Sønnen min er så krevende at det har tatt ifra meg lysten på flere barn.

[~white lady~]

Jeg har en guttunge på snart 3 år, og midt i den verste trassalderen vil nok mange si.

Men han har vært en vanskelig unge siden han ble født! Utrolig irritabel og humørsyk, og den minste lille ting kan få han til å tilte.

Han er vanskelig i matveien også. Periodevis spiser han omtrent ingenting, ei hel uke levde han på iskrem siden det var det eneste vi fikk i han. Den uka var jeg et nervevrak, bekymra og sliten. Ungen grein og sutra natt og dag, men vi fant ikke ut av hva som kunne feile han.

Ikveld fikk jeg i han en fjerdedels gulrot til kvelds, og da hadde han ikke spist siden formiddagsmåltidet i barnehagen.

Han har alltid vært veldig selvstendig og egenrådig, og stikker av så fort han får muligheten. Han er heller ikke særlig lydig, og protesterer på det meste.

Både jeg og faren oppdrar han så godt vi kan, snakker bestemt men rolig til han, bruker timeout som siste utvei. Men ofte så hjelper det ikke, så sta kan han være.

Det er så utrolig slitsomt!

Jeg vet ikke om jeg overreagerer eller om han rett og slett bare er en vanskelig unge, han er min første så har ikke allverdens erfaring å stille opp med.

Det er ingen å snakke med heller, jeg er den første i vennegjengen som har fått barn, og svigermor mener at skylda ligger hos oss, for ifølge henne er han så snill og grei når hun har han på overnatting ei helg.

Jeg hadde i grunnen tenkt meg at han skulle få et søsken som var nært han i alder, men bare tanken på å skulle få en like uhåndterlig unge igjen frister lite!

Tips, råd, noen?

[NovaFlare]

Periodevis spiser han omtrent ingenting, ei hel uke levde han på iskrem siden det var det eneste vi fikk i han.

Ikveld fikk jeg i han en fjerdedels gulrot til kvelds, og da hadde han ikke spist siden formiddagsmåltidet i barnehagen.

Jeg har ikke barn selv, men jeg må vel si at det er helt åpenbart at ungen ikke respekterer dere og dere har nok satt dere i den situasjonen selv. På et eller annet vis har han lært at dere gir opp til slutt, og han får viljen sin. At du ga ham iskrem når han ikke vil spise er jo helt uhørt, du belønner han jo for å ikke ville spise! Han vet selvsagt at du er viljesvak og bare veeeenter til du gir opp, for det vet han at du gjør, unger er ikke dumme.

Vil han ikke spise, så sier du "neivel", tar bort maten og tilbyr på nytt om et par timer. Ikke sitt og kryss ungen og gi ham all makt. Vil han ikke ha maten, ta bort maten og lat som det ikke bryr deg, men IKKE gi ham noe annet i mellomtiden. Da har han jo oppnådd det han ville.

Skulle han mot all formodning gå en hel dag uten mat, så lærer han iallefall at han får spise maten når han får den servert, og DET du serverer, og spiser han ikke så får han gå uten mat. Ikke gi ham iskrem iallefall...

Svigermoren deres har nok helt rett. Han er nok en helskjønn unge. Men det finnes mange eksempler på foreldre som skaper monstre ut av barna sine, for å si det på den måten. Og det er ikke ungen det er noe feil med. Om dere ikke endrer strategi vil neste unge bli helt lik. Ikke få noen ny unge før dere har lært dere å oppdra den dere har på riktig måte først. Hva med å få noen tips fra svigermor? Tviler at hun dytter i ham iskrem om han ikke vil spise?

Endret 24. juni 2010 av NovaFlare

[Gjest brutal_mann]

Prøvd å få hjelp av fagfolk?

Det kan være detaljer i deres tilnærming til ungen, og det kan være ting med barnet. Noe er det i alle fall.

