Jeg tror jeg må avlive kattepusen min :(

[Pialitta]

Hei

Jeg har en ni år gammel hunnkatt som jeg fikk da hun ble forlatt av moren sin da hun var 5 uker gammel. Altfor tidlig for henne å klare seg uten mamma'n sin selvsagt, og jeg tror dette kan ha bidratt til at hun har blitt som hun har blitt.

Pusen min er veldig utrygg. Hun forholder seg til meg, og bare meg. Jeg opplever henne som veldig kosete, tror hun tror jeg er moren hennes. Men problemet er at hun er veldig redd alle andre. Enkelte har hun lært å tolerere (2 andre personer), men det er først etter at hun har bodd sammen med dem i 1-2 år. Fremmede mennesker kan hun forsiktig søke kontakt med. Som oftest freser hun, noen ganger med en gang, andre ganger først når de gjengjelder hilsingen hennes. Hun knurrer og slår etter folk, og det har hendt ved to anledninger at hun har bitt. Venner og familie er følgelig redd katten min. Mot meg er hun stort sett snill, men hun sier raskt fra når hun ikke vil bli tatt på. Hun er rolig når vi er alene hjemme, men knurrer straks hun hører ukjente stemmer eller at noen går i døren. Jeg har en katt til, en søster fra et senere kull, som er snill og omgjengelig som dagen er lang.

Jeg har bodd på samme sted siden jeg fikk henne, men skal nå flytte sammen med kjæresten min. Han er også redd pusefrøken, tør ikke løfte henne og kan ikke få henne ut igjen dersom hun kommer seg inn i et rom hun ikke skal være i. Da blir hun redd, og knurrer/freser. Dette skaper selvsagt problemer. Han tør ikke ha niesen sin på besøk av frykt for at katten skal gå til angrep på henne. Å omplassere henne ser jeg som uaktuelt, da hun er så utrygg og aggressiv mot selv svært kattevante og rolige mennesker.

Jeg er forferdelig glad i katten min, og synes dette er veldig vanskelig og trist. Kanskje skulle jeg avlivet henne for lenge siden, hadde hun vært en hund ville det ikke vært noen annen utvei. Jeg bekymrer meg for at hun ikke har det bra, så stresset og redd som hun er hele tiden, og kvier meg for å la henne gå gjennom prosessen med å venne seg til en ny leilighet. Det gjør meg så vondt å tenke på at jeg kan bli nødt til å avlive henne, men jeg tror dette kan være til hennes beste.

Da jeg synes det er svært vanskelig, ville jeg sette stor pris på råd

Endret 5. juli 2010 av Pialitta

[Green Lady]

Jeg tror nok jeg ville prøvd, og sett det an litt. Går det bra, så er det kjempefint, går det ikke, så går det ikke. Hvordan går hun sammen med den andre katten? Er det en utekatt, eller innekatt?

[Pialitta]

Takk for svar

Med den andre katten går det fint, de er gode venner for det meste. Og begge er innekatter.

[gerotten]

Synes du burde gi det litt mer tid jeg og!! Definitivt!

For enkelt å ta livet av henne, hun fortjener flere sjangser.

[*Numi*]

Jeg skjønner at det er vanskelig og sliter på deg, men synes som de over her at du skal gi henne flere sjanser.

Du sier du ikke vurderer omplassering, fordi du ser på det som uaktuelt. Vel, jeg har jobbet på kattehuset i Oslo, og jeg skal love deg at det kommer mange sære katter dit som både freser og klorer, men som til slutt har blitt omplassert og hentet av nye omsorgsfulle eiere likevel.

Så jeg håper virkelig at om du bestemmer deg for å måtte kvitte deg med henne, så prøver du omplassering først eller eventuelt hører med dyrebeskyttelsen om de kan ta henne for deg.

Lykke til!

Endret 5. juli 2010 av *Numi*

[Gjest AnonymBruker]

Katten har hatt 9 gode år hos deg.

Jeg ville ikke ha tatt med katten inn i samboerskapet. Ikke når samboer opplever det slik du beskriver. Han vil da føle seg terrorisert i eget hjem. Ingen god start på et forhold.

Du kjenner katten best. Mener du at avliving framfor å utsette katten for mer utrygghet ved å omplasseres er best, så gjør du det.

