Mitt ELENDIGE forhold til familie/slekt - leverer oppsigelse!

[Gjest AnonymBruker]

Hei. Jeg har bestemt meg for å si opp og slutte å være del av slekten min på slektsmiddager, bursdager og andre sammenkomster. Grunnen til at jeg skriver "sier opp" er at jeg betrakter det hele som en jobb! Det har det alltid vært og nå orker jeg ikke mer av dem.

Dette handler om familiesammenomstene i min slekt som skjer ganske hyppig gjennom året og hvr lei jeg er blitt etter mange år med de samme rundene. Det er ingen som slår meg, eller kaster ting i hodet på meg, men har likevel behov for å få blåst ut litt irritasjon! Jeg er en ung gutt og dette er mitt elendge forhold til en del av slekten:

Ved bursdager og slektsmiddager møter jeg (og min familie) tanter, onkler, kusiner, fettere ++. Vi kan jo starte med min fars søster og hennes mann. De er sure, negative og grinete. Og veldig veldig rike.

Min fars søster giftet seg med en mann fra en rik familie som har arvet masse, masse penger. De bor i et stort, flott og herskapelig hus med flott utsikt og det er så pent innvendig i huset at man nesten lurer på om det er et kunstgalleri og om man har lov til å sette seg. Utenfor står det flotte og dyre biler på rekke og rad og jeg (som kommer fra moderate kår) føler alltid 10-12 vonde stikk av misunnelse bare ved å møte dem en kveld.

Man må tolerere at folk er rikere og har finere ting enn man selv, slik er jo bare livet. Det som irriterer meg er at de er sure, og gjerrige. De er grettene og har som eneste mål å oppdra andre og demonstrere at vi ikke er som dem. Nok av slike kommentarer i løpet av en middag. I tilegg er de veldig imot innvandrere, fraskilte, trygdede, lesbiske, homofile, bønder og sigøynere og vil alltid prate om hvor horribelt landet vårt Norge er i disse dager.

Klarer man å svelge unna disse to har man ikke raushet nok til å takle resten av gjengen, og disse to personenes barn, altså mine søskenbarn.

Min ene kusine (som selvfølgelig er både rik, slank og pen) liker meg ikke. Hun misliker meg og alt jeg gjør. Jeg er alltid hyggeig og blid og forsøker å gi komplimenter for at det kaaaanskje en dag skal avta. Hun derimot benytter hver mulighet til å kjefte på meg. Ja, kommer jeg med en kommentar som kan misforstås lar hun ikke muligheten til i kjefte gå forbi. Jeg blir irettesatt - gang på gang. Hver gang jeg forteller en historie om hvasomhelst ser hun en annen vei og unngå øyekontakt - det å måtte føre en samtale med meg ville jo vært grusomt! Det må unngås for hver pris.

Hennes søster (min andre kusine) liker meg heller ikke, men hun holder maska litt bedre. Jeg har flere ganger opplevd å ha historier som jeg har fortalt flere ganger før, til forskjellige mennesker og alle gangene mottatt stor latter - når jeg prøver meg på dette her sitter derimot alle og himler med øynene til hverandre, sender hverandre små bitende blikk og ingen ler - noensinne. Derfor forteller jeg naturligvis aldri om morsomme ting jeg har opplevd.

Så er det min fetter da, han er en fantastisk opplevelse. Sexgud, casanova og superrik. Jeg for min del har hele barndommen og ungdomstiden slitt med ryggsmerter og kyssesyken og vært på sykehus flere ganger, likevel må jeg alltid høre om hans fantastisk liv, og alle vennene hans, hvor populær han er.

Han er typen som alle vil være venn med og de vakreste jentene fantaserer om og gjør alt for å få. Det er helt sprøtt, men utrolig nok sant. Jeg for min del (som er singel, stygg, fattig, venneløs og syk) blir litt lei. Bare tenk å ha 14 drømmejenter som slåss for å få deg? Må være gøy. I tilegg er han rik, bor i et hus jeg selv med 14 års utdannelse og tonnevis med flaks aldri vil få råd til å kjøpe. Og han kan kjøpe hva han vil.

