Utroskap eller ikke?

[Gjest AnonymBruker]

Hvor går grensen for utroskap for dere?

Jeg er gift og har barn, og på tross av en del problemer vil jeg ikke bryte ut av ekteskapet mitt. Til det er ikke problmene store nok til at det er verdt den økonomiske og emosjonelle belastningen for barna og meg. Et brudd ville medført enorme omveldninger for barna. Og til det er spesielt et av barna for sårbart av vesen. Jeg kan ikke utsette barna for det, så lenge vi tross alt har det såpass bra. Og det er mye bra i ekteskapet mitt også, et nært vennskap og mye humor f.eks. selv om vi ikke har vært "kjærester" på mange år, og heller ikke har hatt et sexliv å snakke om.

Nå har jeg møtt en annen. En kollega som jeg har det fantastisk sammen med. Vi tilbringer mye tid sammen på jobb, og har også vært på jobbreiser sammen der vi oppfører oss som et par. Rent bortsett fra at vi ikke kysser eller har sex. Vi er ikke fysisk utro. Men vi koser oss sammen og nyter tiden og samtalene. Jeg har det fantastisk når jeg er sammen med ham. Føler jeg blomstrer opp, finner tilbake til meg selv, og føler meg sett. Han vet jeg er gift. Men vi snakker ikke om det. heller ikke slik at jeg sier noe om det som ikke er bra. Han snakker heller ikke om eventulle andre damer i livet sitt. Vi snakker heller ikke om evt følelser oss i mellom annet enn komplimenter og vennskaplige komplimenter og å gi uttrykk for at vi trives sammen og nyter å være sammen.

Hadde jeg vært singel så hadde jeg utvilsomt gjort det jeg kunne for at jeg og kollegaen min skulle bli et par.

Mannen min vet ikke noe om hvor nært forholdet til kollegaen min er. Han vet at vi jobber bra sammen, og at jeg trives sammen med ham. Men ikke mer. Han ville nok ikke likt å vite mer.

Så er spørsmålet: Har jeg gått over grensen? Har jeg vært "utro"? jeg vet ikke selv hva jeg synes. Jeg vet jo at jeg bevisst skjuler ting for mannen min. At jeg er forelsket i han andre f.eks. At jeg søker til ham, og har en fortrolighet med ham som jeg ikke har med mannen min. Men Forelskelsen er bare noe jeg koser meg med på egen hånd. I hodet mitt. Noe som løfter dagen. Og jeg har ikke planer om å gjøre noe med den.

Hvor kjipt oppfører jeg meg igrunn?

[Gjest No_glitter]

I min bok er du utro.

[Gjest AnonymBruker]

Du er følelsesmessig utro. Det er jo omtrent værre i mine øyne.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du besvarer ditt eget spørsmål her, når du skriver nederst at du er forelsket. Du har latt det gå så langt som at du har blitt forelsket i noen andre, og det kan regnes som en form for utroskap.

Jeg vil råde deg til å flytte fokuset fra denne nye mannen over til han du allerede er gift med. Følelseslivet ditt er tydeligvis ikke dødt, så du bør forsøke å rette dem mot han det er meningen at du skal elske. Det er naturlig at ting ikke er så spennende mer etter mange år, men har du forsøkt? En forelskelse oppstår ikke av seg selv, den trenger næring, og det trenger kjærligheten i et forhold også. Gi den næring.

Ta initivativ til å bli mer kjæreste med mannen din. Om det etter en stund ikke gir noen resultater og får kjærliheten deres til å blomstre igjen, er det kanskje verdt å vurderere om du er fornøyd med å ha det slik eller om du trenger romantikken og en kjæreste. Da kan du eventuelt gå fra mannen din og følge opp med kollegaen.

Jeg synes ikke du skal ta barn med i vurderingen på den måten du gjør. Selvfølgelig skal du tenke på barna, men skilsmissebarn klarer seg faktisk utmerket når foreldrene går fra hverandre, så lenge det skjer på en ryddig måte. Om de derimot merker at mamma er forelsket i en annen eller tilbringer mye tid med en annen mann mens hun fremdeles er gift med pappa, er det mye verre.

[Havbris]

Denne var ikke enkel. Men det er helt åpenbart at dette handler om mer enn et innholdsrikt vennskap.

Det finnes ingen objektive grenser for utroskap så dette er det vel din egen magefølelse som må avgjøre. Men mange som har opplevd utroskap som har pågått over tid, sier at det ikke nødvendigvis er den seksuelle utroskapen som er verst - men tanken på at ens partner bevisst har gått bak ryggen din lenge, og holdt skjult fordi det var noe du ikke skulle oppdage. Tanken på at ens partner har delt en form for intimitet og fortrolighet som skulle vært forbeholdt forholdet - kan oppleves vel så krenkende og sårende som det å hoppe til køys med en annen.

