Jeg føler meg litt trist etter at hun kalte meg bortkjemt...

[Anglofil]

Her om dagen gikk jeg til skolen,egentlig ganske fornøyd,men avlikevel sliten og trøtt.I spisefri/storefri satt jeg i "gata" (auvlaen på skolen,skolen er innebygd) sammen med noen skolevenninner.Vi pratet sammen som vanlig,og etterhvert dreide samtalen seg om barn og hvor mange vi hadde lyst på.Jeg svarte at jeg bare ville ha max 2,helst bare 1.De andre kom fram til at de ville ha mellom 2-5 barn.Jeg aksepterte deres meninger og siden jeg er det eneste enebarnet i "gjengen" kan jeg skjønne hvorfor jeg var den eneste som bare ville ha 1 barn.

Nok om det,K,ei jente i parallellklassen sa;"herregud,det må da være kjedelig for det stakkars barnet".Jeg smilte og kunne jo skjønne henne,men jeg svarte;"jeg er enebarn og føler meg verken alene eller stakkarslig".Da så hun på meg gravalvorlig og sa ganske spydig;"ja,og så bortskjemt!".

Dette fikk meg skikkelig til å tenke!Jeg ble så lei meg,og da jeg kom hjem begynte jeg å gråte.Jeg vet at jeg ikke skulle ta meg så nær av det,og jeg svarte ikke K så mye heller,jeg bare nikket.Men jeg følte meg veldig såret.Jeg ville aldri sagt noe sånt rett i øynene på en person....Jeg begynte å granske meg selv,finne ut av hva jeg evt gjorde "feil".For inni meg sier en stemme at det hun sa ikke er sant,og selv har jeg vanskligheter å ta det seriøst.Men det satte meg så ut at jeg tar stilling til det,i dag.

Jeg har alltid vært ei jente som kan begynne å gråte lett,ikke pga at jeg ikke får den og den buksa,men hvis noe treffer meg i hjertet.Akuratt som en svart jernhånd som graver seg inn i hjertet ditt og etterlater det blødende....Dessuten kan det kanskje virke som jeg er litt ensom,men jeg liker å sitte på rommet mitt for meg selv å tegne i 5 timer etter trening.Jeg er ei jente som må være for meg selv.Og heldigvis jaget mamma meg aldri ut for leke med de andre barna da jeg var liten,for å lese,tegne eller leke for meg selv med barbie gjorde meg lykkelig.Og jeg likte/liker fremdeles å være ute og ha det gøy,men jeg må få lov til å være for meg selv.Grave meg ned med en god bok.Men overfladisk har jeg aldri vært ei heller sutrete.Jeg jobber for mine egne penger og ikke et eneste av de klesplagg jeg har på meg i dag har mamma eller pappa kjøpt til meg.Jeg ønsker at de skal spare pengene til "felleskassa" som alltid går til ferier.Og jeg har aldri hatt noe behov for å skille meg ut,men jeg følger ikke helt "strømmen" heller.Jeg kan godt bruke blazer og vanlig olabukse,i stedenfor Miss Sixty bukse og en kort liten topp.Jeg ønsker å være meg selv og være en jordnær person som man kan være bestevenninne med.For gutter har jeg aldri vært "heldig med",selvom jeg alltid har vært fin å ty til problemer med.Og slik ønsker jeg å ha det.Hvis ikke en person akseperer meg fordi jeg går med briller,da ignorerer jeg også personen.Men betyr det at jeg er bortskjemt?

