Klarer ikke være hjemme alene

[Gjest Elyssa]

Jeg har et stort problem, og det er sånn at det begynner å gjøre det vanskelig i hverdagen. Om dagen og evt. en kveld iblant går det fint, men når det blir overnatting og evt. flere dager etter hverandre, går jeg helt i panikk. Jeg klarer ikke være hjemme alene, og overhode ikke sove alene.

Vet ikke helt hva som er grunnen, men jeg skal love at det ikke er lett! Iblant er jeg nødt til å dra ned til min mamma og sove der (!)

Jeg er jo stort sett hjemme egentlig, men nå har jeg lovet mannen min at han skal få dra på en 4-5 dagers ferie med kameratene. Han har gledet seg så lenge, og jeg skal jobbe, så kan ikke være med heller. Men nå gruer jeg meg som bare det, bare gråter, og han begynner jo å få dårlig samvittighet.

Vil jo gjerne at han skal dra og kose seg, han fortjener det jo! Noen som har noen gode råd?

[Gjest AnonymBruker]

For det første så er det vel ikke noe som heter å "la mannen få lov", han er jo en voksen person og du er ikke moren hans.

Men så til problemet: Hva er du redd for? Er du husredd? Eller kjeder du deg? Prøv å sette ord på hva det er. Hva er du redd for skal skje?

[Gjest Gjest]

Ja, du bør skaffe deg en terapeut og grave i hvorfor du er så avhengig og så engstelig. Du er voksen, det der er ikke normalt og over tid eter du opp ekteskapet ditt.

[Gjest gjest- silje]

Høres ut som om du har en form for angst?

Dette er noe du burde snakke med legen din om.

Synes at mannen din burde få dra på tur, men skjønner at dette ikke er lett for deg heller.

Hva med å få ei vennine på overnatting, eller sørge for at du har noe å gjøre på kveldene når han er borte?

[Ekkornet]

Hei Elyssa.

Har hatt det akkurat sånn som deg, og vet hvor frustrerende dette kan være.

Jeg slet med angst for å være alene og angst for å fly. Har jobbet mye med begge deler og kan nå stolt si at jeg ikke lenger er engstelig for noen av delene.

For min del lå det å være redd for å være alene i det at jeg aldri har vært vant med å være alene og at jeg lagde meg mye krise tanker rundt det å være alene. Det jeg var mest redd for vare å få skikkelig angst når jeg var alene. Jeg kunne bli helt stiv, skjelve, bli svimmel, dårlig i magen, hjertebank osv.

Litt vanskelig å komme med noen konkrete råd, men ville begynt å se litt på HVA du er redd for.

Det er mye lettere å begynne å jobbe med dette om du vet litt mer konkret hva du er redd for.

Så må man bare venne seg til å være alene. De første gangene mine kom tankene og jeg ble litt usikker, men nekta meg selv å bli stressa av "krise" tankene og noen ganger lot jeg de bare komme men sa til de at de bare måtte prøve seg, jeg var ikke redd. Så ble det bare bedre og bedre å være alene. Og nå elsker jeg det!

Jeg gjorde også sånne enkle ting som å kjøpe inn ekstra godis, ha en film jeg hadde gledet meg til å se på lur, ta med dyna ut i stua og bare gjøre det å være alene til litt ekstra kos.

[Gjest Elyssa]

For det første så er det vel ikke noe som heter å "la mannen få lov", han er jo en voksen person og du er ikke moren hans.

Men så til problemet: Hva er du redd for? Er du husredd? Eller kjeder du deg? Prøv å sette ord på hva det er. Hva er du redd for skal skje?

Jeg har ikke sagt noe sted at 'mannen fikk lov' Men har man et eksteskap samarbeider man, og da må det være greit for begge to hvis en skal på ferie. Jeg vet ikke helt om jeg kan beskrive hva jeg er redd for. Jeg liker bare ikke at han ikke er i nærheten, og det er nesten litt sånn at jeg er avhengig av at han er her. Nå skal det vel også sies at vi bare har vært gift i 4 måneder da.

Ja, du bør skaffe deg en terapeut og grave i hvorfor du er så avhengig og så engstelig. Du er voksen, det der er ikke normalt og over tid eter du opp ekteskapet ditt.

Jeg har gått til terapeut før på grunn av langvarige depresjoner, som jeg forresten fortsatt sliter med, men da bodde jeg ikke sammen med han, og problemet var vel egentlig ikke oppstått enda. Har egentlig ikke tenkt på at det kunne være angst, for det gir ikke den samme følelsen som når jeg vanligvis har det. Jeg er vel ikke direkte redd, mer lei meg bare. Gråter og klarer ikke falle til ro..

Jeg er selvfølgelig også redd for at jeg skal ete opp ekteskapet mitt. Jeg ser jo at jeg gjør ham trist også..

Høres ut som om du har en form for angst?

Dette er noe du burde snakke med legen din om.

Synes at mannen din burde få dra på tur, men skjønner at dette ikke er lett for deg heller.

Hva med å få ei vennine på overnatting, eller sørge for at du har noe å gjøre på kveldene når han er borte?

De nærmeste venninnene mine er på sommerferie nå desverre, ellers har jeg pleid å 'benytte meg litt av dem' Det er fortsatt ikke helt 'greit' merker jeg, men det hjelper litt.

Hei Elyssa.

Har hatt det akkurat sånn som deg, og vet hvor frustrerende dette kan være.

Jeg slet med angst for å være alene og angst for å fly. Har jobbet mye med begge deler og kan nå stolt si at jeg ikke lenger er engstelig for noen av delene.

