Hva skal jeg velge?! Nå trenger jeg hjelp fra kyndige sjeler!

[Gjest Anonymjente]

Dette blir langt, så stålsett dere...

Men nå er jeg utrolig forvirret, litt sliten, og trenger noen som kan åpne øynene mine litt...

Historie:

Rett før jul begynte jeg å legge merke til en gutt noen år over meg på studiet. Etterhvert utviklet det seg til en real avstandforelskelse, hvor hver gang jeg så han gjemte jeg meg (rent fysisk), pulsen steg til 700 og alt som kom ut av munnen min var ting som "æhhh..." og "heheheh....".

Med andre ord: ting så håpløst ut, selv om jeg møtte han overalt, hele tiden, på de merkeligste steder, og venninnene mine var soleklare på at han så på meg i skjul da jeg var opptatt med å gjemme meg. Jeg fortalte noen av våre felles venner at jeg syntes han var søt, og alle stemte i med "jaaaaah! herregud, dere er perfekte for hverandre!". Jeg vet ikke hva det var, har aldri opplevd noe liknende før, men noe i meg ropte bare "JA!"

MEN, en kveld var vi ute på en pub, og da kom han med sine venner. Vi drakk oss begge sanseløst fulle, men jeg husker vagt at vi snakket en del sammen. Dagen etter legger han meg til på facebook, og fra da av går praten i ett sett. Vi snakker sammen hver dag (digitalt, vel og merke), gjerne flere timer av gangen, og vi blir mer og mer betatt ettersom vi oppdager at vi er så like så like.

Etter et par uker på denne måten møtes vi på byen, og vi kliiiner som to pubertale tenåringer. Han følger meg hjem, blir med meg opp, og vi snakker og snakker og kysser og kysser før han går hjem.

Etter dette går det bare en vei; vi snakker sammen hver dag, ser hverandre hver dag, han kommer innom meg for å besøke meg på små, søte korte turer, er helt gale etterhverandre, vi får helt panikk hver gang vi ser hverandre uforberedt og gjemmer oss for hverandre (igjen som to pubertale tenåringer), og hjertet slår og slår og slår.

Ting fortsetter, og utvikler seg, og de to siste månedene har vi mer eller mindre bodd sammen, vært sammen offentlig, og alle vet om "oss". Vi er så like på alle områder, og forskjellige på de rette områdene, og vi er enige om at vi er perfekte for hverandre.

Problem:

Han har sagt til meg fra dag ett, da vi bare snakket sammen som venner, at han overhodet ikke skal ha kjæreste nå, da han rett etter sommeren i fjor kom ut av et langt forhold, hvorav det siste året var avstandsforhold, noe som fungerte svært dårlig og har gitt han "skrekken". I tillegg trenger han tid til å være singel, ikke for å være sammen med en masse andre jenter, men til å definere hvem han her, og finne ut hvordan han fungerer på egenhånd uten den boblen av tosomhet.

Dette har han gjentatt mange ganger ettersom forholdet vårt har utviklet seg, fordi han respekterer meg, ikke vil såre meg og skape drama. Med andre ord: han er, og har vært, 100% ærlig og fair hele veien med hva han tenker, og latt meg gå den veien.

Det som har forvirret meg, utover det at jeg har falt pladask, er at handlingene hans ikke samsvarer med det prinsippet hans, og at jeg har merket, og han har sagt, at han er utrolig betatt og forelsket i meg.

Vi har snakket om det maange mange ganger, og han sier at jeg er en jente han virkelig kunne elske, og at hvis timingen hadde vært bedre, ville han kjørt på med forhold og bil og barn og golden retriever og full pakke. Vi har også vært "exclusive" hele veien, da vi ikke har hatt behov eller lyst til å være sammen med andre.

Han sier (og jeg velger å stole på han, da jeg vet han er en fantastisk og ærlig fyr), at han har noen sinnsyke følelser for meg, og at han mener vi er de rette for hverandre... men han KLARER rett og slett ikke slippe seg løs, og gi de siste 10 prosentene. Ikke fordi han ikke vil, men fordi han rent følelsesmessig ikke kan. Jeg har sagt at jeg har sinnsyke problemer med å forstå det, da det i min verden er relativt svart-hvitt med forelskelse og det å bli sammen, men han har forklart det som en sinnsyk forelskelsesfølelse, og samtidig den lille klumpen i magen som gjør at han ikke kan. Og tro meg, jeg ser hvor vondt det gjør for han å si det.

