Psykisk terror

[Gjest AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg lever i et forhold som er gjennomsyret av det.

[Gjest Søster]

Blir du manipulert, truet, løyet til, kjeftet på uten noen spesiell grunn? Blir du fortalt at du ikke gjør noe bra nok? Blir du mobbet? For så å oppleve korte øyeblikk med lykke før verden raser sammen igjen?

Det finnes mange måter å drive psykisk terror på. Mange slu og ekkle måter...

Hva får deg til å lure på dette? Fortell gjerne litt om hvordan du har det!

[Gjest AnonymBruker]

Lever i et forhold på 9 året med en mann og vi har et barn og et til på vei nå.

Jeg opplever hver dag ting som får meg til å føle meg lite verdt, kommentarer om hvor lite jeg gjør, at jeg gjør ting feil, ting som jeg har gjort som han gjør om igjen.

Han har siden kort tid etter vi ble sammen, vist økende sinne. Jeg har blitt slått et par ganger, og det har skjedd mange ganger at han har slengt ting som sko, fjernkontroller etc på meg. Gjerne mens jeg får høre at jeg er en hore eller at jeg er syk i hodet(siden jeg går hos psykolog pga. en depresjon).

I starten når vi var sammen var jeg en sterk person. Jeg hadde mine egne meninger og turte stå for dem. Jeg var trygg på meg selv og følte jeg var bra nok.

Nå er jeg ikke en skygge av meg selv engang. Jeg er usikker på alt jeg gjør, jeg går på "tå" for at han ikke skal bli sint på meg eller finne ting han kan plukke på meg for. Jeg er redd og trives ikke med meg selv lengre.

Jeg har mistet endel av de som har stått meg nære i livet de siste årene, og dette viser han ingen forståelse for i det hele tatt. Det er surving fra min side.

Jeg klarer ikke gå fra han, jeg er redd for å være alene. Redd for hva som venter meg da, hvordan han skal reagere.

Så mye mer jeg kunne skrevet.

[Mari90]

hvis du allerede går til psykolog er det kanskje en ide å prate med han/henne om dette? i stedet for å gå til et nettforum med folk med sine egne subjektive meninger osv...

men ja, vil si at det er et jævlig forhold du er i, uansett om man skal definere det som psykisk terror eller at han er en psykopat eller noe lignende. snakk med psykologen din!

[Gjest Stine]

Jeg klarer ikke gå fra han, jeg er redd for å være alene. Redd for hva som venter meg da, hvordan han skal reagere.

Så mye mer jeg kunne skrevet.

Ok... Du vil ikke gå fra ham. Case closed.

Amor fati.

[Gjest snekker andersen]

Jeg opplever hver dag ting som får meg til å føle meg lite verdt, kommentarer om hvor lite jeg gjør, at jeg gjør ting feil, ting som jeg har gjort som han gjør om igjen.

Han har siden kort tid etter vi ble sammen, vist økende sinne. Jeg har blitt slått et par ganger, og det har skjedd mange ganger at han har slengt ting som sko, fjernkontroller etc på meg. Gjerne mens jeg får høre at jeg er en hore eller at jeg er syk i hodet(siden jeg går hos psykolog pga. en depresjon).

Han her høres ut som et skikkelig sjarmtroll. Er han alltid sånn eller har han også gode dager?

[Gundel Gaukeley]

Lever i et forhold på 9 året med en mann og vi har et barn og et til på vei nå.

Jeg opplever hver dag ting som får meg til å føle meg lite verdt, kommentarer om hvor lite jeg gjør, at jeg gjør ting feil, ting som jeg har gjort som han gjør om igjen.

Han har siden kort tid etter vi ble sammen, vist økende sinne. Jeg har blitt slått et par ganger, og det har skjedd mange ganger at han har slengt ting som sko, fjernkontroller etc på meg. Gjerne mens jeg får høre at jeg er en hore eller at jeg er syk i hodet(siden jeg går hos psykolog pga. en depresjon).

I starten når vi var sammen var jeg en sterk person. Jeg hadde mine egne meninger og turte stå for dem. Jeg var trygg på meg selv og følte jeg var bra nok.

Nå er jeg ikke en skygge av meg selv engang. Jeg er usikker på alt jeg gjør, jeg går på "tå" for at han ikke skal bli sint på meg eller finne ting han kan plukke på meg for. Jeg er redd og trives ikke med meg selv lengre.