For min del lå det å være redd for å være alene i det at jeg aldri har vært vant med å være alene og at jeg lagde meg mye krise tanker rundt det å være alene. Det jeg var mest redd for vare å få skikkelig angst når jeg var alene. Jeg kunne bli helt stiv, skjelve, bli svimmel, dårlig i magen, hjertebank osv.

Litt vanskelig å komme med noen konkrete råd, men ville begynt å se litt på HVA du er redd for.

Det er mye lettere å begynne å jobbe med dette om du vet litt mer konkret hva du er redd for.

Så må man bare venne seg til å være alene. De første gangene mine kom tankene og jeg ble litt usikker, men nekta meg selv å bli stressa av "krise" tankene og noen ganger lot jeg de bare komme men sa til de at de bare måtte prøve seg, jeg var ikke redd. Så ble det bare bedre og bedre å være alene. Og nå elsker jeg det!

Jeg gjorde også sånne enkle ting som å kjøpe inn ekstra godis, ha en film jeg hadde gledet meg til å se på lur, ta med dyna ut i stua og bare gjøre det å være alene til litt ekstra kos.

Tusen takk for kjempefint svar. Det som jeg synes er merkelig er at jeg jo ikke er direkte redd for å være alene i seg selv. Jeg var mye hjemme alene f.eks. når jeg vokste opp, fordi faren min jobbet mye utenfor hjemmet, også om natten. Men problemet har oppstått etter at jeg flyttet sammen med han som nå er mannen min Det skal vel også sies at jeg er ganske trygghetssøkende, og jeg trenger mye bekreftelse, på at han f.eks. ikke skal forlate meg. Har en del tanker rundt dette på grunn av ting som har skjedd før (ikke med mannen min) , og jeg jobber aktivt med det, men virker jo som om det kanskje har noe med hverandre å gjøre.

Jeg sliter med både angst og depresjoner, men det er jeg egentlig vant til å ha når jeg er alene. (Har hatt angst så lenge jeg kan huske) og det føles ikke som om det er det jeg er redd for. Vanskelig å si.

Har tenkt mye på terapi, men tilbudet er begrenset. Ble 'kastet ut' fra der jeg var sist, siden jeg var blitt 'for frisk'..

Forresten gode råd ang. godteri og film og sånn. Må jeg prøve

Endret 27. juni 2010 av Elyssa

[Tuzo]

Ja, nå har du jo fått noen ¨tips¨ Lykke til ! Håper det går over

[Gjest brutal_mann]

Hva med å besøke venninner, gå på kino og ellers leve gressenkens glade dager?

[Gjest Elyssa]

Jo, takk:) Hehe

[Ekkornet]

Tusen takk for kjempefint svar. Det som jeg synes er merkelig er at jeg jo ikke er direkte redd for å være alene i seg selv. Jeg var mye hjemme alene f.eks. når jeg vokste opp, fordi faren min jobbet mye utenfor hjemmet, også om natten. Men problemet har oppstått etter at jeg flyttet sammen med han som nå er mannen min Det skal vel også sies at jeg er ganske trygghetssøkende, og jeg trenger mye bekreftelse, på at han f.eks. ikke skal forlate meg. Har en del tanker rundt dette på grunn av ting som har skjedd før (ikke med mannen min) , og jeg jobber aktivt med det, men virker jo som om det kanskje har noe med hverandre å gjøre.

Jeg sliter med både angst og depresjoner, men det er jeg egentlig vant til å ha når jeg er alene. (Har hatt angst så lenge jeg kan huske) og det føles ikke som om det er det jeg er redd for. Vanskelig å si.

Har tenkt mye på terapi, men tilbudet er begrenset. Ble 'kastet ut' fra der jeg var sist, siden jeg var blitt 'for frisk'..

Forresten gode råd ang. godteri og film og sånn. Må jeg prøve

Ja, ikke alltid like lett å se grunnen til disse følelsene våre ;-)

Men, ligger nok kanskje noe i det at du er redd for å bli forlatt og føler du trenger mye bekreftelse fra mannen din. Dette har muligens sine grunner igjen. Er uansett en god ide å se litt nærmere på disse følelsene og hva grunne til de er. Ikke alltid de er så alvorlige at man må gå til terapi, men greit å finne ut av de og snu de til noe positivt. Utrolig slitsomt å leve med sånn uro, det vet jeg alt om. Jeg gikk en NLP coatch (Nevrolingvistisk programering) som hjalp meg med min angst for å fly, og det jeg lærte der var å finne grunne til at man var redd, så bytte ut de dårlige minnene med å lage nye gode minner. Man skal ikke grave seg ned i grunne til uroen, men bare vite hva den er slik at man får snudd den, og så fokusere på det positive.

Så ett lett tiltak for å snu den uroen du har er å gjøre det å være alene til noe positivt er jo å unne deg noe ekstra når du er hjemme alene. Jeg elsker å være alene nå, for da gjør jeg alltid noe ekstra kun for meg selv. Det kan være et fotbad og en ny neglelakk, sparer den siste episoden av en serie jeg liker så jeg kan se den, drar ut og koser meg med venninner eller andre ting. På den måten forbinder jeg det å være alene med "jippi, nå blir det litt ekstra alene tid med ting jeg liker"

[tingeling]

Jeg hadde det slik i mange år. Trives fremdeles ikke alene, men det går greit. Jeg var redd for innbrudd rett og slett.

Jeg hadde mange taktikker for å komme meg gjennom alenenetter. Jeg ordnet film og kosemat, slik at jeg kunne sitte oppe leeeenge (da blir natten "kortere"). Jeg sjekket at døren var låst og pleide å trekke for gardinene slik at man ikke skulle kunne se at jeg var alene (og så så jeg selv ikke ut i mørket) osv.

Men siden det kun er for et par netter, kunne du ikke vurdert innsovningstabletter?