Å være deprimert når man har barn

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er innimellom ganske nedfor og sliten, når hverdagen blir for mye og alt tårner seg opp. Depresjonen henger gjerne sammen med lite søvn, lite egentid, lite trening, mye mas, hjemme og på jobb. Da kan jeg ha dager hvor jeg tar meg maksimalt sammen på jobb, men gråter mye hjemme, ikke orker å ta meg skikkelig av barna, ikke orker å lage mat, hopper over tannpuss, ikke orker lese bok på senga osv, gråter så barna ser det. Jeg pleier å si til dem at det er fordi jeg er så sliten, men at i morgen, etter en god natts søvn, er mamma fin igjen. Hvis jeg får nok søvn og mulighet til å trene litt hardt flere ganger i uka, så holder jeg depresjonen i sjakk, men med en gang det glir ut, så overmannes jeg av en stor motløshet.

Jeg har aldri ønsket å bruke antidepressiva, fordi jeg vet hva som skal til for å ha det bra uten. Men samtidig klarer jeg ikke alt sammen hver dag, både barn, jobb, familie, slekt, plikt, hus. Det tårner seg opp, og jeg glir ned i mørket igjen.

Hva kan jeg gjøre? Begynne med lykkepiller? Jeg har jo en mann, men opplever liten støtte fra han. Han mener vel mest at jeg skal ta meg sammen. Selv er han flink til å prioritere seg selv, og sin jobb, og jeg føler ofte at ansvaret for barna ligger mest på mine skuldre. Men det er kanskje innbildt, fordi jeg ser mørkt på det, jeg er så usikker, famler alene rundt med mørke tanker og dårlig samvittighet overfor ungene.

[-Alvildebrud-]

Du trenger jo hjelp. Tenk på hva som er det beste for barna dine. Om det er en vaskehjelp, en ny mann som ser deg, eller psykolog vet jeg ikke, men HJELP det trenger du. Fokuser på at barna skal ha en frisk og fungerende mor.

[Gjest AnonymBruker]

JA. Du skal begynne på lykkepiller, eventuelt andre medisiner. Og du skal gjøre det NÅ!

Jeg er oppvokst med en psykisk syk mor som var mye deprimert. Det er veldig vanskelig for et barn, selv om barnet aldri vil la deg se hvor vondt det har det. Barnet vil jo ikke gjøre deg enda mer lei deg enn du er, så de beskytter deg. Men inni seg blir de utrygge, de vet aldri hva de kommer hjem til når de kommer fra skole/barnehage. De lurer på om det er deres feil at mamma er så sliten og lei seg. De ser at du forfaller og vet at noe er galt.

Du skal ikke utsette barna dine for dette. Du vil ende opp med at de tar meer og mer avstand fra deg - eller at de forsaker sin barndom for å forsøke å ta vare på deg.

Skaff hjelp. På mandag.

[Gjest AnonymBruker]

Synes svarene du har fått er litt voldsomme! Jeg også tror du kan ha godt av å få pratet med noen, for å finne ut hva dette dreier seg om. Er du utbrent, deprimert, sliten, stresset etc, eller er du kanskje helt normal. Det å ha dager der man kjenner seg helt utmattet vil jeg jo si at på mange måter kan være normalt. Likeså at mor en eller annen gang er lei seg og sliten foran barne. Tror ikke barn tar skade av å se at også mamman er et vanlig menneske og ikke en superwoman. Men selvfølgelig er det snakk om hvor ofte, på hvilken måte, og mange andre faktorer som spiller inn.

Det at mannen din ikke skjønner "alvoret" ifht hvordan du føler det innimellom synes jeg er trist. Det er jo på disse dagene at han kunne ha stilt opp og tatt over en del av ansvaret for deg, slik at du kunne ha fått trent/lagt deg under dynen/dratt på venninnebesøk o.l.