Jeg har mistet endel av de som har stått meg nære i livet de siste årene, og dette viser han ingen forståelse for i det hele tatt. Det er surving fra min side.

Jeg klarer ikke gå fra han, jeg er redd for å være alene. Redd for hva som venter meg da, hvordan han skal reagere.

Så mye mer jeg kunne skrevet.

Vil du at ungene dine skal vokse opp med en mor som sier at man må finne seg i å bli terrorisert, pint og plaget?

[Gjest Søster]

Kjenner noen som har det litt slik som deg. Jeg har ikke opplevd slikt selv, så jeg kan ikke sette meg helt inn i det, men ser det fra utsiden.

Uansett hvor vanskelig det er å tro akkurat nå har du dere det MYE bedre uten han. Selvfølgelig klarer du deg uten han. (Du gjore jo det før dere møttes..)

Det er vel lettere å leve ditt liv uten å bli rakket ned på for hver minste ting du gjør? Du får et fritt liv uten å måtte ta hensyn til alle hans rare regler og utbrudd.

Mulig han bevisst bryter deg ned for at det skal være vanskeligere for deg å forlate han.

Ingen skal måtte tåle slik som du opplever.

Har ditt hjemsted eller din arbeidsplass en tjeneste, eller har du noen i familien du kan ta kontakt med slik at du får hjelp til å komme deg bort?

Fortell om volden også!

Mitt råd at dere kommer deg bort fra han, før den du var forsvinner helt. Før det blir verre, og før du blir mer brutt ned av han.

Det er i alle fall den løsningen som må til i den saken jeg kjenner fra før, så mulig det er det beste for deg også i lengden, selv om det blir tøft der og da...

[Gjest Meg]

Du trenger hjelp og støtte før å komme deg bort fra han, før det MÅ du!Bra at du ska gå til en psykolog! Du taper mer og mer av din egen dømmekraft og vad som er rett og feil i forholdet hvis du fortsetter...jeg vet vad jeg snakker om fordi jeg har kommet meg ut av et lignende forhold. Til slutt følte jeg meg bare helt tom og hade null følelser kvar, så jeg hade flaks, og styrke at ta meg ur det selv, etter 9 lange år! Du klarer det du og! Varmt lykke til!

[Gjest Nanette]

Psykisk mishandling kan være at han:

· angriper deg verbalt

· tvinger deg til å gjøre ydmykende og nedverdigende ting

· gir deg dårlig samvittighet

· latterliggjør og fornærmer deg med hensikt, gjerne i påhør av andre

· mobber deg

· ikke gir deg anerkjennelse for det du gjør

· skriker og kaller deg for "idiot", "kjerring", "fitte"

· gir deg skylden for hans alkoholmisbruk eller vold

· gir deg skyldfølelse

· truer deg med fysisk vold

· latterliggjør dine egenskaper som mor, kone og yrket ditt

· er svært oppmerksomhetskrevende, ofte på bekostning av ungene

· tar alle de store avgjørelsene

· forteller om sidesprang

· truer med å gjøre "noe" med barna, eller ringe barnevernet

· forteller at du ikke kan klare deg uten ham

· sørger for at du blir isolert

· kontrollerer hvem du er sammen med

· kontrollerer hva du leser

· nekter deg å delta i ulike aktiviteter, gå på besøk, "jenteselskap"

· bruker trusler om at han skal gjøre noe med barna eller deg ,

sier at du er gal

· hindrer deg i å gå på jobb eller ikke la deg jobbe utenfor hjemmet

· lar være å gi deg penger, du må be om det

Du klarer ikke å gå ifra han sier du. Det er veldig vanlig i begynnelsen tror jeg. Du vil sikkert trenge lang tid på på komme dithen at du tar valget og går. Men det er kanskje det som er best, hvis han gjør noe av ovenstående.

[Frøysa]

skjønner at du er redd for hvordan han skal reagere og hvordan det skal være etterpå. Vært oppi det samme, til tross for ung alder uten at vi hadde unger sammen. Prat med psykologen din om dette, utnytt at du har noen der du kan prate med. Det er ingen som fortjener å leve i et slikt forhold!

[VitaSana]

Jeg håper du er åpen og forteller psykolgen hvordan du har det.

