Veien ut av depresjon

[Gjest Gjest]

Hei

Som dere skjønner av overskiften så er jeg deprimert. Det går bedre i perioder ,men ikke så lenge av gangen. Det går nesten aldri en dag uten veldig mørke tanker. Og ja jeg har prøvd å gå til fatlegen min.Skal få time hos en psykolog etterhvert. Jeg har prøvd å snakke med de rundt meg, jeg prøver å fylle dagene med hyggelige ting, trene osv, men jeg føler meg ikke noe gladere av den grunn.

Dere som har hatt det slik. Hva gjorde dere? hvor lang tid tok det før det gikk over? Hvordan har dere det i dag?

Jeg har hatt det slik noen år, ekstra ile det siste året.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg brukte mer tid sammen med familie hunden, gikk lange turer, snakket til og med med den når jeg var på det mørkeste. Han var så snill og god, verdens beste hund og han hjalp meg gjennom krisen. Jeg vet det høres dust ut, men sånn var det, jeg var aldri alene og hadde alltid en jeg kunne gi en klem, han var stor og myk.

Jeg begynte etterhvert også å trene mye mer enn før, brukte vekter, stepmaskin, treningsdvder osv.

[tinamarie]

Eneste som holdt meg i live når jeg var skikkelig nede var hunden min. Og først nå i det siste jeg har klart å prøve å se framover selv om den verste depresjonen var over for over et år siden.

Så dyr og trening er det som hjalp for meg

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg har en pingledepresjon.

Er aldri helt på bånn, men det er alltid noe som gnager på meg, jeg klarer aldri være reint glad.

For meg hjelper deg å gå til psykiater. Det hjelper også veldig å konsentrere på det positive.

Hver kveld skriver jeg ned tre ting jeg synes har vært fine den dagen.

De tingene som var vanskelige ser jeg bortifra og aksepterer, fordi det gjør meg mer deprimert å dvele ved dem.

Om jeg er veldig langt nede, hjelper det bare å krype inn i meg selv. Og til slutt løpe en lang tur/bruke kroppen.

[Gjest AnonymBruker]

Snakk med fagfolk. Om du har råd til det kan du få time hos privatpraktiserende veldig fort, i steden for å måtte vente i kø i mange måneder ellers.

[attegløyma]

Det einaste som hjalp for meg var ei skikkeleg oppryddig i livet mitt. Dvs eg slutta på jobben som ikkje var bra for meg, flytta frå byen som ikkje ga meg det eg drømte om (faktisk flytta eg frå Norge...), og hadde fleire solide samtalar med familiemedlemmer som sa ting som såra meg. Og undervegs hadde eg psyk og legen min, som var to fantastiske, eldre herrar med bøttevis av livserfaring. Så etter fleire år i ein nedadgåande spiral tok det berre 6 mnd før eg var verkeleg glad i minst ein time (kunne ikkje hugse sist det skjedde), og 9 mnd før eg slutta hos psyk. Då hadde eg alt tatt steget med å sei opp jobben og begynne på studier att. Er veldig glad for at eg tok det store oppgjeret, for no er alt mykje betre. Og sjølv om eg alltid vil ha nokre mørke periodar, det er nok berre min personlegdom, så veit eg at eg kom over det (var ein lettare depresjon, så eg var ikkje suicidal eller medisinert), og eg veit at det kan skje igjen, og kva eg må sjå etter i såfall. Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

For meg hjalp det også med en opprydding. Men for å komme i gang med den måtte jeg få hjelp fra fastlege og psykolog en periode - det gjorde det mulig å gjennomføre oppryddingen og se ting annerledes (problematisere mindre, gjøre mer..). Bare det å vite at jeg kom til å få hjelp gjorde mange ting enklere for meg, før jeg kom igang med timer hos psykologen. Jeg flyttet og satte igang med studier, og lærte å forholde meg annerledes til tankene mine og ting jeg har vært "for" redd for. Det som utløste behovet for å ta tak i problemene var alvorlig sykdom i familien, men jeg hadde nok slitt til og fra lenge. Meditasjon og mindfulness har også hjulpet meg. Jeg har hatt lett for å bekymre meg for unødvendige problemstillinger (som f eks kunne vært løst med en tur til legen, eller at jeg bare prøvde ut noe i stedet for å mane fram hypotetiske løsninger/manglende løsninger). Nå har jeg blitt mye mer bevisst på hva som utløser bekymringen (f eks vanskelig jobbsituasjon, økonomisk usikkerhet osv) og vet hvordan jeg kan løse dette.

