ikke kunne få barn selv. Og det er av rent egoistiske hensyn. Jeg mener at de som adopterer IKKE er egoister.

Å ha barn er ingen dans på roser - og de søte små babyene blir raskt ufyselige tenåringer (for å sette det på spissen!!!). Å ha barn og å være foreldre handler ikke bare om å gi tak over hodet og materielle goder. Å være foreldre - adoptiv eller biologiske eller foster - handler om å gi kjærlighet, være tålmodig, forstå, oppdra, være streng, få utfordringer.... Mat, seng og klær kan hversomhelst gi til et barn!!!

Hvis du tror at adoptivforeldre er egoister som bare vil ha barn for å ha noen å dulle med og gi materielle goder til så tar du vel skammelig feil!!! Å være adoptivforelder står for meg som mye mer utfordrende og ære være de som gjør det og som gir barn en ny sjanse i livet. De får det de ønsker mest; et barn - og barnet får det det trenger mest; foreldre og familie!!!

[Gjest sheila]

Her mangler det såpass mye innsikt, forståelse og innlevelse samt kunnskap at å uttrykke seg videre virker heller bortkastet...

[Gjest AnonymBruker]

Hadde det ikke vært for den ekstremt lange ventetiden og det at jeg måtte være over 25 før jeg i det hele tatt kunne søkt, hadde jeg foretrukket å adoptere fremfor å få biologiske barn. Har på ingen måte noe behov for eller ønske om biologiske barn, men jeg har et sterkt ønske om å dele livet mitt med et eller flere barn, å se de vokse opp og utvikle seg. Og sammen med mannen min være det nærmeste av det nærmeste for dem. Hvordan barna ser ut eller hvem som har født dem er fullstendig irrelevant for meg.

Nå hadde jeg ikke fått adoptere uansett pga. kronisk sykdom, men hadde jeg vært uten den, er det høyst sannsynlig at vi i hvert fall hadde søkt om å få adoptere.

[Gjest Gjest]

Kjæresten er adoptert. Han er ikke ødelagt eller hjernevasket, han har en trygg identitet og regner sine adoptivforeldre som sin familie, selv om han også har blitt kjent med flere nære biologiske slektninger etter at han ble voksen.

Min venninne som er adoptert, har absolutt ingen problemer med det heller.

Å vokse opp i fosterhjem, er å ha alle de samme problemene som adoptivbarn kan ha, uten den tryggheten som ligger i å vite hvor du bor i morgen. Fosterbarn lever med at de når som helst kan bli flyttet til biofamilie eller nytt fosterhjem, at fosterforeldrene får økonomisk kompensasjon for å ha dem, mens adopterte er tatt opp i familien på juridisk samme linje som egenfødte barn.

Når foreldre ikke har grunnleggende forutsetninger for å kunne fylle foreldreoppgaven, er det bedre at barnet får nye foreldre enn at det vanskjøttes og lider.

[Lvly]

Hva om foreldrene er døde? Hva med de overfylte barnehjemmene? Ødelagt følelsesmessig, kanskje. Det kommer vel ann på person, omgivelser og diverse annet. Akkurat som med barn som har sine biologiske foreldre. Men hadde nok vært værre å bo på et barnehjem. Eller på gaten. Eller med foreldre som låser deg inne i et skap, ikke gir deg mat, mishandler deg fysisk og psykisk (det er ikke tull, det FINNES faktisk situasjoner som dette). Har et familiemedlem som ble adoptert. Hun hadde det kjempe tøft, var gjennom en heftig identitetskrise (som heldigvis gikk helt over da hun fikk egne barn og giftet seg). Hun var redd folk visste hun var adoptert når de så familien på gaten. Men hun har foreldre som elsker henne over alt på jord, mange gode venner, en bror som elsker henne, tanteunger som virkelig ser opp til henne... Hun hadde nok hatt det tøffere der hun startet livet. Hvorfor tror du man skal ha det bedre hos foreldre som gir deg bort? Foreldre gir vel ikke bort barna sine uten grunn. De blir heller ikke tatt i fra barna sine uten grunn. Dessuten, biologisk eller ikke, slike bånd betyr ingenting. Vet om en som ville valgt stefaren sin over sin egen far (hans egne ord) av den grunn at det er han som alltid har vært der, og han behandler gutten som sin egen sønn. Tror du skal være forsiktig med å kalle det egoistisk. Det finnes tusenvis av barn her i verden som ikke har et hjem akkurat nå. Hva med å ta vare på disse, om man vil og kan dette, i steden for å fylle verden med enda flere folk? Dessuten, adoptivforeldre går ikke gjennom en slik lang prosess for noe de ikke vil ha.

