Mistenker at samboer har Aspergers Syndrom

[Gjest AnonymBruker]

Hei, jeg er litt fortvilet her i kveld.

Min samboer (vært sammen i 2 år, samboere i halvannet) har på mange måter litt avvikende atferd. Han har store problemer med å forholde seg til avtaler og forpliktelser, særlig hvis disse endrer seg underveis (feks at han skal hente meg et sted kl 3, og jeg senere endrer beskjeden til at jeg vil hentes halv 4) og han er et økonomisk katastrofeområde. Han skylder ca 60.000,- i husleie, og saken har nå gått til tingretten med fare for tvangssalg. Alt står i mitt navn, det er min leilighet, og han har masse betalingsanmerkninger, så han kan ikke kjøpe seg inn (som han ønsker).

Han skylder meg også temmelig mye penger for gamle telefonregninger, parkeringsbøter, turer, osv, men det virker som han ikke forstår at penger som lånes skal betales tilbake. Han gjemmer også vekk regninger og inkassokrav slik at jeg ikke skal se dem.

Han har vanskelig for å forstå meg når jeg skifter humør, feks hvis jeg går fra sint til lei meg. Han vil fortsette å oppføre seg likt enten jeg kjefter eller gråter. Han blir hysterisk hvis jeg ber om å få gå inn i nettbanken hans og betale regninger, og hvis jeg "maser" om økonomi, stikker han av til foreldrene (som bor ca 3 timer unna) og blir der i ukesvis.

Nå har han stukket av igjen, under påskudd av at han skulle jobbe. Det kan nok stemme at han har jobbet litt, men avtalen var at han skulle komme hjem fredagen som var, fordi han hadde lovt foreldrene mine å hjelpe dem med noen småting (som de allerede har gitt ham penger for, slik at han skulle få betalt husleia). Dette gjorde han selvsagt ikke, men han lovte å komme hjem i dag. Jeg fikk en melding om at han ikke rakk toget, og da jeg ba ham ta bussen istedet fikk jeg beskjed om at det var helt uaktuelt, og han tar toget i morra istedet.

Det han skulle hjelpe foreldrene mine med er nå for seint, og de er forståelig nok ganske skuffet. De er også livredde for at jeg skal få varige økonomiske problemer av dette, eller miste leiligheten.

Så jeg lurer på, kan det hende at han faktisk er psykisk syk? At det ikke bare er "drittsekk"-oppførsel, men at han rett og slett ikke forstår? Jeg har lest litt om aspergers, og finner endel punkter jeg henger meg litt opp i:

- Han har noen få interesser han vet absolutt alt om, og er superekspert på

- Han har store problemer med sosiale ting, er nervøs i store tilstelninger, og sliter med å holde på venner

- Han er ekstremt rotete

- Han klarer ikke å se sammenheng mellom handling og konsekvens, særlig når det gjelder mellommenneskelige ting eller økonomi, til tross for at han er svært intelligent ellers.

- Han hadde konsentrasjonsvansker på skolen.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med denne situasjonen - all fornuft tilsier at jeg burde gått fra ham, men jeg er jo glad i mannen også, til tross for alt han har gjort. Hvordan kan man evt få stilt diagnose, og finnes det noen hjelp hvis han faktisk feiler noe?

Setter stor pris på alle svar!

[Gjest Gjest]

Jeg kan ikke si jeg får assosiasjoner til asperger ut fra det du skriver. Kanskje heller ADHD? Det at han blir stressa angående betaling/regninger er uansett typisk for folk som har rotet det til økonomisk.

Asperger forbinder jeg med en sær sosial misfit som er ensporet og ikke forstår seg på følelser.

Er han villig til å endre adferd?

[Cata]

Bare synsing, men jeg får heller ikke assosiasjoner til Asperger på grunnlag av det du skriver. Ut fra det jeg har lest opp gjennom årene så tenker jeg først og fremst manglende forståelse av sosiale koder når det er snakk om Asperger. Forstår han ironi eller tar han alt som sies veldig bokstavelig? Er han opphengt i rutiner? Viser han empati? Er han god med personlig hygiene (høres ut som rart spørsmål, men en del som har lett autisme kan faktisk slite med så basale ting).