Jeg har fortsatt områder hvor jeg er sårbar eller usikker, men ikke verre enn at det er helt fint å leve med det. Stort sett er jeg blid og morsom

[Gjest Gjest]

Hvor banalt det enn kan høres ut, kutte ut hormonprevensjon.

Før det var antidepresiva, psykologer og hele pakka bare lappesaker. Det var rent tilfeldig at noen nevnte det for meg, og at jeg tok sjansen på å prøve. Men i ettertid ser jeg at det sannsynligvis reddet livet mitt.

[Gjest AnonymBruker]

Hvor banalt det enn kan høres ut, kutte ut hormonprevensjon.

Før det var antidepresiva, psykologer og hele pakka bare lappesaker. Det var rent tilfeldig at noen nevnte det for meg, og at jeg tok sjansen på å prøve. Men i ettertid ser jeg at det sannsynligvis reddet livet mitt.

Ja, kan være verdt å prøve det også... jeg ble mye mer ustabil av p-piller og er glad jeg sluttet (evt kan man teste ut ulike merker, men da får man jo også potensielt lengre tid med ustabil psyke)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var skikkelig langt nede en god stund, og har perioder hvor jeg blir deprimert igjen. Heldigvis varer det ikke så lenge, men den virkelige depresjonen min varte i en god del år, fra jeg var ca 10-11 år (ja vet det høres litt tvilsomt ut, men det er sant!) nå er jeg 19 og har vel enda ikke blitt helt "ren" i hodet. Gikk til psykolog, men det hjalp egentlig ikke noenting. Det som hjalp meg var å snakke med faren min, den eneste personen jeg kan snakke med om omtrent alt og som ikke trenger å svare noe, bare lytte og jeg vet at han forstår meg. Det hjalp mye da jeg kom på vgs. i en ny klasse, med nye mennesker som jeg virkelig trivdes med!

Likevel hender det at jeg får veldig tunge tider og har ofte tenkt at det kanskje hadde vært bedre hvis jeg ikke var tilstede på denne jorda lenger, men så tenker jeg på familien min og de nærmeste rundt meg og da kommer jeg på bedre tanker.

Egentlig bare "sucker" jeg meg opp, biter tenna sammen og tar en dag om gangen, i håp om at det vil bli bedre en gang!

Ønsker deg lykke til og håper virkelig at du får hjelp og støtte på veien videre!

[Green Lady]

Jeg forandret tankegangen min. I stedet for å fokusere på de elementene som trykket meg ned, gjorde jeg noe med det. Jeg kom aldri så langt at jeg trodde på tankene mine (dvs, at dersom jeg tenkte jeg var udugelig f.eks., så visste jeg med meg selv at jeg duger godt på flere områder i livet mitt), så jeg klarte derfor å snu dette selv. Har også en hest som daglig trenger stell, mat og trim, og dette fikk meg ut. Var flere dager jeg bare ønsket å mure meg inne, men med en hest er det praktisk umulig. For ett år siden fikk jeg meg en katt også, så jeg var aldri alene hjemme lenger da kjæresten var borte. Og det hjalp også mye. Hender tankene kommer nå, men klarer å dytte de bort og heve meg over det.

[Gjest Blob]

Anbefaler er bok som heter "Tenk det glad" av David Burns. Vet det er mange som ikke har tro på selvhjelpsbøker, men jeg har lest endel av dem og denne mener jeg er en av de beste.

Den tar utgangspunkt i kognitiv terapi, og hjelper deg bl.a å identifisere negative tanker som ofte automatisk dukker opp hos deprimerte personer og utfordrer disse, sånn at du kan erstatte de med mer realistiske og positive tanker. Hvis du gjør oppgavene i boka og tar det på alvor tror jeg virkelig den kan gjøre en forskjell. Du kan jo Google den og sjekke ut noen omtaler? Verdt et forsøk? :-)

Masse lykke til!!! :-)

[Gjest AnonymBruker]

Jeg begynte å trene hver eneste dag. Å gå fra å være overvektig (faktisk direkte fet) til å ha en normalvektig kropp hjalp mye på selvtilliten, som igjen påvirket humøret og dempet depresjonen noe.

Samtidig snudde jeg oppned på tankegangen min, men det har tatt veldig lang tid og en del henger igjen enda. Før var det så lett å fokusere på alt det negative, på alle de vonde følelsene, og jeg dro meg selv lenger og lenger ned. Nå tenker jeg omvendt: med en gang det kommer vonde tanker tenker jeg bevisst på noe positivt, gjør noe jeg liker o.l.