Utenom antall år og det faktum at jeg ikke har barn med ham, så kunne jeg skrevet det meste selv. Jeg har nesten klart å flytte ut, og håper og tror jeg har fullført prosessen snart. Veldig snart.

Jeg har anbefalt en bok i en annen tråd her, og anbefaler den til deg også. Håper du har mulighet til å lese uten at det oppdages?

Den heter "ut av psykopatens grep". Den har hjulpet meg masse, bl.a. til å slutte å dømme meg selv så hardt og til å forandre fokus på hvordan livet kan bli fremover.

Det å ikke føle seg trygg i eget hjem er en veldig nedbrytende ting. Psykisk terror med utrygghet bygger ofte på en "suppe" kokt delvis på sider vi kanskje ikke er så glade i selv, sammen med mange påstander vi kanskje ikke er enige i i utgangspunktet. Blir det gjentatt ofte nok så er det vanskelig å vite hva man skal tro.

Samtidig er det ingen som er perfekte, og det å bryte ned andre mennesker på den måten har ingen rett til. Som du skrev i innlegget ditt - det er så mye mer du kunne ha skrevet. Jeg også, og mange andre.

Jeg har måtte inse de siste 2 årene at grenser jeg var sikker på var umulig å la noen tråkke over - har flyttet seg sakte men sikkert.

Det går an å flytte de tilbake!! Det gjør det for deg også, men det er ofte en prosess. Boka gir en god beskrivelse av den prosessen, og du kan se at det er et mønster som mange har opplevd. Det å bli foret med en annens "sannheter" kan stoppes.

Vanskelige ting å sette ord på, og jeg er så inne i min egen prosess om dagen og har derfor litt vanskelig for å se hva jeg skal fokusere på når jeg prøver å svare deg. Er bare redd for at noen av svarene du får på et slikt forum kanskje gjør ting vanskeligere.

Ønsker deg og barna alt godt!!

[Gjest AnonymBruker]

Kjære TS.

Hvordan går det?

Har du funnet ut hva du vil gjøre?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg sliter fremdeles etter et forhold med psykisk terror og vold. Det hjelper litt å si postive ting til meg selv, men jeg har ikke den energien jeg hadde før og merker at jeg er blitt mer likegyldig til trening, hobbyer og ting som før engasjerte meg. Jeg har ikke gått i terapi. Det som hjalp meg å komme ut, var å være åpen mot venninner, en tante og min mor. Selv da tok det lang tid, men når jeg åpnet meg for min mor, hadde jeg gått et skritt videre og var nesten ute av forholdet.

Jeg er glad for at jeg bor alene i dag, men føler meg mer avhengig av å ha kontakt med venninner og familie enn før. Vet ikke om det har noe med at jeg er utslitt å gjøre eller om jeg søker positiv bekreftelse, noe jeg ikke alltid får selvsagt. Mens noen dager føler jeg bare for å stenge meg inne. Klart jeg savner en mann å dele livet med, men det er som jeg har skrudd av den bryteren.

Håper dere kommer dere ut av destruktive forhold. Selv om livet ikke blir perfekt, blir det langt bedre.

[Gjest Gjest]

Jeg sitter også oppi et kaos av tanker. Mannen min kaller meg for stygge ting,nekter meg å ha mannlige bekjente på facebook,truer. Og vi har et barn sammen. Ja det er ikke alltid jeg kan være så ryddig av meg.Det er jeg som er mest hjemme.Så jeg skjønner at man kan bli irritert hvis det alltid er et eller annet rot hjemme.Men jeg føler at jeg har prøvd det meste. Lagd mat som han pleier å lage.Men det falt visst ikke helt i smak.Mildt sagt. Etter å bli kjefta på for å iallefall ha prøvd så har jeg mistet litt lyst til det.Jeg gjør det meste med barnet vårt,rydder vanlig,og lagd mat.Men det har jeg nesten slutta med.Derfor lager han mat,og blir sint fordi jeg ikke lager mat til han.Det betyr at jeg hadde måtte lagd to middager eller bare den maten som han liker og er vant til hvis han fikk det som ha ville. Oppdragelse er vi uenige om.Det er hans måte som er best.Han vil vi skal flytte vekk herfra fra den "gale" familien min,så de ikke påvirker barnet vårt. Jeg husker en gang han ropte så høyt at naboene hadde våknet.Hun ringte på dagen etter og spurte om alt var bra.Og som regel er det ikke særlig lytt. Og hvis vi skulle separert oss så må vi bo i samme hus til alle papirene er behandlet så jeg kan få støtte. Kan jo ikke flytte uten så mye penger. Så dere som ikke er gift,eier bolig sammen,og har barn sammen og har det slik,da burde dere gå før det er for sent.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har en søster som er i et slikt forhold der mannen har all makt og hun bare blir mer og mer nedbrutt av han. (Kunne fortalt om flere grusomme episoder... )

