Medisinstudiet - NTNU eller UiB?

[Littleyellow]

Heihei..

Går siste året på videregående og vil gjerne studere medisin videre til neste år, men er usikker på hvordan de ulike universitetene i Norge fungerer. Det er fire universiteter i Norge for medisinstudiet, men foreløpig er kun NTNU og UiB aktuelt for meg. Er det mulig at noen som har kjennskap til disse universitetene kan fortelle meg litt mer om dem? For eksempel, hva de legger mest vekt på i studiet sitt og forskjellene mellom dem. Spesielt når det gjelder fordelingen av det teoretiske og praktiske. Har vært innom hjemmesidene til begge universitetene, men det er litt vanskelig å forstå hva de forskjellige fagene innebærer når tittelene på fagene er kun fagnavn.

Tusen takk på forhånd

- Littleyellow

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har ikke førstehåndskjennskap, men dette er det jeg har blitt fortalt av venner som studerer medisin de forskjellige stedene.

NTNU har en veldig praktisk tilnærming (problembasert læring), og møter pasienter tidlig. De har også færre eksamener, som dermed skal dekke en svært stor del av pensum (opp mot 60 sp på en eksamen, litt mer press for å stå da!). Så vidt jeg husker hadde studentene på NTNU kanskje ett fag per semester utenom (Ex.phil og perspektivemne), så avsluttet de til sommeren med en kjempeeksamen (muntlig og skriftlig) som telte resten, dvs ca 45 sp. Temaet var rett og slett kroppen, de skulle kunne mer eller mindre ALT. (Det må man nok også på UiB, men der er det vel mer oppdelt, at man til en eksamen leser på nervesystemet, en annen noe annet etc).

UiB har derimot en mye mer teoretisk tilnærming, der studiet går mer tradisjonelt, med fire fag per semester og så eksamen i akkurat det emnet.

Egentlig ganske bra at de er såpass forskjellige, så kan folk velge det de synes passer best for deres læringstilnærming. Forutsatt at folk vet om forskjellene når de søker da...

Dette er som sagt ikke førstehåndskunnskap, kan godt hende jeg har tatt noe feil angående mengde studiepoeng og slikt, men sånn grovt sett er i alle fall dette forskjellene... Lykke til med valget!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg studerer i Bergen, og kan fortelle litt om positive og negative sider ved modellen der.

Bergen har den tradisjonelle modellen med 2 år preklinikk og 4 år klinikk. Preklinikk vil si teoretiske fag som anatomi, fysiologi, biokjemi, latin, statistikk osv. I klinikken har man kliniske fag som indremedisin, kirurgi, allmennmedisin, gynekologi, barnemedisin, psykiatri osv. I tillegg har man i den kliniske delen såkalte parakliniske fag, som er teoretiske fag (patologi, farmakologi osv.).

Jeg var litt skeptisk til dette før jeg startet, fordi jeg synes 2 år var lenge å vente før man ser sin første pasient. Jeg vet at i hvert fall i Oslo (og kanskje Trondheim?) har man utplassering hos allmennlege allerede første semester. Imidlertid har jeg i løpet av studiet sett fordelen av å ha vært gjennom all anatomi og fysiologi før man begynner å undersøke pasienter. Jeg mener at i Oslo har de f.eks. først bekkenanatomi og -fysiologi når de har gynekologi og fødselsmedisin på 4. eller 5.året, og det synes jeg virker litt uheldig (det er ikke sikkert dette stemmer, så kanskje noen som studerer i Trondheim kan si noe om det er slik der).

Mens det i preklinikken mest er forelesninger og gruppearbeid (pluss litt praktisk som disseksjon og fysiologilab), er det stor variasjon i klinikken. Noen perioder er mest forelesninger, mens i andre perioder er du utplassert på sykehus og har kun praksis. I andre perioder er det litt blanding (forelesning på morgenen, så en operasjonsassistanse eller visitt på avdeling og journalopptak i akuttmottak).

