Mobbere

[Wabbit]

Denne tråden er inspirert av en annen tråd hvor en del mobbeoffere deler sine forferdelige historier og opplevelser fra grunnskolealderen. Mange er kommet godt ut av det, selvom det mer eller mindre sitter igjen innerst inne. Jeg lurer på hva mobbere, eller ex mobbere, har tenkt i ettertid om handlingene sine. Hva fikk dere til å utføre de handlingene dere gjorde? Hva tenkte dere på da? Hva tenker dere når dere møter igjen de(n) personen(e) som dere tidligere har mobbet? Var dere klare over hvor stor påvirkning deres handling hadde/har på mobbeofrene? Noen vendepunkter i livet deres hvor dere innså at handlingene deres var skadelige?

Dette er ikke en tråd for å henge ut noen eller fornærme noen. Men en tråd for å prøve å forstå hvorfor ting ble som det ble, ettersom det er mange som ikke forstår hvorfor de ble valgt ut som mobbeofre.

[Gjest AnonymBruker]

Hmmm.. Jeg misliker ihvertfall sterkt de guttene og jentene som mobbet meg. Bor heldigvis ikke der i området lengre, men er mer suksessfull enn noen av de mobberne på jobb og lønningssiden. Og akkurat det koser jeg meg veldig med. Men har noen gang lurt på hva disse forferdelige ungene tenker nå som de er voksne. Har de lært empati i det hele tatt? Har de medfølelse eller kjører de fremdeles over personer slik de gjorde når de var barn.

[Gjest jente18]

Ble mobbet både fysisk og psykisk i 10 år. Når jeg var 9 år begynte jeg å tenke på selvmord. Ble bare værre og værre..Så kom jeg til et punkt da jeg var 14,5år. Jeg ville ikke mer! Det skulle faen meg være nok! Jeg skal overbevise mobberne at de ikke får det som de vil! Så jeg begynte å ta igjen, jeg begynte å være frekk, jeg begynte å være meg selv! Etterhvert flyttet jeg vekk fra bygda.. Dere vet bygda. Vokser du opp som outsider der, vil du være det for alltid.

Begynte med en fritidsaktivitet som jeg er blitt ganske så dreven på innen idrett, og jeg valgte å opere bort feilen min (nesa mi) da jeg var 17. Dette gjorde jeg kun for min egen del! Jeg ville ikke la den hemme meg resten av livet. Livet er for kort til det. Hvorfor være deppa over noe som kan endres? Nå er jeg strålende fornøyd med utseende mitt, og hver gang jeg ser meg selv i ansiktet så har jeg helt glemt den gamle jeg. Jeg har glemt at jeg har så vond barndom bak meg. Hadde jeg ikke hatt det så godt og bra hjemme så hadde det kanskje ikke vært sånn, men jeg var i hvert fall heldig på noe..

Nå er jeg atten år. Og har klart å bygge meg selv svært mye. Jeg var enormt langt nede. Turte ikke hoste høyt en gang offentlig. Jeg var så usikker, redd, sjenert og alt som vavr fordi jeg hele livet fikk høre at jeg ikke er verdt en dritt.

Jeg er faktisk jævlig stolt av meg selv. jeg har jobbet så mye med meg selv, og jeg vet om mange som var i samme posisjon som meg men som ennå ikke har tatt tak i seg selv.

Jeg har masse venner, en helt sykt deilig og fin kjæreste, lappen, utdanning i boks, flyttet for meg selv, idrett på høyt nivå, en flott familie og har det stort sett kjempe bra!

Jeg trodde aldri jeg skulle klare å nå så langt psykisk med meg selv som jeg er nå. Det er ikke mange år siden jeg var på grensen til å avslutte livet.

Er så utrolig trist og leit med dem som ikke får hjelp eller muligheter i tide =( Er så glad jeg ikke tok selvmord.. Tenk hvordan mamma og pappa hadde hatt det.

