Samvær med 16 åring

[Gjest Iben]

Som dere ser så gjelder dette samvær med et nesten voksent "barn" Det siste halvannet år har samværene blitt sjeldnere, nå er de mer eller mindre stoppet opp. Ungdommen har etterhvert (siste 3 år cirka)sluppet å holde seg til noen spesiell samværsavtale da bostedsforelder mente at det er for mye å forlange, ikke engang å avtale samvær 3 uker i forveien kunne forventes(noe vi ba om pga å få billige flybilletter). Nå sier ungdommen kanskje jeg kommer, unngår emnet, prater det bort osv - så vidt vi vet så er det ingenting i veien med oss eller plassen. Ungdommen har søsken, besteforeldre og annen familie og venner her, mennesker h*n har en god relasjon til, h*n driver ikke med aktiviteter som opptar helger eller fritid, har en liten jobb men ikke ofte, og har alltså god anledning til å komme.

Vi ser at båndene til oss og plassen blir mindre, og er redd for å "miste" ungdommen. Vår tanke er at ungdommen ikke ser at båndene blir mindre, at (akkurat denne)ungdommen ikke er moden nok til å skjønne de lanvarige resultatene av å kutte samvær - for å holde på gode relasjoner må en møtes å være sammen noen ganger. Vi forventer ikke mange og lange samvær, men det å for eksempel ha en avtale om en helg ca hver tredje måned og ved spesielle anledninger der det er naturlig at hele familien samles.

- Bør man godta det hvis ungdommen overhode ikke vil komme til samvær, bør man bare vente til den dagen h*n ber om å få komme selv? (Det er nå 4 mnd siden sist, og det ser ikke ut til å bli noe sommer-samvær, vil ikke bli med på utenlandstur og når vi spør om en helg/langhelg er svaret kanskje, vi får se, vet ikke.. Når vi spør "har du ikke lyst" så er svaret joooo.

- Vi tenker at ungdommen bør kunne ha en slags avtale med oss (utarbeidet sammen, en avtale som passer ungdommen), og at et samvær kan avtales 3 uker i forveien. Vi tenker at det å lage og å holde avtaler kan forventes av ungdommer, forutsatt at ting ligger til rette for det. En avtale kan endres hvis noe kommer i veien, men at ungdommen bare ikke gidder tenker vi ikke er gyldig grunn..

Noen tanker? Hvilke avtaler har dere med store ungdommer på 16 og oppover??

[Gjest AnonymBruker]

Syns ikke du burde bruke "tvang". Det er en vanskelig alder og venner er det viktigste. Du må heller ikke glemme å si at du gjerne vil se h*n, uten at det høres ut som du spiller på samvittigheten eller maser.

Mannen min har også vært vært fortvila fordi h*n ikke kommer så mye lenger, men tror det er som jeg sier. Det er ikke faren det er noe galt med, det er bare interessene som har endret seg. Her har ikke h*n vennene i nærheten og det kan nok bli kjedelig bare med oss. Samværet vil nok komme tilbake. Det har det gjort med den eldste han har.

[Gjest AnonymBruker]

Synes h*n kan "tvinges" til å komme en langhelg, to ganger i året. Disse kan gjerne avtales minst tre uker før. I tillegg gjøre det klart at h*n er velkommen ellers også, når det måtte passe.

Såpass ansvar kan selv en 16-åring ha for å se egen familie. Det er jo ikek bare far/mor h*n skal besøke,, men også halvsøsken og besteforeldre.

[Husfrua]

Dette handler vel mest om hva som er viktig i livet til ungdommen akkurat nå. Da ungene var små, så var foreldrene viktigst. Etter hvert som de blir eldre, så betyr venner og kjærester mere. Jeg tror vel kanskje ikke du vil kunne få h*n til å forstå dersom dere tvinger h*n til å komme. Kanskje er det rett og slett dere som må dra for å treffe h*n nå?? Samtidig er det fortsatt dere som bestemmer, så jeg syns ikke det er så mye forlangt at h*n skal komme på besøk en gang i blandt.. Hva ungdommen syns er nok noe helt annet. På den alderen er vel ikke de i stand til å tenke så veldig fornuftig å rasjonelt bestandig

[Gjest fireflies]

Når man er i den aldern, er det venner som betyr mest, ikke familie. Ser ikke noe uvanlig ved oppførselen hans/hennes i det heletatt, og jeg syns ikke du burde prøve å tvinge han/henne til å komme. Det vil sannsynligvis gjøre ting vondt verre, og han/hun vil få enda mindre lyst til å dra. Vent noen år, så løsner det ;-)

[Gjest Angelheart]

Sorry, ble noe feil med den første posten...

