Hva synes du om deg selv og hva mener andre?

[Bernina]

Som forholdsvis nysingel etter flere års samboerskap har jeg blitt mer bevisst på hvordan jeg oppfattes av mine omgivelser - og spesielt av menn.

Jeg er ikke ute etter et nytt forhold eller på jakt etter en mann. Men når jeg er ute med venninner eller møter mennesker i jobbsammenheng så merker jeg har jeg er mer selvbevisst nå som jeg er singel enn da jeg var sambo.

I den sammenheng lurer jeg på hva folk mener om seg selv når de er single. Hva tror du folk tenker/mener om deg når de møter deg? Hva er førsteinntrykket? Og hva mener du selv er dine positive og negative sider?

Jeg må jo også svare på dette selv.

Jeg tror jeg fremstår som veldig selvstendig. Fordi jeg er lykkelig singel, har verken kjærlighetssorg eller bitre følelser, gir jeg nok ingen negative "vibber" til menneskene jeg møter.

Jeg er utadvent og har lett for å snakke med folk.

Jeg tror at i møte med menn så er det en fordel for meg at jeg ikke er på sjekkern, jeg synes at det er lettere og behageligere å snakke med menn da. Jeg tror at mennesker som møter meg (både menn og kvinner) tenker at jeg er en person som er sterk og har det bra. Det kan også komme ut negativt ettersom jeg nok kan fremstå som såpass selvstendig at man kan få inntrykk av at jeg ikke trenger noen. Det er jo ikke riktig - for vi trenger alle noen. Jeg virker nok veldig positiv og lite sårbar. Det kan komme ut negativt som om at jeg tar lett på ting.

Jeg har aldri ønsket meg barn og min eks jo jeg var fullt enige om at vi ikke skulle ha barn. Jeg lurer veldig på om dette blir en negativ greie når jeg nå kanskje skal date igjen og med tid og stund innlede forhold til en ny mann. Men jeg vil altså ikke ha barn.

Jeg er over 40 og vil forhåpentligvis treffe godt voksne menn som ikke vil ha flere barn. Har de ikke barn fra før og ønsker seg det så er jeg feil kvinne.

Ellers så tror jeg det er positivt at jeg har en god jobb, grei økonomi og at jeg tar godt vare på meg selv, trener og er sunn og frisk.

Hva med dere?

[Cannavaro]

Bernina, (er ikke det navnet på en symaskinprodusent ???)...

tøff cowgirl forresten....

Jeg har fått høre forskjellig om meg selv opp gjennom årene..

-arrogant (førsteinntrykk til noen som traff meg for 14 år siden)

-positiv,grei,hjelpsom,snill,åpen, ærlig (for ærlig ??)

-sporty

-uredd

-samarbeidsvillig, oppofrende

-fokusert

-blid,utadvendt, sosial, omgjengelig

-festlig,gøyal

-teamplayer/builder

+ "look a like" Lasse Kjus og Bruce Willis...

ja og sikkert en del andre ting..

Av mine gode egenskaper tror jeg at jeg blir respektert for

å være ærlig,åpen, real, og innehar mine kjerneverdier som respekt og ydmykhet. Jeg gir av meg selv og er veldig fokusert på oppgaver jeg har blitt satt til.

Jeg liker utfordringer og har en sporty innstilling. Jeg har et åpent sinn og er villig til å lytte på andre. En sak har alltid 2 sider. Jeg liker gode og saklige diskusjoner. Min livserfaring har gitt meg perspektiver om livet og døden, vennskap,kjærlighet og arbeid. Deler gjerne kunnskap og erfaringer med andre. Tar meg selv ikke så høytidlig, men fører allikevel takt og tone.

Er opptatt av mennesker og er svært glad i barn.

Av negative sider kan være : utålmodighet til tider, kanskje rastløshet (når jeg ikke får trene....?), dårlig samvittighet for det jeg ikke får gjort til tider.

Ellers føler jeg at livet er i vater for tiden og nyter egentlig tiden som nyskilt. Har masse å gjøre og være opptatt av. Har fortsatt håp om at det skal være en kvinne der ute som jeg kan dele resten av livet med.

Gjennom betraktningens nøkkelhull ser jeg en mann som er

positiv og glad i livet, dyrker gledene og tar vanskeligheter som en utfordring...............yeah thats me !!

[Strenge Frk.Gerd]

Jeg tenker lite på hva slags inntrykk jeg gir skal jeg være ærlig, samtidig som det er artig å av og til høre hvordan andre oppfatter meg.

