Når man ikke klarer slutte å savne og tenke på sin eks.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg klarer ikke slutte å være sint på meg selv for at jeg lot meg og min eksmann bli skillt eller at jeg ikke klarte gjøre noe for å redde det før det var for seint. Jeg husker nesten ingenting av tiden fra bruddet og etterpå. Alt gikk så fort. Vi hadde 10 år bak oss, flere barn og vi var så inderlig glad i hverandre. Jeg vet at man er 2 om et forhold, men sitter igjen med at jeg var lite takknemelig og helt sikker for storforlangedes. Han er en veldig snill og flott mann, men jeg ble aldri fornøyd. Klarte ikke leve et liv med en mann som ikke kunne snakke om ting. Jeg prøvde nok på feil måte og jeg vet at vi kunne kommet oss gjennom det.

Jeg vet at det er for seint for oss, men klarer ikke slutte å angre og tenke på han. Får vondt i magen og skjelver når jeg treffer han. Det har gått 1 år nå og det blir bare vondere og vondere. Jeg vet nå at gresset ikke er grønnere på den andre siden og må nå forholde meg til at vi skal dele på ungene resten av livet og med den dårlige samvittigheten av at vi ikke klarte de onde dagene. Vi fikk aldri sjangsen til å tenke oss om. Plutselig hadde vi begge nye kjærester. Jeg har vært heldig som har en som elsker meg og ungene og som er der for meg. Jeg hater å ha disse følesene og dårlig samvittighet for både kjæresten og ovenfor ungene mine og de vonde tankene for hva jeg har klart å gjøre. Det er sant at man ikke vet hva man mister før man har mistet det og hadde jeg kunnet skrudd tiden tilbake hadde jeg kjempet med nebb og klør for oss. Inni meg blør hjertet mitt for feilgrepet mitt og jeg vet at jeg ikke burde ha en kjæreste da, men jeg vet at jeg ikke finner en så bra mann igjen.

Har mangen ganger tenkt på om jeg må la han gå, men klarer ikke. Jeg høres nok smålig og teit ut, men jeg kan ikke noe for disse tankene.

Det høres så lett ut for andre som ikke har vært gjennom det samme. At man skal komme seg videre og legge fortiden bak seg. Jeg vil så gjerne være lykkelig og glad, men uansett hva jeg gjør og prøver så går det ikke. Hadde jeg/vi prøvd alt før vi tok ut sepprasjon hadde ting sikkert vært lettere. Jeg vet jeg ville gjort alt for at vi skulle hatt det bra og at jeg ville vært den jenta som jeg en gang var.

Noen som har opplevd noe av det samme her inne? Hvor lang tid tok det før dere fant roen og sluttet å ha slike tanker/føleser for deres ekser?

[Kokkelimonke]

Jeg er ikke i samme situasjon som deg, men kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Min tidligere samboer og jeg hadde et forhold som på slutten besto av ekstreme berg - og dalbaner. Allikevel bestemte vi oss for å forsøke og forsøke, bare for å se. Til slutt var det ikke noe mer å forsøke i det hele tatt, forholdet bare døde ut. At du sitter med tanker som "hadde du bare prøvd" litt mer osv., er forsåvidt irrelevant nå. Det er svært lett å være etterpåklok. Det gjør ikke ting bedre i det hele tatt, og det blir til slutt et stor moment som man ikke har noen mulighet til å kunne kontrollere. Hvis du mener at livskvaliteten din øker betraktelig dersom du blir sammen med han igjen, hadde jeg heller vurdert å snakket med han og spurt om dere tok en forhastet avgjørelse. Lykke til uansett hva du velger!

[Gjest Ts]

Jeg fikk aldri sjangsen til å snakke med han og han vil ikke snakke om oss nå. Det skjønner jeg. Det som er så vondt og rart at vi aldri har snakket ut. Livet ble snudd opp/ned så utrolig fort og jeg har ikke klart å tenkt så mye før det siste halve året. Jeg vet at man ikke skal tenke på hva man kunne gjort osv. Skulle ønske jeg kunne bestemme det selv. Jeg prøver så godt jeg kan og enkelte dager er bedre, men etter jeg har møtt han eller snakket med han er det like ille igjen. Spes enkelte situasjoner i sammen med ungene. Jeg savner han og hans familie og livet vi hadde. Jeg Har lært at man må sette pris på det som faktisk er positivt. Hater meg selv for hva jeg har gjort. Jeg skal pååsøke hjelp for det ser ikke ut som jeg kommer meg videre aleine.