Greit nok;jeg er enebarn,det er jo naturlig at man kanskje har litt mer enn andre jevnaldrene med søsken,men er det ikke forskjell på å være bortskjemt enn å oppføre seg som en da?Selv kan jeg ikke si at jeg er bortskjemt,bare bortskjemt på kjærlighet.For jeg er ordentlig glad i foreldrene mine,selv om jeg er 15,snart 16 år....Og jeg kan godt gi bort ting,for jeg liker bedre å gi enn å få...Og jeg har fått høre at jeg oppfører meg litt mer voksent enn mine jevnaldrene,for jeg er nesten mer sammen med voksne enn 15/16 åringer..Selvom jeg trener med jevnaldrene hver dag,går på skole med jevnaldrene hver dag,så blir det jo slik at familien har som oftest mest innflytelse på deg.Kanskje der er derfor K mener jeg er "bortskjemt".Uansett ordet "bortskjemt" synes jeg er altfor mye misbrukt,for er du enebarn føler jeg noen ganger at noen har stemplet "bortskjemt" i panna di.Og jeg ønsker en rettferdig verden...For drømmen min er kanskje bli en diplomat,politi,lærer eller journalist.Jeg ønsker å lære av andre mennesker eller dele erfrainger....

Huff dette ble langt,men nå fikk ihvertfall følsene og tankene mine utspill....

Hilsen....:12

[Thea]

Kjære Yvonne.Prøv og ikke ta deg nær av slike sleng bemerkninger.Det eneste jenta forsøkte var og såre deg,noe hun lykkes i.

Hele livet ditt kommer du til å møte sånne mennesker.Mennesker som opplagt går inn for å såre og skade andre.KG er jo et perfekt eksempel på dette.Klart man blir lei seg av det,men prøv å ikke la det gå sånn inn på deg.

Har inntrykk av at du er ei følsom jente som fort tar deg nær av ting.

Forsøk å ta det der og da og ikke dvel ved det lenge.DA blir det hvertfall et problem.

Stooooor klem fra

_________________

Thea 1212[ Dette Innlegg er endret av: Thea den 2002-05-01 20:05 ]

[Thea]

Herregud nå surra jeg fælt her

From the one and only1212[ Dette Innlegg er endret av: Thea den 2002-05-01 20:04 ]

[Anglofil]

Huff,ja jeg er følsom,og jeg kan virke litt tøffere her på KG,enn i virkligheten,men internett gjør noe meg meg..Hehe...

Takker for oppmuntringen....12

[Cassandra]

Jeg tror det finnes maaaaaange tenåringer som skulle ønske de var enebarn. Jeg har fem søsken, og skulle mange ganger ønske (den gang) at det bare var meg. Da kunne jeg fått mer ting. Og jeg kunne fått mer oppmerksomhet. Jeg kjenner flere enebarn og opplever ikke dem som bortskjemte, men klart: de kunne FÅ mer enn det jeg kunne. Det skaper alltid missunnelse. Mennesker blir lett missunnelige på det andre har.

Men smålighet bør du prøve å heve deg over! Så lenge du vet hva som er riktig så skal du som Thea sier: la det prelle av deg!12

[Leia]

Jeg tror ikke jenta bevisst prøvde å såre deg. Jeg tror heller at det var et ømt punkt hos henne, at hun føler at hun har vokst opp i litt "små" kår økonomisk. Foreldre som velger å få kun ett barn er ofte akademikere, og/eller prioriterer karriere før de stifter familie. Selv om det ikke er normen, så var det kanskje dette bildet hun dannet seg. Hvis hennes familie er mer "grasrot", så ligger det jo et enormt kompleks her. Har selv vokst opp som enebarn i økonomisk stabil familie, uten at det akkurat gjorde at jeg fikk alt jeg ville ha. Dersom noen sa dette til meg ville jeg enten tatt det for en spøk, eller jeg ville syntes litt synd på vedkommende for sin bitterhet.

[Gjest Anonymous]

Hmmmm... jeg er enebarn og jeg er bortskjemt. Og jeg er fullstendig klar over det! Faktisk så synes jeg at jeg er ganske heldig - jeg har fått mine foreldres hele og fulle oppmerksomhet hele livet og jeg *vet* at de vil gjøre det de kan for å hjelpe meg når jeg trenger det.