Jeg hadde en lengre samtale med en nær venn her om dagen, vi ble enige om at en av mine mest negative sider om dagen er at jeg ikke helt har funnet fotfestet etter noen utfordrende år.

Jeg kan nok virke litt forvirret, lost og litt rastløs.. dette er sant da jeg ikke vet veien videre i livet.

Dette er nok bare en prosess som krever tid for å finne roen. Samtidig så tenker jeg at det nok ikke er helt uvanlig at man er litt søkende og stiller en del spørsmål vedr livet og verden i min alder. Jeg tror at det å gå igjennom tyveårene (som nå er nylig over!) handler mye om å finne sin plass her i verden, man formes gjennom ulike erfaringer og stedfester along the way hva man tror på og ønsker. Er det ikke slik da? :klø:

Men dette kan nok virke ganske negativt på en mann dog, og det kan jeg forstå. jeg har tenkt å unne meg selv denne prosessen og ha tålmodighet til å gå igjennom den. Jeg synes det er viktigere å ha seg selv helt på plass enn å tvinge seg selv til å være noen annen for å være mer tiltrekkende.

Et av mine hovedfokus har alltid vært å ta vare på hodet, hjertet og de rundt meg fremfor å høste belønninger på andre plan, dette mener jeg selv er en styrke og ikke en svakhet.

Men det er det nok ikke alle som ser eller forstår umiddelbart.

En ting jeg synes er pussig er at mange kaller meg for mystisk. Er litt usikker på hvorfor jeg er så mystisk, mulig det er utstrålingen det her er snakk om.

Hehe, jeg synes det er litt gøy også.

Ellers er jeg nok en kunstnersjel..

Jeg gir ganske umiddelbart inntrykk av å være sprudlende, entusiastisk, livsglad, lite høytidelig og tullete.

Jeg får også høre at jeg er veldig inkluderende, initativtagende, lite innenfor boksen, lite typisk nordmann, lite typisk generelt.. :S.

Jeg vet også at jeg har sterke meninger, er bestemt og selvstendig.. vet ikke om det er negativt eller positivt.

Jeg kan også være rolig, moden, tenkende og reflekterende.. men det avhenger av situasjonen.

[Gjest Trajan]

Jeg liker meg selv. Hva andre måtte mene om meg er jeg totalt likegyldig til

[Krill]

Jeg tror jeg blir oppfattet som, og har fått tilbakemelding på at jeg er:

*sosial

*sprudlende og blid

*inkluderende

*trygg på meg selv

*selvstendig

*rolig

Jeg ser på meg selv på omtrent samme måte, selv om jeg ikke alltid er like trygg på meg selv i alle situasjoner..

Jeg tror noen ser på meg som en som ikke trenger noen, men stortrives alene..

Jeg gjør det... men ønsker meg en mann likevel!

Til bursdagen min i august.. :rødme:

[Gjest Whitelines]

Jeg får høre at førsteintrykket av meg er ganske så negativt. Jeg er visstnok "lukket" og kald, stille og vanskelig å lese. Dessuten stirrer jeg (dvs jeg egentlig stille observerer), noe som gjør noen ukomfortable. Mange nye bekjentskaper blir skremt av meg og vet ikke hvor de har meg, noe som gjør at de blir usikre på seg selv og hva de sier til meg. Selv om dette er noe jeg har prøvd å jobbe med - ja, selv om jeg har gått inn for å virke utadvendt, høflig og interessert - får jeg høre at denne personen er kjempeusikker på meg og redd for å gjøre/si noe feil rundt meg (dette gjelder spesiellt gutter, men også jenter). Og det rareste av alt er at grunnen til at de gjerne er redd for å gjøre og si noe feil rundt meg er ikke fordi de er engstelig for at jeg skal bli sur eller sint, men fordi de er redd for at jeg skal miste interessen for dem, eller at de ikke får sjangsen til å bli bedre kjent med meg. Hvorfor noen i utgangspunktet vil bli kjent med en person som virker kald og reservert skjønner egentlig ikke jeg. Har også venninner hvis førsteintrykk av meg var veldig dårlig, og de brukte visstnok lang tid på å bli kjent med meg (heldigvis legger de gjerne til at det var vell verdt det). Og eneste grunnen til at folk får dette intrykket (fra min side)?: jeg er sjenert.

Ellers har jeg en noe vinglete personlighet med mye humørsvingninger som kan gjøre det litt vanskelig for de rundt meg til tider. De som kjenner meg godt aksepterer meg som jeg er og synes vel egentlig jeg bare er underholdene og uforutsigbar, men noen blir skremt og har lite hyggelige ting å si. Det skal vel nevnes at jeg har Bipolar lidelse, og det kan være vanskelig å forholde seg til slike mennesker.