[Kokkelimonke]

Jeg skjønner godt savnet ditt. Skulle også til å foreslå at det kan finnes en god styrke i å søke profesjonell hjelp, da det er mange, mange som går gjennom det samme som deg. Håper det ordner seg og ønsker om en fin sommer!

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for det. Det blir nok bedre med tiden og jeg prøver så godt jeg kan å ikke tenke. Underbevissten min jobber nok for jeg sover dårligt og våkner med dårlig følese i kroppen. Heldigvis klarer jeg å holde meg i skinnet og er hyggelig og samarbeidsvillig med han og jeg ønsker han kun det beste selv om det ikke er jeg som får lov til å gi han det.

[Gjest Tirsdagsgjest]

Hei på deg. Får innmari vondt av deg når jeg leser det du skriver.. Jeg har gått igjennom et brudd/separasjon selv det siste året.. og mamma har sagt et par ganger. "om man bare kunne lære av de eldres feil..."

Da svarer jeg alltid det samme.. "da ville ingen gjøre noe feil lenger da.. verden ville være perfekt.."

Det er litt synd.. for historien du beskriver er ganske så klassisk.

Det handler nok sjeldent om at gresset er grønnere. For være ærlig er det vel ikke det vi tror heller?? Det er isåfall altfor enkelt sagt.

Det handler om at vi finner oss selv i et forhold som ikke fyller på hos oss lenger.. Som ikke føles godt å være i.. der savnet tar større plass enn mannen ved siden av oss i sofaen.

Det handler om et ønske om å få lov til å være akkurat den vi er.. den vi ønsker å være.. og en vi selv liker å være.

-så handler det om å bli sett som akkurat den. Bli likt, respektert... og elsket.

Og i 2010, der vi skal ha to biler, stort hus, flotte utenlandsreiser til både sol og storby... og alt det andre vi i dag nesten må ha for å være "med i gjenget".. blir de nære tingene.. de som faktisk betyr noe.. satt i skyggen av det som egentlig ikke teller..

Så finner vi oss plutselig på bunnen. Ferdig. Følelsene tok slutt. "Naboen".. eller en annen.. fylte på alle de begerne mannen ikke gjorde.. og vips.. vi ble fanget i eget spill.

Du angrer nå sier du. Mannen din vil ikke snakke.

Kanskje ikke så rart at han ikke vil snakke nå.. hvis det har gått et par år fra dere skilte lag.. og han kanskje har slitt med å legge dere bak seg.. og endelig funnet en ny kvinne han føler litt for..

Det er kanskje derfor dine følelser for ham dukker opp også? Vet ikke.. men kanskje du skal slutte å dyrke "de gode situasjonene" du hadde med mannen din?

Kanskje du skal få litt hjelp.. bruke sol og sommer for alt det er verdt.. og se fremover.

Jeg vet det koster.

Det er vondt og enda vondere..

-men om du lar ham få "albuerom".. og tid til å teste ut livet "med hun nye".. sier kanskje ting seg selv etterhvert?

Kanskje du da ikke vil? kanskje han kommer krypende tilbake? Kanskje ting ser helt anderledes ut.. bare du finner tilbake til "deg selv..". Holder fast på at du er god nok i deg selv..

Ikke ta på deg skylden for bruddeet. Ikke hele skylden iallefall..

Du trenger ikke det.

It takes two to tango.. you know

[Gjest AnonymBruker]

Hei på deg. Får innmari vondt av deg når jeg leser det du skriver.. Jeg har gått igjennom et brudd/separasjon selv det siste året.. og mamma har sagt et par ganger. "om man bare kunne lære av de eldres feil..."

Da svarer jeg alltid det samme.. "da ville ingen gjøre noe feil lenger da.. verden ville være perfekt.."

Det er litt synd.. for historien du beskriver er ganske så klassisk.

Det handler nok sjeldent om at gresset er grønnere. For være ærlig er det vel ikke det vi tror heller?? Det er isåfall altfor enkelt sagt.

Det handler om at vi finner oss selv i et forhold som ikke fyller på hos oss lenger.. Som ikke føles godt å være i.. der savnet tar større plass enn mannen ved siden av oss i sofaen.

Det handler om et ønske om å få lov til å være akkurat den vi er.. den vi ønsker å være.. og en vi selv liker å være.

-så handler det om å bli sett som akkurat den. Bli likt, respektert... og elsket.

Og i 2010, der vi skal ha to biler, stort hus, flotte utenlandsreiser til både sol og storby... og alt det andre vi i dag nesten må ha for å være "med i gjenget".. blir de nære tingene.. de som faktisk betyr noe.. satt i skyggen av det som egentlig ikke teller..

