Snillhet

[Wabbit]

Man blir som liten lært opp til at snillhet og godhet er bra. Man skal være snill med hverandre og hjelpe hverandre. I vårt samfunn, anno 2010, er det å være snill i voksen alder en sykdom. Er du snill blir du gjerne utnyttet, overkjørt og ikke tatt seriøs. Ikke blir man satt pris på, men derimot oppfordret til å slutte å være snill(!). Samfunnet har utviklet et uttrykk for "snillhet", nemlig "snill-pike-syndromet". Og DET syndromet kvitter vi oss gladelig med, slik at vi kan bli friske. En klapp på skulderen og respekt får vi når sykdommen er borte.

Hvis man likevel ikke trenger å være snill senere i livet, hvorfor drive vranglære i barndommen?

Endret 29. juni 2010 av Wabbit

[Strenge Frk.Gerd]

Det er ikke akkurat vranglære, å være snill..f.eks genuin uselviskhet eller snillhet i kombinasjon med empati i rett situasjon er ikke feil overhodet. Men man må lære seg å skilne mellom hvilke situasjoner det er rett å handle utifra godhet og hvilke det lønner seg å være mer skeptisk.

Hvis snillheten er ut av et desperat ønske om å bli likt fremfor et ideal og verdier man tror på er det nok lettere å bli utnyttet.

Mennesker som har klokketro på å være slemminger i enhver sammenheng fordi dette gir dem whatever har jeg ikke noe særlig respekt for skal jeg være ærlig.

[lille_lam]

Man blir som liten lært opp til at snillhet og godhet er bra. Man skal være snill med hverandre og hjelpe hverandre. I vårt samfunn, anno 2010, er det å være snill i voksen alder en sykdom. Er du snill blir du gjerne utnyttet, overkjørt og ikke tatt seriøs. Ikke blir man satt pris på, men derimot oppfordret til å slutte å være snill(!). Samfunnet har utviklet et uttrykk for "snillhet", nemlig "snill-pike-syndromet". Og DET syndromet kvitter vi oss gladelig med, slik at vi kan bli friske. En klapp på skulderen og respekt får vi når sykdommen er borte.

Hvis man likevel ikke trenger å være snill senere i livet, hvorfor drive vranglære i barndommen?

Har akkurat tenkt på det samme. Vi lærer barna: vær snill mot andre, ikke erte, baksnakke eller mobbe andre osv.. Men når jeg tar meg en titt rundt i "voksneverdenen" så ser jeg nesten bare dette som man ikke skal lære barne sine...

Har også vært "snill" og opplevd at dette ikke blir satt pris på, men heller utnyttet eller at folk tror at du ikke har noen ryggrad og prøver å tråkke deg ned.

Uansett så er jeg fast bestemt på at jeg skal fortsette å være "snill", men nå passer jeg bare på hvem jeg er snill mot. Det er ikke alle som fortjener at man er snille mot dem rett og slett!

[Wonders]

ble så glad av Strenge Frk.Gerd at jeg ikke klarer å si det bedre.

[Gjest AnonymBruker]

Dette har jeg ofte tenkt på. Jeg går for tiden i terapi, og der lærer jeg å bli "slem jente".

Pga at jeg gjennom hele mitt liv har vært den snille jenta, som alltid var blid og vennlig mot alle, har jeg av den grunn virket som den reneste magnet på dårlige mennesker som rett og slett bare har tråkka meg ned i dritten gang på gang. Jeg har blitt mobbet, utnyttet, truet og slått, fordi jeg har forsøkt å være et godt og fordomsfritt menneske.

Terapien jeg går i har egentlig ett eneste mål, og det er at jeg må lære å sette grenser, våge å si nei og våge å sette foten ned når noen tråkker over mine grenser. Min snillhet skal heretter plukkes vekk, bit for bit. Nå venter en ny tid: Jeg skal bli en egoistisk og streng person med forutinntatte holdninger til andre.

Å være snill funker jo ikke i denne syke verden vi lever i. Det er egoistene som vinner likevel, så man kan like gjerne lære å bli det selv først som sist.