Også er det fars ugifte søstre da. Huff. Hun ene elsker å plage og kverrulere. Spesielt meg. Alt med meg er i følge henne feil. Hun skal diskutere alt. "Nei den fritidsinteressen der er helt håpløs, vitner om dårlig oppdragelse å spille tennis" eller "Nei slik kan du ikke sitte bøyd i ryggen ved bordet, nei du kan ikke velge å ta tre kakestykker, det vitner om dårlig folkeskikk" eller "fortsetter du slik får du deg aldri kjæreste" eller glansnummeret:

"du har hatt det for godt du vet du, har aldri måttet lide eller slite". Hvis jeg uttaler et ord feil korrigerer hun meg med en gang. Men hun plager aldri min flotte fetter. Han sier ofte stygge ting, kommer med provoserende uttaelser og kan sitte med beina på bordet og ingen reagerer. "Det er greit det" sier de alle med et smil. Jeg blir derimot bombadert med kritikk bare av å eksistere.

Hans andre ugifte søster kritiserer meg ikke direkte men roser alltid min fetter og aldri meg. "Du er kjekk og mandig, du" kan hun gjerne gjenta to-tre ganger rett foran meg. Hun klår ofte litt på han og mens hun fniser høyt. Meg bare overser hun.

Som dere sikkert skjønner er jeg lei og orker ikke mer av dette. Jeg vil heller gå tur i parken, lese en bok eller bare slappe av et annet sted enn det der. Derfor fratrer jeg nå min stilling som fast deltaker i familiesammenkomstene.

Jeg mener heller ikke å si at de er spesielt håpløse, det handler derimot om hvor dårlig mitt forhold til dem er, jeg holder heller en knapp på at jeg er oversensitiv. Poenget er rett og slett dårlig forhold og kanskje noen andre her har lignende opplevelser.

[Gjest AnonymBruker]

Hei. Jeg har bestemt meg for å si opp og slutte å være del av slekten min på slektsmiddager, bursdager og andre sammenkomster. Grunnen til at jeg skriver "sier opp" er at jeg betrakter det hele som en jobb! Det har det alltid vært og nå orker jeg ikke mer av dem.

Dette handler om familiesammenomstene i min slekt som skjer ganske hyppig gjennom året og hvr lei jeg er blitt etter mange år med de samme rundene. Det er ingen som slår meg, eller kaster ting i hodet på meg, men har likevel behov for å få blåst ut litt irritasjon! Jeg er en ung gutt og dette er mitt elendge forhold til en del av slekten:

Ved bursdager og slektsmiddager møter jeg (og min familie) tanter, onkler, kusiner, fettere ++. Vi kan jo starte med min fars søster og hennes mann. De er sure, negative og grinete. Og veldig veldig rike.

Min fars søster giftet seg med en mann fra en rik familie som har arvet masse, masse penger. De bor i et stort, flott og herskapelig hus med flott utsikt og det er så pent innvendig i huset at man nesten lurer på om det er et kunstgalleri og om man har lov til å sette seg. Utenfor står det flotte og dyre biler på rekke og rad og jeg (som kommer fra moderate kår) føler alltid 10-12 vonde stikk av misunnelse bare ved å møte dem en kveld.

Man må tolerere at folk er rikere og har finere ting enn man selv, slik er jo bare livet. Det som irriterer meg er at de er sure, og gjerrige. De er grettene og har som eneste mål å oppdra andre og demonstrere at vi ikke er som dem. Nok av slike kommentarer i løpet av en middag. I tilegg er de veldig imot innvandrere, fraskilte, trygdede, lesbiske, homofile, bønder og sigøynere og vil alltid prate om hvor horribelt landet vårt Norge er i disse dager.