Har selv to meget selvstendige gutter og har hatt en fight og to gjennom årene. Men det meste har ordnet seg ved hjelp av å spise et par kameler (det er enkelte typer mat ungene rett og slett ikke liker, og det skal en respektere), og ved å legge om pedagogikken litt fra situasjon til situasjon.

Fagfolk kan ofte gi en versjon av deres liv fra utsiden og påpeke noen ubehaglige sannheter det kan være vannskelig å se/innrømme selv.

[~white lady~]

Jeg har ikke barn selv, men jeg må vel si at det er helt åpenbart at ungen ikke respekterer dere og dere har nok satt dere i den situasjonen selv. På et eller annet vis har han lært at dere gir opp til slutt, og han får viljen sin. At du ga ham iskrem når han ikke vil spise er jo helt uhørt, du belønner han jo for å ikke ville spise! Han vet selvsagt at du er viljesvak og bare veeeenter til du gir opp, for det vet han at du gjør, unger er ikke dumme.

Vil han ikke spise, så sier du "neivel", tar bort maten og tilbyr på nytt om et par timer. Ikke sitt og kryss ungen og gi ham all makt. Vil han ikke ha maten, ta bort maten og lat som det ikke bryr deg, men IKKE gi ham noe annet i mellomtiden. Da har han jo oppnådd det han ville.

Skulle han mot all formodning gå en hel dag uten mat, så lærer han iallefall at han får spise maten når han får den servert, og DET du serverer, og spiser han ikke så får han gå uten mat. Ikke gi ham iskrem iallefall...

Vi prøvde det, flere ganger. Vanlig hverdagsmat. Men han var syk (feber) og jeg orket ikke å la han gå en hel dag uten noe som helst i magen så etter utallige forsøk med diverse frukt og juice, så fikk han en pin up...

[NovaFlare]

så etter utallige forsøk med diverse frukt og juice, så fikk han en pin up...

Nåja, i første innlegget skrev du at han levde en hel uke på iskrem...

[NovaFlare]

(det er enkelte typer mat ungene rett og slett ikke liker, og det skal en respektere), og ved å legge om pedagogikken litt fra situasjon til situasjon.

Dette er jeg helt enig i. Jeg håper TS klarer å skille mellom ren trass og om han rett og slett ikke liker maten.

[Gjest brutal_mann]

Skulle han mot all formodning gå en hel dag uten mat, så lærer han iallefall at han får spise maten når han får den servert, og DET du serverer, og spiser han ikke så får han gå uten mat. Ikke gi ham iskrem iallefall...

Hva med når ungen ikke har spist på tre dager, hva gjør en da?

[NovaFlare]

Hva med når ungen ikke har spist på tre dager, hva gjør en da?

Da ville jeg ringt legen før jeg hadde gitt ham iskrem iallefall, for om han ikke er trass er det åpenbart noe annet galt!

[~white lady~]

Nåja, i første innlegget skrev du at han levde en hel uke på iskrem...

Det gjorde han. Det begynte med feber, men den gikk over og etter det var han bare utrolig sutrete resten av uka. Mat ville han ikke ha i det hele tatt. Ikke var det pga tenner, dette var ifjor og da hadde han fått alle.

Den uka var ekstrem, men han kan fremdeles gå i flere dager der det eneste han er villig til å få i seg er melk, litt yoghurt, litt eple...veldig lite m.a.o.

[Gjest brutal_mann]

Da ville jeg ringt legen før jeg hadde gitt ham iskrem iallefall, for om han ikke er trass er det åpenbart noe annet galt!

Nei... Han spiste da han gfikk mat han likte.

[Gjest Niema]

Er det en ting som er sikkert så er det at han får massiv oppmerksomhet når måltidene kommer - og kanskje er det det han vil? Jeg tror jeg ville forsøkt å ikke lage noe som helst oppstyr hvis han ikke vil spise, når han blir tilstrekkelig sulten så vil han vel til slutt spise noe? Kanskje det ikke blir så mye mat i starten, men når han innser at det ikke er noe å hente på å være vrang så kanskje han begynner å spise mer?

