Min kamp for å få hjelp

[Gjest Gulsofa]

Mitt liv så langt. - psykiatrisk avdeling- fosterhjem- kampen for å få hjelp.

Jeg føler for å fortelle litt av min historie, dere må huske at dette er min side av saken og den oppfattes kanskje ikke likt for andre.

Familien min har alltid prøvd å overbevise omverden om at alt er perfekt, gull og glitter. De har greid det, broren min har alltid slått meg, jeg er straks 18 år og han er nå snart 21 år, jeg ha alltid vært redd for hans slag, men det er ingen som har hørt meg ingen som har sett meg, min far er en fryktlig sint mann, ja jeg mener sint, han blir sint for det minste. Jeg er redd han. Min mor er ganske vanskelig å tolke, er hun sint, vil hun slå, klype, dytte meg eller ydmyke og krenke meg foran mange andre? Dette har pågått i mange år, jeg skulle ønske noen allerede så det. Hvorfor gjorde ikke læreren i 6 klasse noe, da hun spurte meg om hvordan jeg hadde det, hun lurte på det siden hun så jeg var så trøtt. ( det var ikke rart jeg var trøtt når problemer og ting toppet seg.)

I 9 klasse prøvde jeg å gå til helsesøster for å få noen å snakke med, men hun hadde aldri tid og jeg ble avvis ganske mange ganger. i 10 klasse var ting rimilig håpløst, men jeg greide meg gjennom året på et vis, psykisk sto det rimlig dårlig til med meg. 1 vgs ropte jeg igjen om hjelp, jeg fikk det ikke var i kontakt med ppt ang noe anent og hun forstod at jeg sleit, men hun gjorde ingen ting. HVORFOR lurer jeg på. Det er ikke normalt at ei jente skal slite så mye som jeg gjorde det året, selvmordsforsøk, selvskading, deprimert og angst. Jeg burde alt da ha blitt lagt inn. Men ting gikk litt greiere mot sommerferien, men høsten 2009 datt alle problemene mine i fanget mitt igjen, ny runde med alle problemene,Broren min trua med meg pistol den høsten, jeg har aldri vært så redd som da. en lærer jeg hadde greide å se problemene mine, men han sendte meg bare til helsesøster, men der ble jeg avvis igjen. Jeg ville virkelig ha hjelp, men hvorfor hjalp veldig få meg?

Det endte med at jeg tok med meg alle problemene til helsesøster i en annen by, tror jeg aldri har gråt så mye før, endelig var det også noen som forstod at jeg virkelig hadde store problemer. Jeg var heldig fordi hadde nettopps startet med ett nytt prosjekt inngen psykisk helse, jeg fikk time etter to uker, jeg gikk til samtale to ganger i uka i 9-10 uker, da jeg til slutt ble henvist til BUP. BUP forstod at jeg virkelig hadde store ting å streve med, livet hang i en utrolig tynn tråd gjennom hele vinteren, jeg ble stadig dårligre. til slutt var medisin eneste utveien, det hjalp meg desverre ikke. da var innleggelse det riktige, jeg var innlagt i 9 uker, sykehuset forstod at jeg ikke burde bo hjemme med de hjemmeforholdene som var og min helse. barnevernet som hadde vært innblandet et halvt år før ble innblandet igjen, de sto på sitt og mente de hadde ikke grunnlag til å flytte meg ut av familien/ hjemmet nå heller. Men med runder med advokat greide dem vist å skaffe grunnlag til det, tirsdag dro vi for å besøke en fosterfamilie, onsdag morgen skulle jeg flytte. jeg hadde null mulighet for å bli kjent med dem, og jeg havnet 1,5t unna min vennekrets og "liv".

Jeg har nå bodd 5 uker i fosterhjem, jeg har virkelig prøvd å trives der, jeg har prøvd å bli kjent vmed menneskene. Men jeg greier ikke. Det er fullstendig kræsj mellom meg om dem. Hva sier bV til det? Jo, dem sier " dette er det eneste vi har til deg, du må bo der eller flytte hjem" De menneskene jeg bor hos, jeg takler dem ikke lengre, dem lekker som en sil. De sitter å forteller gud og en hvermann om mine problemer og det jeg sliter med og grunnen til at jeg bor der, dette diskutere dem gjerne med hun andre soom også bor der i fosterfamilie, familie, venner osv. Jeg syntes det er fryktlig respektløst. Jeg har fått en ulovlig hybel jeg kan bo på. Hybel tenker dere nå, dette må jo være drømmen. Men dt er ikke det. Jeg har ikke rømningsveier der, vinduer som er for høyt opp på veggen og soverommet har heller ikke vindu. Det mangler lufting der, dvs det er ikke luke i veggen eller luftig på vinduet. Det står et åpent kloakkrør der. dette lukter jo selvsagt helt #¤R%¤. Tak høyden er utrolig lav, på det laveste er det 178 og det høyeste 193. Det sier seg selv at man ikke kan ha lampe i taket fordi man skaller i den.

Det værste er vel at dem mener jeg sliter med så mye at jeg innbiler meg ting, og de mener selv at jeg har så store problemer at jeg må finne andre ting å plukke på og henge problemene mine på andre knagger. Jeg vet hva som er hva, ja jeg sliter, men det er ikke dems jobb å sitte å fortelle meg hva jeg sliter med selvom dama jeg bor hos har jobbet som renholder på psykiatrisk avdeling.