[Gjest jente 18]

Ble mobbet både fysisk og psykisk i 10 år. Når jeg var 9 år begynte jeg å tenke på selvmord. Ble bare værre og værre..Så kom jeg til et punkt da jeg var 14,5år. Jeg ville ikke mer! Det skulle faen meg være nok! Jeg skal overbevise mobberne at de ikke får det som de vil! Så jeg begynte å ta igjen, jeg begynte å være frekk, jeg begynte å være meg selv! Etterhvert flyttet jeg vekk fra bygda.. Dere vet bygda. Vokser du opp som outsider der, vil du være det for alltid.

Begynte med en fritidsaktivitet som jeg er blitt ganske så dreven på innen idrett, og jeg valgte å opere bort feilen min (nesa mi) da jeg var 17. Dette gjorde jeg kun for min egen del! Jeg ville ikke la den hemme meg resten av livet. Livet er for kort til det. Hvorfor være deppa over noe som kan endres? Nå er jeg strålende fornøyd med utseende mitt, og hver gang jeg ser meg selv i ansiktet så har jeg helt glemt den gamle jeg. Jeg har glemt at jeg har så vond barndom bak meg. Hadde jeg ikke hatt det så godt og bra hjemme så hadde det kanskje ikke vært sånn, men jeg var i hvert fall heldig på noe..

Nå er jeg atten år. Og har klart å bygge meg selv svært mye. Jeg var enormt langt nede. Turte ikke hoste høyt en gang offentlig. Jeg var så usikker, redd, sjenert og alt som vavr fordi jeg hele livet fikk høre at jeg ikke er verdt en dritt.

Jeg er faktisk jævlig stolt av meg selv. jeg har jobbet så mye med meg selv, og jeg vet om mange som var i samme posisjon som meg men som ennå ikke har tatt tak i seg selv.

Jeg har masse venner, en helt sykt deilig og fin kjæreste, lappen, utdanning i boks, flyttet for meg selv, idrett på høyt nivå, en flott familie og har det stort sett kjempe bra!

Jeg trodde aldri jeg skulle klare å nå så langt psykisk med meg selv som jeg er nå. Det er ikke mange år siden jeg var på grensen til å avslutte livet.

Er så utrolig trist og leit med dem som ikke får hjelp eller muligheter i tide =( Er så glad jeg ikke tok selvmord.. Tenk hvordan mamma og pappa hadde hatt det.

glemte å nevne at ALLE de som mobbet er helt tragiske i dag! Noen er blitt foreldre og stiller ikke opp og har bare et rævva rykte pga det, de fleste har droppet ut av skolen og jobber på rimi, og de er stygge og feite. Lenge leve karma :D

[Gjest AnonymBruker]

Jey!!! :D

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror de som var fæle til å mobbe ikke har IQ nok til å forstå at de mobbet, så tror ikke noen av de kommer til å skrive her ... Er ikke sikkert de klarer å finne frem på pc-en engang, heheh ...

[Gjest stillness]

Tror ikke det er mange som kommer til å skrive her.

Jeg har på en måte vært på begge sider.Ble mobbet gjennom hele oppveksten til jeg begynte på videregående.

På ungdomsskolen hadde jeg og en venninne en periode der vi tullet og gjorde narr av en annen gutt som var yngre enn oss.Vi forstod ikke selv hvordan denne gutten ble påvirket av dette,og han viste ikke dette heller.Prøvde bare å tøffe seg så vi trodde at dette kun var på gøy,men så kom det frem etter en stund at han slet veldig med dette og dette uttrykte han også til oss.

Jeg ble helt sjokkert over hvordan jeg kunne oppføre meg sånn mot en annen når det var slik andre oppførte seg mot meg.Det var en lærepenge kan du si og for meg var det forferdelig å vite at jeg hadde fått et annet menneske til å føle seg sånn.