Endret 24. juni 2010 av Niema

[NovaFlare]

Nei... Han spiste da han gfikk mat han likte.

Hvor leser du dette? Hun sier hun ga ham iskrem i en uke fordi han ikke ville spise noe. Da hadde jeg heller ringt lege. Is er ikke mat, vet du.

[Gjest Gjest]

Jeg har en guttunge på snart 3 år, og midt i den verste trassalderen vil nok mange si.

Men han har vært en vanskelig unge siden han ble født! Utrolig irritabel og humørsyk, og den minste lille ting kan få han til å tilte.

Han er vanskelig i matveien også. Periodevis spiser han omtrent ingenting, ei hel uke levde han på iskrem siden det var det eneste vi fikk i han. Den uka var jeg et nervevrak, bekymra og sliten. Ungen grein og sutra natt og dag, men vi fant ikke ut av hva som kunne feile han.

Ikveld fikk jeg i han en fjerdedels gulrot til kvelds, og da hadde han ikke spist siden formiddagsmåltidet i barnehagen.

Han har alltid vært veldig selvstendig og egenrådig, og stikker av så fort han får muligheten. Han er heller ikke særlig lydig, og protesterer på det meste.

Både jeg og faren oppdrar han så godt vi kan, snakker bestemt men rolig til han, bruker timeout som siste utvei. Men ofte så hjelper det ikke, så sta kan han være.

Det er så utrolig slitsomt!

Jeg vet ikke om jeg overreagerer eller om han rett og slett bare er en vanskelig unge, han er min første så har ikke allverdens erfaring å stille opp med.

Det er ingen å snakke med heller, jeg er den første i vennegjengen som har fått barn, og svigermor mener at skylda ligger hos oss, for ifølge henne er han så snill og grei når hun har han på overnatting ei helg.

Jeg hadde i grunnen tenkt meg at han skulle få et søsken som var nært han i alder, men bare tanken på å skulle få en like uhåndterlig unge igjen frister lite!

Tips, råd, noen?

Vanskelig å gi noen råd uten å spør flere spørsmål, men her kommer noen:

Hvor mange timer er dere med barnet deres hver dag? Er det kort tid om morgenen og litt om kvelden og ellers i barnehage?

Når dere har fri, legger dere genuint opp til aktiviteter hvor han av og til får være midtpunktet, og aktiviteter hvor både du, din mann og han får utbytte av?

Føler dere at dere gir barnet god personlig kontakt med hver av dere, personlig to og to på egenhånd med jevne mellomrom?

Er det noen få ting han kanskje kan være med selv og bestemme?

Får han mye fysisk aktivitet hjemme og med dere, eller er det kun i barnehagen?

Trives han i barnehagen?

Du nevner at svigerforeldre syntes han er koslig å ha med å gjøre når han sover over, hvor ofte er han hos svigerforeldre og sover over?

Ser du og far mye på tv, sitter på bærbar-pc/Internett i stua, leser?

Er det forskjell i måten svigerforeldrene gir han oppmerksomhet og måten dere gjør det?

Får han mange materiele ting som leker og annet?

Blir det til at han ser mye på tv når han er hjemme?

Får han genuin og 100% oppmerksomhet til tider, uten at oppførselen hans er negativ?

Om han tegner, henges det på kjøleskapet/veggen eller stues det bort/puttes i søppla?

Hva liker han å gjøre? Når ser du han blomstre?

Ble mange spørsmål dette, du trenger vel kanskje ikke svare på alt om det blir for personlig, men du kan jo stille deg de du ikke vil svare på selv.

[~white lady~]

Er det en ting som er sikkert så er det at han får massiv oppmerksomhet når måltidene kommer - og kanskje er det det han vil? Jeg tror jeg ville forsøkt å ikke lage noe som helst oppstyr hvis han ikke vil spise, når han blir tilstrekkelig sulten så vil han vel til slutt spise noe? Kanskje det ikke blir så mye mat i starten, men når han innser at det ikke er noe å hente på å være vrang så kanskje han begynner å spise mer?