Når det gjelder eksamen, er jeg veldig fornøyd med eksamensopplegget i Bergen. Vi har én eksamen for hvert fag, og det passer veldig godt med min lesemåte. Ulempen med det er at det blir mange eksamensperioder. Jeg tror vi har mellom 20-30 eksamener i løpet av studiet, men eksamenene er av ulik omfang og lengde (fra 2 timer til 5 timer, og fra ca 6-7 studiepoeng til ca 36 studiepoeng). I tillegg kommer muntlige og praktiske eksamener. Du får tenke litt over om du liker denne eksamensformen best, eller om du heller vil ha store eksamener én gang i året som omfavner flere fag. Et annet moment er at vi i Bergen får karakterer, mens de i Trondheim, Oslo og Tromsø kun får bestått/ikke bestått. Jeg var også skeptisk til karakterer i utgangspunktet, men synes det er greit nå, siden man får en pekepinn på om man virkelig har forstått faget eller om man bare så vidt sto. Jeg vet at i Oslo får de vite poengsum som jo på en måte gjør det samme, men da synes jeg egentlig det er bedre å få en karakter som kan dokumenteres senere.

I Bergen må halve kullet vente et halvt år mellom preklinikk og klinikk, slik at ikke så mange begynner i klinikken samtidig (150 studenter starter opp sammen 1.året, så etter 2 år begynner 75 direkte i klinikken, mens 75 har det som kalles valgtermin i et halvt år). I valgterminen pleier de fleste å reise eller jobbe. Du velger selv hva du ønsker å gjøre, som regel pleier delingen å gå greit, for mange (spesielt de som kommer rett fra vgs) synes det er deilig med en pause etter 2 intensive år.

Håper dette var litt til hjelp i valget ditt! Hvis det er noe konkret du lurer på, bare spør. Jeg vil anbefale Bergen, både som studentby og medisinstudiet i seg selv, men er sikker på at Trondheimsstudenter gjør det samme

[Gjest AnonymBruker]

Glemte en ting: totalt sett får du like mye (om ikke mer) praksis i Bergen som i de andre byene, selv om du ikke ser pasienter før etter 2 år!

[Gjest AnonymBruker]

NTNU "låter" ihvertfall mye bedre! Å ha studert på NTNU er det nærmeste vi kommer eliteskoleutdanning i Norge, papirer derfra er nok verdt mer enn UIB, også gir det svært høy status å ha studert på NTNU (ihvertfall Medisin).

[Gjest SmallTalk]

NTNU "låter" ihvertfall mye bedre! Å ha studert på NTNU er det nærmeste vi kommer eliteskoleutdanning i Norge, papirer derfra er nok verdt mer enn UIB, også gir det svært høy status å ha studert på NTNU (ihvertfall Medisin).

Dette spiller i stor grad veldig liten rolle, all den tid det er legemangel i Norge. Det er kun fire steder i Norge det er mulig å ta profesjonsstudie i medisin, og alle disse stedene gir gode nok papirer for å få seg en jobb.

[I.am.me]

Glemte en ting: totalt sett får du like mye (om ikke mer) praksis i Bergen som i de andre byene, selv om du ikke ser pasienter før etter 2 år!

Universitetet i Tromsø tilbyr medisinstudiet, og har mer praksis med pasienter enn noen av de andre universitetene. De har nemlig et veldig tett samarbeid med UNN, Universitetssykehuset i Nord-Norge.

[Gjest AnonymBruker]

NTNU "låter" ihvertfall mye bedre! Å ha studert på NTNU er det nærmeste vi kommer eliteskoleutdanning i Norge, papirer derfra er nok verdt mer enn UIB, også gir det svært høy status å ha studert på NTNU (ihvertfall Medisin).

Dette har i det store og hele ingenting å si, har man først bestått og gjennomført turnustjenesten med gode skussmål, så er det erfaringen din du vurderes på bakgrunn av.