Jeg har forøvrig fått dette bekreftet fra andre, bla. de i hans klasse, mine venninner som har snakket med han (i særs beruset tilstand vel og merke, men hei) og hans kamerater.

For å legge til ytterligere komplikasjoner:

Mye av det som gjør at han holder igjen, er at han skal ta et friår fra studiet, og være hjemme et halvt år (vi studerer i utlandet). Han er usikker på når han kommer tilbake, da han er generelt litt usikker på sine egne prestasjoner på studiet og kanskje litt på studievalg (min tolkning). Dette vil da medføre et avstandsforhold, noe han som sagt har elendige erfaringer med, da det sist førte til at gnisten forsvant relativt fort, men begge klamret seg fast en lang stund, noe som gjorde alt verre. Dette vil han ikke gå inn i igjen.

Nå er det sommerferie, og vi har begge kommet hjem. Vi har begge lagt planer uavhengig av hverandre før vi møtte hverandre, vi jobber masse, det er fotballVM (for hans del, bwahaha), og han har ikke mobil, noe som gjør kommunikasjonen, og situasjonen generelt, utrolig vanskelig. Vi har møttes en gang på en uke, men snakket sammen hver dag på telefon (han ringer fra hjemmetelefon), men det er en utrolig omvendig fra det å være som erteris hver dag, og være i den "joda, vi er kjærester selv om vi ikke er det"-boblen. Samtidig føler jeg at jeg ikke kan kreve noe av hans tid, da vi ikke er forpliktet til hverandre på den måten.

Dette gjør meg utrolig frustrert og fortvilet, og jeg bruker mye tid på å tenke og analysere hvert ord og tvile på meg selv, noe som er veldig uvant - jeg er normalt en selvsikker og sterk jente, men nå merker jeg at selvfølelsen daler i takt med at tanken om at han ikke vil motta det jeg har å tilby han akkurat nå blir sterkere. Til tider er motet så langt nede at jeg tenker at han ikke bryr seg og overhodet ikke er forelsket, til tross for bedre vitende.

Jeg har hele veien følt at jeg kan være ærlig og åpen med ham, og fortalte han rett før vi dro hjem at jeg ville ha mer enn det han kunne tilby akkurat nå, og at jeg derfor følte at vi skulle gi oss mens leken var god. Da sa han at det føltes som om noen hadde skutt ham, og at det virkelig gjorde vondt. Selvfølgelig ble det ikke sånn (man er da bare en jente), og nå har vi vært hjemme en uke, men jeg merker at dette tærer på meg og selvfølelsen min.

Så nå føler jeg at jeg har to alternativer: samle all styrke, selvtillitt, og "non-reactiveness" og vente på han, og at han skal bli klar for et forhold, eller fortelle han at dette blir for vanskelig for meg, at jeg blir semi-nevrotisk og at jeg synes vi ikke skal se hverandre mer, eller ha kontakt med hverandre til han kommer tilbake igjen til der vi studerer ved juletider, og så se hva som skjer.

Jeg vet at uansett om jeg velger det siste, kommer jeg ubevisst til å "vente" på at han kommer tilbake.

Han har flere ganger uttrykt fortvilelse over at vi møttes nå, når det passer så dårlig, men der jeg er irrasjonell og en håpløs romantiker og hopper ut i det med hode og hals, er han den fornuftige som klarer å holde igjen de siste prosentene. Og dette har jeg selvfølgelig kjempeproblemer med å forstå.

For the record: som jente er jeg godt integrert i "he's just not that into you"-tankegangen, og derfor har jeg gitt han uttallige muligheter til å innrømme at følelsene ikke er sterke nok. Men det ER visst ikke sånn - han har falt pladask, men klarer rett og slett ikke å slippe seg helt løs, da han føler at han nå ikke kan gi meg det han føler jeg fortjener. Høres ut som bullshit kanskje? Men dette velger jeg å tro på, da han er så ærlig med sine følelser og viser så stor respekt for meg.

Hvis jeg sier at vi skal gi oss, er det sterkt MOT hva jeg føler, og da lar jeg fornuften råde og blir antakeligvis dypt ulykkelig. Men det er kanskje best i det lange løp. Jeg har også tenkt tanken om at hvis jeg gir meg, vil han forstå hva han går glipp av og hvilken kvalitetsjente jeg er. Dumt, ikke sant?