Synes rett og slett han høres ut som ekstremvarianten av "rotekopp", og tror nok gjest i innlegg #2 har rett i at mange med økonomiske problemer vil skygge unna alle tema som omhandler økonomi rett og slett fordi det er et sårt område.

Endret 27. juni 2010 av Cata

[Kråkesaks]

Jeg synes også det minner mer om adhd enn asberger.

[Gjest AnonymBruker]

Bare synsing, men jeg får heller ikke assosiasjoner til Asperger på grunnlag av det du skriver. Ut fra det jeg har lest opp gjennom årene så tenker jeg først og fremst manglende forståelse av sosiale koder når det er snakk om Asperger. Forstår han ironi eller tar han alt som sies veldig bokstavelig? Er han opphengt i rutiner? Viser han empati? Er han god med personlig hygiene (høres ut som rart spørsmål, men en del som har lett autisme kan faktisk slite med så basale ting).

TS her

Han skjønner definisjonen av ironi, men ofte tar han ting jeg sier (ment ironisk) helt bokstavelig. Han foretrekker rutiner, men virker som han underbevisst motarbeider dem. Empati kan han bare vise hvis han får noe utav det selv. Hygienen er ganske normal, tror jeg.

Jeg er som sagt veldig usikker på hva som "feiler ham" (om noe) men han har også manglende evne til bekymring, noe jeg egentlig ikke finner igjen i en eneste diagnose :klø: Det er bare...rart. Han er fullstendig overbevist om at ingenting galt kan skje ham, og at alt ordner seg av seg selv uansett, på en måte som ikke virker naturlig i det hele tatt.

Og ja, han ER en sosial misfit. Han har noen få venner som stadig klager over at han er vanskelig å få tak i, ikke holder avtaler, ikke skjønner ting, osv. Litt de samme tingene som jeg sliter med, bare i mindre skala. Han har også et veldig anstrengt forhold til familien, noen ganger kan det virke som om jeg er det eneste mennesket i verden han faktisk liker (hans egne ord). Men selv meg har han problemer med å "lese", jeg må forklare ham bokstavelig hvordan jeg føler meg, men likevel sliter han med å forstå hvordan det oppleves. Akkurat som om han ikke kjenner til følelsene selv. Og han har kun praktiske, fysiske måter å løse ting på - feks er jeg kvalm fordi jeg gruer meg til noe, er hans løsning å drikke cola og hvile, ikke å snakke om det jeg gruer meg til og prøve å fjerne frykten. Skjønner? Psykiske ting skjønner han lite av.

Utrolig frustrerende!

Tusen takk for innspill, det setter jeg pris på

[Gjest AnonymBruker]

eller bipolar lidelse kanskje?

[Gjest AnonymBruker]

Det å aldri bekymre seg er egentlig ikke rarere enn å bekymre seg for så og si alt, som mange gjør.

Jeg tror det er litt dumt å prøve å finne hele personligheten hans i en diagnose, det er svært sjelden man passer på alle punkter eller ikke har sider som ikke passer i noen diagnose... rett og slett: ikke spesielt lurt å prøve å diagnostisere andre ved å lese på nettet osv. Leger/psykologer/psykiatere bruker vel ganske omfattende skjemaer for å sette en diagnose, og da må man score ganske klart på flere ting, ikke bare ha noen sære sider (det har jo de fleste). Jeg synes forøvrig heller ikke det du beskriver stemmer med aspergers, og tror kanskje du også har en litt feil oppfatning av hva den diagnosen innebærer.

Kjenner du familien hans? Forstår du grunnen til at han har et anstrengt forhold til dem, og hvorfor drar han da til foreldrene sine når dere krangler? Kan han rett og slett være umoden og ansvarsløs? Dersom han "feiler noe" tenker jeg også mer i retning ADHD (men det er en diagnose jeg vet lite om). Ellers finnes det noe som heter nonverbale lærevansker.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg jobber med en gruppe mennesker som er matematiske "genier", kodere. De har vansker med det sosiale, og forstår ikke at krasse beskjeder kan såre. Spesielt to til tre av dem klarer ikke å fortsette med oppgavene sine om det er noe annet som plager, for eksempel om gaffelene,skeiene og knivene ikke er riktig sortert i oppvaskmaskinen.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om din mann, spesielt det du skriver om sosiale vanskeligheter.