Ellers har jeg flere venner osm har studert ved UiB og er godt fornøyd med opplegge her, det skal også være et mer "hjelpsomt" miljø ved medisinsudiet her enn andre steder, altså alt folk er villig til å hjelpe hverandre til å forstå stoffet og ikke beholde kunnskapen for deg selv.

Selv studerte jeg i Bergen (ikke medisin), og må si at studiemiljøet generelt er fantasktisk! Medisinerstudentene er også så heldige har de har et helt nytt undervisningsbygg, og at all undervisning er plassert mellom/ved Haukeland og Haraldsplass som er de sykehusene man har praksis på. Max 500 meter å gå mellom stedene, samt at de har Studia og treningssenter ved undervisningsbygget. Veldig misnunnelig på de som har alt så nærmt jeg da.

[Littleyellow]

Wow, tusen takk for svar.. Fikk litt bedre innblikk i hva det gikk i nå

Men det er noe mer jeg lurer på med medisinstudiet i Bergen.. Greit nok at medisinstudiet er tøft i seg selv og man bør forvente at det blir mye arbeid, men hvordan er hverdagen for dere som har studiet? Har noen bekjente som for eksempel går på medisinstudiet i Polen og de har nesten null fritid. Er det slik i Bergen også? Har hørt en del rykter om at Norge er det vanskelig å komme inn i, men selve studiet er noke lunde lettere enn i utlandet, mens det er lettere å komme inn i utlandet, med også lettere for å falle ut og stryke. Noe annet jeg lurer på er vel hvordan opplegget med hybel og bosted fungerer?

Atter en gang, tusen takk på forhånd! =)

- Littleyellow

[Marshmallows1]

Velg det med høyest inntakskrav. Status er i høyeste grad aktuelt for medisinstudenter. Det kan følge deg livet ut, i motsetning til andre utdanninger, er dette veldig gjennomsiktig for leger. Det er ingen måter å bevise at du er god på etter at du er ferdig som lege, fordi det går mer på rykter. Dette sier alle kirurger jeg har snakket med, det er jo ikke akkurat 3000m vi snakker om, og målbare greier. Tenk deg hvor vanskelig det er å bevise hvor god du er hvis du da er en helt vanlig indremedisiner eller f.eks radiolog.

Når det er sagt, så er en gammel machiavelli-taktikk å framstå som dummere enn du er, for å kunne stige under radaren uten å være en trussel - så dersom stoltheten din kan tåle det, så kan det være lurt å ikke framstå som en superracer med misunnelsesverdige credentials helt i toppen. Det å være likt, er det viktigste som lege. Sykehuslivet er hierarkisk, og arbeidsbetingelsene svært dårlig, ref. vikariater for assistentleger, fryktkultur, og det blir bare verre, ettersom markedet snart oversvømmes av utenlandsstudenter. Norge har det høyeste antallet leger per innbygger, så velg kun lege, dersom du ønsker å ha usikker jobb til du er i midten av 40 åra, eller du ønsker å flytte ut til landsbygda, eller utlandet.

Det fins svært få steder i verden hvor det å være lege er spesielt attraktivt, men nå har jeg ikke undersøkt australia, nz, og latin-amerikanske land noe særlig. Canada kommer du ikke inn i, og som utenlandsk lege er det svært, svært vanskelig å få residency i statene, og du må arbeide under svært dårlige betingelser til du blir spesialist.

Mitt tips er; dersom du er god nok til å bli lege, og skoleflinkheten har en reell base av intelligens og realfagskompetanse; velg å bli ingeniør, eller økonom. Ikke tre inn i et populært yrke som er regulert av det offentlige. Leger lever i et liten boble, som begynner å stinke, og snart går det også hull på den. Vi snakker da om en lønn som vil ligge nærmere og nærmere sykepleiernivå. Fordi det offentlige kan. Og når vi krysspeiler dette med at herredømme over sin egen arbeidstid er det viktigste for arbeidstrivsel, da bør du være veldig, veldig glad i menneskelig fysiologi og diagnostikk, for å bli lege.