Uff, dette ble mye ræl! Håper at noen sjeler i alle fall greier å forville seg inn her og gi noen gode råd til en forvirret og fortvilet jente med et særs rotete følelsesliv akkurat nå... Jeg håper bare så inderlig at det blir oss en gang! Nå, eller når han kommer tilbake... Jeg vet også at han håper når han kommer tilbake, han snakker mye om det og sier han blir helt knust hvis jeg da har funnet en annen.. Men det vet man vel ikke før man er der.

Så, hva sier dere? Er det noe håp? Hva er det beste av to onder?

[NonJuan]

Hei Forvirret sjel!

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne selv.

Det var en laaaaaang innledning =o)

Men du skriver utrolig bra og det var plutselig ikke så langt likevel

Vel, jeg skriver av egne tanker og gjør et forsøk på å forstå hva denne karen vil.

Nå vet ikke jeg hvor lenge denne karen har vært i et forhold tidligere og hvor lenge det forrige forholdet varte.

Hva som skjedde her og hvorfor det i det hele tatt ble slutt.

Men det virker som på meg at han er en våken kar med følelsene på riktig sted. Og han har uten tvil deg i sitt hjerte

Men han vil ikke inn i noe avstandforelskele noe som kan være vannvittig krevende. Og som du selv sier kan det medføre negative energier.

Noen overlever dette, folk som treffes på nett og snakker bare "Digitalt" for en periode og deretter møtes og blir et radar par.

Stort sett er det kun de man hører om. Men det finnes så utrolig mange forhold som faller sammen også under slike avstandsforelskelser.

Kanskje sier han også dette fordi han kjenner så godt til dette fra før og ikke vil såre deg, da det for meg virker som du er ei våken og trivelig jente selv. Med masse følelser

Det å sitte i sofaen og tvinne tommeltotter og vente på at han en dag skal dukke opp igjen er nok ikke greia her.

Slik jeg oppfatter deg, virker det som om du ikke vil "Miste" han. Da hjertet dunker bare navnet hans eller et bilde dukker opp i ditt sinn =o)

Og det å bli sittene slik å vente er forferdelig tungt selv om du stoler 100% på han.

Men nå er det seg slik at han VIL være singel ett års tid. Jeg må ærlig innrømme at det er respekt over det. Og han har spilt med åpne kort hele tiden for deg. At han vil ta tiden til hjelp og finne ut på egen hånd hva han vil i sitt liv.

For all del, jeg sier ikke at du skal gi han opp eller se etter nye blomster å lukte på. Men heller støtte han 100% på det han gjør. Være med å delta i hans vandring mot rett mål og ta ting derfra

Det å dele hans glede og være der da han trenger en skulder kan være nok til at han hele tiden vil ha deg i tankene. Slik at ventetiden vil gå fortere.

Det å vite at han også kan være en god venn kan i mange tilfeller være like viktig om ikke viktigere i et parforhold.

Jeg tror ikke gløden vil slukke mellom dere. Dere klarte dette helt fint før det ble litt mer "Alvorlig"

Mulig jeg er helt på villspor, men tenkte jeg kunne svare likevel

Uansett LYKKE TIL

Klem

[Gjest Anonymjente]

Hei Forvirret sjel!

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne selv.

Det var en laaaaaang innledning =o)

Men du skriver utrolig bra og det var plutselig ikke så langt likevel

Vel, jeg skriver av egne tanker og gjør et forsøk på å forstå hva denne karen vil.

Nå vet ikke jeg hvor lenge denne karen har vært i et forhold tidligere og hvor lenge det forrige forholdet varte.

Hva som skjedde her og hvorfor det i det hele tatt ble slutt.

Men det virker som på meg at han er en våken kar med følelsene på riktig sted. Og han har uten tvil deg i sitt hjerte

Men han vil ikke inn i noe avstandforelskele noe som kan være vannvittig krevende. Og som du selv sier kan det medføre negative energier.

Noen overlever dette, folk som treffes på nett og snakker bare "Digitalt" for en periode og deretter møtes og blir et radar par.

Stort sett er det kun de man hører om. Men det finnes så utrolig mange forhold som faller sammen også under slike avstandsforelskelser.

Kanskje sier han også dette fordi han kjenner så godt til dette fra før og ikke vil såre deg, da det for meg virker som du er ei våken og trivelig jente selv. Med masse følelser

Det å sitte i sofaen og tvinne tommeltotter og vente på at han en dag skal dukke opp igjen er nok ikke greia her.