Du sier du er forelsket i ham og hvis det ikke hadde vært for hensynet til barna - så hadde du hoppet i det. Og du sier at mannen din nok ikke hadde likt å vite hva dere holder på med.

Jeg mener dette er en form for utroskap - selv om dere ikke har innledet et seksuelt forhold. Nettopp fordi du er forelsket og velger å fortsette å dyrke forelskelsen. Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål om når dere kjører løpet ut.

Jeg tror det beste vil være å flytte blikket ditt tilbake til mannen du lever sammen med - og se om det finnes glør dere kan blåse liv i. Det kan være krevende - men er virkelig verdt hvis dere kan få det til. Du leker med ild slik det er nå.

Endret 30. juni 2010 av Havbris

[-milla j-]

Enig med de som skriver over.

Dette ER utroskap uansett om dere ikke har vært i fysisk kontakt. Du er følelsesmessig utro mot din mann og det er der det begynner, ikke sant? Jeg mener dette er vel så gale som fysisk utroskap. Nei, verre. For uten følelsene er det ikke et ordentlig forhold, nærheten som er så viktig, mangler og når du er forelsket i en annen vil det bare være et spørsmål om tid før din mann oppdager hva du driver med. Og ungene vil merke at ting ikke er som de skal hjemme.

Hva du enn gjør så bli ferdig med den ene, ikke fortsett å være gift samtidig som du er følelsesmessig så involvert med en annen mann. Mannen du er gift med er den du bør forsøke å komme tilbake til før du gir opp, eller flytt fra ham uavhengig av hva du tror ungene kommer til å gjennomgå. De får det definitivt ikke bedre dersom ditt utroskap kommer for dagen og du og deres far får et anstrengt forhold på grunn av dette.

Uansett hva som skjer mener man bør holde skjelettene unna skapet. De kommer frem til slutt.

[Gjest AnonymBruker]

Utrolig hva som skjer med mennesker. Man lover hverandre når man gifter seg, å stå ved ens side.Støtte og elske hverandre.

Bare blitt bullshit for mange, og betyr ingenting. Blir skikkelig trist av å høre dette så ofte.

Da jeg gifter meg skal jeg satse alt på mitt ekteskap og gjøre alt for å få det til å fungere! Holde meg unna folk hvis jeg føler jeg blir sjamert! Iallefall ikke dyrke noe!

[Gjest Gjest]

Enig med de som skriver over her. Du gjør det samme som alle andre som er utro eller forelsket i noen andre. Rasjonaliserer, sammenligner, lager unnskyldninger osv. Mannen din fortjener bedre!!

[Gjest AnonymBruker]

jeg skjønner hva dere mener, og er nok egentlig enig.

Bare for å svar på noen spørsmål.

- Jeg skrev ikke så mye om ekteskapet mitt. Men kan si såpass som at noen ting virkelig ikke fungerer. Og ikke har gjort det på lenge. Og at jeg har prøvd og prøvd uten at det har ført til at noe har utviklet seg i positiv retning.

Vi har f.eks så og si ikke sex, og det er ikke jeg som ønsker det slik. Dette, og andre ting har jeg prøvd å fikse i 7 - 8 år.

Dette er nok hovedgrunnen til at følelsene mine for mannen min har endret seg til mer vennskaplige. Mannen min er også veldig klar over at vi ikke lever som ektepar bør leve. Men han vil ikke gjøre noe for å endre det. han har til dags dato aldri tatt initiativ til å forsøke å endre noe som helst.

- Jeg blir i ekteskapet mitt, ikke bare på grunn av barna, men mest på grunn av barna. Men også på grunn av meg selv og på grunn av mannen min. Sammen har vi det OK. Vi har grei økonomi, bor i et hus vi elsker, og er gode venner. Hadde jeg hatt økonomi alene til å beholde huset så hadde jeg vurdert å avslutte forholdet. Men når et brudd vil være så altomfattende for alle så føler jeg det ikke er verdt det. Jeg kan fint leve på denne måten. Det er bare ikke ideelt. Men ettersom det betyr at barna mine slipper den belastningen et brudd vil være, og ettersom de ikke opplever et hjem preget av krangel og bråk, så er det verdt det.

- følelsene jeg har for den andre er mine alene. jeg har forelsket meg, men jeg gjør ikke, og kommer ikke til å gjøre noe med det. Det er kun inne i hodet mitt. Jeg snakker heller ikke med den andre om det. Vi snakker om andre ting. Kunst, jobb, politikk. Ting som gode nære venner snakker om. Men vi sier ikke noe om hva vi føler for hverandre, annet enn at vi trives sammen, at vi koser oss sammen. At vi blir glade om vi skal på jobbreise sammen. For alt jeg vet kan han være homofil og jeg hans bestevenninne. (Selv om jeg ikke tror det altså) Han sier ikke noe om hva han evt føler for meg heller.

Det eneste konkrete som tyder på at det er noe annet er at vi ikke snakker om min mann eller hans kjærlighetsliv. Og at det fra min side føles som noe annet.