Tror det kan være at de som mobber ikke alltid forstår hvordan det påvirker andre og man har jo ofte hørt mobbere si at det kun var på gøy.Men jeg vil også si at det er en forskjell når man ser at den man mobber har det vondt,begynner å gråte og at man da fortsatt ikke skjønner alvoret da kan man jo begynne å lure på om det er noe galt med dem.

Det er vel også ofte slik at den som mobber ikke har det spesielt godt med seg selv og mobber andre for å føle seg selv bedre.

[-milla j-]

Det er nok ofte sånn det skjer, man ser ikke selv hva som egentlig er reaksjonen på det vi gjør. Jeg har en god venninne som jeg ofte var med som tenåring. Hun hadde en greie med å sminke seg veldig mye og fikset håret konstant - noe som selvsagt ble kommentert. Ikke hele tiden, men det ble sagt ting som "Anne klarer seg ikke uten sminkevesken - er du sikker på at du tør være med uten vesken?" For oss ganske uskyldig men hun har senere fortalt at hun tok seg nær av det. Hun var en søt jente men litt overvektig og tenkte at det var derfor vi ertet henne.

I dag er vi fremdeles venner men ses ikke så ofte pga avstand. Hun har ennå følelsen av å ikke være pen nok, søt nok osv. og det er ikke på grunn av det vi sa til henne men jeg har fremdeles dårlig samvittighet. Heldigvis har jeg kunnet snakke med henne om det selv om det gikk flere år uten kontakt før det kom frem. For henne var det dårlig selvtillit som forårsaket panikken hun følte når hun ikke var pyntet, sminket og dollet opp - og vi gjorde det ikke bedre.

[suzie]

Huff - jeg var nok an av dem som sto på sidelinjen og ikke gjorde noe for å stoppe mobbing. Det var to gutter i hovedsak som ble mobbet på barneskolen - og begge var "annerledes". Hadde en litt avvikende oppførsel på en måte - noe som uansett ikke forsvarer mobbing. Husker aldri at lærerne tok det opp noen gang. Husker at vi innimellom prøvde å si til han som mobbet verst at han skulle gi seg - eller la de være i fred, men det varte sjelden lenge. Og vi var alle skyldig i å ikke inkludere disse guttene. Aner ikke helt hva de gjør i dag, men han som sto i front for mobbingen tok selvmord for noen år siden på en helt grusom måte....

Endret 30. juni 2010 av suzie

[Gjest molte]

I klassen vår var det en jente som ble holdt utenfor, ble ikke invitert på klassefester o.l., og vi snakket bak ryggen hennes om klærne, håret og vekten hennes. Vet egentlig ikke hvorfor, kanskje vi bare trengte en "hakkekylling" for å føle oss bedre selv? Kan ikke unnskylde oss med noe annet enn at vi var unge og dumme. Vi har alle i dag dårlig samvittighet. Heldigvis har "offeret" klart seg bra, er lykkelig i dag og bærer ikke nag til noen.

[Shinana]

Ble mobbet både fysisk og psykisk i 10 år. Når jeg var 9 år begynte jeg å tenke på selvmord. Ble bare værre og værre..Så kom jeg til et punkt da jeg var 14,5år. Jeg ville ikke mer! Det skulle faen meg være nok! Jeg skal overbevise mobberne at de ikke får det som de vil! Så jeg begynte å ta igjen, jeg begynte å være frekk, jeg begynte å være meg selv! Etterhvert flyttet jeg vekk fra bygda.. Dere vet bygda. Vokser du opp som outsider der, vil du være det for alltid.

