psykisk syk - hun "spiller".

[Gjest AnonymBruker]

Har bare lyst til å kommentere noen av tingene du sa i innlegget ditt...

Jeg hadde en venn som alltid klagde over hvor vondt han hadde det. Han "truet" ofte med å ta livet av seg, fordi han mente problemene hans var for store til å takle. Han var nesten alltid med på festene vi arrangerte, og han kunne spøke og le. Han var godt likt til tross for klagingen, og ingen tok ham vel egentlig seriøst når han sa han ville dø. 4 år senere levde min kamerat fortsatt i beste velgående. 5 år senere var han død. Han hengte seg i et tre. Kanskje kommer din venninne til å leve i beste velgående til hun dør av naturlige årsaker, men for alt du vet kan det være alvorlige psykiske problemer som gjør at hun lyver så mye. Det kan til og med være et rop om hjelp. Det som er helt sikkert er at hun ikke høres ut som et psykisk friskt menneske.

Det å orke å gå på fest, male huset sitt eller dra på stranden om sommeren betyr ikke automatisk at et menneske er friskt nok til å jobbe. Psykologer og leger oppfordrer jo uansett trygdede mennesker til å komme seg ut mest mulig, slik at de kan leve tilnærmet slik som "normale" mennesker gjør. Når de trygdede er på fest eller er fysisk aktive er det de gode periodene vi ser. Hva vet vi om hvordan det arter seg når vedkommende sitter hjemme alene? Hva hjelper det å ha 15 gode dager hver måned, når man ikke vet på forhånd hvilke dager man fungerer? Hvem vil ansette en person man aldri vet når vil klare å møte opp? Det er utrolig vanskelig å få trygd i dag. Det er sikkert mulig å lure NAV, men man skal gjennom undersøkelser, tester, behandling, arbeidstrening, kartlegging av restevne med mer, og om man da til slutt har bevist at man virkelig er syk - da får man kanskje uføretrygd. For å holde på slik i flere år, mens man lever på et minimum av penger, som en frisk person - ja, hvor frisk er man egentlig da?

Til slutt vil jeg legge til at det å være uføretrygdet er noe mange skammer seg dypt over, og vi kan derfor oppleve at enkelte gir uttrykk for at de har "lurt" NAV for å bøte litt på skammen. Da er det tross alt noe man har "valgt selv", man virker smart som har fått til noe sånt, og man bygger samtidig under et visst håp om at man bare kan begynne å jobbe igjen på et senere tidspunkt. Det er også vanlig å ikke ville bry andre med egen sykdom. Når noen spør hvordan det går svarer vi ofte "joda, det går bare bra med meg!" uten å tenke noe særlig over det. Jeg har selv svart tannlegen jeg måtte oppsøke pga av tannpine at "Jo takk, jeg har det helt fint". Man vet ofte ikke mer om sykdommen enn det den syke selv velger å dele.

Et utrolig bra innlegg. Jeg får helt vondt av å lese enkelte ting som står her. Jeg har selv en psykisk historie, og når noen påstår at det er så lett å lure NAV, føler jeg meg trist. For det er bare tull. Ikke er det lett å få vanlig psykiatrisk hjelp heller.

Jeg kranglet med NAV i over ett år. Fikk ikke noe som helst (fordi jeg kom rett fra skole) og måtte bo hjemme hos mamma over en lang periode.

Mitt problem var at de dagene jeg hadde det som verst, klarte jeg ikke ansvar overhodet, jeg kunne bare ligge under dyna og lukke vekk verden rundt meg. Jeg måtte slutte i jobb og skole fordi jeg rett og slett ikke taklet det. Jeg kunne få helt panikk kvelden før, fordi jeg visste at 'så mye' lå og hvilte på meg dagen etter. Og da hjalp det ikke at jeg mange dager hadde det veldig mye bedre og godt kunne ha gått på skole eller jobb. En slik tilværelse fungerer ikke.

Så det at du kan se henne smile og le på fest, har ikke noe å gjøre med dette TS. Du aner virkelig ikke hvordan hun har det når hun er alene eller på verre dager.

De som ikke har opplevd psykisk sykdom aner virkelig ikke noe om det overhodet.

[Gjest AnonymBruker]

Svarer her som anonym:

Jeg er psykisk syk og har vært det i mange år.

Ingen kan se på meg at jeg er psykisk syk fordi jeg har jobbet hardt med å komme over de verste symptomene, som gjorde at jeg ikke hadde noe liv overhodet.

Pr dags dato fremstår jeg ressurssterk og sterk.

Jeg håper å kunne leve et normalt liv på alle plan om et års tid.

Jeg ønsker å fortelle min historie for å gi et innblikk i hvordan et liv for en psykisk syk kan oppleves:

Jeg har vært syk siden jeg var ca 16 år. Det hele begynte med at jeg fikk daglige panikkangst anfall.. deretter fikk jeg fobier.