Det stedet jeg bor er ikke stedet for meg, det er helt kræsj mellom meg og de jeg bor hos. jeg vet snart ikke hvordan jeg skal takle det. To uker siden ble jeg vurdert av bup, de vurderte å legge meg inn igjen siden hverdagen var så vanskelig for meg. men jeg vil helst unngå det, så avtalen ble det at. ble det for vansklig så måtte jeg dra på legevakta, de skulle kjøre meg og ikke spørre noe.. Den kvelden dro jeg til ei venninne jeg ville ikke være alene fordi det ble bare værre, på veien valgte jeg tilslutt å dra innom legevakta da jeg hadde store problemer med å holde meg i livet.

Fosterforeldrene mine ble ringt, de ville ikke kjøre meg til sykehuset og de ville heller ikke hente meg på legevakta. selvom det var avtalen. de kunne til nød hente meg på legevakta, men dem gadd hvertfall ikke å kjøre meg til toget dagen etterpå da jeg skulle på skolen..( det er 5 km til toget, og det går ikke buss til toget)

det er ikke et trivlig å bo et sted du føler taket detter i hode på deg, de jeg bor hos har null forståels av hvordan jeg sliter psykisk. Det er ikke noe hemmelighet at jeg sliter med ptsd, og du blir dårlig grunnet konsta,nt kloakklukt og redd for at hvis det starter å brenne så kommer du deg ikke ut. Jeg behøver kanskje ikke å fortelle at jeg har null røykvarslere og pulverapperat.?! Dette er ting som kan skaffes, men jeg har ikke penger til å skaffe det.

Jeg føler det har vært en utrolig lang kamp for å få hjelp. Jeg er glad noen har sett at jeg har trengt hjelp og de som har gjort noe. Men jeg lurer på hvorfor det var andre som så det og ikke hjalp meg. hverdagen er utrolig vanskelig å takle, men jeg passer familiens hund siden jeg er alene hjemme, det holder meg i livet. Men jeg vet ikke hva som skjer neste uke.

Det er vanskelig å skrive ned mange år og hendelser, derfor er det sikekrt noe uforstålig.

[Gjest wild bird]

Mange til deg.

Vis dette brevet til behandleren din, både i BV og på BUP. Det var godt skrevet, og mange ganger kan det være lettere å skrive enn å fortelle når man har det vanskelig.

Be om å bli tatt på alvor og å få rett hjelp. Slik skal ingen ha det.

[Gjest Gulsofa]

Takk.

Behandleren min vet om det, og hun vet veldig godt at jeg er veldig redd for å bli glemt, ikke hørt og ikke sett. Men med min uflaks ble den egentlige behandleren min sykemeldtnoe hun har vært i godt over 8 uker og i tillegg går hun ut i ferie nå, så jeg har fått ei annen en, og hun drar snart på ferie. i tillegg igjen skal jeg da midletidig få en annen og på toppen av det hele, jeg skal bli flytta til voksenavdelinen. Jeg skal egentlig få noe annen behandling enn bare samtaler, men dem vil ikke starte med det enda fordi det kan gjøre meg værre siden sitasjonen er sånn som den er.

Jeg håper jeg får mer hjelp på voksenavdelingen.

[Gjest wild bird]

Får virkelig håpe at du får den hjelpen du trenger og har krav på. En skal virkelig ikke bli en kasteball i systemet, bare fordi det er ferietid eller noen er sykmeldt.

Og selv om du trenger behandling/samtaler, må du jo også ha praktisk hjelp og oppfølging, slik at du ikke blir verre mens du går og venter på at noe skal skje.

Kan du få noe hjelp hos fastlegen din?

[Gjest Gulsofa]

Jeg er desverre kasteball i systemet siden jeg fyller 18 år om en måned. eneste positive som skal skje er at jeg skal ha samtaler til jeg bytter avdeling.

Men hva skal fastlegen min gjøre=/? Det var ikke han som henviste meg til bup og jeg regner med at han ikke vet noe særlig utenom at moren min var hysterisk da hun fant medesinene mine og dro meg med til fastlegen.

[Gjest wild bird]

Hvis du har en god og oppegående fastlege, kan den hjelpe deg med å få den hjelpen du trenger.

Fortell han hvordan du har det, og vær åpen om alt. Så lenge du fyller 18 og ikke får hjelp gjennom bup lenger, kan fastlegen hjelpe deg med andre behandlingsmetoder. Fastlegen skal også samarbeide med Nav, slik at du kanskje kan få et annet sted å bo.

Lykke til

[Gjest AnonymBruker]

Klem til deg òg

jeg føler jeg har også vært den sorte fòr i familien, den ungen som ble brukt for å ut sinnet. Løsninga for meg ble å flytte hjemmefra når jeg var 19, og langt! Det var min 3. forsøk på å flytte hjemme fra, med et års mellomrom, men endelig jeg lyktes. Det ble en stor vendepunkt for meg. Det har nå gått 10 år og jeg kan si at jeg klarte meg.

Besøker de engang i året for kanskje ei uke eller to og det er nok, allerede det er en prøve. Ved å bo alene klarte jeg å få opp selvtilliten, ble selvstendig og mer sikker på hva jeg kan klare. Før trodde jo jeg ikke at jeg klarer noe som helst, trodde jeg var helt ubrukelig... Tenk, du er allerede 18, du kan faktisk klare deg alene snart, bli ferdig med videregående og søk en skole en plass lagt ifra, eller ta et år i folkehøyskole. Jeg tror det du trenger er en avstand fra det du opplevde, og litt selvstendig liv for å få litt mer troa på deg selv. Du finner plutselig ut at du klarer mer enn du tror, og at du ikke er alene med liknende problemer. Faktisk, har de fleste av oss noe vonde opplevelser fra barndommen, som perverse brødre, ekle fedre eller slemme onkler. Allikevel klarer de fleste seg fint.