Dere single: kun sex eller forhold?

[Gjest Astrid, nordfra]

Dere som er single, ser dere kun etter sex eller også forhold?

Har inntrykk av at mange single her i forumet kun er opptatt av sex...ka tru dokke?

[Steinar40]

Dere som er single, ser dere kun etter sex eller også forhold?

Har inntrykk av at mange single her i forumet kun er opptatt av sex...ka tru dokke?

Jeg tror at man må bare regne med at det finnes mye rart som er innom og diskuterer på slike steder (som KG etc.).

Visse er sikkert her bare for å finne en eller annen som er villig (til sex).

Veldig mange andre er sikkert ikke ute etter noe som helst i praksis.

Resten skulle man tro vil være åpne for muligheten til å se om man kunne passe i sammen i et parforhold. Men da er det åpenbart ikke helt praktisk å komme ifra ulike ender av landet

Min personlige situasjon ser i øyeblikket ut til å bli slik at jeg kommer til å vurdere å få til et seriøst parforhold, før eller litt senere. Snart i hvert fall, og da helst før jeg er dau.

Men om det i så fall blir med noen herifra, kan bare gudene vite. Mye som skal stemme først i praksis.

[Gjest Emera]

Jeg ser aldri etter kun sex, nei. Det passer ikke for meg i det hele tatt, sex hører til i et seriøst forhold for min del. Så skulle jeg se etter noe måtte det være et forhold.

[Gjest AnonymBruker]

Alt til sin tid, men i lengden blir bare fysikk ganske meningsløst. Har vært der, men går for skikkelig forhold neste gang.

[MissStiles]

Hvis jeg skulle sett etter kun sex, så hadde jeg i hvert fall ikke planlagt å se etter det. Jeg ser etter forhold fordi jeg vil ha noe seriøst.

[Cannavaro]

Jeg tror det er noen betingelser vedheftet spørsmålet ditt :

alder, livssituasjon og grad av behov.

Innbiller meg at de mellom 20-30 år lettere kan ty til det seksuelle behovet, mens de som er litt eldre og eventuelt har noen forhold bak seg (bl.a samboere og tidligere gifte) kan tenke seg seriøse forhold igjen.

De med erfaring med parforhold vet jo litt mer eventuelt hva som kreves for å gi forpliktelser. Livssituasjonen kan også påvirke hvorvidt man ønsker seriøse forhold eller kun sex. Det samme gjelder for de som ikke har hatt seriøse forhold, samt de som har kommet ut av forhold og vil dekke seksuelle behov.

For egen del vet jeg at jeg er en person som liker et seriøst forhold, men jeg er da 40 +.

Men interessant å høre fra andre her, og hvorvidt spørsmålet først og fremst kan være noe aldersbetinget, og hvordan fordeles dette mellom kjønnene. Er det forskjellig mellom menn og kvinner ??

Gitt et generelt inntrykk av at kvinner ønsker trygge rammer rundt sin livssituasjon, er det da helst kvinner som ønsker seriøse forhold ?? Eller er dette utvasket gjennom likestillings-omveldet og tiden vi lever i ??

[Steinar40]

Jeg tror det er noen betingelser vedheftet spørsmålet ditt :

alder, livssituasjon og grad av behov.

Innbiller meg at de mellom 20-30 år lettere kan ty til det seksuelle behovet, mens de som er litt eldre og eventuelt har noen forhold bak seg (bl.a samboere og tidligere gifte) kan tenke seg seriøse forhold igjen.

De med erfaring med parforhold vet jo litt mer eventuelt hva som kreves for å gi forpliktelser. Livssituasjonen kan også påvirke hvorvidt man ønsker seriøse forhold eller kun sex. Det samme gjelder for de som ikke har hatt seriøse forhold, samt de som har kommet ut av forhold og vil dekke seksuelle behov.

For egen del vet jeg at jeg er en person som liker et seriøst forhold, men jeg er da 40 +.

Men interessant å høre fra andre her, og hvorvidt spørsmålet først og fremst kan være noe aldersbetinget, og hvordan fordeles dette mellom kjønnene. Er det forskjellig mellom menn og kvinner ??

Gitt et generelt inntrykk av at kvinner ønsker trygge rammer rundt sin livssituasjon, er det da helst kvinner som ønsker seriøse forhold ?? Eller er dette utvasket gjennom likestillings-omveldet og tiden vi lever i ??