Men gjør du det, så velg NTNU framfor Bergen. Ikke fordi du får se pasienter tidlig (bullshit, ikke noe vits før du kan litt), men først og fremst pga status.

Endret 3. juli 2010 av Marshmallows1

[Marshmallows1]

Har noen bekjente som for eksempel går på medisinstudiet i Polen og de har nesten null fritid. Er det slik i Bergen også?

Mesteparten av det du lærer, blir ikke brukt, og har derfor lett for å bli glemt. Men du har ikke noe valg, helt til du har muligheten til å entre en spesialitet. Derfor MÅ du pugge mye. Vil du bli en middelmådig lege? Tror du det gir deg lykke.

Uansett hvor du er, bør du bruke all tida di til å lese. Noe annet er bare dumt, da må du heller velge en annen utdannelse.

[Littleyellow]

Jo, det er ikke akkurat noe annet jeg ser for meg. Å bare komme seg inn på medisinstudiet krever mye hardt arbeid, så jeg forventer ikke at det blir noe enklere når man først kommer inn der. MEN, spørsmålet mitt blir vel da, hvor ligger vanskelighetsgraden i Bergen i forhold til utlandet når det gjelder det å bestå.

Problemet mitt er altså ikke å legge av tid til å lese, men jeg er nysgjerrig på hvor mye som skal til for å bestå dette studiet. Å hoppe uti medisinstudiet er ikke en lek, så da er det vel greit å vite hvor nivået ligger.

[Gjest AnonymBruker]

Bodde i kollektiv med ei som var med.student ved UiB, og hun hadde like mye fritid som vi andre studenter i hvert fall.

[Gjest AnonymBruker]

Husk at de som studerer i utlandet ofte har et litt dårligere utgangspunkt enn de som studerer i Norge; derfor kan det ofte fremstå som at de har mer å gjøre/lese.

Velg NTNU. Bergen har et veldig gammeldags system, og NTNU har høyere opptakskrav. Har du karakterer/poeng nok til å komme inn på NTNU, så burde det ikke være noe å tenke over engang. I mine øyne er NTNU og UiO et godt stykke over de to andre universitetene når det gjelder medisin - både med tanke på status og faglig kvalitet på studiet. Det skal dog sies at jeg kun har studert i Oslo, men faktisk var det bare på kullet mitt minst tre personer som hadde studert ett år i Bergen og som ofret et års ventetid for å få fortsette studiet i Oslo.

Studiestedet er viktig innen medisin, og de andre på kullet du går på vil du mest sannsynlig ha kontakt med resten av livet.

[feuerstein]

Norge har det høyeste antallet leger per innbygger

Helt nede på 7. plass i Europa, såvidt jeg kan se.

[Gjest AnonymBruker]

Dette spiller i stor grad veldig liten rolle, all den tid det er legemangel i Norge. Det er kun fire steder i Norge det er mulig å ta profesjonsstudie i medisin, og alle disse stedene gir gode nok papirer for å få seg en jobb.

Det kryr av nyutdannede leger fra Romania, Polen, Ungarn, Slovenia, Moldova ++. Folk venter i laaaange tider for få turnus (hvis de ikke må kjøpe seg det) og fast arbeid får man ikke før man er 40-50. Mange nyutdannede leger sliter med å få jobb siden det er så mange søkere.

F.eks en lukrativ fastlege-stilling er kun forbeholdt de færreste og ja, da vil papirene du har gjelde, og NTNU har høyere status enn UIB, UIT og UIO. Selvfølgelig går det på hvordan du gjør det på turnustjenesen og hvilke spesialiaseringer du har, men ALT teller.

NTNU høres bare bedre ut. I alle sammenhenger. Når vedkommende kommer inn der og, så hvorfor ikke?

