samboer som er på byen hver helg

[kvinne33]

Jeg er ei jente på 33 år med et langvarig ekteskap bak meg og 2 barn. Noen mnd etter at vi gikk ifra hverandre, traff jeg en mann som var 6 år yngre enn meg. Han har vært singel hele tiden og har ikke noe samboerskap bak seg eller barn. Etter ca 1 år flyttet vi sammen og det var da det oppsto en del konflikter...

Samboeren min bodde en times kjøring fra der vi bor nå og han har flyttet fra alle kameratene sine, broren sin og sagt opp jobben for å bo hos meg. Jeg synes nå det var beundringsverdig gjort av han å gjøre noe sånt for min skyld, men pga at jeg har små barn som vil være i nærheten av faren sin, var det den beste løsningen.

Det jeg nå synes er så vanskelig å akseptere er at han stort sett hver helg drar "hjem" til kameratene sine for å feste med de. For meg så er det rart for mener han har gått inn i et samboerskap hvor det også er barn med i bildet som blir skuffet når han drar når de kommer til meg. (jeg har de annenhver uke) Synes egentlig han kan legge festingen litt til side og har foreslått at han heller kan kjøre en tur og besøke kameratene på hverdager istedetfor hver helg når alle skal på byen og drikke. Men han mener at det er veldig mye stress for han å kjøre 1 time innover etter jobben for å besøke dem. Jeg forstår jo veldig godt at han synes det er trist å flytte fra alle kameratene, særlig fordi han ikke har fått noe sosialt nettverk her vi bor.

Han gir inntrykk av at jeg er veldig lite forståelsesfull og at jeg må forstå at han trenger å dra til dem om helgene. At han synes at jeg er vanskelig når jeg ber han være hjemme...(de siste 3 helgene har jeg ikke sagt noe om at han har dratt, men føler nå at jeg begynner å bli lei drikkingen hver helg...) Jeg føler jo også at man skal gi og ta i et forhold på alle måter og burde ikke han egentlig tilby seg å ha ungene for meg en helg så jeg kunne tatt en tur med en venninne også? (Jeg jobber annenhver helg og har barna motsatt...)Nå er ikke akkurat det så veldig viktig for meg for jeg er vel egentlig ferdig med festing og sånn....Er ei mer hjemmekjær jente som setter pris på god mat, en film og sånt på helgene :-)

Er det urimelig av meg at jeg ber han ikke dra ut på byen hver eneste helg? At jeg vil at han skal omgås med dem på andre måter også? Hva med å be dem komme til oss? (de har aldri vært hos oss og besøkt oss..)

Det her har ingenting med sjalusi å gjøre (men må innrømme at jeg var det i begynnelsen...) for jeg stoler fullt og helt på ham. Har ingen tanker om at han er utro.

[Gjest Pia]

Jeg skjønner at han vil finne på noe med kompiser de helgene du har jobb, men annenhver helg når du har ungene kunne han jo ha vært sammen med dere - kanskje dere kunne ha dratt "hjem" til ham en kveld og møtt kompisene om du skaffet barnevakt?

Jeg synes det er veldig sært om du ikke har møtt vennene til samboeren din - hva med å invitere et par av dem hjem til dere?

[kvinne33]

Alle de helgene jeg ikke har barna så jobber jeg... Men noen helger har jeg tidligvakt på lørdag og senvakt på søndag, så da har vi full mulighet til å finne på noe på lørdagskvelden. Jeg har dessverre veldig liten familie og ingen som kan hjelpe meg med å passe barna. Dett er et stort problem for selv mine foreldre stiller sjelden opp. Så det å få barnepike og ta en tur ut er helt umulig.

Jeg har jo sagt til han at han kan be venner hjem til oss men det er litt vanskelig så lenge de ikke har bil. Ellers må de ligge over... Har kun møtt noen få venner av han en eneste gang, så ikke kjenner jeg de heller.

[Gjest Eurodice]

Jeg synes han lever som han er singel når han alltid prioriterer kamerater og festing. Det er ikke moden oppførsel i et samboerforhold. Hva bidrar han egentlig med? Jeg tenker følelsesmessig, praktisk osv.