Jeg tenker at behovet for et seriøst parforhold er avhengig av hvor moden (voksen) man er.

Samtidig vil det da ofte være en sammenheng mellom alder og modenhet.

Dessuten er det nok ofte sånn at kvinner blir tidligere modne enn menn.

[Gjest AnonymBruker]

Mitt inntrykk er, at menn i mye større grad enn kvinner, ønsker seg uforpliktende sex. Menn skiller i større grad mellom sex og kjærlighet, ser det ut til.

Vi kvinner vil som regel ha kjærlighet, forståelse, ømhet, en samtalepartner, en venn- og sex. Alle disse tingene må helst være på plass FØR sex blir aktuellt. Men her tenker dessverre menn og kvinner veldig forskjellig. Ingen regel uten unntak, men slik oppfatter jeg at det er.

Menn begynner nesten alltid i feil ende. Sex først, og så om man er av de heldige kvinnene, møter man kanskje en mann som også ønsker seg de andre tingene.

Pornofiseringen av sammfunnet er dessverrre et faktum, og det er først og fremst mennene som har falt i denne fellen. For dagens menn, har sex blitt en kilde til grensesprengende lek med kjønnsorganer, der teknikk, kropp og orgasmer er det viktigste.

Min erfaring er, at menn som verdsetter kjærlighet, forståelse og ømhet, dessverre ikke vokser på trær nå for tiden.

Mulig jeg er en utdøende rase, men for meg hører sex først og fremst hjemme i et fast forhold. Jeg ønsker meg en verden der kjærlighet og forståelse står i sentrum.

Dette var kanskje litt på siden av temaet, men jeg måtte bare dele disse tankene akkurat nå. Jeg begynner bare å bli så inderlig lei av alt fokuset på sex over alt!

[Steinar40]

Mitt inntrykk er, at menn i mye større grad enn kvinner, ønsker seg uforpliktende sex. Menn skiller i større grad mellom sex og kjærlighet, ser det ut til.

Vi kvinner vil som regel ha kjærlighet, forståelse, ømhet, en samtalepartner, en venn- og sex. Alle disse tingene må helst være på plass FØR sex blir aktuellt. Men her tenker dessverre menn og kvinner veldig forskjellig. Ingen regel uten unntak, men slik oppfatter jeg at det er.

Menn begynner nesten alltid i feil ende. Sex først, og så om man er av de heldige kvinnene, møter man kanskje en mann som også ønsker seg de andre tingene.

Pornofiseringen av sammfunnet er dessverrre et faktum, og det er først og fremst mennene som har falt i denne fellen. For dagens menn, har sex blitt en kilde til grensesprengende lek med kjønnsorganer, der teknikk, kropp og orgasmer er det viktigste.

Min erfaring er, at menn som verdsetter kjærlighet, forståelse og ømhet, dessverre ikke vokser på trær nå for tiden.

Mulig jeg er en utdøende rase, men for meg hører sex først og fremst hjemme i et fast forhold. Jeg ønsker meg en verden der kjærlighet og forståelse står i sentrum.

Dette var kanskje litt på siden av temaet, men jeg måtte bare dele disse tankene akkurat nå. Jeg begynner bare å bli så inderlig lei av alt fokuset på sex over alt!

Interessant innlegg.

Det er egentlig pussig at mange kvinner og menn kan synes å ha såpass ulike behov på dette området. Spørsmålet er om det egentlig bare er en myte?

Alle (normale) parforhold består tross alt av like mange kvinner som menn.

Men hvis man ser på (langtids) single individer, så vil nok de som ikke er modne/seriøse være sterkt over-representerte i denne gruppen. Av begge kjønn vil jeg faktisk tro.

Av denne grunn kan det nok bli et relativt skjevt bilde og inntrykk her tenker jeg. Altså inntrykket av at menn som verdsetter kjærlighet, forståelse og ømhet, ikke vokser på trær nå for tiden.

[Nuith]

Jeg er kvinne og har alltid foretrukket ("vært på jakt etter" - skjønt jeg har hatt lange perioder der jeg ikke jaktet men var lykkelig singel) seriøse forhold.