Nei, vi har faktisk vært litt obs på akkurat det med å ikke gi for mye oppmerksomhet når han får mat. Jeg later som ingenting når han faktisk spiser, så det skulle ikke ha noe å si. Spør om han syntes det var godt, om han vil ha mer saus; sånne ting.

[Gjest brutal_mann]

Hvor leser du dette? Hun sier hun ga ham iskrem i en uke fordi han ikke ville spise noe. Da hadde jeg heller ringt lege. Is er ikke mat, vet du.

Beklager, litt uklar. Var bare en erfaring fra eget liv

[~white lady~]

Vanskelig å gi noen råd uten å spør flere spørsmål, men her kommer noen:

Hvor mange timer er dere med barnet deres hver dag? Er det kort tid om morgenen og litt om kvelden og ellers i barnehage?

Når dere har fri, legger dere genuint opp til aktiviteter hvor han av og til får være midtpunktet, og aktiviteter hvor både du, din mann og han får utbytte av?

Føler dere at dere gir barnet god personlig kontakt med hver av dere, personlig to og to på egenhånd med jevne mellomrom?

Er det noen få ting han kanskje kan være med selv og bestemme?

Får han mye fysisk aktivitet hjemme og med dere, eller er det kun i barnehagen?

Trives han i barnehagen?

Du nevner at svigerforeldre syntes han er koslig å ha med å gjøre når han sover over, hvor ofte er han hos svigerforeldre og sover over?

Ser du og far mye på tv, sitter på bærbar-pc/Internett i stua, leser?

Er det forskjell i måten svigerforeldrene gir han oppmerksomhet og måten dere gjør det?

Får han mange materiele ting som leker og annet?

Blir det til at han ser mye på tv når han er hjemme?

Får han genuin og 100% oppmerksomhet til tider, uten at oppførselen hans er negativ?

Om han tegner, henges det på kjøleskapet/veggen eller stues det bort/puttes i søppla?

Hva liker han å gjøre? Når ser du han blomstre?

Ble mange spørsmål dette, du trenger vel kanskje ikke svare på alt om det blir for personlig, men du kan jo stille deg de du ikke vil svare på selv.

Mange gode spørsmål. Jeg mener vi er gode foreldre, vi elsker sønnen vår og gjør så godt vi kan. Er sammen med han så mye som mulig, men i hverdagen så begrenser det seg til 2-3 timer på ettermiddagen før han må i seng.

I helgene og ferier finner vi på ting og drar på diverse aktiviteter, lekeland, badeland, sykkeltur eller bare en tur bort på nærmeste lekeplass.

Vi gir han oppmerksomhet, prater og forklarer. Han får lov til å bestemme småting selv, som valget mellom Byggmester Bob og Brannmann Sam. Blir litt tv-titting før leggetid, men det er bare koselig. (Og ofte nødvendig også, skal jeg få lurt i han ei brødskive)

Både jeg og faren sitter en del med hver vår pc desverre. Jeg slapper av ei stund etter jobb, og faren er fullstendig avhengig av maskinen sin. Han bruker pc som jobbverktøy, men etter jobb så går det i sit coms og internett resten av dagen/kvelden. Han er en ordentlig sofagris!

Han har nok av leker, men vi har ikke kjøpt nye leker til han på lenge. Han har det han trenger der.

Han har ofte med seg tegninger og lignende ifra barnehagen, men det blir som regel liggende i bilen siden faren glemmer å ta det med inn. Men jeg har tenkt flere ganger at jeg skulle ha rammet inn noe av det, har bare ikke kommet så langt.