Hva jeg synes om meg selv, derimot? Jeg består av et emosjonelt kaos som har vanskelig for å bli kjent med nye mennesker av og til. Er jeg inne i en deprisjon isolerer jeg meg, tar ikke kontakt med noen, svarer med en-stavelser på spørsmål, lar meg selv forfalle, tar ikke telefonen og gir lite av meg selv til andre. Slik har det gått til at jeg har mistet mye av den gode kontakten jeg før hadde med enkelte, fordi de kanskje ser på min oppførsel som en avvisning. Også fordi de ikke forstår seg på meg og hva jeg måtte gå gjennom.

Dette har igjen ført til at jeg har insett at jeg ikke er en enkel person å være venn med. Jeg er ikke den gjennomsnittelige gode personen som er blid mot alt og alle; jeg kan faktisk være litt ufyselig til tider.

Likevel har jeg gode venner som jeg kan være 100% meg selv meg, og de støtter meg. De betyr alt for meg, og jeg er imponert over hvor mye noen av dem har måtte finne seg i og at de ikke vender meg ryggen. Ellers er jeg helt normalt - sjenert ja, men ikke mot de jeg kjenner. Nei, da er jeg ekstremt utadvendt, smiler masse, ler og tuller, finner på all slags ting og har det kjempehyggelig med dem. Har hypre perioder der jeg sier all slags rare ting som hadde fått en sjømann til å rødme, men vennene mine finner heller dette underholdende, heldigvis

jeg er vàr på hva det motsatte kjønn synes om meg, men ærlig talt synes jeg ikke at jeg har noe i et forhold å gjøre akkurat nå. Fikk bekreftet Bipolar lidelse for litt siden, selv om det har vært mistanke en god stund, og skal begynne på medisiner etterhvert. Jeg kan ikke begynne å være redd for hvordan en eventuell framtidig kjæreste oppfatter meg før jeg er komfortabel med meg selv og min væremåte. Det er enda et stykke dit.

[Becka]

Jeg hadde en lengre samtale med en nær venn her om dagen, vi ble enige om at en av mine mest negative sider om dagen er at jeg ikke helt har funnet fotfestet etter noen utfordrende år.

Jeg kan nok virke litt forvirret, lost og litt rastløs.. dette er sant da jeg ikke vet veien videre i livet.

Dette er nok bare en prosess som krever tid for å finne roen. Samtidig så tenker jeg at det nok ikke er helt uvanlig at man er litt søkende og stiller en del spørsmål vedr livet og verden i min alder.

I know the feeling! Jeg er der ennå... Men nå er ikke jeg bikket over 20-årene ennå, men det nærmer seg, og jeg håper at jeg kan finne en ro etterhvert....

En jente som var ny på jobben og traff meg for første gang sa til meg at hun følte seg mest trukket mot meg i forhold til de andre, da jeg virker så rolig, balansert og varm, var vel noen av ordene hun brukte. Hun følte hun kunne stole på meg, og kunne allerede ved første prat åpne seg opp til meg. Det handler nok litt om kjemi også oss i mellom, men det var i allefall det intrykket hun fikk første gang. Men på et felles møte tidligere at jeg virket som ei skravlebøtte. Noe jeg kan være, men slettes ikke heller.

Jeg er i utgangpunktet ei rolig, men pratsom jente, som liker å prate, men som også kan bli usikker. Men jeg tror ikke jeg viser det. Det er noe jeg har innsett med tiden, at det er det inntrykket folk har av meg. At jeg er selvstendig og trygg, noe jeg egentlig ikke er!

Jeg tror mange liker meg ved et første inntrykk. Jeg er høflig og gir alltid folk en fair sjanse. Jeg kan nok noen ganger være litt for direkte også. Men det er med folk jeg kjenner. Noe noen ikke setter like stor pris på, da det av og til kan komme ut i en litt frekk form.

[Frk Snasen]

I den sammenheng lurer jeg på hva folk mener om seg selv når de er single. Hva tror du folk tenker/mener om deg når de møter deg? Hva er førsteinntrykket? Og hva mener du selv er dine positive og negative sider?

Hva med dere?

Første gang en gutt møter meg (uten å ha pratet med meg) er at jeg er en innbilsk, overlegen blei.

Jeg vet at dette for flere, kan raskt forandre seg.

Jeg kan fort bli ansett som en kul jente som ler og tuller mye. Jeg tror mange menn føler seg avslappet rundt meg.