For min del er imidlertid sex veldig viktig, og jeg ønsker å ha sex relativt tidlig med en ny flamme - 3. til 5. date er ideelt - fordi det å passe sammen seksuelt er en veldig stor del av et forhold for meg.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg ser kun etter seriøse forhold, men en sjelden gang har det bare blitt sex.. Har litt dårlig erfaring med det dert i begynnelsen av 20-årene. Men nå som jeg er i sluten av 20-årene kommer jeg bare til å involvere meg om det er et seriøst forhold.

[Lizzee]

Jeg tror det er noen betingelser vedheftet spørsmålet ditt :

alder, livssituasjon og grad av behov.

Innbiller meg at de mellom 20-30 år lettere kan ty til det seksuelle behovet, mens de som er litt eldre og eventuelt har noen forhold bak seg (bl.a samboere og tidligere gifte) kan tenke seg seriøse forhold igjen.

De med erfaring med parforhold vet jo litt mer eventuelt hva som kreves for å gi forpliktelser. Livssituasjonen kan også påvirke hvorvidt man ønsker seriøse forhold eller kun sex. Det samme gjelder for de som ikke har hatt seriøse forhold, samt de som har kommet ut av forhold og vil dekke seksuelle behov.

For egen del vet jeg at jeg er en person som liker et seriøst forhold, men jeg er da 40 +.

Men interessant å høre fra andre her, og hvorvidt spørsmålet først og fremst kan være noe aldersbetinget, og hvordan fordeles dette mellom kjønnene. Er det forskjellig mellom menn og kvinner ??

Gitt et generelt inntrykk av at kvinner ønsker trygge rammer rundt sin livssituasjon, er det da helst kvinner som ønsker seriøse forhold ?? Eller er dette utvasket gjennom likestillings-omveldet og tiden vi lever i ??

Jeg tenker at behovet for et seriøst parforhold er avhengig av hvor moden (voksen) man er.

Samtidig vil det da ofte være en sammenheng mellom alder og modenhet.

Dessuten er det nok ofte sånn at kvinner blir tidligere modne enn menn.

Som 40+ og to halvstore barn så tenker jeg at om jeg ble singel (som jeg kanskje blir....) så hadde jeg ønsket meg et seriøst kjæresteforhold uten å bo sammen en god stund!! Med en voksen likestilt mann jeg både kunne prate med og ha sex med! Også kan forpliktelsene komme etterhvert om det føles riktig.

Den beste sex'en har man jo når man er følelsesmessig involvert med noen. Bare sex er ikke så aktuelt.

[Steinar40]

Som 40+ og to halvstore barn så tenker jeg at om jeg ble singel (som jeg kanskje blir....) så hadde jeg ønsket meg et seriøst kjæresteforhold uten å bo sammen en god stund!! Med en voksen likestilt mann jeg både kunne prate med og ha sex med! Også kan forpliktelsene komme etterhvert om det føles riktig.

Den beste sex'en har man jo når man er følelsesmessig involvert med noen. Bare sex er ikke så aktuelt.

Ja, jeg kjenner igjen innstillingen din ifra andre.

Dere ønsker friheten og slippe nye forpliktelser. Få i pose og sekk med andre ord.

I mine øyne er dette en dårlig - dvs ingen - løsning.

Man får da nemlig ingen praktiske fordeler av hverandre i hverdagen.

I min verden så satser man ALT eller ingenting.

Ellers har det ingenting med kjærlighet å gjøre.

Jeg mener altså ikke at man skal flytte i sammen umiddelbart, men hvis ikke dette er MÅLET med forholdet, så blir det bare helt feil.

Jeg leser ikke slike blader, men jeg kan godt se for meg at denne innstillingen er propaganda ifra såkalte dameblader.

Endret 1. juli 2010 av Steinar40

[Lizzee]

Ja, jeg kjenner igjen innstillingen din ifra andre.

Dere ønsker friheten og slippe nye forpliktelser. Få i pose og sekk med andre ord.

I mine øyne er dette en dårlig - dvs ingen - løsning.

Man får da nemlig ingen praktiske fordeler av hverandre i hverdagen.

I min verden så satser man ALT eller ingenting.

Ellers har det ingenting med kjærlighet å gjøre.

Jeg mener altså ikke at man skal flytte i sammen umiddelbart, men hvis ikke dette er MÅLET med forholdet, så blir det bare helt feil.