Begynte med en fritidsaktivitet som jeg er blitt ganske så dreven på innen idrett, og jeg valgte å opere bort feilen min (nesa mi) da jeg var 17. Dette gjorde jeg kun for min egen del! Jeg ville ikke la den hemme meg resten av livet. Livet er for kort til det. Hvorfor være deppa over noe som kan endres? Nå er jeg strålende fornøyd med utseende mitt, og hver gang jeg ser meg selv i ansiktet så har jeg helt glemt den gamle jeg. Jeg har glemt at jeg har så vond barndom bak meg. Hadde jeg ikke hatt det så godt og bra hjemme så hadde det kanskje ikke vært sånn, men jeg var i hvert fall heldig på noe..

Nå er jeg atten år. Og har klart å bygge meg selv svært mye. Jeg var enormt langt nede. Turte ikke hoste høyt en gang offentlig. Jeg var så usikker, redd, sjenert og alt som vavr fordi jeg hele livet fikk høre at jeg ikke er verdt en dritt.

Jeg er faktisk jævlig stolt av meg selv. jeg har jobbet så mye med meg selv, og jeg vet om mange som var i samme posisjon som meg men som ennå ikke har tatt tak i seg selv.

Jeg har masse venner, en helt sykt deilig og fin kjæreste, lappen, utdanning i boks, flyttet for meg selv, idrett på høyt nivå, en flott familie og har det stort sett kjempe bra!

Jeg trodde aldri jeg skulle klare å nå så langt psykisk med meg selv som jeg er nå. Det er ikke mange år siden jeg var på grensen til å avslutte livet.

Er så utrolig trist og leit med dem som ikke får hjelp eller muligheter i tide =( Er så glad jeg ikke tok selvmord.. Tenk hvordan mamma og pappa hadde hatt det.

Det er utrolig bra lesning det du skriver! Det er så godt å se at mennesket tross alt har indre styrke til å gjøre det du har gjort. Du har vært heldig å ha en god familie i ryggen. Det hjelper selvsagt mye, men likevel kom du så langt mot avgrunnen som du på et punkt gjorde.

Det klassiske er at mobberne i svært mange tilfeller kommer til kort senere i livet. De er som oftest usikre på seg selv, og har det generelt vanskelig hjemme og i hverdagen.

Det er bare synd at den erfaringen kommer altfor sent til å kunne bruke den som verktøy til å takle mobbing. De mobbeofrene jeg kjenner personlig har alle klart seg bra, og helt klart MYE bedre enn de som mobbet dem! Imidlertid er det vel ikke slik alltid, og det er forferdelig å tenke på.

[Gjest Dhanu]

Årsaken til at mange ikke skriver inn her kan nok være at det er stor forskjell på hvordan situasjonen oppfattes for den som mener seg mobbet og den som da skal ha mobbet.

På barneskolen var det et par år hvor jeg og en annen jente stadig var i tottene på hverandre. Vi ble flere ganger sendt til rektors kontor for å ha sloss. Skolen fant aldri ut av det, for innen vi hadde kommet til rektors kontor hadde vi ordnet opp oss imellom. Slik jeg så på det, likte vi rett og slett ikke hverandre, vi konkurrerte om alt og føyk i tottene på hverandre. År senere fikk jeg vite at hun ved en anledning hadde sagt til sin mor at hun ikke ville på skolen i dag pga meg. Det fikk meg til å tenke over min rolle. Jeg syntes heller ikke det var noe morsomt, men det var aldri så ille at jeg ikke ville på skolen. Jeg så at jeg var sterkere enn denne jenta, ikke fysisk og hun var eldre enn meg, men jeg var mer populær. Jeg begynte da å lure på om hun mente seg mobbet av meg. Og ikke minst: Om hun kunne ha rett.

Poenget mitt er bare at jeg som barn den gangen ikke hadde forutsetning for å forstå de komplekse sosiale strukturene i en barneflokk på en skole. Jeg hadde ikke forutsetning for å forstå styrkeforholdet oss imellom, og at den sosialt sett sterkeste burde hensynta det i en konflikt.

