Dere rundt 30 med godt forhold til foreldrene

[£ucy]

...Og hvor ofte har dere kontakt ?

Jeg har vært veldig åpen, fortalt mye og svart villig på spørsmål om hvem, hva, hvor osv...

Hatt kontakt ca annenhver dag.

Nå føler jeg derimot at dette straffer seg ved uenigheter, da tidligere nevnte ting slår tilbake.

Det blir snoket i vennelister på fb, det blir laget en stor sak av ingenting, og av og til føler jeg at de fortsatt tror jeg er 17 år, og ikke over 30.

Det er bekymringer, hysteri, raseri, utskjelling og kritiske spørsmål på grunn av bekymringer.

Vi har hatt våre feider tidligere også, men nå synes jeg det begynner å gå for langt.

Jeg har gitt beskjed om at det er på tide at de innser at jeg er voksen, slutter å bekymre seg for enhver liten bagatell jeg foretar meg som ikke passer dem helt 100 % uten å bli sure, og lar meg leve livet mitt uten at jeg må bekymre meg for når neste bekymring tikker inn.

Til vanlig har vi et nært og tett forhold, men det er så fort de ikke har helt kontroll på alt jeg gjør, at det blir problemer.

Vanligvis tar jeg telefonen når de ringer og svarer på melding raskt. Går det tre timer, tror de at det har skjedd noe.

Vil legge til at jeg hadde en vanskelig ungdomstid med grunn til bekymring, men som sagt er jeg over 30 nå, og det er nærmere femten år siden nå, og jeg er voksen og lever et stabilt liv på alle måter.

Det vet de, og jeg vet de er veldig fornøyd, men ved minste tegn til noe de ikke har helt kontroll på, da koker de sammen historier oppe i hodene sine som overhodet ikke henger sammen med virkeligheten.

Noen som har tips til hvordan håndtere dette ?

Hvordan få de til å forstå at alt har vært bra nå i femten år, og at jeg ble voksen for lenge siden ?

Jeg har sagt det på en fin måte, på en streng måte og på en sint måte, men det går ikke inn. Kanskje der og da, hvis jeg er heldig, men det er helt til neste gang de tror det er noe....

Jeg blir sliten av dette...

[Gjest -]

La dem vite at du er voksen og tar dine egne problemer, hvis du trenger deres hjelp skal du spørre dem om det. De vil nok bare hjelpe deg, men jeg skjønner at det er slitsomt at de legger seg opp i alt mulig. Jeg har sånne foreldre selv, maser på meg om hva jeg bruker pengene mine på (er snart 40!) - men de tier stille når jeg slutter å fortelle dem ting og også forteller hvorfor. Hvis de spør hvordan det går sier jeg kanskje bare joda, fint men hvis de spør om mer så sier jeg at jeg ikke kan fortelle dem noe på grunn av reaksjonen deres. Ene gangen jeg gjorde dette snakket jeg nesten ikke med dem på etpar uker (normalt sett tre-fire ganger i uken på telefon, ca annenhver uke er jeg på besøk) og de fikk tenkt seg om og snakket sammen og faktisk fant ut at de overreagerte "litt". Det har skjedd igjen, men jeg har minnet dem på at selv om jeg forteller om ting som ikke bare er positive så trenger ikke de fikse mine problemer på noen måte. Jeg trenger bare at de hører på meg og er glad for at jeg deler både gleder og sorger med dem, og hvis de gir meg råd skal de ikke forvente at jeg følger dem.

[Gjest Spinell]

Jeg har et veldig godt forhold til mine foreldre, og vi har kontakt 1 - 2 ganger per uke. Jeg er i midten av 30-årene. Nå var min ungdomstid temmelig bekymringsløs, og det kan nok hjelpe mye. I tillegg har jeg en svært stabil mann som de er veldig begeistret for, og vi lever et temmelig normalt A4-liv.

Likevel - foreldre er og blir foreldre. Både mine og mannens foreldre tenker nok mye på barna sine. Jeg har derfor bestandig levd etter følgende regler:

Vær ærlig og fortell dem om livet ditt, men sil hvilken informasjon du gir, hvis ikke blir de bare bekymret. Måten ting blir lagt fram på er også av betydning.

Antakeligvis tror de at du allerede har trukket fra det verste når du forteller noe, så det kan du like gjerne gjøre selv først som sist. De vil uansett fantasere om verre detaljer når de blir fortalt noe.

Jeg tror dessuten de fleste foreldre antar at barna stopper å utvikle seg i en alder av 15 - 16 år, og forholder seg til avkommet på denne måten livet ut.

[Gjest lurven]

fortell dem at du har blitt voksen