[kvinne33]

Han hjelper til hjemme, men tar ikke initiativ selv. Utenom det å holde kjøkkenet ryddig så trenger han et realt puff...også er det jeg som vedlikeholder huset både utvendig og innvendig. Han er ingen "handy man" for å si det sånn ;-)

Han er veldig redd for å tre inn i pappa rollen og vil helst bare være en venn. Han tilbyr seg ikke til å passe barna (hvis jeg da ikke spørr han)men det er fordi han mener at det er mine barn.

Jeg har slitt en del med barna etter skillsmissen og han har vært en god støtte der. Han er en real og flott gutt som også ikke har noe problem med å høre meg syte over problemer :-)

Har også sagt til han at jeg føler at han oppfører seg som om han fortsatt er singel, men da bare sier han at: Jeg har faktisk sagt opp jobben og flyttet fra vennene mine. Mener at jeg ikke har forståelse for det...

[I.am.me]

Har også sagt til han at jeg føler at han oppfører seg som om han fortsatt er singel, men da bare sier han at: Jeg har faktisk sagt opp jobben og flyttet fra vennene mine. Mener at jeg ikke har forståelse for det...

Når han sier dette tror jeg ikke han sier det fordi han tenker at du ikke forstår, men fordi at han vil uttrykke hvor seriøs han stiller seg til forholdet deres. For meg hørtes denne uttalelsen ut som at han virkelig satset på forholdet deres, og også derfor har ingen interesse av å fortsette å være singel selv om at han drar ut på byen

Dette er ikke et så altfor alvorlig problem, og det er her man skal møtes på midten. Du strekker deg litt, og han strekker seg litt. Kanskje i den retningen at han er mindre på byen, hvis dere heller kan gjøre noe fint sammen bare dere to? Uansett, det må dere to snakke om. Du kan ikke tvinge han til å sitte hjemme hver helg å glo på TVen eller hva nå enn, men dere kan jo møtes på midten og finne på noe sammen litt oftere.

[kvinne33]

Vi ser hverandre ikke så mange timer på hverdagen da jeg jobber både natt og kveldsvakter. Hvis jeg prøver å snu om situasjonen, og det var han som hadde barn og jeg flyttet, så ville jeg ha prøvd å hjelpe til hjemme i helgene istedetfor å dra på byen. Han drar som oftest på fredag og kommer hjem på lørdag/søndag... Istedefor sitter jeg hjemme med barn og masse husarbeid! For ikke å snakke om gressklipping, vasking av klær, rengjøring, mm... Vi har tross alt hus og det er masse som må ivaretas! Ingenting av dette får jeg hjelp til av eget initiativ. Føler meg egentlig litt utbrent innimellom! Er det virkelig for mye å kreve at han dropper festing og heller er hjemme med samboeren sin?

[I.am.me]

^

Nei, det er ikke mye å kreve. Og det skal du bare kreve! Bare si det rett ut som det er, at du ikke gidder sitte hjemme hver helg med husarbeid, unger og alt annet som må gjøres. Si at det er enten guttekveldene på byen, eller deg.

[AnneBonny]

Hm. Det tar tid å tre inn i rollen han har der hjemme hos deg, med barn og lignende. Jeg ville ha spurt han om hva han syntes om det: Ukedagene. Barna. Deg.

Og ang bil. Kameraten hans kan drikke hver helg, da har han råd til buss/tog/flybill til dere og overnatte. Så får samboeren din vist litt av sin nye tilværelse, med barna mens du er på jobb.

[AnneBonny]

Jeg ville også blitt sliten i din situasjon. Ikke pga det han gjør når han møter kameraten, men mest pga alt jeg hadde vært igjen med av arbeid. I tillegg lurer jeg på om dette kan bli veldig slitsomt i lengden for begge to? Jeg tror ikke bare det hadde vært meg. Så jeg tror virkelig du må prate med han. Kan en venninne passe ungene en kveld? Tante? Drikk litt vin og sett dere ned og prat. Du må ikke glemme alt det nye han befinner seg i: Husarbeid for flere enn han, barn, samboer som bare jobber. Tror dere er frustrerte på hver kant, innerst inne.