For en stund siden gjenopptok hun kontakten og vi pludrer faktisk innimellom. Så jeg tror ikke hun bærer noe nag til meg. Kanskje fordi vi gikk sammen på skole flere år i ettertid uten problemer. Jeg bærer heller ikke nag til henne, selv om jeg husker perioden som ganske ubehagelig.

Men hva som egentlig skjedde den gangen, kan man vel vri på og klassifisere akkurat som man vil, og hvem kan vel si at man sitter på den eneste sanne sannhet?

[Gjest stillness]

Årsaken til at mange ikke skriver inn her kan nok være at det er stor forskjell på hvordan situasjonen oppfattes for den som mener seg mobbet og den som da skal ha mobbet.

På barneskolen var det et par år hvor jeg og en annen jente stadig var i tottene på hverandre. Vi ble flere ganger sendt til rektors kontor for å ha sloss. Skolen fant aldri ut av det, for innen vi hadde kommet til rektors kontor hadde vi ordnet opp oss imellom. Slik jeg så på det, likte vi rett og slett ikke hverandre, vi konkurrerte om alt og føyk i tottene på hverandre. År senere fikk jeg vite at hun ved en anledning hadde sagt til sin mor at hun ikke ville på skolen i dag pga meg. Det fikk meg til å tenke over min rolle. Jeg syntes heller ikke det var noe morsomt, men det var aldri så ille at jeg ikke ville på skolen. Jeg så at jeg var sterkere enn denne jenta, ikke fysisk og hun var eldre enn meg, men jeg var mer populær. Jeg begynte da å lure på om hun mente seg mobbet av meg. Og ikke minst: Om hun kunne ha rett.

Poenget mitt er bare at jeg som barn den gangen ikke hadde forutsetning for å forstå de komplekse sosiale strukturene i en barneflokk på en skole. Jeg hadde ikke forutsetning for å forstå styrkeforholdet oss imellom, og at den sosialt sett sterkeste burde hensynta det i en konflikt.

For en stund siden gjenopptok hun kontakten og vi pludrer faktisk innimellom. Så jeg tror ikke hun bærer noe nag til meg. Kanskje fordi vi gikk sammen på skole flere år i ettertid uten problemer. Jeg bærer heller ikke nag til henne, selv om jeg husker perioden som ganske ubehagelig.

Men hva som egentlig skjedde den gangen, kan man vel vri på og klassifisere akkurat som man vil, og hvem kan vel si at man sitter på den eneste sanne sannhet?

Det er sant.En sak har alltid to sider.Jeg har tenkt tilbake på noen av episodene jeg opplevde og noen av dem ser jeg på som at det var ingenting som jeg gjorde som motiverte til handlingene deres.

De valgte meg ut som offeret på grunn av måten jeg er på og at jeg var "svakere" enn dem,og det tror jeg er grunnen i mange tilfeller.Det er ikke det at man egentlig er noe annerledes enn andre,det er bare det at de velger deg ut fordi de ser at du kanskje er usikker,stille eller litt forsiktig.Nå snakker jeg om mer alvorlig mobbing der det er vold,baksnakking og det å spre frykt.

Så har man de tilfellene der jeg tror jeg også hadde litt skyld i at ting ble som de ble,men som du sier jeg forstod ikke det den gangen.Jeg så bare at de ikke likte meg og det var det.Men det jeg ser nå var at på grunn av all mobbingen jeg hadde opplevd så trakk jeg meg bort fra mennesker og holdt meg for meg selv.Dermed så kunne jo det bli oppfattet som at jeg var overlegen og ikke ville ha noe med dem å gjøre.Dette var på ungdomsskolen da jeg begynte i ny klasse og med unntak av noen personer så ser jeg idag at de fleste ikke mislikte meg.

Har fremdeles problemer med de som brukte vold og gjorde skolehverdagen min til et helvete,men jeg har snakket med noen av dem jeg var helt sikker på at mislikte meg men som ikke i det hele tatt så slik på det.