Slik jeg oppfatter deg, virker det som om du ikke vil "Miste" han. Da hjertet dunker bare navnet hans eller et bilde dukker opp i ditt sinn =o)

Og det å bli sittene slik å vente er forferdelig tungt selv om du stoler 100% på han.

Men nå er det seg slik at han VIL være singel ett års tid. Jeg må ærlig innrømme at det er respekt over det. Og han har spilt med åpne kort hele tiden for deg. At han vil ta tiden til hjelp og finne ut på egen hånd hva han vil i sitt liv.

For all del, jeg sier ikke at du skal gi han opp eller se etter nye blomster å lukte på. Men heller støtte han 100% på det han gjør. Være med å delta i hans vandring mot rett mål og ta ting derfra

Det å dele hans glede og være der da han trenger en skulder kan være nok til at han hele tiden vil ha deg i tankene. Slik at ventetiden vil gå fortere.

Det å vite at han også kan være en god venn kan i mange tilfeller være like viktig om ikke viktigere i et parforhold.

Jeg tror ikke gløden vil slukke mellom dere. Dere klarte dette helt fint før det ble litt mer "Alvorlig"

Mulig jeg er helt på villspor, men tenkte jeg kunne svare likevel

Uansett LYKKE TIL

Klem

Tusen takk for svar, tilbakemelding og skrive-kompliment

Angående det med avstandsforhold er det som du sier; han tar jo med seg sine dårlige erfaringer med seg videre, og vil ikke såre meg eller seg selv, eller ødelegge noe mellom oss.

Jeg er helt enig i det du sier, både når det gjelder hva som skal skje videre, og når det gjelder han - han er en ærlig og genuin fyr, og jeg respekterer han og de avgjørelsene han tar 100%, selv om det kanskje kommer til å gjøre vondt. Det er bare så vanskelig for meg å forstå - jeg hører støtt og stadig om venninner og bekjente som får høre "nei.. jeg er ikke klar for noe forhold akkurat nå..", og så viser det seg etterhvert at han bare ikke hadde de riktige følelsene, og ikke var klar for et forhold - med henne.

Jeg er livredd for å skulle befinne meg i den situasjonen, selv om jeg egentlig vet at det ikke er sånn. Det er bare vanskelig å omstille seg, og ikke skulle se hverandre så mye..

I tillegg er jeg redd for å skulle "være der" for mye for han, slik at han får alt i pose og sekk, ved at vi skal være "kjærester", bare uten den siste forpliktelsen. Selv om jeg "vet" at han ikke er den typen. Blir bare så ydmykende å skulle sitte der når han kommer tilbake, og så skjer det ikke noe allikevel.

Igjen, tusen takk for svar, jeg skal ta det med meg videre

[Gjest Gjest]

Kanskje grunnen til at det ikke gikk så bra med det forrige avstandsforhold er at hun ikke var den rette for ham når det kom til stykket? Har han vært innom den muligheten?

Hvis dere virkelig vil satse på hverandre klarer dere også et avstandsforhold i et halvt år Det finnes Slype, MSN, langhelger og billige flybilletter.

Men hva skal du gjøre her og nå? Det kan du bare selv vite. Kanskje du må tenke på deg selv først og fremst. Han bør jo virkelig slippe deg fri så du kan komme over ham og videre i levet, hvis han mener 100 % at han ikke vil være i forhold. Greit at dere er trofaste mot hverandre og så videre, men på et tidspunkt bør man ta neste skritt og satse eller avslutte. Det er den naturligste utviklingen.

Men nå er det seg slik at han VIL være singel ett års tid. Jeg må ærlig innrømme at det er respekt over det. Og han har spilt med åpne kort hele tiden for deg. At han vil ta tiden til hjelp og finne ut på egen hånd hva han vil i sitt liv.

Det synes jeg ikke at det står respekt av! Vil han absolutt være single bør han være det og ikke knuse en annens hjerte. Per idag er han jo ikke på egen hånd. Han er i et forhold.

Livet blir ikke bestandig som man har planlagt. Han planlegger å være single i et år - skal han da ut og finne ei akkurat etter ett år? Nei, kjærligheten dukker opp når man minst forventer det. Kanskje det er det han må innse? Kanskje han må innse at han ikke er herre over følelsene sine og at planer endres rett som det er alt etter hva som kommer i veien.