Det skal sies at jeg ikke hadde en svært alvorlig depresjon, men nok til at jeg ble sykemeldt, ikke fikk sove, gikk til lege og psykolog. Til sist fant jeg rett og slett ut at det bare var meg selv som kunne gjøre noe med det.

Ønsker deg all lykke til videre

[Gjest AnonymBruker]

hunden og hesten min hjalp utrolig mye i tunge perioder.

ellers var det psykolog, litt medisiner en kort periode, og gruppeterapi.

sluttet også i jobben jeg hadde når det sto på som verst.

jeg har ikke jobbet på 4 år nå pga depresjonen, og alt det medførte. Men blir sakte men sikkert bedre

[Gjest AnonymBruker]

Det som fungerte for meg var å slutte å klage over ting, for når jeg klager så produserte jeg en repetisjon av problemer og negative tanker. Må ikke forveksles med det å snakke ut om vanskelige tanker og følelser.

[Gjest AnonymBruker]

Det som fungerte for meg var å slutte å klage over ting, for når jeg klager så produserte jeg en repetisjon av problemer og negative tanker. Må ikke forveksles med det å snakke ut om vanskelige tanker og følelser.

hadde det vært så enkelt å komme seg ut av depresjon, hadde ikke psykiatrien eksistert

[Gjest AnonymBruker]

Yoga!

Psykologtimer

Lamictal

Mer mat og høyere vekt

En bok som heter "get out of your mind and into your life"

Trening sånn generelt, lykkefølelsen er virkelig herlig!

Være med barn

Nye inntrykk, som ferie

Komme seg ut, gå ut selv om du ikke vil/føler for. For det blir ofte bedre der ute faktisk.

Lysterapi i de mørke mnd, jeg begynner i september og slutter i februar.

Gode døgnrytmer. Sove om natta og våken på dagen.

Gode matrutiner

Prøve å finne noe posisivt i det som ser aller mørkest ut. Om det er bare en liten filleting så kan det bety mye!!

Bruk de du er glad i. Vær med familie. Gjør ting sammen.

Prøv å ikke være for mye alene i egne tanker

Hør lydbok, musikk.

[Purple Basil]

Jeg hadde det slik som deg, tunge perioder hvor ingenting hjalp. Jeg gikk og snakket med psykolog, men for å være ærlig så skadet det meg mer enn det hjalp, skal du snakke med noen så sørg for at gjøres på den måten som er best for deg:)

Det ene som hjalp meg var at jeg dro på en reise med venner, jeg opplevde mye morsomt og klarte å glemme livet for en stund, for første gang på veldig mange år følte jeg meg lykkelig. Da jeg kom hjem, tenkte jeg på denne reisen så ofte jeg kunne, og planla en del andre reiser. Den høsten var jeg glad og jeg dagdrømte og depresjonsperioden min uteble. Noe i meg forandret seg på den reisen, jeg innså at jeg kunne være lykkelig og jeg gjorde alt for å fortsette å være det.

De siste 3 årene, har jeg sluppet depresjonperioden, MEN klart, jeg har hatt veldig vonde perioder innimellom - forskjellen er at de kun varer to-tre-fire dager nå, i forhold til de obligatoriske 6 jævlige månedene jeg hadde før. Nå merker jeg at når jeg har vondt, er det mest pga. ting som skjer rundt meg, jeg vet hvorfor jeg er trist, jævelskapen finnes ikke kun i mitt hode lenger, det er ikke jeg som er gal:) Og det gir meg styrke når jeg føler at det går nedover med meg.

Men det som jeg tror hjalp aller mest var da jeg fortalte vennene mine at jeg gikk til psykolog, de ble veldig overrasket, men jeg fikk så enormt mye hjelp og støtte da de så hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg holdt kjeft i redsel for at de skulle stikke av, det var vel vel og bra det, men det gikk for langt. Det hjalp virkelig at jeg ikke trengte å spille skuespill, og late som at jeg alltid hadde det bra. Endringen jeg fikk på den reisen har jeg aldri helt forstått, men jeg vet at jeg fant min lidenskap og den lever jeg etter så godt jeg kan. I dag kan jeg i god grad kontrollere depresjonen og har lært å skille mellom sorger, men det tok meg mange år og mange tårer.

Ønsker deg lykke til, TS, det er mulig å bli bedre, selv om det ikke virker sånn:( Jeg håper du har mange rundt deg som støtter deg og at du finner din vei til lykke