Tvangstanker, hypokondria og tvangshandlinger var noe jeg hadde hatt hele livet, men disse ble enda sterkere og lammende. Jeg kunne ikke gjøre en eneste handling omtrent før disse ble vurdert i henhold til mitt "Syke system"

Jeg slet i 3 år hovedsakelig mest, mens jeg jobbet med å ta meg sammen slik at jeg skulle klare å fullføre vgs.

Til slutt opparbeidet jeg meg nok styrke til å takle 3 år på vgs og selv om jeg fortsatt slet med mange tvangstanker og angst, jobbet jeg hardt daglig med å holde disse tilbake.

Jeg gikk ut av VGS med topp karakterer og følte jeg virkelig hadde livet på plass igjen.

Så falt verden min sammen igjen, p.g.a svært traumatiske omstendigheter. Jeg knakk fullstendig sammen.

Fobier, tvangshandlinger, tvangstanker, svært hemmende angst, depresjoner det hele skøyt fram i full blomst og jeg ble fullstendig lammet i flere år igjen.

Dagene gikk til å jobbe med tankene, instinktene mine, fobiene, eller til å bare tåle dem.

Jeg vendte og snudde på det, kom med nye sannheter og løsninger hver dag.

I denne perioden stengte jeg meg inne helt og snakket ikke med noen, dette dreide seg om ca 3-4 år..Jeg var livredd for å dra til lege, tannlege.

Jeg hadde ingen penger (gikk ikke på NAV), så jeg hadde heller ikke noe særlig klær og så vel heller ut som en freak med veldig dårlige tenner.

Pr dags dato har jeg klart å jobbe meg opp igjen og holder de verste symtpomene unna.. jeg lever til tider et tilsynelatende normalt og sosialt liv.

Ingen kan innbille seg hvem jeg har vært, hvordan jeg har levd, hva jeg har vært igjennom. Og hva jeg fortsatt går igjennom innemellom. Det er mange som ikke forstår hvorfor jeg lever på et minimum istedet (går fortsatt ikke på NAV) for å bare hoppe inn i en fultidsjobb nå med eneste gang...ettersom jeg kan feste, dra ut med venner osv. Selv føler jeg at jeg trenger å fortsatt stabilisere meg og psyken min.

Det at jeg har et sosialliv, kan gjøre normale ting som kafeturer og gå på stranden gjør at jeg føler at jeg har et bein i det normale livet og jeg tviholder på dette for å kunne til slutt være fullstendig normal på alle plan. Eller ihvertfall fungere!

Jeg lever i håpet om at dette er bare på vei opp, og at jeg ikke ender tilbake i helvete igjen. Så lenge jeg har disse normale aspektene i livet (som gjør at ingen kan se på meg at jeg er egentlig syk, eller har vært syk) gir meg styrke til å kjempe mot å komme fremover og ikke nedover.

Når jeg ser min situasjon objektivt ser jeg at jeg ikke kunne gjort ting på en annen måte.

Jeg tror ingen friske ønsker å være hjemme og ikke jobbe.

Fortsatt har jeg dårlige dager som kan komme helt uanmeldt og sette meg helt ut av spill, disse skuffer meg enormt og gjør veldig vondt og jeg blir livredd for at jeg er på vei nedover igjen.

[Gjest fireflies]

4. Man blir ikke uføretrygdet uten grunn

Enig med deg. Det er faktisk ikke så lett å få støtte og penger fra staten lenger som det en gang var. De som fortsatt tror det, er sannsynlgvis folk som aldri har hatt behov for hjelp fra systemet.

Til TS:

Hva vet du egentlig om hvor syk hun er? Du som jobber med psykisk syke, burde vite at mange av de kan virker til å fungere helt optimalt, men at det ikke nødvendigvis trenger å stemme med ja, nettopp, psyken.

[Gjest AnonymBruker]

Er så lei av trygde-utnyttere.

Vi er så heldige at vi har et fantastisk trygdesystem som skal hjelpe dem som faktisk ikke klarer seg alene, eller kan gå i arbeid. Det er så sinnsykt uansvarlig å misbruke dette systemet. De fleste kjenner vel til ordtaket "ikke bit hånden som mater deg".

Velferdskassa er ikke uendelig, den har en bunn. Når oljepengene begynner å minske om en 20-30 års tid vil ikke Norge ha den samme velstanden vi har i dag. Snyltere er bare parasitter som spiser ut av andre folks lommebøker, når de burde bidratt i stedet for.

Vi skulle egentlig hatt en endring av holdning gjennom hele landet, så folk våknet opp og tok litt ansvar. Vi har det for godt. Derfor burde du si i fra hvis hun egentlig er frisk.