Så finner vi oss plutselig på bunnen. Ferdig. Følelsene tok slutt. "Naboen".. eller en annen.. fylte på alle de begerne mannen ikke gjorde.. og vips.. vi ble fanget i eget spill.

Du angrer nå sier du. Mannen din vil ikke snakke.

Kanskje ikke så rart at han ikke vil snakke nå.. hvis det har gått et par år fra dere skilte lag.. og han kanskje har slitt med å legge dere bak seg.. og endelig funnet en ny kvinne han føler litt for..

Det er kanskje derfor dine følelser for ham dukker opp også? Vet ikke.. men kanskje du skal slutte å dyrke "de gode situasjonene" du hadde med mannen din?

Kanskje du skal få litt hjelp.. bruke sol og sommer for alt det er verdt.. og se fremover.

Jeg vet det koster.

Det er vondt og enda vondere..

-men om du lar ham få "albuerom".. og tid til å teste ut livet "med hun nye".. sier kanskje ting seg selv etterhvert?

Kanskje du da ikke vil? kanskje han kommer krypende tilbake? Kanskje ting ser helt anderledes ut.. bare du finner tilbake til "deg selv..". Holder fast på at du er god nok i deg selv..

Ikke ta på deg skylden for bruddeet. Ikke hele skylden iallefall..

Du trenger ikke det.

It takes two to tango.. you know

Tusen takk for støttendes og kloke ord. Han traff den nye damen ganske kjappt etter bruddet. Jeg sliter ikke med tanken på at det er en annen dame som er sammen med ungene mine heldigvis. Har hørt om så mangen så ikke takler akkurat dette.

Vi har aldri snakket sammen. Det var jeg som tok den siste samtalen og jeg såg ingen utvei da det var gått så langt da. Ville ha han med til fam.rådgivning lenge før, men han ville ikke. Eneste han har sagt at han var glad i meg, men at vi hadde hatt det så dårlig så lenge. Jeg vet at det er min feil at det gikk så langt. Jeg som trakk meg unna. Han prøvde å gi meg masse kjærlighet, men jeg ble avisendes og likegyldig pga vi ikke kom noen vei ang kommunikasjonen. Alt annet var perfekt. Jeg ser det nå at det var jeg som dreiv han vekk frå meg.

En felles vennine snakket med han etter han traff den nye damen sin og han hadde aldri hatt det så bra før. Sefølgelig hadde han ikke det, når han ikke fikk kjærlighet hjemme hos konen sin. Han har fortrengt alt det fine vi hadde sammen og hvor forelsket han en gang var i meg. Jeg tror nok han innerst inne tenker, men utad har han vært iskald og beinhard på at han var helt ferdig med meg fra den dagen han flyttet. Regner med han også har hatt det vondt. Var sykemeldt lenge og oppført seg som veldig bitter mot meg, selv om han hadde ny dame. Det betyr ingenting nå. Jeg prøvde å snakke med han et par mnd etter bruddet. Om vi ikke kunne gi oss en sjangse og i det minste for våre barn. Han svarte med at han trodde det ikke kom til å skje og han var ganske sikker på at han var ferdig med meg.

Jeg husker jeg drømte om at han kom å tok meg i armen og sa at vi måtte klare dette. Han gjorde ingenting for å prøve å fikse på ting og ventet kanskje på at jeg skulle ta det siste skrittet å ordne alt det praktiske. Normalt så har jeg alltid hatt en siste samtale med de jeg har vært sammen med, men ikke han som jeg var gift med og sammen med i over 10 år. Det er tøfft med flere små barn og vi ble nok spisst opp av hverdagen og var slitne begge to. Nå er de verste årene over og vi skulle kose oss sammen som familie, men sånn ble det desverre ikke.

Jeg tenker på hva jeg skal fortelle ungene mine. Jeg er en familie jente som har tror på kjærligheten og ekteskape og det å jobbe. Har foreldre som har vært gifte i 35 år og det har han også, mens vi bare gav opp. Nei det skal ikke være lett og jeg fatter rett og slett ikke hvordan jeg skal komme videre og over dette og feilen jeg har gjort.

Misunner de som sitter igjen med følesen av å ha gjort det rette.