Er det slik at din mann har vansker med å ferdigstille en oppgave før han kan begynne på noe annet?

Har din mann blitt testet ?

Pass på at han ikke setter deg i dypere gjeld da...

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med denne situasjonen - all fornuft tilsier at jeg burde gått fra ham, men jeg er jo glad i mannen også, til tross for alt han har gjort. Hvordan kan man evt få stilt diagnose, og finnes det noen hjelp hvis han faktisk feiler noe?

Setter stor pris på alle svar!

I motsetning til de andre her, kan jeg forstå hvorfor du tenker aspergers, evt. atypisk autist, men det er fordi jeg kjenner noen med disse diagnosene, som har mange likhetstrekk med hvordan du beskriver samboeren din.

Jeg poengterer at jeg sier ikke at han har aspergers, men at jeg skjønner hvorfor du tenker tanken.

Det er lite du kan gjøre hvis ikke han selv innser at hans oppførsel skaper problemer for omgivelsene rundt ham, og selv ønsker å gjøre noe med det.

Fastlegen er det naturligste sted å starte, men som sagt, alt ligger i hans hender.

Det eneste du kan gjøre, er å velge hvordan du vil ha det.

Et liv med ham, og alle hans særegenheter, eller et liv uten ham... det er alternativene du har, og det er de kriteriene du må ta ditt valg ut i fra.

[Gjest AnonymBruker]

eller bipolar lidelse kanskje?

Jeg tviler på det, han har ikke et snev av depresjon i seg, snarere motsatt, at han er litt ataraxisk eller hva det heter.

Det å aldri bekymre seg er egentlig ikke rarere enn å bekymre seg for så og si alt, som mange gjør.

Jeg tror det er litt dumt å prøve å finne hele personligheten hans i en diagnose, det er svært sjelden man passer på alle punkter eller ikke har sider som ikke passer i noen diagnose... rett og slett: ikke spesielt lurt å prøve å diagnostisere andre ved å lese på nettet osv. Leger/psykologer/psykiatere bruker vel ganske omfattende skjemaer for å sette en diagnose, og da må man score ganske klart på flere ting, ikke bare ha noen sære sider (det har jo de fleste). Jeg synes forøvrig heller ikke det du beskriver stemmer med aspergers, og tror kanskje du også har en litt feil oppfatning av hva den diagnosen innebærer.

Kjenner du familien hans? Forstår du grunnen til at han har et anstrengt forhold til dem, og hvorfor drar han da til foreldrene sine når dere krangler? Kan han rett og slett være umoden og ansvarsløs? Dersom han "feiler noe" tenker jeg også mer i retning ADHD (men det er en diagnose jeg vet lite om). Ellers finnes det noe som heter nonverbale lærevansker.

Grunnen til at han har et så anstrengt forhold til familien er at de "maser og kjefter bare hele tida". Dvs, de prøver også å få ham til å innse at han må ta ansvar, og ikke bare kan tenke på hva han har lyst til selv hele tiden. Om han får velge selv vil han helst ikke ha noe kontakt med dem, unntatt når han trenger et sted å sove i den byen de bor.

Jeg jobber med en gruppe mennesker som er matematiske "genier", kodere. De har vansker med det sosiale, og forstår ikke at krasse beskjeder kan såre. Spesielt to til tre av dem klarer ikke å fortsette med oppgavene sine om det er noe annet som plager, for eksempel om gaffelene,skeiene og knivene ikke er riktig sortert i oppvaskmaskinen.

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om din mann, spesielt det du skriver om sosiale vanskeligheter.

Er det slik at din mann har vansker med å ferdigstille en oppgave før han kan begynne på noe annet?

Har din mann blitt testet ?

Pass på at han ikke setter deg i dypere gjeld da...

Han gjør nesten aldri ferdig noe, men han driver stadig på med ting. Noe som var et problem på skolen, og som nå er et problem i arbeidslivet, dessverre

Han ble testet for ADHD da han var liten, men fikk beskjed om at han led av noe annet. Moren vil ikke gi meg alle detaljene, men hun sier at vi bare må leve med at han ikke er som alle andre. Jeg vet det for henne er en "krenkelse" mot den perfekte familien å innrømme at noen lider av noe, så jeg hadde heller ikke forventet at hun ville gjenfortalt hva den psykologen sa. Han vet det heller ikke selv, han husker bare at han ble fortalt at han ikke har ADHD (eller MBD som det het den gangen).