Han er ikke så ofte hos besteforeldrene sine, kanskje 3-4 helger i året. De sier ikke så mye om hvordan han har det, men han får kanskje ekstra oppmerksomhet hos de siden de bare har han til låns et par dager og har lagt opp helgen til å være sammen med han. I tillegg så har de jo mye erfaring i bagasjen ifht til oss!

Dog har jeg sett at svigermor heller ikke alltid klarer å få i han mat, det havner på gulvet hennes istedenfor...

[Gjest Gjest]

Mange gode spørsmål. Jeg mener vi er gode foreldre, vi elsker sønnen vår og gjør så godt vi kan. Er sammen med han så mye som mulig, men i hverdagen så begrenser det seg til 2-3 timer på ettermiddagen før han må i seng.

I helgene og ferier finner vi på ting og drar på diverse aktiviteter, lekeland, badeland, sykkeltur eller bare en tur bort på nærmeste lekeplass.

Vi gir han oppmerksomhet, prater og forklarer. Han får lov til å bestemme småting selv, som valget mellom Byggmester Bob og Brannmann Sam. Blir litt tv-titting før leggetid, men det er bare koselig. (Og ofte nødvendig også, skal jeg få lurt i han ei brødskive)

Både jeg og faren sitter en del med hver vår pc desverre. Jeg slapper av ei stund etter jobb, og faren er fullstendig avhengig av maskinen sin. Han bruker pc som jobbverktøy, men etter jobb så går det i sit coms og internett resten av dagen/kvelden. Han er en ordentlig sofagris!

Han har nok av leker, men vi har ikke kjøpt nye leker til han på lenge. Han har det han trenger der.

Han har ofte med seg tegninger og lignende ifra barnehagen, men det blir som regel liggende i bilen siden faren glemmer å ta det med inn. Men jeg har tenkt flere ganger at jeg skulle ha rammet inn noe av det, har bare ikke kommet så langt.

Han er ikke så ofte hos besteforeldrene sine, kanskje 3-4 helger i året. De sier ikke så mye om hvordan han har det, men han får kanskje ekstra oppmerksomhet hos de siden de bare har han til låns et par dager og har lagt opp helgen til å være sammen med han. I tillegg så har de jo mye erfaring i bagasjen ifht til oss!

Dog har jeg sett at svigermor heller ikke alltid klarer å få i han mat, det havner på gulvet hennes istedenfor...

Jeg vil ut i fra det du si tro at dere kanskje må revurdere litt hverdagen. For.eks begrense dere til bruk av datamaskin/tv til kun etter at barnet har lagt seg, evt når barnet her helt opptatt med egen lek.

Samtidig ser det ut til at dere tar han med på bra aktiviteter hvor han er midtpunkt, men han bør også være med på aktiviteter hvor han ikke bare er midtpunkt med bare en del av familien og må akseptere at noe også kan være litt kjedelig, men at en i alle fall gjør noe.

Jeg tror dere kanskje burde prøve å lese for han før leggetid, bildebok eller tegneserie? Det gir en større personlig opplevelse enn tven kan gi. Trenger jo ikke være alltid, men er jo greit om dere legger inn noe som gir litt god personlig kontakt i hverdagen også.

Det dette egentlig grunner ned i er at dere må i større grad overføre oppmerksomheten til ting som er positive, og skape gode og trygge positive rammer hvor en handler sammen som gir barnet en følelse av å bli sett og verdsatt. At tegninger fra barnehagen bare blir liggende i bilen er nok noe som er utrolig sårende om dette er noe barnet selv velger å ta med seg hjem for å fortelle om sin dag og opplevelser. Får han fortelle om sine opplevelser i barnehagen og spør dere og snakker om det annet enn i bilen på vei hjem?

Selv voksne mennesker finner det sårende når partneren kun sitter på datamaskinen i sofaen, for å si det slik.

Jeg syntes dere kanskje kunne vekslet på hvem som hadde ansvaret for å følge opp og snakke med, gi oppmerksomhet osv hver dag. Dere kunne for.eks hatt to dager i uken hver hvor en av dere er ansvarlig for å følge opp og gi oppmerksomhet de 2-3 timene, mens den andre gjør mer praktiske ting for.eks.

