Bør man få barn?

[Gjest Bianca26]

Helt enig!

Jeg syns det er skremmende at mange velger å vente til de er nærmere 40, da det er betydelig større sjanser for at man ikke kan få barn da.

De fleste kommer nok aldri til å føle seg helt 100% klar for barn før man faktisk har fått et barn, nettopp fordi man ikke helt vet hvordan tilværelsen kommer til å bli! Man kan ikke bare dømme ut ifra andres utsagn. Noen synes det er kjempeslitsomt å ha barn, mens andre finner det ikke slitsomt i det hele tatt. (Krevende og bekymringsfullt er det uansett, men alle er forskjellige, og en ting som er slitsomt for en person kan være det letteste i verden for en annen)

Jeg tror vi er blitt altfor opptatt av å finne det riktige tidspunktet for alt. Selvfølgelig bør man være økonomisk klar for å få barn, og i et stabilt forhold, men livet stopper faktisk ikke opp. Kanskje man skal slutte å overanalysere alt?

Lykke til med valget ditt TS..

Herremin skal man lage en lov der alle er pålagt til å få barn da mener du. Herregud det å få barn er jo noe man bestemmer selv

[Gjest AnonymBruker]

Herremin skal man lage en lov der alle er pålagt til å få barn da mener du. Herregud det å få barn er jo noe man bestemmer selv

Nei, hvis man ikke vil få barn er det helt greit. Jeg snakker om de som venter og venter og venter fordi de er redde for å "gi opp livet sitt". Tilslutt er det for sent..

Dette var egentlig ikke rettet mot TS, da hun er i tvil om hun vil ha barn, men mer mot de som sier "Ja, jeg skal ha barn, jeg skal bare vente noen år til så jeg kan leve livet litt til, for det kan jeg jo ikke gjøre når jeg får barn", når de er i midten av 30-årene. Og ja, de finnes det ganske mange av, kjenner opp til flere av de.

[Meaty]

Jeg visste ikke at man var selvsentrert dersom man velger å ikke få barn. Det var dagens.

(Tillegg: Det skulle egentlig vært med et sitat av et innlegg her, men det kom ikke med.)

Endret 3. juli 2010 av Meaty

[Gjest AnonymBruker]

TS igjen.

Jeg lurte egentlig litt på hvordan det faktisk er å ha barn. Hva som oppleves som vanskelig, hva som oppleves som bra.

Ser at diskusjonen igjen har utviklet seg til tendenser til småkrangling, og det var jo synd.

[Gjest molte]

Ser at diskusjonen igjen har utviklet seg til tendenser til småkrangling, og det var jo synd.

Slik er det alltid

[Sequax]

Jeg er gravid nå, og har lyst på barn på grunn av den fine barndommen jeg selv hadde; barn er for meg noe positivt og koselig. Noe som kommer til å berike livet vårt . Jeg gleder meg allerede til å holde det lille livet i armkroken min!

[Gjest SmallTalk]

Jeg skjønner meg mer på de menneskene som er usikre på om de vil ha barn enn de som er kjempe klare for å få barn når de er 20. Å få barn er faktisk noe som er med på å forandre hele livet til to personer, og det er noe som (forhåpentligvis) vil følge deg livet ut. Det er et stort ansvar, og man må faktisk være sikker på om man er villig til å ta dette ansvaret.

Man må også være klar over at ting kan gå alvorlig galt (noen mennesker velger å se bort ifra dette) og at alt ikke nødvendigvis ordner seg. Vil man da være i stand til å takle dette? Mange mennesker er livredde for f.eks Downs. Jeg kan garanterte at det finnes tilstander og kromosomfeil som går Down en høy gang, og som er mye værre å leve med tett på kroppen.

Man kan komme i situasjoner hvor man kan måtte velge mellom å følge opp barnet sitt eller eget liv. Vil man takle dette og eventuelt kunne leve med det valget?

Barn er garantert en berikelse og sikkert til mye glede. Men jeg må si at jeg ikke helt skjønner meg på de menneskene som sier at de ikke skjønner seg på at folk i det hele tatt kan stille spørsmålet "Bør man få barn?", og som presterer å si at de som lurer på dette ikke er klare for barn. Jeg personlig vil si at det er de som stiller nettopp disse spørsmålene som er klare for barn. De tar en seriøs vurdering rundt det hele, fremfor å kjøre på og håpe på at det ordner seg til det beste.