Derimot vet jeg og at enkelte menn tror jeg er ute etter menn med status og penger (dette gjelder ofte menn uten integritet og selvtillit).

Lite som jeg gjør som egentlig burde hentyde til det, annet enn gullet på hendene mine, eller eventuelle designervesker jeg har på meg.

Det sier jo litt hvis man tenker sånn uten å kjenne en. Vel, samme det.

Jeg tror også jeg blir oppfattet som sterk, og også ressurssterk.

Jeg blir nok også oppfattet som aktiv, glad og ei med selvtillit.

Av de negative tingene har jeg nevnt noen, men kan jo legge til noen flere.

Tror ikke det er så mange av dem, men en annen ting er at noen kan oppfatte meg som litt bortskjemt mtp forhold og/eller sjekking. Jeg tror og menn og kvinner kan syntes det er vanskelig å komme innpå meg.

[Steinar40]

Er det jobbintervjuer på gang her?

Husker at jeg for mange år siden fikk høre av ei jente at jeg så normal ut.

Antar at det betyr at jeg ikke ser (så) unormal ut!

Og det er vel litt positivt da får jeg håpe

Jeg kan visstnok være litt irriterende, men tror nok jeg har en del positive egenskaper også

Det gjelder bare å lure dem ut av meg.

Men ellers er jo smaken som baken vettu - ikke mye vits i å spekulere i andres smak for meg hehe

Endret 30. juni 2010 av Steinar40

[Gjest AnonymBruker]

Dette er komplisert. Egentlig liker jeg meg selv ganske godt, jeg er morsom og jeg føler at jeg har mye interessant å bidra med. Samtidig tror jeg ikke folk har like positiv oppfatning av meg som det jeg har selv. Dette er basert på dårlige opplevelser tidligere i livet hvor jeg har blitt mye avvist. Pga av dette har jeg blitt ganske bevisst på hvordan jeg skal oppføre meg for å bli likt. Ikke at jeg ikke e rmeg selv eller noe, men at jeg bruket teknikker jeg har lært for at folk skal trives bedre i mitt selskap.

Ellers er jeg en veldig usikker og sårbar person, men blir oppfattet som en veldig sprudlende og bekymringsløs person. Tror kanskje folk kan tenke at jeg er overfladisk eller at jeg bryr meg veldig lite om ting fordi jeg ikke er en person som snakker så mye om dype følelser osv. Men sannheten er jo bare at de dype og oppriktige tingen er så svarte for meg at jeg ikke klarer å snakke om det. Snakker jeg om alvorlige ting begynner jeg bare å grine. Dermed har jeg dette useriøse skallet.

[tøydokka]

interessant tråd..

Jeg tenker om meg selv at jeg er en tankefull, reflekterende person. Jeg kan iblant overmannes av følelse av livets meningsløshet og egen utilstrekkelighet. Andre ganger fylles jeg av takknemlighet og glede over å være i live. Jeg har en sterk vilje, er utholdende, uavhengig og selvstendig. Jeg er lite opptatt av formaliteter, og baserer mine handlinger på min indre følelse av hva som er riktig/galt fremfor nedskrevne lover, prosedyrer eller autoritetspersoners råd. Jeg er nok litt sta og egenrådig. Liker meg godt alene. Trives i eget selskap. Litt "enstøing".. Jeg stiller høye krav til meg selv, setter standarden høyt, og kan være selvutslettende i arbeidet for å nå mål jeg har satt meg. Blir lett oppslukt av prosjekter eller oppgaver som opptar meg, og glemmer da nesten verden rundt. Jeg er stort sett aksepterende og "ikke dømmende" overfor andre mennesker.(unntaket er dyreplagere, voldtektsmenn og pedofile overgripere)

Tror andre opplever meg som vennlig og omgjengelig, men litt hemelighetsfull, utilnærmelig og vanskelig å komme innpå. Bortsett fra barna i nabolaget. Av en eller annen grunn forguder de meg, og kommer stadig innom for å fortelle ting og tang, gir meg tegninger de har laget, klistremerker og mye rart Det synes jeg er koselig, men forstår ikke helt hvorfor de synes jeg er så spennende..

[Vanya]

Jeg virker selvsikker og utadvendt i settinger jeg er trygg på (spesielt i forbindelse med jobb og skole), men på fester med totalt ukjente mennesker har jeg lett for å trekke meg tilbake. Selv om jeg jobber i et utadvendt yrke er jeg ganske introvert av natur. Det gjør sitt til at noen kan oppfatte meg som lukket, og lite interessert i å bli kjent med nye mennesker, noe som igjen har sammenheng med mobbing i tidlige ungdomsår.

