Jeg er dypt ulykkelig, og jeg har INGEN grunn til det!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er ei jente i begynnelsen av tjueåra, som har slitt med depresjoner og spiseforstyrrelser gjennom ungdomsår og tidlig voksen alder. Fra jeg var 11 til jeg var 17 fikk jeg poliklinisk behandling, men samtalene gjorde meg bare mer negativt innstilt, så jeg sluttet hos psykolog. I ettertid har jeg gått til samtaler i perioder, men jeg avslutter det raskt, fordi det blir så mye fokus på fortida, ei fortid jeg bare vil glemme. Jeg har snakket så mye om den at jeg kan prate om alt fra seksuelle overgrep til mobbing og få det til å virke innøvd...

Har tidvis gått på medikamenter, men heller ikke disse ga noen effekt. Siden jeg var 18 har jeg gått stort sett uten oppfølging. Det går greit, jeg klarer meg, iallfall overfladisk sett, greit i hverdagen. Jeg har fått gode venner, gjør det bra på skolen, har en god og relevant jobb, og sitter godt nok i det økonomisk til at jeg har kjøpt egen leilighet. Til høsten har jeg kommet inn på den skolen jeg har drømt om å gå på siden jeg var 15 (vanskelige opptakskrav), og jeg har fantastiske foreldre som støtter meg, så jeg burde jo ha det bra. Jeg prøver å tenke positivt, og har sluttet å henge meg opp i negative detaljer. Men likevel befinner jeg meg i en generelt negativ tilstand. Jeg har det ikke bra, og det er ikke noe jeg kan skjule. Jeg har prøvd å snakke med venner og familie om situasjonen, men de blir bare bekymra, så det har jeg gitt opp.

Jeg tenker at jeg kanskje burde få meg en profesjonell å snakke med, eller prøve en ny runde med medikamenter, det er vel ikke meninga at man skal gå rundt i de beste åra av sitt liv (20-åra) og føle at livet har mye mer å by på? Det eneste som gjør meg lykkelig er overfladiske ting. Men det er kortvarig, og jeg gleder meg egentlig ikke over det mer. En god karakter kan jeg juble over i noen timer, jobbtilbud synes jeg er gøy der og da, og at jeg har råd til å unne meg litt personlige effekter er bare kult mens jeg shopper. Jeg tenker ofte at jeg er grunnleggende bortskjemt, og at det er det som er feilen. Kanskje jeg har fått ting for lett? Samtidig synes jeg det blir for lett å si det er sånn, for jeg har definitivt møtt min del motgang i livet.

En stund trodde jeg at jeg savna den store kjærligheten, men jeg tror ikke det er det som plager meg heller. Jeg har vært heldig og møtt mange fantastiske fyrer som vil satse på meg, jeg vil bare ikke satse på dem tilbake. Sånn jeg har det nå har jeg ikke tid eller overskudd. Jeg har nok med å prøve å leve livet så smertefritt som mulig. Det hører med til historia at jeg ikke er konstant deprimert. Jeg har hatt noen bedre perioder innimellom, men også de henger sammen med ting jeg har oppnådd. Hvis jeg for eksempel gjør det veldig bra på skolen en stund, kan det bedre humøret de nærmeste ukene.

Jeg blir så frustrert over meg selv, så jeg lurer på om det er noen andre her som kjenner seg igjen, eller har opplevd det samme? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre lenger. Med unntak av noen kjipe hendelser i fortida har jeg jo ALLE forutsetninger for å ha det bra...

[Grynte]

Jeg tenker at jeg kanskje burde få meg en profesjonell å snakke med, eller prøve en ny runde med medikamenter, det er vel ikke meninga at man skal gå rundt i de beste åra av sitt liv (20-åra) og føle at livet har mye mer å by på? Det eneste som gjør meg lykkelig er overfladiske ting. Men det er kortvarig, og jeg gleder meg egentlig ikke over det mer. En god karakter kan jeg juble over i noen timer, jobbtilbud synes jeg er gøy der og da, og at jeg har råd til å unne meg litt personlige effekter er bare kult mens jeg shopper.

Tror det er oppskrytt at ungdomstiden skal være så flott . Jeg hadde det slett ikke noe bra da jeg var i 20 åra. Først da jeg var 40 falt ting litt på plass. Ikke det at lykken er kronisk tilstede, men en setter mer pris på hverdagen.

Kanskje du skulle få deg en hobby du faktisk syns er litt gøy? Lære å spille et instrument, male, få en hund, sport- eller bry seg om andre mennesker. Røde Kors eller Amnesty. Jeg var assistent for en dame i rullestol noen år og lærte virkelig å sette pris på beina mine! Hun var forresten noe av det mest positive jeg har møtt!

[Becka]

Jeg kjenner meg igjen i mye ja.

Jeg kan ofte føle ulykkelighet når jeg minst burde være det. Om jeg har en bekymring, så er nesten det litt bedre. For når alt skal være ok, så faller det inn så mange negative tanker, som jeg ikke en gang kan sette helt fingeren på hva er! Jeg klarer bare ikke føle stor glede... Jeg var en periode veldig langt nede. Men klarte å kave meg opp igjen. Og det var en stor lettelse å komme ut av. Har hatt det ganske fint siden, men jeg kjenner nå er jeg er veldig utsatt. Og som sagt, jeg føler meg ikke særlig glad. Jeg har jo ingen grunn til å være trist! Jeg aner selv ikke hva jeg kan gjøre akkurat nå... jeg vet jo " reglene". Det er gjerne tankene, og tankene styrer hvordan man har det. Så det gjelder å derfor kvitte seg med disse. Det er aller beste er ikke å tenke så mye i det hele tatt! Men jeg er i allefall en stor tenker, da spes om kvelden før leggetid. Uff, grusomt. Hvordan stoppe?

Jeg kan nok bare trøste deg med at det jo vil komme gode perioder, som du også sier. Det gjør det i allefall utholdelig. Men om noen har en oppskrift på lykke og indre ro, så kom gjerne med den!

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har har aldri hatt det bra eller vært lykkelig(masse problem når jeg var barn og tenåring og begynnelsen i 20 årene som jeg ikke orker komme innpå her), er snart 30 og føle at ting begynner å bli litt bra. Så jeg tenker at vi som sliter i barne og ungdomsår og i 20 årene vil få det ganske bra som voksne.

Jeg ser for meg et bra liv mellom 35 og 40 år og fremover og at jeg kanskje blir så heldig å møte en snill mann.

Men det viktigste er å ha det bra med seg selv og kunne trives i eget selskap, og kunne ta vare på seg selv økonomisk før en går inn i et forhold.

Selv har jeg resurs-sterke foreldre og alle rundt meg, både søsken, venner, slekta ellers gjør det bra og får til ting bra i livet. Virker som om det bare er jeg som har slitt i alle år og ikke fått til noe, før nå

Du vil nok få det bedre etter hvert. Mange som opplever vonde ting, som kommer godt ut av det til slutt.