Når det er sagt: Det er veldig lett for outsidere å kalle psykisk syke late. Ofte vil syke late som om de er friske i en lang stund, og så får de problemer med å bli trodd når de faktisk tør å fortelle folk at de er syke. Du må være veldig sikker før du avslører henne.

[Sasha Sasha]

Jeg har gåt på trygd i 3 måneder i løpet av livet. Jeg har vært sykemeldt og vært borte fra jobb enda flere ganger.

Jeg var syk kastet opp en 15 ganger hver dag, besvimte, var deprimert pga at en nær venn døde samtidig var det også deprimerende og være så syk.

Alle de gangene jeg har vært syk så har det altid vært noen som mente jeg var frisk de skulle kjefte på meg og få meg til å ta meg sammen osv. Fordi jeg var jo så frisk fordi jeg så så frisk ut.

Før trodde jeg litt på dem som sladret om at trygdede bare latet som. Men jeg var veldig syk og ingen andre en mine nermeste så det på meg. Jeg kunne holde på og besvime av og stå oppreis jeg, når noen ringte på for og kjfte på meg.. Det varte og det rakk og mere svimmel ble jeg. Vennene mine var veldig snille de så jeg hadde gått ned i vekt at jeg var likblek, så at jeg hadde mistet mye av håret osv.

Jeg skjønner virklig ikke greia med at alle og hvermann tror at de kan se på folk når de er syke? Og de later til å tro at det er to grupper de en tydelig ser er syke og de som later som. Hva får folk til å innbile seg at de kan se sykdommer som epilepsi, matallergier, diabetes, psykiske lidelser osv. En kan ikke nødvendigvis se dette. Selv ikke kreft kan en nødvendigvis se. Ikke kan en se det på folk at de har lagt i koma eller holdt på dø om situasjonen har bedret seg heller..

Jeg har alltid befunnet meg i katigorin latet som når jeg har vært syk. Jeg har besvimt samme dag og dermed kommet for sent på jobb.. Men latet som er det altid ikke noen men mange som har ment jeg har gjort.

Nå hadde ikke jeg en psykisk lidelse men se for dere at jeg hadde hatt sosial angst hvordan tror dere det hadde gått med meg da når folk stadig vekk oppsøkte meg for og kjefte på meg?

De som later som de er uføre burde selvsagt skamme seg men det burde også de som rakker ned på uføre med begrunnelsen at de ser elelr virker friske...

Og til TS utifra den informasjonne du gir er det umulig for oss og vite om venninna de spiller syk eller er syk?

[Havbris]

TS - et spørsmål til deg. Hvordan synes du at venninnen din skulle ha "oppført" seg for at du skulle synes at hun virkelig er "syk"?

Det kan virke som du har en fasit på dette.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vil bare si at jeg selv har vært borti "buhu gjør du ikke som jeg sier så tar jeg livet av meg"-folk selv, hvorpå vi svarte "greit hadet" og hun lever da i beste velgående 5 år etter...

Så løgnere og skuespillere FINNES. Ikke mange, og ikke alle psykisk syke lyver jo, så klart, men det er "veldig lett" å begynne å si de rette ordene for å få massevis av sympati. Spesielt fra de som ikke har så mye "erfaring" med psykisk lidelse.

Vår venninne her sa også hun skada seg. To dager etter, neste gang vi møttes, presterte hun å ta på seg kortbukse og topp. "Skjedde med kuttene på armer og bein" spurte jeg. DA ble hun sur og gikk. Skulle jo tro hun ihvertfall klarte å huske å dra på seg en bandasje eller noe da men nei, hun glemte visst det hun hadde sagt.

Det er som ts sier synd på de som da ikke får hjelpen de trenger pga slike som stjeler all oppmerksomhet.

Sett henne opp mot seg selv. Sier hun en ting og gjør noe annet, ta henne på det. Det er ikke verre enn at NAV sender noen til å besøke henne en tilfeldig dag. (bruker man spionering på trygdede i Norge?) resultatet vil jo uansett bli: Hun enten mister eller beholder pengene så fort de ser at dette er løgn/sannhet.

syns dette var ganske drøyt. Si ALDRI til et menneske: "javel greit, ta livet ditt du.." uansett hvor useriøst du tror det er. kanskje ikke personen planla å gjøre det før personen fikk nettopp den reaksjonen! tenk å sitte igjen og være den som sa: vi bryr oss ikke..

[Vulpes]

Sett henne opp mot seg selv. Sier hun en ting og gjør noe annet, ta henne på det. Det er ikke verre enn at NAV sender noen til å besøke henne en tilfeldig dag. (bruker man spionering på trygdede i Norge?) resultatet vil jo uansett bli: Hun enten mister eller beholder pengene så fort de ser at dette er løgn/sannhet.