Det er ikke en selvfølge for alle å få barn, og noen tenker faktisk litt lenger enn kun på det positive. Noen har kanskje med seg balast som tilsier at man ikke nødvendigvis klarer å se kun det positive med å få barn. Jeg er en av disse. Jeg er foreløpig ung og barn er ikke aktuelt med det første, men jeg personlig er ikke av den oppfatning av at barn utelukkende er positivt. Jeg vet nemlig at det å få barn i værste fall kan bli slutten på mitt eget liv og jeg er ikke villig til å få barn før jeg veit at jeg eventuelt vil klare å takle nettopp dette.

[blå]

TS igjen.

Jeg lurte egentlig litt på hvordan det faktisk er å ha barn. Hva som oppleves som vanskelig, hva som oppleves som bra.

Ser at diskusjonen igjen har utviklet seg til tendenser til småkrangling, og det var jo synd.

Vanskelig:

- stort sett trøtt hele tiden

- har mye mindre tid til meg selv

- mindre tid til å være kjærester

- huset vårt ser alltid bomba ut

- blir ofte aldri ferdig med ting jeg begynner på

- tiden strekker ikke til

Fantastisk:

- En liten tass som tar deg i hånda og sier "mamman min"

- Noen du vil gi alt

- Et lite sjarmtroll som synger mikkel rev av full hals midt på kjøpesenteret

- En som du kan kjenne deg igjen i

- Et menneske som du vil ha med deg resten av livet, en du har håp og drømmer for.

- En du elsker høyere enn alt

Sånn føler jeg det.

[Gjest Bianca26]

Nei, hvis man ikke vil få barn er det helt greit. Jeg snakker om de som venter og venter og venter fordi de er redde for å "gi opp livet sitt". Tilslutt er det for sent..

Dette var egentlig ikke rettet mot TS, da hun er i tvil om hun vil ha barn, men mer mot de som sier "Ja, jeg skal ha barn, jeg skal bare vente noen år til så jeg kan leve livet litt til, for det kan jeg jo ikke gjøre når jeg får barn", når de er i midten av 30-årene. Og ja, de finnes det ganske mange av, kjenner opp til flere av de.

Ja so? Det må de vel få lov til å tenke. Det er deres liv.

[Gjest hare]

Jeg er nå 34, og har gått fra at jeg ikke ønsket barn i 20-årene til å nå være mer usikker.

Er i et stabilt forhold med en mann som er like usikker som meg på dette. Han vil nok gjerne vente, men hvis jeg vil er det ok for han også. Er jo begrenset hvor lenge jeg kan vente nå, biologisk sett.

Økonomisk er forholdene til rette for det, og vi er begge ressurssterke og klarer det sikkert. Men jeg kjenner ikke det store behovet for barn. Jeg tror kanskje mest av alt at jeg er redd for å gå glipp av en stor del av livet om jeg ikke får barn?

Jeg høres kanksje kald ut, men jeg er en snill person som har omsorg i meg. Tror jeg kunne vært en god mor, men jeg er bare så utrolig lite beslutningsdyktig i akkurat dette spørsmålet!

Er det verdt det, å få barn? Hva er det som virkelig gjør at det er verdt det? Hvordan er det å være forelder?

et hovedspørsmål dere må stille er hvorvidt dette temaet kommer opp nå på grunn av endring i følelser rundt dette med barn - eller om det utelukkende er alder og dertil at man må bestemme seg?

dette med hvordan livet etterpå barn blir, eller uten bar kan man ikke kontrollere.

det kan hende dere opplever en sorg over å ikke ha barn etterhvert, eller det kan hende dere synes livet med barn er mer slitsomt enn givende(sistnevnte tror jeg faktisk tilhører sjeldenhetene over tid).

du kan ikke høre på andres historier om deres valg og tenke at dette skal overføres til deres liv.

mange har jo gått med en rosa boble-drøm om hvor lykkelig livet med barn skal bli, og så får de jo totalt sjokk når barna faktisk kommer ut som individer og ikke kopier av en selv...