[Gjest i.n]

Jeg ble blank i øynene av å lese historien din, for jeg vet akkurat hvor fortvilende situasjonen er. Jeg er mye yngre enn deg, og mitt forhold varte ikke mer enn ett år, og vi hadde ingen barn. Allikevel kjenner jeg meg igjen i det du skriver om å ikke finne roen fordi bruddet i seg seg skjedde så fort og brutalt, og at den første tiden etterpå bare var kaos og man ikke klarte å tenke klart.

Jeg visste at jeg sakte men sikkert "dyttet bilen mot stupet" den sste delen av forholdet vårt. De aller fleste kranglene våre var på grunn av meg, og i ettertid er jeg like forvirret og fortvilet av min egen småsyke personlighet i forholdet som selve kjærlighetssorgen. jeg mener altså at det blir ekstra vondt å takle fordi jeg vet at så mye av bruddet er min skyld, men at jeg samtidig ikke klarte å kontrollere disse veldig dårlige sidene jeg hadde til tider. JEg håper det har med modenhet å gjøre og at jeg ikke vil være den samme "heksa" i et senere forhold.

Vi fikk heller aldri snakket ut, og jeg får også som deg, vondt i magen og hjertebank når jeg ser han nå over ett år senere. I drømmene mine, ca hver natt, så drømmer jeg også som deg at vi møtes for å prøve igjen. i drømmen kjenner jeg en varme og ro, men så våkner jeg helt uvel og oppgitt over meg selv fordi jeg skjønner at jeg ikke har gjort eller kommet så mye videre med sorgen, annet enn å fortrenge den. Derfor vil underbevisstheten grave i bruddet hver natt.

I løpet av året som har gått har jeg hatt flere partnere, og jeg har også kjent meg litt forelsket, faktisk denne sommeren. Det er fantastisk! Men drømmene om natten gir seg ikke, og heller ikke mageknipet når jeg ser navnet hans et sted.

Jeg antar at det eneste vi kan gjøre er å la tiden lege det, og snakke om det masse, enten med en veldig god venninne som lytter og hjelper deg med å få frem ting, eller en profesjonell.

Poenget mitt med innlegget annet enn at jeg føler det samme er at jeg tror ikke det alltid har noe å si hvor lenge man har vært sammen osv. Oppskriften vår er den samme: turbulent/usunt forhold til partneren over tid mye på grunn av deg selv, et brått og vondt brudd, ingen tid eller anledning til å snakke ut, fortrengning, føle at man har mistet den beste man kunne ha funnet og den evige skyldsfølelsen.

Min eks sa forøvrig også det samme som din, at han var glad i meg men over meg/at det ikke ville bli noe mer. Og han kom seg mye fortere videre, samtidig som han var og fortsatt virket veldig bitter på meg.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ble blank i øynene av å lese historien din, for jeg vet akkurat hvor fortvilende situasjonen er. Jeg er mye yngre enn deg, og mitt forhold varte ikke mer enn ett år, og vi hadde ingen barn. Allikevel kjenner jeg meg igjen i det du skriver om å ikke finne roen fordi bruddet i seg seg skjedde så fort og brutalt, og at den første tiden etterpå bare var kaos og man ikke klarte å tenke klart.

Jeg visste at jeg sakte men sikkert "dyttet bilen mot stupet" den sste delen av forholdet vårt. De aller fleste kranglene våre var på grunn av meg, og i ettertid er jeg like forvirret og fortvilet av min egen småsyke personlighet i forholdet som selve kjærlighetssorgen. jeg mener altså at det blir ekstra vondt å takle fordi jeg vet at så mye av bruddet er min skyld, men at jeg samtidig ikke klarte å kontrollere disse veldig dårlige sidene jeg hadde til tider. JEg håper det har med modenhet å gjøre og at jeg ikke vil være den samme "heksa" i et senere forhold.

Vi fikk heller aldri snakket ut, og jeg får også som deg, vondt i magen og hjertebank når jeg ser han nå over ett år senere. I drømmene mine, ca hver natt, så drømmer jeg også som deg at vi møtes for å prøve igjen. i drømmen kjenner jeg en varme og ro, men så våkner jeg helt uvel og oppgitt over meg selv fordi jeg skjønner at jeg ikke har gjort eller kommet så mye videre med sorgen, annet enn å fortrenge den. Derfor vil underbevisstheten grave i bruddet hver natt.

I løpet av året som har gått har jeg hatt flere partnere, og jeg har også kjent meg litt forelsket, faktisk denne sommeren. Det er fantastisk! Men drømmene om natten gir seg ikke, og heller ikke mageknipet når jeg ser navnet hans et sted.

Jeg antar at det eneste vi kan gjøre er å la tiden lege det, og snakke om det masse, enten med en veldig god venninne som lytter og hjelper deg med å få frem ting, eller en profesjonell.