Klarer man å svelge unna disse to har man ikke raushet nok til å takle resten av gjengen, og disse to personenes barn, altså mine søskenbarn.

Min ene kusine (som selvfølgelig er både rik, slank og pen) liker meg ikke. Hun misliker meg og alt jeg gjør. Jeg er alltid hyggeig og blid og forsøker å gi komplimenter for at det kaaaanskje en dag skal avta. Hun derimot benytter hver mulighet til å kjefte på meg. Ja, kommer jeg med en kommentar som kan misforstås lar hun ikke muligheten til i kjefte gå forbi. Jeg blir irettesatt - gang på gang. Hver gang jeg forteller en historie om hvasomhelst ser hun en annen vei og unngå øyekontakt - det å måtte føre en samtale med meg ville jo vært grusomt! Det må unngås for hver pris.

Hennes søster (min andre kusine) liker meg heller ikke, men hun holder maska litt bedre. Jeg har flere ganger opplevd å ha historier som jeg har fortalt flere ganger før, til forskjellige mennesker og alle gangene mottatt stor latter - når jeg prøver meg på dette her sitter derimot alle og himler med øynene til hverandre, sender hverandre små bitende blikk og ingen ler - noensinne. Derfor forteller jeg naturligvis aldri om morsomme ting jeg har opplevd.

Så er det min fetter da, han er en fantastisk opplevelse. Sexgud, casanova og superrik. Jeg for min del har hele barndommen og ungdomstiden slitt med ryggsmerter og kyssesyken og vært på sykehus flere ganger, likevel må jeg alltid høre om hans fantastisk liv, og alle vennene hans, hvor populær han er.

Han er typen som alle vil være venn med og de vakreste jentene fantaserer om og gjør alt for å få. Det er helt sprøtt, men utrolig nok sant. Jeg for min del (som er singel, stygg, fattig, venneløs og syk) blir litt lei. Bare tenk å ha 14 drømmejenter som slåss for å få deg? Må være gøy. I tilegg er han rik, bor i et hus jeg selv med 14 års utdannelse og tonnevis med flaks aldri vil få råd til å kjøpe. Og han kan kjøpe hva han vil.

Også er det fars ugifte søstre da. Huff. Hun ene elsker å plage og kverrulere. Spesielt meg. Alt med meg er i følge henne feil. Hun skal diskutere alt. "Nei den fritidsinteressen der er helt håpløs, vitner om dårlig oppdragelse å spille tennis" eller "Nei slik kan du ikke sitte bøyd i ryggen ved bordet, nei du kan ikke velge å ta tre kakestykker, det vitner om dårlig folkeskikk" eller "fortsetter du slik får du deg aldri kjæreste" eller glansnummeret:

"du har hatt det for godt du vet du, har aldri måttet lide eller slite". Hvis jeg uttaler et ord feil korrigerer hun meg med en gang. Men hun plager aldri min flotte fetter. Han sier ofte stygge ting, kommer med provoserende uttaelser og kan sitte med beina på bordet og ingen reagerer. "Det er greit det" sier de alle med et smil. Jeg blir derimot bombadert med kritikk bare av å eksistere.

Hans andre ugifte søster kritiserer meg ikke direkte men roser alltid min fetter og aldri meg. "Du er kjekk og mandig, du" kan hun gjerne gjenta to-tre ganger rett foran meg. Hun klår ofte litt på han og mens hun fniser høyt. Meg bare overser hun.

Som dere sikkert skjønner er jeg lei og orker ikke mer av dette. Jeg vil heller gå tur i parken, lese en bok eller bare slappe av et annet sted enn det der. Derfor fratrer jeg nå min stilling som fast deltaker i familiesammenkomstene.

Jeg mener heller ikke å si at de er spesielt håpløse, det handler derimot om hvor dårlig mitt forhold til dem er, jeg holder heller en knapp på at jeg er oversensitiv. Poenget er rett og slett dårlig forhold og kanskje noen andre her har lignende opplevelser.