Har desverre ingen andre råd til deg enn at jeg tror du vil ha godt av å få pratet med noen. om det er fastlegen, psykolog, livsveileder e.l. For uansett virker det som at dette er fryktelig slitsomt for deg å ha det slik.

[jolie]

Du må snakke med noen. Start med fastlegen din. Ja, kanskje er det lykkepiller som blir det første tiltaket, men for barna dine bør du gå de skrittene som trengs. Er du så deprimert at du blir rettighetspasient havner du omtrent først i køa hos psykolog (i alle fall på dps-er). Bare husk at du ikke er rettighetspasient når de tildelte timene er over, så be om mer hjelp (kø til vanlig psykolog fx) mens du er i behandling, ellers kan behandlingsstoppen bli en hard kneik å komme over.

Hos psykolog med offentlig avtale (også dps) betaler du bare til egenendelskortet ditt er fylt opp. Og på det kortet går også alt av legetimer, medisiner på blåresept (antidepressiva) etc. Ergo blir det ikke så dyrt å være under behandling.

[Gjest AnonymBruker]

Forstår deg godt når mannen din ikke bryr seg. Jeg ville bestilt en ukes ferietur for bare meg selv og latt han ta ansvaret. Kanskje han forstår deg bedre da, og vil bidra med mer?

Å være sliten, betyr ikke at man MÅ begynne med lykkepiller. OMG, for noen svar.

[Bing]

Hei

Jeg er litt usikker på om du HAR fått konstatert en depresjon av lege, som du selv prøver å holde i sjakk? Eller om det er du selv som betegner motløsheten din som depresjon...?

For det er et stykke fra å være trøtt, sliten og motløs, til å ha en faktisk klinisk depresjon.

Uansett, du må få mannen din mere på banen. Sette av tid hvor du drar og trener, og mannen tar ungene. Faste tider, faste dager i uka. Du må sove, dere må bytte på å ta unger om nettene hvis det er de som gjør at du ikke får sove.

Og snakk med fastlege om hvordan du har det før det blir verre...

Endret 3. juli 2010 av Bing

[gompen]

Jeg er innimellom ganske nedfor og sliten, når hverdagen blir for mye og alt tårner seg opp. Depresjonen henger gjerne sammen med lite søvn, lite egentid, lite trening, mye mas, hjemme og på jobb. Da kan jeg ha dager hvor jeg tar meg maksimalt sammen på jobb, men gråter mye hjemme, ikke orker å ta meg skikkelig av barna, ikke orker å lage mat, hopper over tannpuss, ikke orker lese bok på senga osv, gråter så barna ser det. Jeg pleier å si til dem at det er fordi jeg er så sliten, men at i morgen, etter en god natts søvn, er mamma fin igjen. Hvis jeg får nok søvn og mulighet til å trene litt hardt flere ganger i uka, så holder jeg depresjonen i sjakk, men med en gang det glir ut, så overmannes jeg av en stor motløshet.

Jeg har selv levd med depresjoner i mange år, og har barn, så jeg skal prøve å svare så godt jeg kan utifra min egen erfaring. Starter med noen ting som jeg kjenner igjen som depresjon på meg selv.

Jeg anser meg selv som på vei inn i en alvorlig depresjon hvis jeg:

- slutter å ta vare på meg selv (orker ikke dusje o.l)

- er sliten hele tiden

- får gråteanfall

- ikke orker å gi barna oppmerksomhet

- blir irritabel (kjefter på barna for småting)

- orker ikke for mye lyd og bråk fra barna

- gir for lite omsorg og kjærlighet til barna

Det er sikkert flere ting, men det høres for meg ut som du har en depresjon. Det er stor forskjell fra å være litt sliten fordi det er mye stress. Når man ikke orker ting som vanligvis er enkelt, og alt kjennes mer eller mindre meningsløst over en lang periode, da er det depresjon.