Jeg leser ikke slike blader, men jeg kan godt se for meg at denne innstillingen er propaganda ifra såkalte dameblader.

Det er ikke pose og sekk.

Jeg ønsker meg en kjærestefase FØR jeg flytter sammen med noen.

Når man har to tenåringer så kan man ikke bare flytte sammen med en mann sånn med en gang heller. Man må ta hensyn, man har jo forpliktelser for barna sine også. Barna må få sjansen til å bli kjent med mannen de også. Og i en slik hverdag så kan det være mest praktisk for alle parter at man ikke bor sammen. Det er ikke fordi jeg ønsker frihet at jeg bare ville vært kjærester og treffes når man har mulighet. Og et kjæresteforhold kan være vel så forpliktende det - selv om man ikke deler regninger og adresse.

Man kan ikke vite om man vil satse alt med en gang. Derfor kan man heller ikke flytte sammen med en gang heller. (bare for å få de praktiske fordelene).

I mitt tilfelle (nå er jeg per def samboer ennå da - og ikke singel... ennå...) så har jeg vært samboer i mange mange år. (først med barnas far og så med han jeg bor sammen med nå). Jeg kunne godt tenkt meg å få litt pause. Men en å ha en kjæreste som det er hyggelig å være sammen med ville jeg gjerne hatt etterhvert.

Endret 1. juli 2010 av Lizzee

[Bernina]

Ja, jeg kjenner igjen innstillingen din ifra andre.

Dere ønsker friheten og slippe nye forpliktelser. Få i pose og sekk med andre ord.

I mine øyne er dette en dårlig - dvs ingen - løsning.

Man får da nemlig ingen praktiske fordeler av hverandre i hverdagen.

I min verden så satser man ALT eller ingenting.

Ellers har det ingenting med kjærlighet å gjøre.

Jeg mener altså ikke at man skal flytte i sammen umiddelbart, men hvis ikke dette er MÅLET med forholdet, så blir det bare helt feil.

Jeg leser ikke slike blader, men jeg kan godt se for meg at denne innstillingen er propaganda ifra såkalte dameblader.

Steinar da. Du flytter da vel ikke sammen med en dame fra dag 1!!!! Fra dag 1 vet man da ikke om det er verdt å satse ALT.

Man blir kjent med hverandre først, finner ut av om ting stemmer, møtes, går på date, har sex. Og har man barn fra før så vil jeg tro at man går litt stille i dørene i begynnelsen. Blir trygg på hverandre før man introduserer ny partner for barna. Det kan ta måneder det, noen ganger også år. Noen ganger er det sikkert greit å ha en "karantene"tid også. Men man kan jo nyte å ha en god venn.....

For meg som er singel uten barn er saken en litt annen. Men jeg vil også ha en bli kjent og være kjæreste fase før jeg flytter sammen med noen!

Å ikke flytte sammen betyr ikke at man ikke satser.

For meg ville det vært totalt uhørt å flytte sammen med noen for å få praktiske fordeler når jeg ikke ennå visste om det virkelig var mannen i mitt liv. Vi (ihvertfall noen av oss) som har et (eller flere) alvorlige forhold bak oss vet også veldig godt at det kanskje ikke er så lurt å bare hoppe inn i et nytt forhold.

Etter bli kjent fasen, kjæresteperioden osv. så finner man ut om man vil satse ALT. Eller om det ikke blir så bra allikevel. Hvis det ikke funker så er det jo greit å finne ut av det før man har flyttet sammen.

[Steinar40]

Det er ikke pose og sekk.

Jeg ønsker meg en kjærestefase FØR jeg flytter sammen med noen.

Når man har to tenåringer så kan man ikke bare flytte sammen med en mann sånn med en gang heller. Man må ta hensyn, man har jo forpliktelser for barna sine også. Barna må få sjansen til å bli kjent med mannen de også. Og i en slik hverdag så kan det være mest praktisk for alle parter at man ikke bor sammen. Det er ikke fordi jeg ønsker frihet at jeg bare ville vært kjærester og treffes når man har mulighet. Og et kjæresteforhold kan være vel så forpliktende det - selv om man ikke deler regninger og adresse.

Man kan ikke vite om man vil satse alt med en gang. Derfor kan man heller ikke flytte sammen med en gang heller. (bare for å få de praktiske fordelene).