[Sasha Sasha]

På barneskoelen min var det lærerne som var de værste mobberne. De braut taushetsplikten og kunne bruke skoletimer på og henge ut en elev. I dag fatter ikke jeg at det er mulig. Eier ikke menesker noen empati gjøre slikt mot barn jeg har selv jobbet som lærer nå og jeg er velidig opptatt av et bra klassemiljø jeg skjjønner ikke at folk ikke er opptatt av at miljøet skal være bra... Jeg har alltid vært opptatt av dette også på barneskolen. Rektoren himlet bare med øynene og sa at hun hadde viktigere ting og ta seg av. En gang så spurte sa også rektoren pass på at du ikke blir mobbet selv når du klager slik. Hun sa mye den rektoren for å få meg til å slutte og komme.

jeg synes mobbing er vanskelig og ordne opp i særlig på videregående var dette svært vanskelig. Jeg var venninne med de som mobbet og de som ble mobbet. Følte at jeg var mellom barken og veden. Det var jo ikke grov mobbing så det hadde nok ikke vært mobbing heller hadde de som ble mobbet vært mindre hårsåre. Men det var de jo og det er hvordan den som blir mobbet føler seg ikke hva andre måtte mene. Det var vanskelig å få noen suksess med å ta opp mobbingen. Herregud ble hun lei seg for det der? Kunne være komentaren jeg fikk når jeg tok det opp. Ja de blir lei seg og de føler seg utafor..

Mobbingen forsvant nesten etter at den ble tatt opp flere ganger.

De jeg har kontakt med nå har ca like bra jobber mobber og mobbeoffer. Men mobbingen på vgs var jo ikke grov mobbing.

Mobbing er så vanskelig fordi ingen skal føle seg mobbet og utestengt men det er individuelt hva en person tåler. Og det kommer nok ann på omstendighetene også har du ingen venner er en gjerne litt hårsår har en mange venner skal det nok mere til og bry seg om noen erter plager eller mobber..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har blitt mobbet selv..gjennom ungdomskole,videregående og på college videre til arbeidsplass.

Det er like mye synd på mobberene som mobbeofferene. Mobberene er også mennesker som har behov for kjærlighet, men som har det så vanskelig med seg selv og sin selvfølelse at de haker på andre.

[Sasha Sasha]

Årsaken til at mange ikke skriver inn her kan nok være at det er stor forskjell på hvordan situasjonen oppfattes for den som mener seg mobbet og den som da skal ha mobbet.

Jeg tror også mange som mobber synes det er teit/morsomt at de mobber blir lei seg for "erting". Husker den saken som var i media om ho jenta i england eller usa som ble mobbet og til slutt tok selvmord.

Da hørte jeg mange si herregud så teit og hårsår hun var og så skylde på mobbing da. Nei hun jenta måtte vel være så ødelagt i hodet at hun hadde nok tatt selvmord uansett da. Det var bra hun tok selvmord for noe måtte vare galt med henne siden hun ble mobbet. Ja hun passet jo ikke inn i samfunnet så det var bra det gikk som det gikk. Hva feiler det henne da. Jeg synes det er så morsomt at hun tok livet sitt hva med å heller skifte skole?!

Jeg hørte faktisk flere si slikt og det som verre var på bussen ec. Ganske ubehaglig faktisk sa ifra til noen også men det ble bare verre når de plumpet opp med alle argumentene for hvor sinnsykt teit og morsomt det var at hun tok livet sitt. Ja det var dagens liksom.

Enkelte skjønenr bare ikke greia og mener at om noen blir mobbet er det ditt problem og ikke andres!

