Er pappa død?

[Gjest Anonymous]

Har nesten nettopp kommet hjem fra barnehage og jobb. På vei hjem sa min datter følgende: " Mamma, er pappa død?" Og så snakte hun i vei, jeg forstod det som de andre barna hadde spurt henne om hennes pappa.

Hennes far er ikke død, han er rusmisbruker og lever i ett av de verste kriminelle miljøene i nabobyen, så vi har ikke hatt kontakt med han siden hun var ett år, nå er hun fire. Til nå har det gått greitt, hun har aldri spurt om han på den måten før. Men dette var jeg ikke forberedt på, overhodet ikke. Dumme meg, sa bare "nei" og begynte å spørre om hvordan dagen hennes hadde vært. Stakkar, hun fortjener jo en forklaring, men hva sier jeg?

Vær så snill og svar om du har noen gode råd/erfaringer!

Hilsen "RÅDVILL MAMMA"

[Gjest Tex]

Jeg vet hva du snakker om. Hvis du er fast bruker kan du godt sende meg en pm. Dette blir for personlig sånn ute i det åpne....

Klem Tex

[Gjest Brunhilde]

Barn er intelligente små vesener - hvis vi lar dem få lov å være det!

Kanskje du kan fortelle henne at pappa er syk, så syk at dere ikke kan ha kontakt med ham. Det er jo også sannheten. Narkomani er jo en sykdom, så du vil fortelle henne sannheten.

Jeg syns ihvertfall ikke at du skal pappen er død hvis han ikke er det! Å lyve for barn er i mine øyne noe av det verste du kan gjøre.

Mitt barn har en far som valgt bort kontakt, og da spørsmålene om pappa kom svaret jeg enkelt og greit at "pappa har valgt å ikke ha kontakt med oss". Hjerteskjærende? Kanskje, men allikevel sannheten, og for meg var det det aller viktigst....

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for svar!

"TEX" jeg har sendt deg en pers.melding.

Jeg syns ihvertfall ikke at du skal pappen er død hvis han ikke er det! Å lyve for barn er i mine øyne noe av det verste du kan gjøre.

Nei, jeg syns det samme, kunne aldri falt meg inn å lyve for henne, men føler kansje at hun er for liten til å forstå sannheten.

Hun vet jo fra da oldefaren var syk i sommer at man treffer syke mennesker også, så spørr hun igjen og mer og mer, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal svare. Er ikke ekspert på barnesinn, om hun er min egen datter, er redd jeg skal si noe som kan skade. Eller jeg vet ikke...

Rådvill mamma!

[MarianneE]

Tanken bare slo meg her:

Har dere kontakt med hennes besteforeldre på farssiden?

Kanskje de kunne vært til hjelp.....?

[Gjest Tex]

Hei gjest, jeg har fått pm fra deg.

Jeg skal sette meg ned i fred og ro senere idag og svare deg.

Stor klem fra Tex

[Suzy]

Har nesten nettopp kommet hjem fra barnehage og jobb. På vei hjem sa min datter følgende: " Mamma, er pappa død?" Og så snakte hun i vei, jeg forstod det som de andre barna hadde spurt henne om hennes pappa.

Hennes far er ikke død, han er rusmisbruker og lever i ett av de verste kriminelle miljøene i nabobyen, så vi har ikke hatt kontakt med han siden hun var ett år, nå er hun fire. Til nå har det gått greitt, hun har aldri spurt om han på den måten før. Men dette var jeg ikke forberedt på, overhodet ikke. Dumme meg, sa bare "nei" og begynte å spørre om hvordan dagen hennes hadde vært. Stakkar, hun fortjener jo en forklaring, men hva sier jeg?

Vær så snill og svar om du har noen gode råd/erfaringer!

Hilsen "RÅDVILL MAMMA"

Jeg har ikke så mange konkrete råd å komme med, men jeg måtte bare fortelle om en egenopplevd eisode;

Datteren min hadde en bestevenninne i klassa, de var omtrent sju, og denne venninna var på besøk hos oss. Moren min var også på besøk og hun og jeg satt på kjøkkenet og snakka om en begravelse hun hadde vært i - moren til en gammel klassekamerat av meg - samme dag.

Moren min forteller om et opptrinn i begravelsen da en svært ruset mann hadde kommet inn i kirka og seremonien måtte stoppes så de kunne kaste ham ut. Venninna til datteren lyttet svært oppmerksomt også lurte hun på hvordan mannen så ut "Du skjønner det kan hende det er pappa'n min," forklarte hun.

Jeg tror aldri jeg har syns så synd på et barn noen gang...

Suz

[Gjest Anonymous]

Ja, jeg tror det er mye sånt i verden, dessverre :cry:

Vi har ikke kontakt med besteforeldrene heller. Farfaren er død, og farmoren er en meget alkoholisert kvinne med nerveproblemer. Når jeg har spurt henne til råds, så har jeg endt opp med en skyllebøtte om at det er min feil at han har endt opp slik. Fordi han ikke har fått sett datteren sin. Hun har glemt alt jeg har gjort for han, alt jeg har prøvd for å få han ut av det, jeg holdt på i over ett år. Men det sleit meg ut, og jeg følte at det beste var å ikke ha kontakt, for min datter og meg. Etter vi sluttet å ha kontakt, så ble hans liv verre. Han begynte da å innvolvere seg i alvorligt kriminelle miljø. og i dag så hender det at jeg leser om han i avisen...... Føler av og til at deler av hans tilværelse er min feil, men vet jo samtidig at han holdt på før jeg kuttet han ut. Datteren vår skal og må få slippe å oppleve den siden av realiteten. Nå skal det jo sies at han har aldri vært noe særlig interresert i å se datteren sin, da hadde han vel tatt kontakt. Min mor sier at han antagelig ikke tar kontakt fordi han vil skåne datteren sin.

Nå ble dette innlegget litt feil, er jo ikke dette jeg ville frem til.

Vil fremdeles bare ha svar angående datteren min, og hvordan jeg skal forholde meg til henne.

Rådvill mamma!