[:-) anna]

Jeg har hatt det på samme måten en gang. Kom fra et langvarig forhold og møtte en fantastisk fyr. Men fikk panikk hver gang han ville gjøre oss seriøse. Jeg hadde vært i et forhold som varte for lenge og hadde følt meg fanget, og den følelsen satt i.

For vår del gjorde omstendigheter at vi ikke endte opp sammen, men jeg kan med hånden på hjertet si at det ikke hadde med ham å gjøre. Hadde vi tatt ting med ro, så tror jeg det kunne blitt oss. Han var så perfekt.

Så mitt råd er "gi ham tid". Ikke stress eller still krav. Bare vær der i en stund. Han sier nok sannheten.

[Milly:)]

Tror jeg ville trukket meg unna litt. Han får jo i pose og sekk, slik det er nå! Kanskje han bør få en liten smak av hva han mister hvis du går?

[Gjest Anonymjente]

TS igjen her:)

Jeg synes dere alle kommer med noen gode råd, og har rett på hver deres måte - selv om noen av dere sier fundamentalt forskjellige ting

Tro dere meg, jeg har vært innom alle mulige muligheter! Og har ikke blitt noe særlig klokere - enda.

Jeg har de siste dagene vært veldig fokusert på meg selv, og på det å fylle sommerferien min med ting som jeg vil, og har lyst til, noe som har vært godt for meg - vanligvis har jeg lett for å tenke "men hva hvis han spør om jeg vil bli med på hytta akkurat den helgen...", og ikke legge noen planer overhodet. Jeg har hittil aldri opplevd at det har slått ut negativt - men det kan det gjøre, og da velger jeg heller å legge mine egne planer selv med venninner, uten å tenke så mye på "hvisomatte han spør".

Dagene går opp og ned, og nå får ting gå som det går.

Noen flere kloke mennesker som orker å lese alt og har noen innspill?

[NonJuan]

TS igjen her:)

Jeg synes dere alle kommer med noen gode råd, og har rett på hver deres måte - selv om noen av dere sier fundamentalt forskjellige ting

Tro dere meg, jeg har vært innom alle mulige muligheter! Og har ikke blitt noe særlig klokere - enda.

Jeg har de siste dagene vært veldig fokusert på meg selv, og på det å fylle sommerferien min med ting som jeg vil, og har lyst til, noe som har vært godt for meg - vanligvis har jeg lett for å tenke "men hva hvis han spør om jeg vil bli med på hytta akkurat den helgen...", og ikke legge noen planer overhodet. Jeg har hittil aldri opplevd at det har slått ut negativt - men det kan det gjøre, og da velger jeg heller å legge mine egne planer selv med venninner, uten å tenke så mye på "hvisomatte han spør".

Dagene går opp og ned, og nå får ting gå som det går.

Noen flere kloke mennesker som orker å lese alt og har noen innspill?

Men hva er galt med å spise godis fra en åpen pose når du kjenner innholdet? smil

Hvis du vet at du blir såret ved å "Ta-en-tur-på-hytta" opplevelse vill jeg ha sagt nei

Men som sagt, hvorfor ikke hygge deg på hans regning?

Han kan jo også få se hvilken jente du er og hva han går glipp av =o)

Klem

[AnonymBruker]

Hah! Tenk at jeg skulle finne igjen den gamle tråden min, 11 år etter!😄

Da må jeg jo komme med en liten oppdatering også: det ble oss to etterhvert, og det halve året med avstandsforhold husker jeg knapt - en dråpe i havet i forhold til alle årene vi har lagt bak oss. Vi har jammen meg også pådratt oss et stort boliglån, mange fine opplevelser og tre barn i samme slengen - og han er fortsatt drømmemannen🥰

 

TS

Anonymkode: 9b72b...41f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hah! Tenk at jeg skulle finne igjen den gamle tråden min, 11 år etter!😄

Da må jeg jo komme med en liten oppdatering også: det ble oss to etterhvert, og det halve året med avstandsforhold husker jeg knapt - en dråpe i havet i forhold til alle årene vi har lagt bak oss. Vi har jammen meg også pådratt oss et stort boliglån, mange fine opplevelser og tre barn i samme slengen - og han er fortsatt drømmemannen🥰

 

TS

Anonymkode: 9b72b...41f

Elsker happy endings😍😍😍

Anonymkode: a9138...cf6

[NonJuan]

Ja det gjør vi alle     

Veldig glad på dine vegne ❤️