I motsetning til de andre her, kan jeg forstå hvorfor du tenker aspergers, evt. atypisk autist, men det er fordi jeg kjenner noen med disse diagnosene, som har mange likhetstrekk med hvordan du beskriver samboeren din.

Jeg poengterer at jeg sier ikke at han har aspergers, men at jeg skjønner hvorfor du tenker tanken.

Det er lite du kan gjøre hvis ikke han selv innser at hans oppførsel skaper problemer for omgivelsene rundt ham, og selv ønsker å gjøre noe med det.

Fastlegen er det naturligste sted å starte, men som sagt, alt ligger i hans hender.

Det eneste du kan gjøre, er å velge hvordan du vil ha det.

Et liv med ham, og alle hans særegenheter, eller et liv uten ham... det er alternativene du har, og det er de kriteriene du må ta ditt valg ut i fra.

Jeg vil forsøke å få ham til å innse at han for sin egen og alle andres skyld må få en lege til å vurdere situasjonen hans. Dette er utrolig vanskelig for ham å snakke om, men jeg ser at jeg heller mot å gjøre det slutt hvis dette ikke forandrer seg snart. Jeg har rett og slett ikke råd til annet

[Gjest AnonymBruker]

Hvis han ikke ser selv at han har problemer, så tror jeg det blir vanskelig for dere/deg å skulle fortsette et harmonisk forhold. Selvfølgelig er du glad i ham, og man bør kjempe for forhold generelt, men hans plager er jo såpass store og veldig destruktive. Det er jo ikke som om at han aldri gidder å støvsuge, men at det er mer hans måte å være på i flere situasjoner.

Jeg forestiller meg at dere får barn. At han ikke stiller opp, at han ikke forstår og ikke kan bli stolt på i disse sammenhengende. Det skremmer iallefall meg.

Jeg tror du må tenke over hva du vil ha her ,TS: Du kan ikke fikse ham hvis han ikke vil ha hjelpe selv heller. Husk at du må også tenke på deg selv.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har selv Asperger syndrom.

Ønsker du å vite mer om denne diagnosen kan du lese her:

Autismeforeningen i Norge

Autismesiden (Her finnes også et bra diskusjonsforum)

Wrong Planet (Internasjonalt nettsamfunn for personer med Asperger og autisme)

Asperger syndrom hos voksen (dansk informasjonshefte)

NRK P2-akademiet (Program med den norske forfatteren Gro Dahle som selv har Asperger syndrom)

[Gjest AnonymBruker]

At han har noen særinteresser som han vet alt om, er jo et trekk man ser hos mange med Aspergers.Han har problemer med å skjønne skifte av følelser er også et "vanlig" trekk. Synes du beskriver mange ting som gir assosiasjon til AS. Har selv en sønn som har dette. Rot i økonomi, og mangelde evne til å se store linjer og sammenhenger mellom A og Å. Ser at mange her trekker slutninger mot ADHD, og det er mange likhetstrekk mellom AS og ADHD.

[Gjest KkK]

Han er fullstendig overbevist om at ingenting galt kan skje ham, og at alt ordner seg av seg selv uansett, på en måte som ikke virker naturlig i det hele tatt.

er hans løsning å drikke cola og hvile, ikke å snakke om det jeg gruer meg til og prøve å fjerne frykten. Skjønner? Psykiske ting skjønner han lite av.

Utrolig frustrerende!

Tusen takk for innspill, det setter jeg pris på

Det første jeg tenker på er at han muligens har hatt så mange problemer at han tar helt avstand fra det meste, fordi han er sliten og har mistet seg selv opp i det hele. Mistet en kamplyst inni seg? Som kan ligne på likegyldighet for alt rundt seg. Er det mulig, at han aldri har ryddet opp i rotet sitt? Jeg ble helt matt med det samme jeg hørte om et problem, når jeg hadde fått for mye. Var en periode i livet mitt ingen egentlig kunne kreve noe av meg, jeg klarte ikke å reagere. Var Fast i et humør, orket ikke å tenke på flere problemer. Var ikke engang lei meg, bare til tider.