Endret 4. juli 2010 av Het Potet

[Gjest SmallTalk]

Det kryr av nyutdannede leger fra Romania, Polen, Ungarn, Slovenia, Moldova ++. Folk venter i laaaange tider for få turnus (hvis de ikke må kjøpe seg det) og fast arbeid får man ikke før man er 40-50. Mange nyutdannede leger sliter med å få jobb siden det er så mange søkere.

F.eks en lukrativ fastlege-stilling er kun forbeholdt de færreste og ja, da vil papirene du har gjelde, og NTNU har høyere status enn UIB, UIT og UIO. Selvfølgelig går det på hvordan du gjør det på turnustjenesen og hvilke spesialiaseringer du har, men ALT teller.

NTNU høres bare bedre ut. I alle sammenhenger. Når vedkommende kommer inn der og, så hvorfor ikke?

Dessuten så ser du ut til å glemme et vesentlig faktum at de aller fleste helst vil ha leger utdannet i Norge. Nettopp pga at det er en del mindre kjøpt og betalt her i Norge enn det er i østblokken.

Fastlege blir man ikke før man er ferdig med turnus, og man kan fint få fast jobb dersom man er villig til å jobbe i distriktene. Dette er ikke nødvendigvis dum kunnskap å få med seg, ettersom man må bli mer allsidig som lege der enn i byene.

Nå virker det faktisk som TS helst vil inn i Bergen, og hvorfor gidde å presse på for å få henne til å søke andre steder. Hadde hun hatt valget mellom NTNU eller Budapest så selvfølgelig, men ikke når valget står mellom to norske universiteter så er ingen av disse dårlige.

Endret 4. juli 2010 av Het Potet

[attegløyma]

Så vidt eg veit er UiB det einaste universitetet der medisinstudentane får karakterar- eller slik var det før i alle fall.

[Gjest AnonymBruker]

Dessuten så ser du ut til å glemme et vesentlig faktum at de aller fleste helst vil ha leger utdannet i Norge. Nettopp pga at det er en del mindre kjøpt og betalt her i Norge enn det er i østblokken.

Fastlege blir man ikke før man er ferdig med turnus, og man kan fint få fast jobb dersom man er villig til å jobbe i distriktene. Dette er ikke nødvendigvis dum kunnskap å få med seg, ettersom man må bli mer allsidig som lege der enn i byene.

Nå virker det faktisk som TS helst vil inn i Bergen, og hvorfor gidde å presse på for å få henne til å søke andre steder. Hadde hun hatt valget mellom NTNU eller Budapest så selvfølgelig, men ikke når valget står mellom to norske universiteter så er ingen av disse dårlige.

Likevel, det står mange i køen for å bli lege, det er mange fra Ungarn som får turnustjeneste like raskt som de fra UIT. Poenget er at det ikke er legemangel i Norge, heller mangel på legejobber ettersom det er så mange nyutdannede. Det å få jobb er ikke bare bare faktisk, folk er jo vikarer på månedsbasis til de er 40!

Snakker du om distriktene burde du ha skrevet "det er legemangel i distriktene i Norge". Nå du skriver at det er "legemangel i Norge" og tenker på distriktene, er det ikke så lett for andre å skjønn hv du mner. Derfor, en grei regel; skrive det man mener. For det å bli fastlege i f.eks Oslo er ikke så veldig lett.

Altså jeg mener nå at NTNU gir mer uttelling. Det er ulogis og tullete, ettersom at UIT, UIO og UIB har like god kvalitet, men jeg opplever det som at NTNU er mer prestisje. Gudene vet hvorfor. Og er det noe man trenger som nyutdannet lege i dag så er det mest mulig prestisje med et såpass presset arbeidsmarked.

Endret 4. juli 2010 av Het Potet

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har en venninne som studerer i Bergen og hun fortalte det samme om dette med at studiets to første år på UIB er prekliniske, før man kommer inn på det kliniske, noe som etter min mening er et svært godt opplegg. Selv hadde jeg valgt det som var mest praktisk.