Hvordan ser du for deg at dette skal fungere? Må hun sitte i et hjørne og gråte for å beholde trygden, mens om hun smiler og ser fresh ut når hun åpner døra, eller gud forby ikke er hjemme, så blir hun fratatt den?

Man er jo sjuk i huet når man ønsker seg uføretrygd.

Det som er enda sjukere, er de som er misunnelige på de som har uføretrygd.

Haha, må nok si meg litt enig i det.

Svarer her som anonym:

Jeg er psykisk syk og har vært det i mange år.

Ingen kan se på meg at jeg er psykisk syk fordi jeg har jobbet hardt med å komme over de verste symptomene, som gjorde at jeg ikke hadde noe liv overhodet.

Pr dags dato fremstår jeg ressurssterk og sterk.

Jeg håper å kunne leve et normalt liv på alle plan om et års tid.

Jeg ønsker å fortelle min historie for å gi et innblikk i hvordan et liv for en psykisk syk kan oppleves:

Jeg har vært syk siden jeg var ca 16 år. Det hele begynte med at jeg fikk daglige panikkangst anfall.. deretter fikk jeg fobier.

Tvangstanker, hypokondria og tvangshandlinger var noe jeg hadde hatt hele livet, men disse ble enda sterkere og lammende. Jeg kunne ikke gjøre en eneste handling omtrent før disse ble vurdert i henhold til mitt "Syke system"

Jeg slet i 3 år hovedsakelig mest, mens jeg jobbet med å ta meg sammen slik at jeg skulle klare å fullføre vgs.

Til slutt opparbeidet jeg meg nok styrke til å takle 3 år på vgs og selv om jeg fortsatt slet med mange tvangstanker og angst, jobbet jeg hardt daglig med å holde disse tilbake.

Jeg gikk ut av VGS med topp karakterer og følte jeg virkelig hadde livet på plass igjen.

Så falt verden min sammen igjen, p.g.a svært traumatiske omstendigheter. Jeg knakk fullstendig sammen.

Fobier, tvangshandlinger, tvangstanker, svært hemmende angst, depresjoner det hele skøyt fram i full blomst og jeg ble fullstendig lammet i flere år igjen.

Dagene gikk til å jobbe med tankene, instinktene mine, fobiene, eller til å bare tåle dem.

Jeg vendte og snudde på det, kom med nye sannheter og løsninger hver dag.

I denne perioden stengte jeg meg inne helt og snakket ikke med noen, dette dreide seg om ca 3-4 år..Jeg var livredd for å dra til lege, tannlege.

Jeg hadde ingen penger (gikk ikke på NAV), så jeg hadde heller ikke noe særlig klær og så vel heller ut som en freak med veldig dårlige tenner.

Pr dags dato har jeg klart å jobbe meg opp igjen og holder de verste symtpomene unna.. jeg lever til tider et tilsynelatende normalt og sosialt liv.

Ingen kan innbille seg hvem jeg har vært, hvordan jeg har levd, hva jeg har vært igjennom. Og hva jeg fortsatt går igjennom innemellom. Det er mange som ikke forstår hvorfor jeg lever på et minimum istedet (går fortsatt ikke på NAV) for å bare hoppe inn i en fultidsjobb nå med eneste gang...ettersom jeg kan feste, dra ut med venner osv. Selv føler jeg at jeg trenger å fortsatt stabilisere meg og psyken min.

Det at jeg har et sosialliv, kan gjøre normale ting som kafeturer og gå på stranden gjør at jeg føler at jeg har et bein i det normale livet og jeg tviholder på dette for å kunne til slutt være fullstendig normal på alle plan. Eller ihvertfall fungere!

Jeg lever i håpet om at dette er bare på vei opp, og at jeg ikke ender tilbake i helvete igjen. Så lenge jeg har disse normale aspektene i livet (som gjør at ingen kan se på meg at jeg er egentlig syk, eller har vært syk) gir meg styrke til å kjempe mot å komme fremover og ikke nedover.

Når jeg ser min situasjon objektivt ser jeg at jeg ikke kunne gjort ting på en annen måte.

Jeg tror ingen friske ønsker å være hjemme og ikke jobbe.

Fortsatt har jeg dårlige dager som kan komme helt uanmeldt og sette meg helt ut av spill, disse skuffer meg enormt og gjør veldig vondt og jeg blir livredd for at jeg er på vei nedover igjen.

Sterkt innlegg

[Gjest AnonymBruker]

Til pkt 4; HAHAHAHAHA!!!! Bor vi i samme land? Altså Norge? Det skal ikke mye til for å få trygd i Norge iallefall! Jeg kjenner ikke en eneste en som går på trygd og som faktisk fortjener det...

Når det gjelder psykisk sykdom er det langt vanskeligere å få uføretrygd enn med fysiske plager som f.eks ryggproblemer.