Om min samboer kom å spurte om økonomien, ble jeg "stappmett" på en måte, helt fraværende og tenkte vi kunne ta det siden, av og til med krangel. Skjønner du? Er det mulig at han trenger å gå til en psykolog?

Til det siste ang cola og prating. Menn! Menn skal heller fikse enn å prate, tro meg.

[Gjest AnonymBruker]

Hehe, kan minne litt om eksen min.. Han hadde heller ingen diagnose, men diagnose eller ikke, det er ikke så mye du kan gjøre med det. Ingen medisin kan fikse dette. Skjønner at du er glad i denne personen, men du må nesten tenke over om du faktisk vil leve sammen med en person som tydeligvis har store problemer med å forholde seg til normale normer. Han vil nok ikke endre seg. Samboeren min fikk et mindre dopproblem på toppen, det gjorde at jeg endelig klarte å se at det faktisk var noe galt med han og at jeg ikke ville kaste bort så mye tid og energi på å leve sammen med han. Ble helt utslitt av å skulle tilgi og dekke over alt det merkelige han gjorde. Han har skjerpet seg(håper det varer lenge) og har ny dame i dag, men er vel fortsatt den samme inni seg, og hun klarer kanskje (forhåpentligvis) å takle oppførselen hans bedre enn meg.

[Gjest Apis]

Du sier moren har hatt ham til utredning som barn men nekter å si hva som er galt.

Kan han ikke gå til fastlegen å spørre om å se "mapa" si? Så få hjelp av fastlegen til å ta det der fra?

[Gjest Apis]

Det kan jo hende han går glipp av sosiale retigheter han har krav på?

[Gjest AnonymBruker]

TS her igjen

Tusen takk til alle dere herlige mennesker som svarer, det er så utrolig godt å bare få prate litt om dette nå Jeg er redd for å snakke med familie og venner, fordi jeg ikke vil utlevere ham liksom.

Det første jeg tenker på er at han muligens har hatt så mange problemer at han tar helt avstand fra det meste, fordi han er sliten og har mistet seg selv opp i det hele. Mistet en kamplyst inni seg? Som kan ligne på likegyldighet for alt rundt seg. Er det mulig, at han aldri har ryddet opp i rotet sitt? Jeg ble helt matt med det samme jeg hørte om et problem, når jeg hadde fått for mye. Var en periode i livet mitt ingen egentlig kunne kreve noe av meg, jeg klarte ikke å reagere. Var Fast i et humør, orket ikke å tenke på flere problemer. Var ikke engang lei meg, bare til tider.

Om min samboer kom å spurte om økonomien, ble jeg "stappmett" på en måte, helt fraværende og tenkte vi kunne ta det siden, av og til med krangel. Skjønner du? Er det mulig at han trenger å gå til en psykolog?

Til det siste ang cola og prating. Menn! Menn skal heller fikse enn å prate, tro meg.

Jeg har tenkt litt på det samme, og det beste hadde jo egentlig vært hvis det var tilfelle, at det er noe vi kan løse sammen og at han ikke har noen lidelse. Det blir nok en lang og vanskelig prosess, men jeg er velsignet med en tante som har jobbet som økonomisk rådgiver og kan gi masse råd og hjelp hvis vi trenger det - uten at hele familien trenger å få vite om det. Har også fått svar fra nav om at han kan få time til økonomisk rådgiver der, som også jeg kan bli med på hvis han synes det er flaut eller ekkelt å dra alene.

Hehe, ja, mannfolk altså :gjeiper: Faren min er veldig "ikke-mann" når det gjelder sånne ting, så jeg har liksom vokst opp med en mann som helt fint kan snakke om følelser og ting som er vanskelig, og ikke anbefaler ibux og søvn hver gang det dukker opp en utfordring i livet Sånn er derimot ikke kjæresten...han kommer løpende med apotekposen hver gang det er noe

Hehe, kan minne litt om eksen min.. Han hadde heller ingen diagnose, men diagnose eller ikke, det er ikke så mye du kan gjøre med det. Ingen medisin kan fikse dette. Skjønner at du er glad i denne personen, men du må nesten tenke over om du faktisk vil leve sammen med en person som tydeligvis har store problemer med å forholde seg til normale normer. Han vil nok ikke endre seg. Samboeren min fikk et mindre dopproblem på toppen, det gjorde at jeg endelig klarte å se at det faktisk var noe galt med han og at jeg ikke ville kaste bort så mye tid og energi på å leve sammen med han. Ble helt utslitt av å skulle tilgi og dekke over alt det merkelige han gjorde. Han har skjerpet seg(håper det varer lenge) og har ny dame i dag, men er vel fortsatt den samme inni seg, og hun klarer kanskje (forhåpentligvis) å takle oppførselen hans bedre enn meg.