Jeg har aldri ønsket å bruke antidepressiva, fordi jeg vet hva som skal til for å ha det bra uten. Men samtidig klarer jeg ikke alt sammen hver dag, både barn, jobb, familie, slekt, plikt, hus. Det tårner seg opp, og jeg glir ned i mørket igjen.

Vet du hva, jeg har heller aldri ønsket å bruke antidepressiva. Det tror jeg de færreste vil. De fleste vil klare seg selv, det føles som et nederlag å ikke klare ting på egenhånd.

Jeg gikk et år i behandling før jeg motvillig gikk med på å prøve med medisiner. Det fungerte ikke optimalt, mye bivirkninger, og jeg sluttet etter et år og gikk uten i det påfølgende året. Så gikk jeg ned i kjelleren igjen, og nå går jeg fast på en annen type antidepressiva som gir mye mindre bivirkninger.

Og vet du hva? Jeg har aldri følt meg bedre. Livskvaliteten min steg mye, og nå klarer jeg å holde meg selv oppe fra det dype mørket, jeg trenger ikke kjempe like hardt for å holde den dype depresjonen unna. Jeg har mer energi og overskudd, jeg er en mye mer tålmodig mor, en mindre irritabel kjæreste, livet er rett og slett verdt å leve igjen.

Medisiner kan gi deg den ekstra drahjelpen man trenger for å komme seg ut av mørket, men det er ikke nødvendig for alle å gå på det livet ut. Jeg velger å gå på medisiner nå, men håper å klare meg uten en gang i fremtiden. Bare så det er sagt

Hva kan jeg gjøre? Begynne med lykkepiller? Jeg har jo en mann, men opplever liten støtte fra han. Han mener vel mest at jeg skal ta meg sammen. Selv er han flink til å prioritere seg selv, og sin jobb, og jeg føler ofte at ansvaret for barna ligger mest på mine skuldre. Men det er kanskje innbildt, fordi jeg ser mørkt på det, jeg er så usikker, famler alene rundt med mørke tanker og dårlig samvittighet overfor ungene.

Jeg vil, som de andre over meg, anbefale deg å gå til fastlege og få sjekket det ut, og om du allerede har gjort det, vil jeg anbefale deg å få behandling så fort som mulig. Terapi er en utmerket måte å lære seg å håndtere sykdom på, det gir deg verktøy å bruke i hverdagen, som gjør at du klarer å holde deg frisk nok til å fungere optimalt.

Mannen din vil forhåpentligvis forstå mer av det etterhvert. Jeg vil tro det er vanskelig også for ham å se deg slik. Det er lett å tenke at andre "bare" skal ta seg sammen, når man kanskje ikke forstår fullt ut hva som skjer med partneren.

Husk at når ting er som mørkest kan det bare gå en vei: oppover

[Gjest fore]

jeg tror først og fremst du og mannen din trenger å ta noen timer sammen hos samlivsterapeut med fokus på hvorda dere sammen skal håndtere din helse.

han kan ikke gjemme seg bak at "du må skjerpe deg", fordi depresjon jo som du selv vet veldig godt gir mange bieffekter man ikke kan kontrollere selv slik han tydligvis forventer.

som du sier, dette går utover barna - og barna er deres felles ansvar.

men jeg lurer litt på hvorfor du ser på all medisinering som feil for deg?

er det slik at du har forsøkt det - og anser bivirkningene som verre?

jeg har lavt stoffskifte, og bruker medisin hver dag. jeg klarer meg ikke uten de medisinene, selv om jeg skulle ønske det.

hvorfor skal det være større tabu for noen å ha støtte i medisiner for psykiske lidelser enn for andre med fysiske?

jeg vet godt at mange anti-depressiva gir uheldige bieffekter, men jeg tror du skal vurdere å gi det et forsøk for å slippe å ha 100% "perfekt" hverdag for å holde helsen i sjakk.

dersom du ikke har fått klar diagnose skal du selvsagt ikke knaske tabletter - men psykiske lidelser handler jo ofte om fysiske prosesser i hjernen(eller mangelen av dem) som gir psykiske utslag.