Dette lyder kjent. Min datter var på nøyaktig samme måte da hun var 15-16 år. Å komme på besøk til oss var nesten utelukket, da det alltid var noe som hendete i helgene på hjemstedet.

Som tenåring er venner utrolig viktig og frykten for å glipp av noe i venneflokken er veldig stor. Dersom man skulle risikere å være bortreist akkurat den helgen "den" festen, eller den konserten, så tror man nesten man vil være utstøtt for resten av livet... Slik er det bare i den alderen.

Jeg kan derimot trøste deg med at dette går over. Min datter er nå 19 år og er oftere på besøk enn noensinne. Hun har helgejobb der hun bor, men prioriterer å bruke alle frihelgene sine hos oss, sammen med mamma, stepappa og to småsøsken.

Jeg var, som TS, veldig redd for at hun ville miste alle relasjoner til småsøkene og stedet her i og med at hun aldri var her i den perioden, men dette viste seg å være kun en kort, forbigående periode.

[Gjest Iben]

Vi har selvfølgelig forståelse for at ungdommens første prioritet er venner, det skulle bare mangle, men derifra til ingen samvær på månedsvis? Sånn som det er nå så har vi hatt 2 avtaler de siste 2 mnd som h*n er gått tilbake på, vi blir selvfølgelig skuffet, især småsøsken som gleder seg til forbildet kommer:)

Det å planlegge og å holde seg til avtaler er jo endel av det å bli voksen, det er vel noe man må lære, hvis man slipper unna med å være vinglete og ubestemt så tror vi ikke at de tingene faller på plass plutselig.

Vi har møtt ungdommen på hjemplassen når det har klaffet med ærend til den byen, men det koster ihvertfall 10.000 tusen kroner for familien i reise, opphold og kost for en helg så det er ikke noen god løsning for samvær.

Vi kan jo ikke tvinge ungdommen, det vi vurderer er enten å la det være som det er men si at ungdommen må være sikker før en avtale gjøres pga forventingene det skaper og skuffelsen ved å ombestemme seg. Eller si at vi håper på en avtale på noen besøk i året(ungdommen kan foreslå hvor mange) med jevne mellomrom fordi det er viktig å pleie kontakten med familien osv, i tillegg til å si at vi forventer at h*n kan planlegge noen uker i forveien pga flybillettene. Men sistnevnte kan jo oppleves som press/tvang, og vi vet at mor ikke er enig med oss og dermed kan vi virke enda mer urimelig.

Vi tenker at med vår fremgangsmåte får ungdommen legge de fleste føringer selv for hvor ofte samvær skal være, forskjellen er at h*n må holde seg til avtalen, i tillegg blir båndene mellom ungdommen og familien sikret. Dette med utgangspunkt i at ungdommen har det bra her og har en god relasjon til sin familie.

Det er ikke lett..

[Gjest Iben]

Sorry, ble noe feil med den første posten...

Dette lyder kjent. Min datter var på nøyaktig samme måte da hun var 15-16 år. Å komme på besøk til oss var nesten utelukket, da det alltid var noe som hendete i helgene på hjemstedet.

Som tenåring er venner utrolig viktig og frykten for å glipp av noe i venneflokken er veldig stor. Dersom man skulle risikere å være bortreist akkurat den helgen "den" festen, eller den konserten, så tror man nesten man vil være utstøtt for resten av livet... Slik er det bare i den alderen.

Jeg kan derimot trøste deg med at dette går over. Min datter er nå 19 år og er oftere på besøk enn noensinne. Hun har helgejobb der hun bor, men prioriterer å bruke alle frihelgene sine hos oss, sammen med mamma, stepappa og to småsøsken.

Jeg var, som TS, veldig redd for at hun ville miste alle relasjoner til småsøkene og stedet her i og med at hun aldri var her i den perioden, men dette viste seg å være kun en kort, forbigående periode.

Det var godt å høre dette:) Vi får håpe det er det som blir tilfellet her også