Håper også at eksen din klarer å holde seg på matta, det må vel finnes noen solskinnshistorier der ute? Heldigvis er samboeren min EKSTREMT anti-narkotika (han har faktisk kuttet ut venner fordi de har prøvd hasj og sånn, han er nesten litt ekstrem der) men derimot har han problemer med å styre alkoholinntaket når stemninga er god. Ikke noe jeg bekymrer meg særlig over, men jeg merker at han har litt hang til "addictive personality" (kommer ikke på hva det heter på norsk) både når det gjelder godteri, mat, dataspill, alkohol, osv. Takk og lov at han ikke har begynt å røyke noengang!

Du sier moren har hatt ham til utredning som barn men nekter å si hva som er galt.

Kan han ikke gå til fastlegen å spørre om å se "mapa" si? Så få hjelp av fastlegen til å ta det der fra?

Ja, det var en god idé! Takk for tips Han har ikke lenger samme fastlege, men det burde vel være mulig for den nye legen å få tak i gamle journaler?

Det kan jo hende han går glipp av sosiale retigheter han har krav på?

Det har jeg også tenkt litt på. Hvis han faktisk får en diagnose kan det jo hende nav kan stille med hjelp til å mestre utfordringene, særlig siden det påvirker jobbmulighetene hans?

Nei, må jage gutten til legen, dette går ikke i lengden. I verste fall får jeg stille et ultimatum, selv om jeg hater sånne ting... men hvis jeg virkelig er viktig for ham burde det ikke være et vanskelig valg heller. Usj, skulle ønske folk kunne la være å innprente ungene sine med at all form for sykdom/avvik er noe man bør skjemmes over Moren min sa en gang at det å gå til psykolog/sosionom/psyk.sykepleier nesten burde vært like naturlig som å gå til vanlig lege eller tannlege - psyken er jo også noe man må ta vare på, ikke bare kroppen! Jeg synes hun har et poeng, men så lenge psykiske lidelser/vansker er forbundet med svakhet og skam hos folk flest blir vel dette vanskelig

[I Grosny]

Han får ingen diagnose av meg, men det som høres verst ut er vegringen for å håndtere regninger.

Jeg foreslår at dere blir enige om at du hjelper han. Enten så kan du få tilgang til hans konto, nettbankkalkulator og regninger, eller så kan han sette opp ett fast trekk til deg i nettbanken. Og så kan du betale fra din konto.

Dere er ett lag, og han makter ikke enkelte oppgaver.

[Kråkesaks]

TS her

Han skjønner definisjonen av ironi, men ofte tar han ting jeg sier (ment ironisk) helt bokstavelig. Han foretrekker rutiner, men virker som han underbevisst motarbeider dem. Empati kan han bare vise hvis han får noe utav det selv. Hygienen er ganske normal, tror jeg.

Og ja, han ER en sosial misfit. Han har noen få venner som stadig klager over at han er vanskelig å få tak i, ikke holder avtaler, ikke skjønner ting, osv. Litt de samme tingene som jeg sliter med, bare i mindre skala. Men selv meg har han problemer med å "lese", jeg må forklare ham bokstavelig hvordan jeg føler meg, men likevel sliter han med å forstå hvordan det oppleves. Akkurat som om han ikke kjenner til følelsene selv.

Utrolig frustrerende!

Tusen takk for innspill, det setter jeg pris på

eller bipolar lidelse kanskje?

Det er bare fagpersonell som kan stille diagnoser og det etter nøye utredning, men det du skriver her er i hvert fall trekk som kan forbindes med asberger. Det er et problem å få utredet han hvis han ikke selv ser at han har et problem, men du kan jo prøve å overtale han til å snakke med fastlegen som igjen henviser han videre.