Samtidig så har jeg hele livet vært veldig klar over situasjonen min, og vet også at jeg kunne ha utnyttet min "enebarn-stilling" underveis. Men jeg setter det forholdet jeg har til mine foreldre så høyt at jeg vil ikke ødelegge det og jeg ber aldri om hjelp med mindre jeg virkelig trenger det.

Jeg har nok fått mye mer enn flere av mine venner gjennom oppveksten, og til både jul og bursdag så får jeg nok dyrere gaver enn jeg hadde fått hvis jeg hadde flere søsken - så ja jeg er bortskjemt!

Og hva er så galt med det da?

Så lenge du er klar over at du er heldigere enn mange andre - både materielt sett og fordi du får dine foreldres hele og fulle oppmerksom het som enebarn - så kan jeg ikke forstå at begrepet "bortskjemt" skal ha en sånn negativ klang. Vær glad for det du har, og vær glad for at du har fått muligheten til å vokse opp i et godt hjem med foreldre som bryr seg om deg. Neste gang noen kaller deg bortskjemt så kan du bare smile og svare "ja, jeg er det."

Ha en fortsatt strålende dag!

- Merrick

[ElleVille]

Det er forskjell på de som får mye "gratis" og er takknemlig - og på de som får alt men likevel vil ha mer. Sistnevnte er bortskjemt.

Så lenge du er klar over dette, yvonne, og det virker det som du er, så skal du ikke la noen få overbevise deg om noe annet.

12

[Anglofil]

Hei hei...

Takker for støtte..Trodde bare det var meg som følte det slik...Jeg vet at,K,har en mor og far som har litt "problemer" hjemme,uten at jeg skal gå på inn på dette.Det er bare slik at mamma er hjelpepleier,som trives i jobben,men får altfor lite betalt og pappa er drosjesjåfør.Kanskje ikke de jobbene i samfunnet som folk flest ønsker seg,men jeg beundrer dem...Selv liker jeg biler,og var med pappa på jobb som lita jentunge.Mamma har også et fint yrke,hvor hun møter mange flotte og spennende personer hver dag...Jaja,mine foreldre er kanskje ikke noen prakteksempler,men de har et lykkelig ekteskap og det synes jeg er det viktigste... (16.mai har de forresten vært gift i 21 år!)

Forslag på noe fint jeg kan gi dem (tar i mot alle forslag!)?

Hilsen:

_________________

yvonne_karatekidgirl 1212[ Dette Innlegg er endret av: yvonne den 2002-05-02 16:41 ]

[Cassandra]

Hvis mine barn skulle gitt meg en gave når de er så "store" som deg, så vet jeg hva jeg ville ønsket meg

Et album med bilder som viser DERES beste minner, hvordan de har opplevd sin barndom. Og skrevne ord om hva som har vært bra Det hadde varmet mitt hjerte i alle fall

12

[Gjest Chica]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver Yvonne! Kunne nesten vært jeg som hadde skrevet det der, utenom jeg ikke er så flink til å skrive... Kjenner meg igjen i alt du skriver! Har begynt å ignorere de som kommer med kommentarer nå, er stolt av å være enebarn!

Vennene mine mente jeg var bortskjemt når jeg fikk pc på ungdomsskolen for de måtte dele med søsknene sine. Hadde jeg hatt søsken hadde selvfølgelig jeg og måtte delt med de, men jeg hadde nå ikke søsken. Mente de da at jeg ikke skulle ha tilgang til pc når jeg hadde spart penger og lagt i en god del selv?

Ikke bry deg om hva de andre mener du!

[Amarone]

21 år er jo ikke en "stor" dag. Hva med å lage en skikkelig gourmetmiddag til dem? Gi dem en treretters middag (og siden du er 16, så må de nesten holde evt. vin selv ), server dem, lag kaffe til slutt, og ta deg en tur ut til en venninne eller noe sånt. Nå kan det jo være at dine foreldre er like "kjipe" som mine, fordi de sier alltid når jeg og søsteren min vil gjøre noe sånt for dem at de synes det er hyggeligst at vi er der også! Men det er tanken som teller, og den forstår de!

Amarone