Jeg kan dessuten være mistroisk (på grunn av venninner som har vist seg å ikke være tittelen verdig). Det skal veldig mye til for at jeg tør å flashe livshistorien og personlige svakheter for andre, men når jeg først gjør det, får de vite alt. På kjærestefronten er jeg nok ganske vinglete. Jeg har lett for å forelske meg, men jeg er ambivalent og ganske selvopptatt, så jeg går lett lei... Det gjør at den/de som vil ha meg, må bestrebe seg på å jobbe for å "keep me there." Jeg opplever mye interesse hos det annet kjønn, men jeg merker at en del har gitt seg et stykke ut i datinga og begrunnet det med at jeg gir lite av meg selv. Dette er noe jeg har jobbet mye med for å forbedre i forhold til venner, men jeg har nok en del igjen på datingbiten.

Positive egenskaper er visst at jeg er snill, stiller opp samme hva, og det er tydeligvis lett å snakke med meg når man kommer inn under skallet. I de fleste sammenhenger virker jeg positiv, og jeg sitter inne med mye allmennkunnskap. Er interessant å diskutere med. Flink med small talk når jeg går inn for det.

[Optimist40]

Gjennom livet opplever man at man endrer seg i takt med erfaringer. Men er uhelbredelig optimist og ser lyst på livet. Man lærer å flyte når gjørma når en til halsen :-)

Er positiv

Ikke dømmende

Evner å sette meg inn i andres situasjon

Inntar ikke offerroller selv om jeg blir såret

Er løsningsorientert

Energisk

Effektiv ( blir av venner bekyldt for å ha ADHD)

Gjør ikke ting halveis, setter i gang prosjekter og fullfører dem

Kreativ

Liker å trene

Leken og har glimt i øyet

Er praktisk anlagt

Omsorgsfull og empatisk

Reflektert

Har masse selvironi

Veldig glad i barna mine, og de menneskene rundt meg som betyr noe, og viser det gjerne

Har temprament, men har med årene lært å bruke det mere klokt

Litt utålmodig

Sta

Sitter ikke rolig påstår venner

Kan være litt "eplekjekk", men bare med glimt i øye

Litt i overkant impulsiv noen ganger

Direkte og ærlig

Slapp ikke folk lett innpå meg tidligere, og fikk da denne kommentaren av en venninne:

""Du virker som du ikke bryr deg, men tankene kan ingen se. Når man ført kommer innpå deg har man en venn for livet""

Ellers får jeg høre Phuu og herregud hvor får du energien fra osv...

Ellers også får jeg høre glade utbrudd over en hyggelig mld eller en blomst eller vinflaske el. lignende små oppmerksommheter jeg liker å gi til venner og familie.

Har slått meg til ro som singel etter bruddet, har sluppet ned muren og nyter å endelig kunne gjøre mine greier og gjennom det bli trygg på at jeg er meg og mer enn bra nok

Endret 4. juli 2010 av Optimist40

[Eplekart]

Jeg har fått høre at folks førsteinntrykk av meg er at jeg er stille og sjenert, men blid. Folk som har kjent meg lenger sier at jeg er veldig uskyldig, men ikke så stille som de trodde. De oppfatter meg som engasjert, alltid glad og ganske "blond".

Jeg tror også folk rundt meg oppfatter meg som ganske usikker mange ganger, og som om jeg er litt utilnærmelig, og vanskelig å komme inn på. Noen ganger virker jeg nok veldig spesiell, og kanskje litt selvopptatt ... Det er jeg kanskje også.

Selv vet jeg at jeg er en veldig usikker person. Jeg er livredd for å ikke bli likt, og selvtilliten er ikke bedre enn at det ikke skal mer til enn en negativ kommentar (spesielt om utseende eller klær) før jeg går hjem og gråter en skvett under dyna. Jeg er elendig på å snakke om følelser.

Jeg er også en veldig privat person, som trenger mye tid for meg selv. Ellers er jeg også ganske dårlig på å ta initiativ til å finne på ting med venninner.

Jeg oppfatter likevel meg selv som en god venn, for jeg er alltid der når noen trenger meg, og har lett for å leve meg inn i andres situasjon. Folk får nok også følelsen av at de kan stole på meg, for de forteller meg alt mulig, selv om jeg ikke er så meddelsom om mine egne problemer.

En siste positiv ting jeg vet om meg selv er at jeg slett ikke er så dum som mange tror. Karakterene mine har alltid vært ganske gode i alle fag, og jeg tar ting lett. Kreativiteten er imidlertid ofte helt fraværende, og jeg oppfattes garantert som svært kjedelig.