Er vanskelig å si om det fungerer, det er jo heller ikke noe mirakelkur, men hardt arbeid og langtekkelig å legge opp til å bygge opp et bedre forhold mellom foreldre og barn og gi hverandre mye fokus i hverdagen og ellers. Jeg arbeider i ungdomskolen selv, og oppførsel som utrangerende er ofte et symptom på at de ikke føler seg verdsatt eller sett av av voksne. Av og til opplever jeg ungdommer med enorme behov for voksenkontakt og bare et ønske om genuin kontakt og genuin samtale med et voksent menneske, for de har ikke fått mye av dette i livet.

Jeg tror at siden dere ser så tydelig symptomene, og du er jo også reflektert så tror jeg at dere kanskje kan snu trenden lenge før det blir et problem. Jeg tror at "time-out" og sånne nannyhjelpen opplegg er bare kortsiktige løsninger, og at løsningen ligger i en langsiktig forbedring av relasjonene i familien.

[Gjest Gjest]

Jeg har et "vanskelig" barn sm man kanskje kan kalle det. Selvfølgelig ikke vanskelig i ordets rette forstand, men på den måten at hun klart skiller seg fra andre barn i graden av irritabilitet, trettbarhet, sinne og stahet.

Helt fra fødselen av var hun grinete og misfornøyd, og som du beskriver var det som årene gikk en kamp for absolutt alt som skulle foretas. All mat ble forkastet, de fleste aktiviteter var utelukket og det var surving og grining for det aller aller meste.

Vi er en ressurssterk familie på flere plan og har også flere barn, så vi har både "sammenligningsgrunnlag" samt at vi lot henne legeundersøkes ved flere anledninger uten å finne noe galt. Hun er en normal, frisk jente med en lett antennelig og svært sta personlighet.

Men som du sier; det er tøft. Det er veldig vanskelig å være mor eller far til et misfornøyd barn. Man gjør hele tiden det beste man kan, men i de fleste tilfeller blir man avvist. Det tærer på som årene går, og man ender til slutt opp med å lure på om man er komplett mislykket.

Da hun var 4 så følte jeg at jeg ikke lengre hadde evne eller energi til å takle alt dette selv, og jeg bestilte en time hos tverrfaglig team på PPT. I første omgang bare for å snakke og for å få råd og feedback på hva jeg/vi allerede gjorde.

Det viste seg å bli en svært positiv opplevelse, og jeg fikk bekreftet meg selv som mor og oppdrager. Det var noe jeg trengte etter å ha blitt utfordret i så mange år.

Men simultant ble det også fanget opp at hun var svært langsynt og trengte briller. Etter dette har personligheten hennes endret seg drastisk, og det er tydelig at hun har vært plaget av synshemmingen sin.

Det var vel ikke så mange råd her fra meg bortsett fra et "jeg skjønner hvordan du har det". Basert på min egen erfaring så ville jeg ha fått sjekket syn og hørsel. I perioder med svært lavt næringsinnntak vil du kanskje vurdere næringsdrikker (Nutridrink eller Frebini fra apoteket). Min erfaring er at jo sultnere hun ble jo større var sjansen for at hun ikke spiste noe. Mulig fikk hun smerter i magen eller ble uvel. Ihvertfall var det en bratt nedadgående spiral som klart forværret og kompliserte hverdagen.

PPT fikk jeg kontakt med via et oppslag i barnehagen. I vår kommune heter det Tverrfaglig Team

Start først med dere voksne og se på rutiner og hverdag, og søk deretter hjelp om dere ikke klarer å snu ting på egen hånd. Du trenger ikke gjøre alt alene- det fins hjelp:)

Lykke til

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg har ikke barn selv, men jeg må vel si at det er helt åpenbart at ungen ikke respekterer dere og dere har nok satt dere i den situasjonen selv. På et eller annet vis har han lært at dere gir opp til slutt, og han får viljen sin. At du ga ham iskrem når han ikke vil spise er jo helt uhørt, du belønner han jo for å ikke ville spise! Han vet selvsagt at du er viljesvak og bare veeeenter til du gir opp, for det vet han at du gjør, unger er ikke dumme.