Wow, ble langt! Dette har jeg bært på lenge haha. Vil også nevne at jeg kommer supert overens med min mors slekt og både onkler, tanter, fettere og tremenninger på den siden!

[Lykkelitenen]

Alle maser om at man ikke kan velge slekten sin. Man kan kanskje ikke velge om man vil bli født inn i den, men man kan velge å ikke omgå dem. Og det gjør du, rett og slett Mange lever i en fin boble av tro om at man må ta vare på slekt og inkludere og delta, uavhengi av hvordan man selv har det. Jeg er personlig av en annen oppfatning. Man må nemlig ikke glemme seg selv! Man lever bare en gang, hvorfor skal man da bruke tid på situasjoner som ikke gir deg noe godt, bare fordi det er familie?

Nei, hold deg unna og kos deg heller med den andre delen av familien din

[Gjest AnonymBruker]

Men man blir jo ikke lykkelig av penger. Selv om desse menneskene har rikdommer i store horver, så vil det ikke si at de er lykkelige, har fred med seg selv og sin tilværelse. Du hører jo selv hvor negative de er. De høres ikke tilfredse ut.

Gled deg med det du har, og det du lærer. Man lærer ikke noe av å seile gjennom livet uten problemer vettu.

Når de skryter og klager, smil og vær positiv! Du kan selv velge å bli påvirket av dem.

[Gjest AnonymBruker]

Det er opp til deg om du vil tilbringe tid med disse eller ikke. Høres ikke ut som om de kommer til å savne deg nevneverdig hvis du ikke vil ha kontakt med dem, så det er kanskje like greit.

Uansett; Høres ut som om de er litt selvsentrerte. Men du virker også litt selvsentrert og misunnelig. Mener du f.eks at din fetter ikke skal snakke om hva han har gjort i det siste, bare fordi du har haatt kyssesyken, stakkars? Eller at maan ikke får lov til å si at han er mandig, uten å gi deg et komliment samtidig? Det blir litt for dumt.

[Gjest Dhanu]

Onkler, tanter og søskenbarn er man ikke programforpliktet til å ha tett kontakt med. Så, utenom de aller mest obligatoriske familiesammenkomstene, er det ingen grunn til å slite med dem

[Gjest AnonymBruker]

Takker for svar! Nei, når jeg bare blir trist, nedstemt og sint av å se dem bør jeg nok heller droppe det...

[Gjest Niema Problema]

Takker for svar! Nei, når jeg bare blir trist, nedstemt og sint av å se dem bør jeg nok heller droppe det...

Yupp!

Etter konfirmasjonsdagen plikter man ikke tilbringe ytterligere tid med den gjengen der med mindre man føler ofselig lyst til å treffe dem.

Høres ut som en gjeng som fint kan gå i glemmeboken.

Forøvrig veldig godt skrevet, jeg så dem virkelig foran meg, en episode av Norsk-Hollywood-familie var de i mitt hode

[Troilltøva]

Forøvrig veldig godt skrevet, jeg så dem virkelig foran meg, en episode av Norsk-Hollywood-familie var de i mitt hode

signerer denne, jeg måtte le litt for meg selv da jeg også så for meg det i hollywood-style

flink og skrive det er du!

[Gjest AnonymBruker]

Takker for komplimenter! Mulig jeg verdrev litt i ø

raseriets øyeblikk men kusiner som tydelig misliker meg sterkt, tante som plger og kverulerer og overpriviligert og favorisert fetter som har alt og jeg misunner til døde er absolutt slik de er beskrevet.

[Gjest AnonymBruker]

***Takk for komplimenter! Mulig jeg overdrev litt i raseriets øyeblikk, men kusiner som tydelig misliker meg sterkt, tante som plager og kverulerer og overpriviligert og favorisert fetter som har alt og jeg misunner til døde er absolutt slik de er beskrevet.