Nå har hun fått leilighet, men gruer seg til å flytte ut. Jeg skjønner at det virker skummelt, og jeg regner med at hun kommer til å nøle.

Er det noen her som har klart å forlate sine "terrorister" som har lyst til å dele sin erfaring eller komme med oppmuntrende ord jeg kan gi videre til min søster om hun blir i tvil under flyttingen?

[Gjest Nanette]

Hun vil aldri få det bra, med han. Og hun kommer til å angre den dagen hun endelig har kommet seg vekk og kommet seg over han, at hun ikke gikk før. Jo lengre hun blir, jo verre blir det. Hun har leilighet, hvorfor flytter hun bare ikke med en gang? Dumt spørsmål av meg, når jeg vet selv hvor vanskelig det er å gå. Det kan ta lang tid men man må være konsekvent og hard på valget sitt. Hun trenger nok masse støtte og hjelp til å forlate han, for det er så lett å gå tilbake igjen.

Endret 5. juli 2010 av Nanette

[Gjest R]

Ok... Du vil ikke gå fra ham. Case closed.

Amor fati.

Det er nok ikke så enkelt at bare det er vanskelig å gå fra ham så vil hun være sammen med denne mannen. Slike forhold er utrolig kompliserte, og hvis en ikke har innsikt i hvordan slike forhold fungerer så burde du vite bedre enn å være så frekk å svare på den måten. Du viser bare at du ikke har peiling på hva du snakker om. Slike menner vet veldig godt hvordan de skal holde på damene som de på samme tid misbruker følelsesmessig, psykisk eller til og med fysisk. Det høres utrolig ut, men det er den stygge sannheten som vi liker å bortforklare fordi det er for sykt til at vi klarer å ta innover oss at dette er ting som skjer rundt oss eller i våre egne liv.

[Gjest BettyBoop]

Lever i et forhold på 9 året med en mann og vi har et barn og et til på vei nå.

Jeg opplever hver dag ting som får meg til å føle meg lite verdt, kommentarer om hvor lite jeg gjør, at jeg gjør ting feil, ting som jeg har gjort som han gjør om igjen.

Han har siden kort tid etter vi ble sammen, vist økende sinne. Jeg har blitt slått et par ganger, og det har skjedd mange ganger at han har slengt ting som sko, fjernkontroller etc på meg. Gjerne mens jeg får høre at jeg er en hore eller at jeg er syk i hodet(siden jeg går hos psykolog pga. en depresjon).

I starten når vi var sammen var jeg en sterk person. Jeg hadde mine egne meninger og turte stå for dem. Jeg var trygg på meg selv og følte jeg var bra nok.

Nå er jeg ikke en skygge av meg selv engang. Jeg er usikker på alt jeg gjør, jeg går på "tå" for at han ikke skal bli sint på meg eller finne ting han kan plukke på meg for. Jeg er redd og trives ikke med meg selv lengre.

Jeg har mistet endel av de som har stått meg nære i livet de siste årene, og dette viser han ingen forståelse for i det hele tatt. Det er surving fra min side.

Jeg klarer ikke gå fra han, jeg er redd for å være alene. Redd for hva som venter meg da, hvordan han skal reagere.

Så mye mer jeg kunne skrevet.

off topic, men jeg kunne hatt sympati med deg om du ikke var dum nok til å produsere unger med en slik jævel. Hvem ønsker at barn skal vokse opp i et hjem med mishandling og vold. herregud

[Gjest Gjest]

Er dette psykisk terror?

-sarkasme rettet mot deg

-tvetydig kommunikasjon ( du skjønner ingenting )

-plutselige uforståelige sinneutbrudd rettet mot deg, ( som feks at du glemte å kjøpe en bestemt ting, som

egentlig ikke hastet