Vil han ikke spise, så sier du "neivel", tar bort maten og tilbyr på nytt om et par timer. Ikke sitt og kryss ungen og gi ham all makt. Vil han ikke ha maten, ta bort maten og lat som det ikke bryr deg, men IKKE gi ham noe annet i mellomtiden. Da har han jo oppnådd det han ville.

Skulle han mot all formodning gå en hel dag uten mat, så lærer han iallefall at han får spise maten når han får den servert, og DET du serverer, og spiser han ikke så får han gå uten mat. Ikke gi ham iskrem iallefall...

Svigermoren deres har nok helt rett. Han er nok en helskjønn unge. Men det finnes mange eksempler på foreldre som skaper monstre ut av barna sine, for å si det på den måten. Og det er ikke ungen det er noe feil med. Om dere ikke endrer strategi vil neste unge bli helt lik. Ikke få noen ny unge før dere har lært dere å oppdra den dere har på riktig måte først. Hva med å få noen tips fra svigermor? Tviler at hun dytter i ham iskrem om han ikke vil spise?

Er helt enig med Nova Flare i det hun sier her. Det er åpenbart at den lille 3-åringen leder maktbalansen i familien.

Time-out hjelper ikke hvis det ikke brukes på riktig måte. barn lystrer ikke automatisk. Foreldrene må være seg bevisste på hva det betyr, det de gjør og hva det innebærer, de teknikker dere bruker overfor barnet.

Time-out er vel bare et ledd i en kjede av reaksjoner, og spørsmålet om dere har brukt de, hvordan dere gjør det eller om dere bare går rett til time-out.

Kanskje dere kan få mer konkrete råd fra en utenforstående som er hjemme hos dere et par dager?

[Gjest gjestdeluxe]

Både jeg og faren sitter en del med hver vår pc desverre. Jeg slapper av ei stund etter jobb, og faren er fullstendig avhengig av maskinen sin. Han bruker pc som jobbverktøy, men etter jobb så går det i sit coms og internett resten av dagen/kvelden. Han er en ordentlig sofagris!Han har nok av leker, men vi har ikke kjøpt nye leker til han på lenge. Han har det han trenger der.

Han har ofte med seg tegninger og lignende ifra barnehagen, men det blir som regel liggende i bilen siden faren glemmer å ta det med inn. Men jeg har tenkt flere ganger at jeg skulle ha rammet inn noe av det, har bare ikke kommet så langt.

Han er ikke så ofte hos besteforeldrene sine, kanskje 3-4 helger i året. De sier ikke så mye om hvordan han har det, men han får kanskje ekstra oppmerksomhet hos de siden de bare har han til låns et par dager og har lagt opp helgen til å være sammen med han. I tillegg så har de jo mye erfaring i bagasjen ifht til oss!

Dog har jeg sett at svigermor heller ikke alltid klarer å få i han mat, det havner på gulvet hennes istedenfor...

Sier du at du er klar over at faren og du bruker for mye tid på PC, og dermed i grunnen ikke gir ham den oppmerksomheten og stimulans dere egentlig burde, på grunn av PC/TV?

Besteforeldrene sier ikke så mye om hvordan sønnen deres har det og er når han er der: men stiller dere en rekke spørsmål selv og kartlegger hvordan han har det og hva slags trekk og egenskaper han utviser?

Hvorfor er faren så uinteressert, som glemmer tegninger i bilen og bruker tiden på PC og hjemme hele uken etter jobb? Trener han ikke? Tenker han ikke på å ta vare på tegningene han drar med seg? Er han litt sløv? Hva slags far er han?!