[Gjest AnonymBruker]

Synes du burde gi det litt mer tid jeg og!! Definitivt!

For enkelt å ta livet av henne, hun fortjener flere sjangser.

Mer tid og flere sjanser etter ni år?

[gerotten]

Mer tid og flere sjanser etter ni år?

Ja

[Tuzo]

Hallo? Jeg ville prøvd alt før jeg hadde bestemt meg for å avlive henne ! Det finnes faktisk mennesker som tar seg av sånne katter.... Det hjelper ikke å si at det ikke er noe vits å omplassere!

[Piper]

Til dere som sier at hun skal omplassere katten, har dere en anelse om hvor vanskelig det er å omplassere katter som faktisk har godt gemytt? Det blir alt for enkelt for dere å si at hun bør omplassere katten, men det er faktisk ikke så enkelt somd ere vil ha det til. Selvfølgelig finnes det mennesker som kan ta sære katter, men ejg tror nok det finnes mange flere katter enn mennesker som kan ta de inn.

Hvorfor stresse katten mer enn nødvendig? Er det virkelig å være en dyrevenn? Og kom ikke her og si at det går så bra, fordi andre katter har klart det før. Dette er en katt som eieren kjenner best, go siden hun har hatt katten i 9 år, bør hun kanskje også få lov til å velge hva som er og ikke er rett for akkurat denne katten. Dyrevenn er man når man ser dyrets beste, ikke å skulle holde dyret i livet for enhver pris.

Det finnes så mange katter som behøver omplassering, og jeg tviler på at det er så enkelt å omplassere en sær 9 år gammel katt. Men kanskje noena v dere som mener hun bør gjøre det, kan bli det nye hjemmet til denne katten?

[*Numi*]

Piper: Hun ber jo om råd. Og det er jo faktisk bare det vi kommer med. Hun sier jo selv at det er en utrolig vanskelig beslutning, så kanskje hun helst ikke vil ta den og at omplassering kanskje kan ha noe for seg likevel. Vi gir henne jo bare flere perspektiver når vi forteller at omplassering kan være en mulighet, fordi at selv så trodde hun ikke det.

Hvis du er uenig så kom med dine egne råd, men hvorfor i alle dager skal du rakke ned på rådene vi andre kommer med?

[Gjest AnonymBruker]

Hei.

Skjønner at du er glad i katten. Kjæledyr får som regel en stor plass i livene våre. Det jeg vil anbefale er kanskje ikke det du er mest interessert i å høre, men det som funker er å tenke at det er faktisk bare en katt. Prøv å distansere deg litt fra dyret. Husk at det er bare en katt, de lever ikke evig, og 9 år er jo greit nok.

Jeg ville bare avlivet den og gått videre.

[Pialitta]

Takk til dere alle sammen for svar.

Dette er virkelig ikke noe jeg tar lett på, men noe jeg har tenkt på over lang tid. Det er ingenting jeg heller skulle ønske enn at katten min kunne ha det fint og komme overens med menneskene jeg er glad i. Og jeg forventer selvsagt ikke at hun skal være trygg på fremmede, men hun tør ikke engang å komme nær kjæresten min som hun har kjent i 2,5 år, og som er en veldig rolig og trygg person. Tidligere har jeg delt leiligheten min med en som arbeidet med dyrevern og som elsker katter. Hun var veldig tålmodig med katten, men fikk ikke klappe pus før det nærmet seg at hun skulle flytte ut. Da var det gått 1 år og 8 mnd.

Jeg ser hvor stresset og redd hun blir av å omgås andre enn meg, og vil derfor ikke utsette henne for den enorme påkjenningen omplassering vil medføre. Det er jeg bestemt på. Det eneste alternativet vil være å beholde henne selv, men jeg er også usikker på om dette er til hennes beste. Og det gjør meg så vondt å se henne slik. Det er som sagt ikke noen ny situasjon, hun har vært slik helt fra hun var liten, så jeg har ingen grunn til å tro at atferden hennes skyldes sykdom el.l. Det har imidlertid ikke blitt bedre med årene, snarere verre. Jeg må låse henne inn når jeg har gjester, fordi jeg risikerer at hun går til angrep og biter/klorer dersom hun reagerer på brå bevegelser etc. Hun har ved en anledning bitt meg, da fordi hun ble redd av en skapdør som knirket. De neste tre dagene måtte jeg holde henne atskilt fra den andre katten fordi hun gikk helt umotivert til angrep på den og oppførte seg som om hun ikke kjente henne.