Jeg ser på det mer som et klasse miljø problem eller sammfunnsproblem. Og på en måte kan jeg være litt enig i at det er teit og la seg kue av andre. Men det er slik at de fleste av oss kan la seg kue av andre hvertfall i en gitt sitvasjon. Men om noen mobber en person hva oppnår de da? I beste fall ingentin men de kan også lykkes i og stenge personen ute på en slik måte at personen ikke klarer og fungere i samfunnet. Og hva er det poeng med? Er det morsomt det da? Jeg oplever at flere av de som mobber faktisk synes dette er morsomt og ok.

Endret 30. juni 2010 av Sasha Sasha

[Gjest stillness]

Jeg tror også mange som mobber synes det er teit/morsomt at de mobber blir lei seg for "erting". Husker den saken som var i media om ho jenta i england eller usa som ble mobbet og til slutt tok selvmord.

Da hørte jeg mange si herregud så teit og hårsår hun var og så skylde på mobbing da. Nei hun jenta måtte vel være så ødelagt i hodet at hun hadde nok tatt selvmord uansett da. Det var bra hun tok selvmord for noe måtte vare galt med henne siden hun ble mobbet. Ja hun passet jo ikke inn i samfunnet så det var bra det gikk som det gikk. Hva feiler det henne da. Jeg synes det er så morsomt at hun tok livet sitt hva med å heller skifte skole?!

Jeg hørte faktisk flere si slikt og det som verre var på bussen ec. Ganske ubehaglig faktisk sa ifra til noen også men det ble bare verre når de plumpet opp med alle argumentene for hvor sinnsykt teit og morsomt det var at hun tok livet sitt. Ja det var dagens liksom.

Enkelte skjønenr bare ikke greia og mener at om noen blir mobbet er det ditt problem og ikke andres!

Jeg ser på det mer som et klasse miljø problem eller sammfunnsproblem. Og på en måte kan jeg være litt enig i at det er teit og la seg kue av andre. Men det er slik at de fleste av oss kan la seg kue av andre hvertfall i en gitt sitvasjon. Men om noen mobber en person hva oppnår de da? I beste fall ingentin men de kan også lykkes i og stenge personen ute på en slik måte at personen ikke klarer og fungere i samfunnet. Og hva er det poeng med? Er det morsomt det da? Jeg oplever at flere av de som mobber faktisk synes dette er morsomt og ok.

Slik opplevde jeg det også noen ganger.Jo større reaksjon de får fra den de mobber jo mer morsomt er det også ler de fordi du begynner å gråte.Endel lærere har også litt skyld føler jeg for de tar deg ikke alvorlig.Når man kommer og tar opp noe så alvorlig så syns at man skal bli møtt med mer enn 'ikke bry deg om dem'.Noen lærere overser mobbing også og da kan en jo begynne å lure litt.

Skrev jo ett innlegg tidligere der jeg påpekte at en sak alltid har to sider,men nå når jeg tenker meg om så er det jo alltid ganske så individuelt hvordan en person reagerer på dette.

Syns det er trist å lese om reaksjoner som du beskriver her.Det skal mye til før et menneske tar sitt eget liv og hun må ha vært svært lang nede.Det vitner om liten evne til empati når andre sier sånt.

Ja,mobbing kan ødelegge mye for et menneske og mange har langvarige psykiske problemer på grunn av det.Tror nok problemet er at de som mobber ikke alltid forstår hvor mye det egentlig påvirker noen,og det er også voksne mennesker som mobber så dette er ikke kun noe som bare skjer blant barn og unge.

Det bør ihvertfall bli tatt på alvor uansett,men foreldre har jo også ett ansvar her med hvordan de lærer barna sine til å oppføre seg mot andre mennesker.Har opplevd at foreldrene ikke bryr eller tar det på alvor for deres barn kan jo aldri gjøre noe sånt.

Tror desverre ikke at mobbing er noe som kommer til å forsvinne.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror de som var fæle til å mobbe ikke har IQ nok til å forstå at de mobbet, så tror ikke noen av de kommer til å skrive her ... Er ikke sikkert de klarer å finne frem på pc-en engang, heheh ...

jeg tror mobbere ofte har blitt mobbet selv, om ikke på skolen så kanskje i sitt eget hjem.