mitt inntrykk er at ofte så er det faktisk slike som dere som blir de beste foreldrene på sikt.

det virker bare osm om man ikke preges av masse urealistiske drømmer, men behandler barna som enkeltindivider.

dette kommer spesielt godt med når barna er over baby-alderen....

babyer er en ting. noen elsker det, andre synes det er et uendelig mas.

men disse små barna vokser jo opp til å bli tenåringer, unge voksne og så videre.

jeg tror de som har størst avstand til barna sine i tenår og voksen alder er de som har hengt seg alt for mye opp i baby-drømmen og ikke klarer å kommunisere med dette barnet som plutselig ble en helt annen person enn det de hadde drømt om.

spørsmålet er vel ikke om du kan klare å leve med barn(man lærer seg alltids å håndtere det på sin egen måte) - men om dere klarer å leve fint sammen ved å ha tatt det valget dere tar.

hypotetisk sett; dersom han angrer avgjørelsen, dere går fra hverandre etterhvert og han finner ei annen han får barn med: er dette "ok" for deg(altså singel/annen kjæreste og barnløs), eller vil du være bitter for at du ikke kan skru tilbake tiden?

som kvinne ville jeg ikke tatt en nei-avgjørelsen for meg selv på vegne av "oss", men på vegne av hva som betyr noe for meg.

jeg kan personlig kanksje ha et liv uten barn, men ikke på premisser av noen andre enn meg selv.

[Gjest AnonymBruker]

.... Det kan godt hende du angrer når du er blitt for gammel til å få barn, men det er jo andre muligheter, du kan jo f.eks. adoptere.

Der er aldersgrenser for å adoptere. Ifølge norske retningslinjer er 45 år den øvre aldersgrensen for å bli godkjente adoptivforeldre, mens flere av landene nordmenn adopterer fra, har 40-42 år som øvre aldersgrense. I tillegg er der i enkelte land lange ventelister (kan være opptil 5 år). Adopsjon er heller ingen rettighet, man skal godkjennes og det er en omstendelig prosess. Så jeg hadde ikke satset på adopsjon som ett "sikkerhetsnett"....

[Gjest AnonymBruker]

Dette synes jeg absolutt ikke er noe dumt spørsmål. Jeg har ei lang liste med spørsmål i forbindelse med dette temaet.

Hvordan blir livene våre med og uten barn? Umulig å vite.

Er mannen min den jeg vil ha barn med? Hva tror du selv? Hvor mye vil han stille opp? Hva tror du?

Hvordan blir barna våre? Friske? Syke? Godt oppdratte? Intelligente? Dumme? Tiden vil vise. Oppdragelsen står imidlertid dere selv for.

Er vi familienemmensker? Dere er mennesker, så da kan dere sikkert også bli familiemennesker hvis dere selv vil det.

Hvor vil vi bo? Si det...

Hva om jeg ikke liker/ikke blir glad i barna våre? Kanskje best dere ikke får barn....

Hva om jeg angrer? Finnes ingen innlevering, eller man kan jo sende melding til barneverntjenesten

Hva slags barnehage skal de i? Der dere får plass...

Hvor mye blir på barnas premisser? Kommer an på dere.

And the list goes on....

Jeg kjenner flere som har barn, og ingen gir uttrykk for at de angrer. De har fått sine barn og er stort sett fått fine unger, men jeg vet jo ikke hvordan vår familie blir. Kanskje får jeg fødselsdepresjoner og mannen er mye ute på reise med jobben. Det er så mye man ikke vet, derfor stiller man endel spørsmål for å ta svgjørelsen.

Det er slik at mange av de spørsmålene finnes der ikke svar på.

En kan prøve å tenke ut enkelte ting, men vet det ikke før etterpå. Har prøvd å svare litt likevel (se uthevet over).

Helt ærlig så synes jeg dette var dumme spørsmål, og rene komikken å svare på. Hvis man lurer på slikt, så tenker jeg "best å la være". Er egentlig overbevist om at dette var ett svar ment på tull.