I mitt tilfelle (nå er jeg per def samboer ennå da - og ikke singel... ennå...) så har jeg vært samboer i mange mange år. (først med barnas far og så med han jeg bor sammen med nå). Jeg kunne godt tenkt meg å få litt pause. Men en å ha en kjæreste som det er hyggelig å være sammen med ville jeg gjerne hatt etterhvert.

Det vil typisk ikke være fornuftig å flytte i sammen umiddelbart, og det skrev jeg også.

Jeg mente at målet må være å leve i sammen, og ikke at man bare skal fortsette å leve hver for seg. Ellers ser ikke jeg noen (nytte)verdi.

[Gjest AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner igjen innstillingen din ifra andre.

Dere ønsker friheten og slippe nye forpliktelser. Få i pose og sekk med andre ord.

I mine øyne er dette en dårlig - dvs ingen - løsning.

Man får da nemlig ingen praktiske fordeler av hverandre i hverdagen.

I min verden så satser man ALT eller ingenting.

Ellers har det ingenting med kjærlighet å gjøre.

Jeg mener altså ikke at man skal flytte i sammen umiddelbart, men hvis ikke dette er MÅLET med forholdet, så blir det bare helt feil.

Jeg leser ikke slike blader, men jeg kan godt se for meg at denne innstillingen er propaganda ifra såkalte dameblader.

Hvilke praktiske fordeler er det du er ute etter da?

[Steinar40]

Steinar da. Du flytter da vel ikke sammen med en dame fra dag 1!!!! Fra dag 1 vet man da ikke om det er verdt å satse ALT.

Man blir kjent med hverandre først, finner ut av om ting stemmer, møtes, går på date, har sex. Og har man barn fra før så vil jeg tro at man går litt stille i dørene i begynnelsen. Blir trygg på hverandre før man introduserer ny partner for barna. Det kan ta måneder det, noen ganger også år. Noen ganger er det sikkert greit å ha en "karantene"tid også. Men man kan jo nyte å ha en god venn.....

For meg som er singel uten barn er saken en litt annen. Men jeg vil også ha en bli kjent og være kjæreste fase før jeg flytter sammen med noen!

Å ikke flytte sammen betyr ikke at man ikke satser.

For meg ville det vært totalt uhørt å flytte sammen med noen for å få praktiske fordeler når jeg ikke ennå visste om det virkelig var mannen i mitt liv. Vi (ihvertfall noen av oss) som har et (eller flere) alvorlige forhold bak oss vet også veldig godt at det kanskje ikke er så lurt å bare hoppe inn i et nytt forhold.

Etter bli kjent fasen, kjæresteperioden osv. så finner man ut om man vil satse ALT. Eller om det ikke blir så bra allikevel. Hvis det ikke funker så er det jo greit å finne ut av det før man har flyttet sammen.

Ja, det blir som regel tidkrevende, ressurskrevende og kompliserte greier ut av det hele. Veldig motiverende - ikke!

[Steinar40]

Hvilke praktiske fordeler er det du er ute etter da?

Godt samarbeide på alle områder.

Uten dette er det mye bedre å bare være singel.

[Lizzee]

Det vil typisk ikke være fornuftig å flytte i sammen umiddelbart, og det skrev jeg også.

Jeg mente at målet må være å leve i sammen, og ikke at man bare skal fortsette å leve hver for seg. Ellers ser ikke jeg noen (nytte)verdi.

Det er nå så...

Innleder jeg er forhold så er det jo fordi jeg ønsker å være sammen med vedkommende! Men i begynnelsen så tar man det litt med ro. Har ikke hastverk jeg skjønner du!!!

Nå synes jeg heller ikke at særbo-varianten er så avskrekkende. Jeg mener... to voksne mennesker som begge har økonomi til å ha hver sin leilighet, ingen har tenkt å få flere barn, man har sine forpliktelser for de barna man har. Nytteverdien er kanskje å beholde det kjærlighetsforholdet man da har og ikke kløne det til ved å involvere seg i store unger osv. Jeg aner ærlig talt ikke o særbo-varianten er noe for meg. Vet at jeg på sikt ønsker å våkne opp i samme seng med den jeg er glad i hver morgen! Men jeg er også en person som virkelig liker den fasen før man flytter sammen. Den fasen har også en stor verdi for meg.