Endret 10. juli 2010 av Lvly

[Gjest AnonymBruker]

Du skal få lov å mene det du vil. Det er sikkert mange fosterbarn du kan velge mellom og ta deg av. Alle må jo ikke adoptere?

Men heldigvis - sier jeg - tenker ikke alle som deg.

Og heldigvis - tenker ikke alle likt

Tror de fleste, og da sier jeg, de fleste, vil ha egne barn.

Så er det en god del barn som blir foreldreløse, eller famlien kan ikke ta se av barna og setter de på barnehjem. Har hørt mange skremsels-episoder der ja ..

Og i f.eks. Norge sitter mange enslige eller par som gjerne kunne tenke seg å adoptere.

Noen kan ikke få barn (fins mange grunner til det!)

og noen orker ikke tanken på å føde (jeg er en av de - har skikkelig fødselsangst!!!)

Og noen er enslige og møter ikke mannen i sitt liv, og kunne tenke seg et barn, men ønsker ikke å bli kunstig befruktet.

Må ikke glemme homofile par og enslige homofile, som vil adoptere

Da passer det jo bra å komme til et hjem, der barna vil få rent vann, mat, klær, god hygiene, få gå på skole, få venner, få ta del i gode og vonde ting som livet fører med seg.

De vil vokse opp til å bli trygge, selvstendige mennesker (forhåpentligvis)

I gamle dager, tok jo andre familier til seg andre barn hvis disse barna ble foreldreløse eller foreldrene til disse barna ikke kunne ta seg av dem. Sånn har det jo alltid vært!

Selvfølgelig kan ikke noen som tar til seg et barn som er over 3-4 år, elske dette barnet like mye som sitt eget.

Men om man adopterer før barnet er 3-4 år vil det gå mye bedre.

Uansett handler det om å ha en trygg omsorgsperson som barnet stoler på.

[Gjest AnonymBruker]

Greit at det ikke er et trolleinnlegg, men sunn fornuft har du ikke fått utlevert. Og som ene personen sa, ingen vits å diskutere med deg, for du har ikke peiling på hva du snakker om.

Ha, ha

Jeg er selv adoptert og har det kjempebra. Føler ikke at jeg mangler noenting. Har selv stiftet egen familie og har en flott familie.

Tenker generelt sjelden på at jeg egentlig er adoptert. Har sikkert noe med at jeg kom til Norge da jeg var nyfødt.

Nei, jeg har vanskelig for å forstå hva du egentlig mener jeg TS. Foreslår at du blir kjent med noen adopterte:)

[Gjest AnonymBruker]

Glemte å spørre deg TS.

Er du adoptert siden du føler det sånn som du gjør?

Jeg har en venninne som ble adoptert fra asia, og hun har også en bror og søster som også er adoptert fra asia. Hun, broren og søsteren hennes er ikke søsken i virkeligheten, men de tre er adoptert fra samme område. Alle ble adoptert før de var 1 år gamle.

Broren hennes har alltid hatt mange venner og vært populær og han ha en god psyke, søsteren hennes har slitt litt mer med å få venner og har alltid vært litt outsider, mens venninnen min har hatt gode venner og har det bra.

Det at søsteren hennes ikke har det bra, mens venninnen min og broren ikke har hatt problem med å bli godtatt og å få venner, handler mye om hvordan de er som person, fremfor hvordan de ser ut.

Jeg tror søsteren til venninnen min har tenkt mye på sin opprinnelige familie, og hennes opphav, og at hun har følt seg annerledes, noe som igjen fører til at hun ikke klarer å tilpasse seg eller det å få venner.

Venninnen min og broren hennes har aldri tenkt på at de egentlig kommer et annet land, og egentlig har en annen familie. De bryr seg ikke om det, de vet a de var heldige som fikk komme til norge og ha en god oppvekst, og er veldig glad for livet de har.

Så det er forskjell på hvordan adoptivbarn tenker, akkuratt som det er forskjell på hvordan vi norsk-fødte tenker.

Uansett, så ser jeg på alle de som er adoptert, eller vokser opp i norge men har utenlandske foreldre, som norske, når de oppfører seg norske.

Det er stor forskjell på en som er oppvokst i norge og er norsk, og en som er oppvokst i et annet land, for så å komme til norge og har en annen oppførsel enn nordmenn.