Han tar bare ikke hintet om at vi IKKE er sammen!

[Gjest AnonymBruker]

Denne situasjonen er vanskelig å skjønne hvis ikke man vet hele historien, så derfor kommer det nå en vegg av tekst...

For noen år siden ble jeg sammen med en jente (er jente selv, jeg er bifil).

Mens jeg var sammen med henne, bodde jeg noen måneder sammen med en kompis.

Vi hadde litt følelser for hverandre på et tidspunkt, men jeg var veldig klar overfor han på at jeg altså hadde kjæreste, og ikke ville gjøre noe med ham.

Etter en stund begynte jeg å tvile på mitt og hennes forhold, vi var så ulike, og etter å ha rådført meg med kompisen min (som foreslo at vi burde slå opp), gjorde jeg det. Ikke fordi han sa det, men fordi at jeg etter å ha tenkt og prøvd lenge og vel, rett og slett ikke så noen annen utvei.

En uke etter at jeg slo opp med henne, pula de to.

Dette fortalte han meg en uke etter det igjen.

Jeg ble selvfølgelig utrolig lei meg og såret, og følte at eksen min ikke elsket meg halvparten så mye som hun menta at hun gjorde hvis det ikke en gang tok en uke å finne seg en ny. Jeg var også sint på ham fordi han ikke hadde mer takt & tone og respekt for meg.

Det skal nevnes at han har Asperger's syndrom, men er noen år eldre enn meg og er mentalt på min alder (jeg er 20, han er 25)

Jeg flytta seff ut.

Eksen min var veldig stygg mot meg (jeg regner med at hun var temmelig såret over måten jeg endte forholdet vårt på, og jeg angerer veldig den dag i dag på at jeg ikke taklet det hele på en bedre måte.) og løyg til alle de felles vennene våre (som det var JEG som introduserte henne for!) om at jeg hadde baksnakket dem. Dette formulerte hun på ne måte som fikk det til å høres ut som om det var noe nettopp jeg ville sagt, og dette skapte stor splid i den gode, gamle vennegjengen min som den dag i dag (3-4 år siden det skjedde) fortsatt ikke er helt reparert.

Hun sa også til folk at jeg var havnet i grøftefylla, og at jeg var så deprimert over å ha slått opp at jeg var grøftefull 5 dager i uken og strøyk skolen med vilje.

Hun gikk også rundt og sa at jeg var blitt narkoman. Det er/var jeg ikke, men jeg husker at jeg en gang sa til henne "jeg kan egentlig godt tenke meg å prøve hasj en gang, tror jeg. Bare for å se hva det er jeg går glipp av. Det er jo ikke dødelig"...

Hva har Han med dette å gjøre, sier du?

Skavisee... Siden han og jeg var venner, holdt vi fortsatt kontakta. En dag, etter å ha hørt i flere uker om alle de tingene hun hadde løget om, og etter at jeg hadde fått tilbake noen av vennene mine (som nå fortalte meg nøyaktig hva hun hadde sagt), spurte jeg han om han værsåsnill ikke kunne be henne slutte med dette med å ødelegge for vennene mine.

Han ble eksremt sint på meg, og sa at jeg måtte la henne være ifred og holde meg unna. Han sa at han var lei av disse usanne anklagene mine. Jeg prøvde å forklare at hun hadde betrodd seg til en av de felles vennene våre, som ikke lyver om sånt, og innrømt at hun hadde løyet!

Han tok hennes parti, og vi snakket ikke på en stund.

Da facebook ble moderne, prøvde jeg etterhvert å ta konktakt på han der, og også på nettby, da jeg jo synes at to relativt voksne mennesker ikke burde gå rundt og være sure på hverandre til evig tid.

Jeg fikk da beskjed om at han gjerne ville være venner med meg, men at han ikke kunne enda fordi "hun er ikke klar for å få deg inn i livet sitt igjen.". Dette var da over et år siden jeg slo opp med henne, og jeg forstår enda ikke hva det at HAN skulle ha meg på SIN venneliste ville skade HENNE.