[kvinne33]

Har ikke lyst til å gi han et slikt ultimatum, for det kan virke mot sin hensikt. Men det er ikke lett å forklare et menneske som har vært singel hele livet og som ikke har barn, om hvordan det fungerer i et samboerskap. Bare tom for ideer her om hvordan jeg skal få han til å forstå...

[kvinne33]

Tror ikke han helt forstår at det følger med litt ansvar med barna når man flytter sammen. Jeg kan sitte i sofaen og grine fordi jeg ikke får noen til å passe barna mens jeg er på jobb, og han sitter ved siden av meg og sier: "det var jo synd at de ikke kan hjelpe deg". Han tilbyr seg ikke å hjelpe meg engang! Tok faktisk opp akkurat denne situasjonen med han, og da svarte han: "oj...jeg tenkte ikke på det i det hele tatt...kan jo seff hjelpe deg med barna hvis du trenger det!" Vi har vært oppi mange slike situasjoner...

Veldig vanskelig å snakke med han om det her, fordi han går direkte i forsvarsposisjon... Han bli rett og slett fornærmet har jeg inntrykk av

[Gjest Viktoria]

Tror ikke han helt forstår at det følger med litt ansvar med barna når man flytter sammen. Jeg kan sitte i sofaen og grine fordi jeg ikke får noen til å passe barna mens jeg er på jobb, og han sitter ved siden av meg og sier: "det var jo synd at de ikke kan hjelpe deg". Han tilbyr seg ikke å hjelpe meg engang! Tok faktisk opp akkurat denne situasjonen med han, og da svarte han: "oj...jeg tenkte ikke på det i det hele tatt...kan jo seff hjelpe deg med barna hvis du trenger det!" Vi har vært oppi mange slike situasjoner...

Veldig vanskelig å snakke med han om det her, fordi han går direkte i forsvarsposisjon... Han bli rett og slett fornærmet har jeg inntrykk av

Det er nok litt din skyld også, at du ikke har forsikret deg om slike ting FØR du fikk han som samboer, siden du har barn. Når du er barnemor må en tenke på slikt når en får ny kjæreste. Men jeg legger ikke skylden over på noen av dere. En trenger ikke firstørrelsesglass for å se at dette er ærlige feiler fra begge sider. Og hva kan dere gjøre for å bearbeide dette? Kommunikasjon. Dere begge fortjener å bli forstått (les:begge). Begge skal snakke ut, en etter en. Den andre skal høre etter,å sette seg inn i den andres situasjon. Når situasjonen er forstått, snakker dere begge om hva som kan løse (les:Virkelig løse) problemene. Hva kan dere to nå gjøre, som voksne mennesker.

[Gjest Viktoria]

Glemte å gi deg en

Skjønner at det ikke er lett

[kvinne33]

Tusen takk Viktoria Vi har kommunisert masse, men har blitt mye diskuterng i munnen på hverandre... Det å la hverandre snakke åpent ut om sine følelser og problemer er nok en god ide, for så å løse det etterpå.

Er helt enig at det også er min feil...vi er jo to om det, og det er aldri bare den ene sin feil. Men hovedproblemet mitt hele tiden har vært om hva jeg kan kreve av han! Hvor mye kan jeg kreve av han med hensyn til barna! Kan jeg be han passe dem når jeg er på jobb etc...Og han har nok vært litt usikker på hva han burde gjøre...

Men på den andre siden så er han bare 27 år og er nok heller ikke ferdig med festing og drikking enda... Forhåpentligvis vil det bli bedre etterhvert

[Strenge Frk.Gerd]

Som andre har nevnt her tror jeg kompromissering er den beste løsningen.

Dette er nok en situasjon han må sakte og sikkert varmes opp for, og selv om det ikke er lett å finne tålmodigheten når man ellers har et hektisk liv.

[Gjest Aril]

Unskyld meg, men HVA får du ut av dette forholdet? Ikke tar han ansvar, ikke hjelper han til, han tar gjør ikke husarbeid verken inne eller ute, han passer ikke barna dine/deres, han inkluderer deg ikke i sitt liv (kamerater, familie), han setter festing foran deg etc etc.

han virker rett og slett utrolig umoden og lat, hva er vitsen med å dele livet med en som bare seiler sin egen sjø....

Tror du rett og slett er litt "skremt" etter ett langt ekteskap og denne mannen var det første som dukket opp, men det første er langt fra det beste...