trening, kosthold, søvn etc. er jo kjempeviktige tiltak for helse, men om man har mer enn en veldig "lett" tilstand så ville jeg virkelig vurdert å forsøke medisiner, eller naturtilskudd som johannesurt. (dette har jo vist seg å ha like god effekt som anti-depressiva....)

eler anbefaler jeg deg å forsøke å også vise forståelse for din mann når du legger dette frem igjen. det er vanskelig å leve med noen som har kroniske sykdommer, og det er ikke så lett å være den som alltid skal være den "friske og forståelsesfulle".

[Skylight]

Jeg kjenner meg veldig igjen i både din og Gumpens innlegg. Jeg har hatt depresjoner så og si hele livet. I veldig mange perioder har jeg ikke vært klar over det selv, da har jeg kanskje bare vært mye sint, tiltaksløs, stressa, og kanskje også smånervøs som en vondt klump i magen fordi jeg ikke hadde kapasitet til å ta av meg problemene, de bare tårnet seg opp.

Nå har jeg fått konstantert depresjon, fødselsdepresjon og nå til sist svangerskapsdepresjon. Da fikk jeg endelig hjelp av jordmoren jeg gikk til og går i dag på lykkepiller:-) Før det hadde jeg hatt bruddvis hjelp fra psykologer og familievernkontor uten at det førte til så mye.

Jeg tenkte også som deg, disse problemene bør jeg kunne klare å håndtere. Jeg vet hvordan det skal være, og jeg er egentlig sterk nok til å få til endringer. Likevel kan det bli for mye. Man har kanskje mye empati og intuisjon, men man begynner kanskje å sende seg selv beskjeder om at man ikke er bra nok og at mannen ikke er bra nok og det burdre vært bedre. Mange negative beskjeder. At mannen ikke erkjenner dine problemer gjør ikke saken enklere for deg. Jeg har selv en samboer som selv i dag synes det er vanskelig at jeg er og har vært deprimert. Husk at mannen din også kan ha det vanskelig og skriv gjerne opp hans positive egenskaper. Du må gjerne vise han de.

Men tilbake til lykkepiller. Etter 14 dagers opptrapping på pillene med en del bivirkninger, fikk jeg plutselig et nytt liv. Jeg kunne se meg selv fra utsiden, se hvilket mørkt hull jeg hadde havnet nedi, men det gjorde ikke vondt lengre. Jeg følte ikke for å gråte lenger, ihvertfall ikke hver dag forran mann og barn. OG jeg følte ikke lenger for å være sint. Jeg fikk heller en følelse av håp, en følelse jeg hadde mistet troen på, at jeg noengang kunne bli ordentlig glad igjen og lett til sinns, at det finnes et liv uten depresjon.

Jeg "koser" meg nå med lykkepillene hver dag og VET at pillene bygger opp lagrene igjen med seretonin hormoner eller noe slikt, det som utløser lykke hos mennesker. Har man vært mye deprimert kan dette lageret ha gått tomt og det kan være svært vanskelig å bygge det opp igjen utelukkende med forberinger hjemme og med samtaleterapi. Synes du skal ta steget og dra til fastlege. Eventuelt starte ved familievernkontoret. Barna dine har det ikke bra når mor ikke klarer å ta vare på så mange andre enn seg selv og knapt det.

Har du mange problemer, små og store, som du ikke vet hvordan du skal håndtere nå. Skriv de opp på små lapper etterhvert som de dukker opp (gjerne på natten?) og putt de i en ugjennomsiktlig boks. Når lappene ligger der inne er problemet definert og du kan bestemme deg siden for hva du skal gjøre med lappene. Så kan du sove videre :-)

Reis også gjerne bort som mange nevner. Jeg flyttet en ukes tid til mine foreldre, hvor jeg kunne få hjelp til barna samtidig som jeg så barna hver dag, samtidlig som jeg fikk litt pleie selv av mine foreldre. Som ferdig middag, få sovet ut på morgenen, ikke tenke på verken klesvask eller husvask. Jeg kunne få litt overskudd til lekser og kortspill med barna. Det hjelper på depresjonen å være nær sine barn på en positiv måte. Slippe å være sint og vite at barna også har det veldig bra. Jeg ringte også samboer hver kveld før jeg la meg og vi småsnakket bare om noe hverdagslig.