Januar i år fikk vi kontakt igjen, jeg og han, og han kom etterhvert på besøk til meg (han bor en time unna og har ikke bil. Ingen av oss har bil.)

Han hadde slått opp med eksen sin/min/vår et halvt år før, og var nå "en fri mann", samtidig som de første timene av kvelden gikk til å snakke om henne.

Han ville ikke si hvorfor det ble slutt mellom dem, fordi han "er ikke klar for det"

Et par flakser vin senere skjedde det uungåelige, nemlig at vi to havnet i senga.

Vi fomlet og famlet og rotet og hadde oralsex, men fordi alkohol er som kaldt vann for kølla måtte vi snart gi opp.

Vi lå i senga og pratet litt om hva somn tente oss, og han ville, kom det fram, at jeg skulle tisse på ham...

Siden jeg synes at man ikke bør si nei til ikke-skadelige ting før man i det minste har gitt dem en sjanse, sa jeg at det kunne vil vel kanskje prøve en gang.

Vi pratet om "oss" en stund, og kom fram til at vi bare skulle "ta det som det kommer og ikke sette noe navn på det".

Etter at han dro hjem ble jeg omtrent bombardert med meldinger om at han savnet meg og sånt, og helga etter dro jeg på besøk til ham.

Etter en flaske rødvin og et par-tre margaritas, kom det fram at han egentlig alltid hadde hatt følelser for meg, kun hadde vært med exen min (de var sammen i ET ÅR!) for å hevne seg på meg, og at grunnen til at han hadde blitt så sur på meg etter at jeg dumpa henne var fordi han hadde håpet at han skulle få sjans på meg så snart hun var ute av bildet.

Vi pratet mer om "oss", og jeg forklarte ham som sant var; at jeg for bare noen måneder siden var kommet ut av et psykisk slitsomt forhold, og at jeg fortsatt hadde det veldig vondt fra det. Jeg fortalte at jeg hadde mye emosjonell bagasje jeg enda ikke var ferdig med å løse opp, og at jeg ikke hadde eller kunne inngå et nytt forhold med noen som helst enda. Det forrige forholdet mitt hadde simeplthen gjort meg til sånt et vrak at det var umulig for meg å føle et hint av følelser eller begjær for noen, med mindre jeg var jævlig stein (røyker hasj en sjelden gang).

Han sa at han forstod, og at han var enig i at vi måtte ta dette veldig sakte og som det kom.

Likevel fortsatte han å bombardere meg med meldinger både på MSN, facer'n og sms om hvor glad han var for at han endelig fikk meg, hvor mye han savnet meg, og når skulle han få se meg neste gang? Og verst av alt, han skrev i omtrent hver av samtalene våre om hvordan han gledet seg til nesten gang jeg kommer på besøk, fordi at da kunne vi ta en tur i dusjen hvor jeg da kunne tisse på han, slik vi hadde snakket om...

Siden han er en sånn som lett blir deprimert, og når han er deprimert så er alt så fælt og han orker ikke noe og vil bare sitte og synes synd på seg selv, så ville jeg ikke såre ham ved å si direkte at det aldri blir oss to. Jeg har ikke følelser for ham, og synes dessuten at han er kjedelig, ensidig, for sosialt hemma, og for mye av et vanedyr (ja, jeg er fult klar over at aspergersen sikkert har en god del med de personlighetstrekkene å gjøre, men han kan i de tminste prøve!)

Jeg begynte å trekke meg litt unna han. Prøvde så godt jeg kunne å ikke gi ham forhåpninger, og ved spørsmål om "når får jeg [navn]'en min igjen ? " kom jeg bare med et eller annet piss om jobb og avtaler med venner.

Jeg rådsla meg med noen venner, de samme vennene som jeg hadde hatt siden den tiden med jeg og exen min, og da fikk jeg høre noe sjokkerende:

Den av vennene mine som stod nestnærmest exen min hadde blitt fortalt at Han hadde vært utro mot Henne med Hennes beste venn.