Jeg vet at den dagen jeg velger å få barn, er jeg nødt til å avlive henne. Spørsmålet er altså om det er bedre for henne å gjøre det nå, slik at hun slipper stresset med flytting og å venne seg til et nytt sted. Og jeg vil selvsagt gjøre det på en forsvarlig måte hos en dyrlege, hvor hun får være sammen med meg til det siste. Hun er som en baby for meg, og jeg synes virkelig dette er helt grusomt å i det hele tatt vurdere. Det er vel kanskje derfor jeg har utsatt det så lenge også. Kommer til å savne henne noe fryktelig

[Piper]

Piper: Hun ber jo om råd. Og det er jo faktisk bare det vi kommer med. Hun sier jo selv at det er en utrolig vanskelig beslutning, så kanskje hun helst ikke vil ta den og at omplassering kanskje kan ha noe for seg likevel. Vi gir henne jo bare flere perspektiver når vi forteller at omplassering kan være en mulighet, fordi at selv så trodde hun ikke det.

Hvis du er uenig så kom med dine egne råd, men hvorfor i alle dager skal du rakke ned på rådene vi andre kommer med?

Hun hadde jo allerede sagt at hun ikke ville omplassere den, så hvorfor da komme med et slikt råd? Selv om det har gått bra i enkelte tilfeller, vil jeg tro at denne katteieren kjenner katten sin best. Og som sagt så er det ikke alltid det er best for katten å bli omplassert, fordi den blir veldig stresset. Og når katten hennes har vært slik så lenge, vil jeg tro at det er meget vanskelig å omplassere den.

og mitt råd til ts er enten ta katten med, for å prøve ut den løsning, eller å avlive katten.

[Aurora M.]

Jeg synes du skal prøve jeg. Jeg tror kanskje du kommer til å angre om du avliver nå. Da er det bedre å prøve, så vet du iallefall sikkert. Den er tross alt frisk og kan ha maange gode år igjen av livet sitt. Dessuten vet man aldri, kan hende det går mye bedre enn du tror! Katter er noen forundelige skapninger, og gir oss stadige overraskelser.

Jeg satt og veide for og imot selv når jeg flyttet med min 16 år gamle hannkatt, som attpåtil var veldig syk (nyresykdom og stoffskifte). Den hadde bodd på samme sted hele sitt liv og var veldig knyttet til området. Dit jeg flyttet kunne den dessuten ikke gå ute fritt, men jeg måtte ha den i sele. Det gikk over all forventning! Utrolig nok så frisknet den til, så veterinæren knapt kjente den igjen! Den fikk et par fine år på det nye stedet før den ble veldig syk og måtte avlives.

Din kan som sagt få mange gode år, og jeg synes du skal gi den en sjanse. Lykke til!

[HvittHus]

Takk til dere alle sammen for svar.

Dette er virkelig ikke noe jeg tar lett på, men noe jeg har tenkt på over lang tid. Det er ingenting jeg heller skulle ønske enn at katten min kunne ha det fint og komme overens med menneskene jeg er glad i. Og jeg forventer selvsagt ikke at hun skal være trygg på fremmede, men hun tør ikke engang å komme nær kjæresten min som hun har kjent i 2,5 år, og som er en veldig rolig og trygg person. Tidligere har jeg delt leiligheten min med en som arbeidet med dyrevern og som elsker katter. Hun var veldig tålmodig med katten, men fikk ikke klappe pus før det nærmet seg at hun skulle flytte ut. Da var det gått 1 år og 8 mnd.

Jeg ser hvor stresset og redd hun blir av å omgås andre enn meg, og vil derfor ikke utsette henne for den enorme påkjenningen omplassering vil medføre. Det er jeg bestemt på. Det eneste alternativet vil være å beholde henne selv, men jeg er også usikker på om dette er til hennes beste. Og det gjør meg så vondt å se henne slik. Det er som sagt ikke noen ny situasjon, hun har vært slik helt fra hun var liten, så jeg har ingen grunn til å tro at atferden hennes skyldes sykdom el.l. Det har imidlertid ikke blitt bedre med årene, snarere verre. Jeg må låse henne inn når jeg har gjester, fordi jeg risikerer at hun går til angrep og biter/klorer dersom hun reagerer på brå bevegelser etc. Hun har ved en anledning bitt meg, da fordi hun ble redd av en skapdør som knirket. De neste tre dagene måtte jeg holde henne atskilt fra den andre katten fordi hun gikk helt umotivert til angrep på den og oppførte seg som om hun ikke kjente henne.