Mange gode klemmer og lykke til videre!

[gompen]

Tenkte å skrive litt om barna midt oppi alt, noen tips til å håndtere situasjonen rundt barna.

Jeg pleier alltid, i etterkant av depresjonen, å forklare barna at det ikke er deres skyld at jeg ikke alltid er en god mor for dem. Jeg legger ikke skjul på at jeg er syk, jeg forklarer etter beste evne hvordan sykdommen utarter seg, og svarer på alle spørsmål de har. Jeg pleier å spørre min mor eller andre om avlastning når det står på som verst. Jeg tror det er godt for barna å komme seg litt vekk og være barn på "ferie" noen dager, så de slipper å håndtere sykdom hele tiden. Barn bekymrer seg over sine foreldre, jeg pleier å si at jeg er voksen og de er barn, jeg klarer meg, og de trenger ikke passe på meg.

Jeg håper å få de inn i en støttegruppe for barn av psykisk syke, eller til samtaler med barnepsykolog, etter sommerferien. Jeg tror det er bra for de å ha noen utenfor å snakke med, så de ikke tar på seg ansvar for sykdommen.

Det merkes godt på mine barn når jeg er syk, de blir mer utagerende, mindre trygge, og jeg pleier å si fra til SFO og skole at jeg er syk, slik at de er obs på det, hvis barna oppfører seg annerledes i perioder.

Jeg håper og tror at dette vil hjelpe barna mine til å ikke dra med seg sykdommen i sine voksne liv. Det er vanlig at barn av psykisk syke, selv får psykisk sykdom i voksen alder, så jeg gjør alt jeg kan for unngå det.

Det er ikke lett, men jeg prøver å forebygge. Kanskje noe å tenke på videre.

[AnonymBruker]

Hei Gompen.

Det er forebygging for ungene jeg tenker mest på, og selvfølgelig det at mannen min er pårørende. Han har sakt ja til å bli med å snakke med psykolog nå, tidligere har han sakt nei. Jeg var hos fastlegen min for snart 1 år siden for å få hjelp av en psykolog, men han glemte å sende henviselsen. Bestilte ny time til legen etter ca 5 mnd pga han fortalte meg at ventetiden kan være lang. Han beklagte seg så mye å sendte hendvendelsen, nå har det gått snart 6 mnd så jeg tror det er på tide å bestille ny legetime. Kjenner jeg blir ganske oppgitt av å spør om hjelp å ikke få. Det er vanskelig å be om hjelp også synes jeg. Jeg er ganske sikker på at jeg har depresjon, slik du gompen beskriver det var som å treffe spikeren på hodet. Jeg har også slitt me angst siden jeg var 15 år, nå er jeg 31. Det er godt å snakke me noen som er i samme båt. Jeg har aldri prøvd antideppressiv pga jeg er redd for hva medikamenter kan gjøre. Det høres veldig befriende ut når noen av dere snakker om hvor bra det er og hvor mye de har hjelpet dere. Men grunnen til at jeg ikke tårer er fordi medikamenter ikke kunne hjelpe broren min. Men jeg tenker og håper at familie/samtale terapi sammen med min mann kanskje kan hjelpe. Ungene mine er så små enda men prøver å forklare de av og til at mamma er syk. Mannen min har steppet inn å hjulpet meg med ungene i et par dager nå, men jeg merker at han heller ville brukt tiden til andre ting. 

Mvh Anonym

Anonymkode: e5a3d...5e4