[Gjest AnonymBruker]

Dersom du en gang blir klar for å få barn, så trenger du ikke spørre om du bør få barn eller ikke. Det vet du nok selv Det finnes sikkert tusen grunner både for og mot, men så lenge du tviler så burde du vel uansett ikke vurdere å få barn? Hvordan det vil bli å få barn tror jeg det er umulig å sette seg inn i på forhånd, dessuten oppleves det jo ikke likt for alle heller.

Dette skriver jeg under på. Det er helt umulig å vite hvordan ting blir.

Var selv barnløs i en årrekke, og egentlig tilfreds med det. Var ikke forberedt på hvor stort det egentlig var å få barn, og hver dag blir bare bedre, men det er min opplevelse og hverdag. Andre trenger ikke å oppleve det likedan.

[Gjest Gaby]

Vanskelig:

- stort sett trøtt hele tiden

- har mye mindre tid til meg selv

- mindre tid til å være kjærester

- huset vårt ser alltid bomba ut

- blir ofte aldri ferdig med ting jeg begynner på

- tiden strekker ikke til

Fantastisk:

- En liten tass som tar deg i hånda og sier "mamman min"

- Noen du vil gi alt

- Et lite sjarmtroll som synger mikkel rev av full hals midt på kjøpesenteret

- En som du kan kjenne deg igjen i

- Et menneske som du vil ha med deg resten av livet, en du har håp og drømmer for.

- En du elsker høyere enn alt

Sånn føler jeg det.

:rødme:

De positive tingene overgår de negative til de grader, syns nå jeg! Har ingen barn selv enda, men håper at det ikke blir så lenge til..

Grenseløs kjærlighet veier opp for det meste, i grunn.

[Auraya]

Jeg kjenner flere som har barn, og ingen gir uttrykk for at de angrer.

Det er jo fordi vi er genetisk programmert til å elske våre egne barn, og da vil man ikke angre. Jeg kjenner flere foreldre som selv sier at hvis de kunne velge om igjen ville de valgt å ikke få barn, siden de da ville fått ett liv som var mere som det de ønsket, eller som sier at det å få barn har vært en stor belastning/ødeleggende for forholdet. Men dette er følelser som går parallellt med det at de elsker ungene sine og ville gått gjennom ild og vann for dem, og siden det er litt tabu å føle det slik holder mange kjeft om det til folk flest.

Selv vil jeg foreløpig ikke ha barn, siden jeg ikke er villig til å gjøre de forandringene i livet som barn krever. Jeg synes også det er etisk betenkelig å føde uskyldige individer inn i en verden med så mye mobbing, vold og andre overgrep, bare ut fra egoistiske motiver, og synes derfor man bør føle at man har ett overskudd å gi før man tar ett slikt valg, og jeg har hverken helsa eller økonomien på min side i så måte.

[Monica1968]

Alle som er skeptiske til å få barn sier dette. At de vil gå glipp av mye. Men tenk etter hvor mye du går glipp av ved å ikke ha barn?

"Alle" anvender ikke det argumentet, nei. Jeg er blant dem som aldri har anvendt det, men som derimot har hørt det uttallige ganger av vennene mine med barn("Du går glipp av sååå mye ved å ikke få barn". Nu som jeg har passert 40, har dette blitt til "Du kommer til å angre på at du ikke fikk barn"...).

TS: Det er ingen andre som kan gi deg "fasiten" på hvorvidt du bør få barn eller ikke. Det er ene og alene du som kan finne ut dette, f.eks. ved å veie opp det du anser som henholdsvis fordeler og ulemper ved å ha barn/være frivillig barnløs.

[Gjest Krizzy]

Vanskelig:

- stort sett trøtt hele tiden

- har mye mindre tid til meg selv

- mindre tid til å være kjærester

- huset vårt ser alltid bomba ut

- blir ofte aldri ferdig med ting jeg begynner på

- tiden strekker ikke til

Fantastisk:

- En liten tass som tar deg i hånda og sier "mamman min"

- Noen du vil gi alt

- Et lite sjarmtroll som synger mikkel rev av full hals midt på kjøpesenteret

- En som du kan kjenne deg igjen i

- Et menneske som du vil ha med deg resten av livet, en du har håp og drømmer for.

- En du elsker høyere enn alt

Sånn føler jeg det.

Mikkel rev for full hals? :rødme: Nydelig!