[Gjest Milla]

Hei,

det virker til at du er moren hans, bare fordi du har barn fra før av skal ikke du lide en skjebne av den grunn. Tross alt er det to likverdige personer som skal ha plass i en relasjon. Jeg sier ikke at han bruker deg men han virker utrolig flink til å manipulere situasjonen etter sine behov. Kanskje du kan si at "vi har ulike behov og er ulike faser og vi er nok ikke beste match". Da begynner han kanskje å tenke over hva han kan miste.. eller han synes det er irriterende å ikke fortsette det samme behagelig livet der han kan komme å gå som han vil. Er man villig å flytte for kjærligheten er man og villig til å satse for å bygge nye nettverk og gå inn for å leve der man har valgt å bo (dvs ikke flykte til gamle hjemtrakter hver femte dag).

Husk å bygge opp relasjoner med første Askeladd kanskje ikke er beste løsningen. Etter 5-10 år kan man bli ganske sliten av det valget, fordi han hele veien velger ut i fra seg selv og ikke finner kompromisserende løsninger. Nå har du anledning til å bygge opp livet med en person som er interessert i deg og er villig til å stå sammen deg i livet.

[FrøkenFjong]

Jeg tror også han er litt umoden. At han ikke "tenkte på det engang" at han faktisk kunne stille opp og passe barna for deg, sier jo litt - han oppelver på en måte ikke seg selv som en del av familien. Er enig i at du nok skulle ha snakket mer med ham/sagt mer om hva du ønsket deg fra ham ifht til bidrag i huset, hjelp med barna etc FØR han flyttet inn. Samtidig burde vel han forstå at når han flytter inn i et hjem med to barn, så er det naturlig at han involverer seg i disse, og ikke bare er en "venn". For dem er han voksen. Man skal ikke kreve at han trer inn i farsrollen (og de har tydeligvis en far de er sammen med 50% av tiden), men at han bidrar og bryr seg om dem burde man kunne forvente. Hvis ikke blir denne nye familien litt "rar". Han er kjærsten til mamma, men lever liksom sitt eget liv... Hvordan opplever barna dette? Er enig med de andre her om at dere må kommunisere og inngå et kompromiss. Hvis det lett ender med at dere snakker i munnen på hverandre og krangler, hva med å sette dere ned og skrive ned hver for dere hvilke ønsker, krav og forventninger dere har til hverandre og forholdet. Deretter legger dere dette frem for hverandre, og det er IKKE lov å avbryte når den ene snakker! Deretter åpner dere for kommentarer fra den andre part på hvert punkt (rolig og saklig). Det kan også være greit å vente en dag eller to før dere gir tilbakemelding. Noen ganger hjelper det med litt tid til å fordøye. Jeg har ei venninne som praktiserte dette med kjæresten sin. De lagde "regler" for hvordan de skulle ta opp ting, og satt seg ned med jevne mellomrom på denne måten.

En ting til: Du skriver at "vi" har hus/hage som krever en del arbeid. Eier han dette sammen med deg? Jeg vet om flere tilfeller der den ene parten kvier seg for å bidra for mye, legge ned for mye tid, penger, arbeid i et hus/tomt, rett og slett fordi vedkommende ikke han noe eieforhold til dette, his han/hun kun har "flyttet inn" og betaler leie. Uansett, lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg. ER skilt og har 3 barn fra før og har vært sammen med en fyr i 1 år. Bare at min stiller 100% opp for mine unger. Tar ansvar og hjelper meg og fungerer akkurat som en "far" for de små. Vi snakket mye om forventingene vi hadde til hverandre. De tar tid å omstille seg fra å være singel til å bli en familie mann. Jeg forventet ikke at min skulle ta så mye ansvar og setter stor pris på det. Noen er mer barnekjær en andre og har det i seg av natur. Jeg hadde aldri ville vært i et forhold med en mann som ikke ville ta del i familien. Skjønner at han har behov å være med kamerater innimellom, men hver helg hadde jeg aldri gått med på. Man skal jo ville priotere hverandre og det er jo i helgene man oftes har tid til å gjøre ting sammen. Håper han vokser med rollen og skjønner at slik kan det ikke være.