Jeg vet at den dagen jeg velger å få barn, er jeg nødt til å avlive henne. Spørsmålet er altså om det er bedre for henne å gjøre det nå, slik at hun slipper stresset med flytting og å venne seg til et nytt sted. Og jeg vil selvsagt gjøre det på en forsvarlig måte hos en dyrlege, hvor hun får være sammen med meg til det siste. Hun er som en baby for meg, og jeg synes virkelig dette er helt grusomt å i det hele tatt vurdere. Det er vel kanskje derfor jeg har utsatt det så lenge også. Kommer til å savne henne noe fryktelig

Katten din høres ikke ut til å ha det godt. Det må være veldig slitsomt for henne å være så redd hele tiden.

Jeg hadde ikke vært i tvil om hva jeg hadde gjort. Jeg ville aldri ha utsatt en katt med så store problemer for en flytting, med hva det vil medføre av stress og redsel for den. Da ville jeg heller ha avlivet den på en human måte.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg synes du skal prøve jeg. Jeg tror kanskje du kommer til å angre om du avliver nå. Da er det bedre å prøve, så vet du iallefall sikkert.

Det er vel vanskelig for oss å si. Jeg måtte avlive min katt pga adferd og fysiske problemer som ikke lot seg løse, og i etterkant ser jeg at vi ventet alt for lenge. Vi burde avlivet ett halvt års tid før vi gjorde det, og det å vente førte bare til at katten ble utsatt for smerter, problemer med flytting, og masse konflikter med de andre kattene mine.

Hvis man vet at man har prøvd alle alternativer, og det uansett går mot avlivning, og katten lider under problemene, synes jeg det beste er å avlive, selv om det er ett tøft valg å ta.

[Aurora M.]

Det er vel vanskelig for oss å si. Jeg måtte avlive min katt pga adferd og fysiske problemer som ikke lot seg løse, og i etterkant ser jeg at vi ventet alt for lenge. Vi burde avlivet ett halvt års tid før vi gjorde det, og det å vente førte bare til at katten ble utsatt for smerter, problemer med flytting, og masse konflikter med de andre kattene mine.

Hvis man vet at man har prøvd alle alternativer, og det uansett går mot avlivning, og katten lider under problemene, synes jeg det beste er å avlive, selv om det er ett tøft valg å ta.

Du har rett i at noen venter for lenge. Jeg har selv gjort det med en katt som var syk, og som led alt for lenge den siste tiden, og jeg angrer den dag i dag. Men du skriver at katten din også hadde fysiske problemer (jeg antar sykdom/skade), og det har ikke TS sagt noe om. Jeg mener det er en vesentlig forskjell der. Så lenge den har den fysiske helsa på plass, så er det iallefall håp.

[MissMas]

Hei.

Skjønner at du er glad i katten. Kjæledyr får som regel en stor plass i livene våre. Det jeg vil anbefale er kanskje ikke det du er mest interessert i å høre, men det som funker er å tenke at det er faktisk bare en katt. Prøv å distansere deg litt fra dyret. Husk at det er bare en katt, de lever ikke evig, og 9 år er jo greit nok.

Jeg ville bare avlivet den og gått videre.

Bare en katt? Det er et liv. Katter er verdt noe de også

PS: En 9 år gammel katt er ikke en gammel katt.

Endret 6. juli 2010 av MissMas

[NovaFlare]

Jeg er ihuga katteelsker og dyrevenn, men den katten hadde jeg avlivet. Jeg har vært i akkurat samme situasjon før, faktisk. Overnervøs katt, født med arvelige dårlige nerver, var som barnet mitt, ny samboer og leilighet. Den var så nervøs og sjalu at den pissa inne i ni mnd før jeg tok ham. Til slutt maktet jeg ikke mer. Men det er over et år siden og jeg kan fortsatt ikke snakke om den... Men jeg VET det var riktig å gjøre det. Jeg fulgte magefølelsen og dret i hva andre mente. Gjør det du også.