5 år gamle jenter, venninner, den ene mye smartere, dominerer den andre

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner 2 jenter som leker endel sammen - mest fordi de ikke har noe valg. De er begge 5 år. Begge er "normale", friske, sunne, men den ene jenta er veldig smart, flink med ord og formuleringer, snakker godt for seg, skriver og leser og har mye kunnskap, nysjerring og lærenem og rett og slett utrolig flink, på tross av at foreldrene hennes ikke stimulerer henne noe særlig, foreldrene er greie og helt vanlige. Problemet er at denne jenta dominerer den andre jenta fullstendig, hun sjefer og bestemmer, og bruker gjerne vold for nærmest å terrorisere den andre jenta til å gjøre som hun vil. Jeg synes det er så ydmykende for hun andre jenta, som åpenbart ikke klarer å forsvare seg, hun er helt underlegen. Det er ikke noe galt med henne, hun er ikke noe "typisk mobbeoffer", og jeg har sett henne leke med andre barn, og da er det et helt annet samspill hvor barna hevder seg mer på like vilkår.

Så til spørsmålet; er det sunt for disse jentene å leke sammen? Jeg mener at foreldrene til den svakeste jenta her burde beskytte henne mot den andre jenta, men det er kanskje en del av livets skole og egentlig sunt for henne...?

[Gjest jomfrua]

Som voksen burde du gripe inn og korrigere uønsket adferd.

[Gjest AnonymBruker]

Hun er manipulerende og kan nok enkelt dra med seg andre barn, for så å snu ryggen til venner og gjøre narr av andres bekostning.. Er hun enebarn?

Dette kan være skummelt, og hun kan dra det med seg til hun blir voksen. Har selv opplevd å ha en slik dominerende venninne hele barndommen. Av og til snudde hun og ble slem og spydig foran andre barn, og slikt.

Husker mamma sa: bare vent, bare vent til du blir eldre, så skal du se hvem som klarer seg best.

Jeg har ikke tatt skade av det, men mamma har fortalt at jeg mang en gang kom gråtende hjem, og mamma var så sinna at hun trodde hun skulle eksplodere på denne jenta. Gjorde jo ikke det, men..

Jeg tenker selv at; barn er barn, og at man bør la de styre som de vil.

[Gjest AnonymBruker]

Velger å være anonym for denne.

I min barndom var jeg den underlegne. Naboene hadde ei jente som var etpar år eldre enn jeg. Hun var den eneste jeg hadde å leke med overhodet. Vi bodde på et lite sted med nesten ingen barn i nærheten, mennene jobbet borte, og de fleste mødrene kjørte ikke bil. Så vi hadde nesten heller ikke noe valg, det var hverandre eller ingen. Hun var selvfølgelig foran meg i utviklingen, og var veldig dominerende. Hun fikk meg til å gjøre mange ting jeg ikke hadde lyst til, eller var redd for å gjøre. Ofte når vi skiltes for dagen gikk jeg hjem gråtende, og dagen etter var det påan igjen. Men mine foreldre var flinke til å snakke med meg om ting. De sa også til meg at de visste hun kunne gjøre sånn og slik, men at det var slik hun var, og enten måtte jeg godta det, eller si ifra til henne, eller la være å leke med henne. De minte meg ofte på at jeg hadde en egen stemme, og at jeg ikke måtte være redd for å bruke den.

Men etterhvert vokste jo jeg til også. Husker da jeg var gammel nok til å sykle rundt på besøk til andre venner, det var så befriende. Men fortsatt var denne eldre jenta nærmest. Vi hang sammen til jeg flyttet bort for å gå på vgs. Vi omgås den dag i dag, men sjeldnere. Jeg vet ikke om det var sunt for oss å være så mye sammen, da vi åpenbart hadde et sjef-/undersåttforhold, og ikke et jevnbyrdig vennskap. Det var nok verre for henne å skulle ut i den store vide verden og oppdage at hun ikke kunne dominere den, enn det var for meg å finne ut at andre faktisk var interessert i å høre min mening.

For min del var det iallefall bedre å ha en dårlig venn enn ingen venn. Jeg var nok også litt underdanig av natur, hadde jeg vært dominerende som henne, så hadde det nok blitt langt flere problemer mellom oss.

[Gjest Gjest]

Det står en serie om akkurat dette i A-magasinet

http://www.aftenposten.no/amagasinet/morch/article3706395.ece