[Sasha Sasha]

Dytter litt på denne. Har veldig lyst til at noen som har mobbet eller mobber skal si noe om hvorfor. Eller bare fortelle hva de gjorde tenkte følte.

Jeg har vært vitne til mobbing mange ganger og graden er jo veldig ulik alt fra og stenge ute en person fra fellesskapet til å aktivt gå inn og plage.

Begge deler er en utfordring, er det grov vold inne i bildet er dette en stor utfordring. Men det er også en stor utfordring om enkelte bare ikke vil være la med han eller hun. Det er vanskelig og presse for mye på at alle skal være venner særlig om dette individet skiller seg ut barnslig ordlegger seg dumt blir lett sint ec. At de som har problemer fra før blir utstengt sosialt kan jo også være mobbing.

Men oftest så dreier vel mobbing seg om at det er gøy å plage andre at mobberen hater mobbeofferet liker makta det gir redd for å bli utestengt selv synes det er underhollende ec

Så mobbing kan være veldig forskjellig på veldig mange måter.

Jeg jobber i på skole og hadde syntes det hadde hjulpet litt og hørt fortellingen til noen som mobber/ mobbet.

[Gjest en_mobber]

Jeg tror de som var fæle til å mobbe ikke har IQ nok til å forstå at de mobbet, så tror ikke noen av de kommer til å skrive her ... Er ikke sikkert de klarer å finne frem på pc-en engang, heheh ...

Jeg var en mobber gjennom hele barneskolen. Jeg var ikke en etterdilter, jeg var anføreren. Jeg var en av de flinkeste i klassen, jeg var sterk og rask, jeg var trygg på meg selv og kan ikke minnes at misunnelse drev meg i noen grad.

Han det gikk utover skilte seg ut fordi foreldrene hans gjorde det, de var overbeskyttende, isolerte ham nærmest og styrte fritida hans. De hadde selv liten kontakt med omgivelsene, uten at det forelå noen åpenbar grunn til det.

Han var kun et middel, ikke målet, det er lett å se i etterkant. Det er alltid lettere å styre (for oss som liker det), om man finner en felles fiende/offer (se bare på Adolf). Hadde det ikke vært ham, hadde det vært en annen.

Jeg er fortsatt sterk og rask i dag, jeg er holdt for å være en ressurs på jobb og privat, er sosialt og jobbmessig vellykket, og tilværelsen er akkurat som jeg vil ha den. Har høyere utdanning, og utadanner meg på si innen et felt jeg er interessert i uten at jeg noensinne vet om det fører til karriéreskifte.

På IQ-tester scorer jeg svært godt (135-149), uten at jeg egentlig bryr meg om slikt. Tester er morsomme å ta kun fordi jeg liker å tenke mønstre og systemer. IQ har uansett ikke noe med mobbing å gjøre. Har samboer, og med henne har jeg to barn som heldigvis ikke ligger an til å bli plaget av noen. Som voksen unner jeg ingen å bli mobbet.

Hva tenkte jeg? Ikke stort. Ikke fordi kapasiteten manglet, men fordi jeg stort sett vurderte egen vinning som viktigst, og det gjør jeg fortsatt. Nå er riktignok "egen vinning" blitt utvidet til "min og mines vinning", men likevel. Jeg bryr meg ikke stort om at folk jeg ikke kjenner sliter.

Det triste er at det gjelder altfor mange av dem som sitter som tåreperser og viser "sympati" også. De liker å høre lidelseshistoriene, å grafse litt, kanskje å føle at noen har det verre. Det er ikke det samme som å bry seg, uansett hva de selv sier.

Så, gjest, det finnes mange grunner til å mobbe. Ingen av dem er gode, men det driter unger i. Uansett er ikke mobbere mer like enn mobbeofre er det.