Poenget mitt med innlegget annet enn at jeg føler det samme er at jeg tror ikke det alltid har noe å si hvor lenge man har vært sammen osv. Oppskriften vår er den samme: turbulent/usunt forhold til partneren over tid mye på grunn av deg selv, et brått og vondt brudd, ingen tid eller anledning til å snakke ut, fortrengning, føle at man har mistet den beste man kunne ha funnet og den evige skyldsfølelsen.

Min eks sa forøvrig også det samme som din, at han var glad i meg men over meg/at det ikke ville bli noe mer. Og han kom seg mye fortere videre, samtidig som han var og fortsatt virket veldig bitter på meg.

Ja jeg kjenner meg igjen i det du skrive, spes ang drømmene. Våkner med en klomp i magen hver dag. Innimellom går det bra og jeg er glad jeg har fått en så flott mann. Har så dårlig samvittighet for tankene mine. Jeg vil jo ikke drømme eller tenke på eksen og trodde en stund at jeg var helt ferdig med han. Nok en gang klarte jeg å sende han en mail, men denne gangen blir den siste. Jeg skrev at jeg håpet han svarte og skrev at det aldri blir oss to igjen slik at jeg kan gå videre. Ikveld fant jeg ut at det er slutt mellom han og dama. De skulle jo snart flytte sammen så noe drastisk må ha skjedd. Han virket litt lei seg sist jeg såg han. Jeg er redd og bekymret for han. Jeg tenkte at han kom til å møte veggen og det er jo typisk at slike forhold ikkje fungerer. Det ble nok litt mye for henne, med hans 3 barn og fortsatt sepparert. Hører jeg ikke noe mer fra han må jeg gi opp håpet om oss. Hode mitt sier at det ikke er håp, mens hjertet mitt sier at han føler på det samme som meg men tørr ikke inrømme det.

Vi burde brukt dette året til å finne ut av ting. Ungene og ikke minst oss hadde fortjent det. Jeg vet at vi hadde fått det bedre en aldri før. Vi har begge lært og vet hva som skal til for å pleie kjærligheten og forholdet. Vi har 10 år sammen og 3 barn og det er mye å bygge på for å få det bra igjen. Men jeg må nok innse at den drømmen aldri kommer til å gå i oppfyllese. Kanskje det er ekstra nå siden det nærmer seg den tiden der vi kan ta ut skilsmisse.

Ønsker deg lykke til og det er så forferdelig vondt å ha det slik

[Gjest Gjest]

Jeg har det på akkurat samme måte. Trodde egentlig jeg var den eneste som følte det sånn..

Vi tok ut separasjon for snart 5 år siden. Jeg har hatt forhold i ettertid (og det har helt sikkert han også) men jeg kommer bare ikke over min exmann og det vi hadde sammen. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde før jeg ikke hadde det lenger. Vi har fremdeles god kontakt og det hender at vi snakker om at vi ikke kommer over hverandre.. men ingen av oss tar heller initiativet til å prøve en gang til.

Jeg er i et nystartet men elendig forhold for tiden og tenker nesten mer på min ex enn på min nåværende. Vet det er feil men jeg sammenligner alt mulig og min ex "vinner" hele tiden.

Har tenkt det samme som deg, jeg var kravstor og storforlangende og aldri fornøyd. Hadde jeg visst det jeg vet i dag ville jeg oppført meg veldig annerledes. Tror aldri jeg kommer til å elske noen slik jeg elsket min ex

[Gjest Kone]

Jeg tror det blir sånn hvis man løper for fort inn i et nytt forhold. Hvorfor greier ikke folk å være alene litt? Man hopper fra blomst til blomst. Idet det kommer andre inn i bildet, blir det for vanskelig. Sjeldent at man greier å finne tilbake til hverandre igjen etter det.

[Gjest inger]

Her kjenner jeg meg igjen. Vi haddde vært sammen et par år og det er noen måneder siden han gjorde det slutt. Jeg vet at det var pga. min kravfulle væremåte og min stadige tvil om han var den rette osv som førte til bruddet. Han vil selvfølgelig ikke prøve på nytt. Jeg sliter fordi jeg ikke kan gjøre det godt igjen - og være den kjæresten jeg egentlig vil og kan være. Jeg ble liksom aldri fornøyd med verken meg selv eller han eller oss. Nå i ettertid forstår jeg inderlig godt hva jeg har mistet. Dessverre for sent.

Hvordan kan man legge dette bak seg?