Om det er sant eller ikke vet jeg ikke, men dette skremte meg veldig. Jeg prøvde flere ganger å få ut av Han hva som hadde skjedd, men han ville fortsatt ikke svare. Jeg spurte ikke direkte om ryktene, for jeg ville ikke at han skulle vite at jeg visste.

Jeg ville høre det fra HAM, om det gir mening.

Det at han kunne gjøre noe sånt mot et annet menneske, og atpåtil lyve for meg om det og late som om det var HAN det var synd i, så mistet jeg all respekt for han!

Når han skriver til meg på facebook eller msn eller sms svarer jeg minimalt, og fører ikke opp til at samtalen skal fortsette. Hvis han spør meg hvordan jeg har det, svarer jeg "fint." uten å spørre hvordan han har det, etc...

Jeg er aldri den første til å starte en samtale med ham, for jeg ønsker ikke å gi han tanker om at jeg faktisk vil ha et forhold.

Men det har han fortsatt!

Jeg får FORTSATT spørsmål om når jeg vil komme og besøke ham neste gang, jeg får FORTSATT spørsmål om når han får se meg, og jeg får FORTSATT meldinger om at han har sånn lyst på "en tur i dusjen" med meg!

ARGH!!!

HVORFOR TAR HAN IKKE ET JÆVLA HINT??

Jeg har så lyst å bare ringe ham og skjelle ham ut, men så lavt vil jeg ikke synke. Jeg synes det er viktig å være saklig, konstruktiv, imøtekommene og skape så lite mulig friksjon og smerte der det ikke er nødvendig.

Jeg er en relativt rolig og kontrollert person, og langsint er et omtrent ukjent begrep for meg.

Lang-"du irriterer vettet av meg, slutt å mase din jævla gnom" derimot, kan jeg føle lenge.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg vil ikke bare ha ham UT av livet mitt, jeg vil at han skal forstå at jeg ikke trekker meg unna han fordi jeg "trenger tid", og at det ikke blir oss to om han bare venter lenge nok.

Jeg vil at han skal vite at det ikke bare er sånn jeg er.

Med andre ord: "det er ikke meg, det er deg. litt meg også, men nok mest deg." <--- Dette er hva jeg på en snill, saklig, konstruktiv og skånsom måte, men likevel klar nok til at han tar det jævla poenget, ønsker å forklare ham.

Hjelp?

[Gjest Gjest]

Aspergere tar ikke hint. Si det rett ut i KLAR tekst. Gi ham det skriftlig med vitners underskrift om så.

[Emmaa]

Hvorfor kan du ikke bare si det?

[Gjest Cho]

Hvorfor forventer du at alle forstår hintene dine?

Hvis han har asbergers er det jo ikke rart han ikke tar hintene dine, grow some balls og snakk med han på en ordentlig måte.

[Gjest Moe]

Hvorfor forventer du at alle forstår hintene dine?

Hvis han har asbergers er det jo ikke rart han ikke tar hintene dine, grow some balls og snakk med han på en ordentlig måte.

Har du asperger?

[feuerstein]

Jeg har nærstående med Aspergers. Skriv det direkte. Hint er totalt 100 % verdiløse, uansett hvor klare og åpenbare du selv føler de er.

[Gjest Gjest]

Du må nesten bare forklare ham at du har kommet frem til at det ALDRI blir dere 2. Dernest må du slutte å svare på meldinger fra ham - evt. bare drøye å svare.

Hvor mange felles venner har dere da? Er du nødt å omgås ham i det daglige?

[Gjest Gjest]

Jeg har aspergers, og det som er greia er å si nei, jeg vil ikke bli sammen med deg. Eller at du lyver med at du har funnet en annen.

Tror det kanskje funker

Vet ikke helt, for det er alltid jeg som har vert den som sier nei, og da gir folk ofte opp.