Føler jeg mishandler barna mine verbalt.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vet igrunn ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Må vel først starte med å skrive at magen min er full av dårlig samvittighet og mammahjertet mitt strigråter.

Føler begeret har flytt over de siste dagene. Det er sommerferie i barnehagen, og det som egentlig skulle bli late dager og mammakos er blitt noe helt annet.

Jeg er alenemor til to små. Det minste barnet er halvannet år, og det eldste barnet er rundt fire. Barnefar bor i et annet fylke. Jeg vil ikke si at jeg takler rollen som aleneforsørger særlig bra, selv om det kanskje ser slik ut på fasaden. Jeg jobber selv med barn, og har en lengre utdanning som blant annet er relevant i barnevern. Eldstebarnet er enormt resurssterkt i barnehagen, og barnehagen har fortalt meg gjentatte ganger hvor målløs de er mtp. hvor moden og reflektert h*n er for alderen. Utsiden ser på meg som en resurssterk person som brenner for barn.

Derfor er dette noe vanskelig for meg å skrive. Jeg kjefter på barna mine. I dag var det så ille at fireåringen gjemte seg i en krok, meg jeg fortsatte å kjefte. I bilen ringte jeg barnefar der jeg tryglet ham om å hente de slik at jeg fikk litt avlastning. Fortate ham høyt hvor vanskelig og krevende barna var, mens jeg gråt. Fireåringen spurte gjentatte ganger hvorfor mamma var lei seg, og jeg forkarte det med at mamma var sliten, og mamma var lei seg fordi hun likte ikke å være sinna på barna.

Etter dette har ettermiddagen vært utrolig fin. Barna har lekt, glødet og hatt det fint. Jeg har vært med i leken, og vi har hatt det utrolig moro sammen. Slik det egentlig skal være. Men slik det i realiteten er etter at jeg har dårlig samvittighet.

Tidligere denne uken da vi også skulle utenfor husets fire vegger, og det var ett stykk usamarbeidsvillig fireåring, måtte jeg faktisk bruke mye fysisk makt for å kle på barnet. Samtidig som jeg ropte at nå hører du etter, nå er du ikke særlig snill, osv.

Jeg bør ikke unnskylde dette på noe som helst vis, for dette er ikke LOV! Jeg kjenner skadevirkningene, og hvordan barn oppfatter dette. Men likevel fortsetter jeg, fordi jeg er så ubeskrivelig sliten.

Jeg og barnefar skal ha delt omsorg om ikke lenge, men akkurat nå hjelper det fint lite. Er ingen jeg kan ha som avastning. Min far er eldre og syk, og min mor viser så sterke tegn på at det er ugreit å være barnevakt, at jeg ikke har hjerte til noe annet enn å la vær. Vurderer sterkt å kontakte barnevern mtp avlastningshjem, men tenker at det likeve er så liten tid igjen før vi får 50/50 omsorgsfordeing.

Videre kan jeg kanskje fortelle litt hvordan vår hverdag er. Minste barnet er utrolig testende, noe som vel er vanlig i denne alderen. Noe jeg igjen takler utrolig dårlig. Jeg kan nevne ting som slåing, kyping, biting, lugging.. Og han blir irettesatt. Skrur av fjernsyn gjentatte ganger selv om det ikke er lov. Får raseriutbrudd fordi h*n vil ikke skifte bleie, vil ikke sitte i barnestol men i voksenstol, vil ikke skifte den skitne trøyen.. And so on. Går rundt å smågråter/sutrer nokså ofte. Eldste barn sier NEI til utrolig mye. Lager diskusjoner ut av det meste. Vil ikke det, vil ikke det.. Sutrer når h*n prater.

Hadde jeg vært profesjonell i skrivende stund nå, så hadde jeg sagt at det var en grunn til dette. Slike ting har alltid en forhistorie. Men jeg er ikke profesjonell nå, bare en sliten mamma...

Hjelp, dette ble lengre enn hva jeg hadde tenkt. Jeg er ikke ute etter en klapp på skulderen. Ei heller noen skyllebøtte, fordi jeg VET utrolig godt. Jeg er ute etter tips til hvordan få hverdagen til å fungere godt, både for store og små.. Og om dette er lov iblant, eller om jeg bør vurdere barnevern.

Takk for at du tok deg tid til å lese. Tusen takk!

[Rumohra]

Hei!

Det viktigste her er at du ihvertfall klarer å se tydelig situasjonen og ønsker å endre den! Første steg i riktig retning.

Og du vet jo at det er galt, så jeg føler ikke jeg trenger å informere deg om det. Det jeg kan gjøre er å komme med et barns perspektiv. Mine foreldre har også oppdratt meg og mine søsken bra fra utsiden, men har hatt voldsomme raseriutbrudd og reagert totalt urasjonelt på mine handlinger. De har handlet totalt emosjonelt og til og med gått så langt som å bruke vold. Dette har skadet meg psykiskk, og sannsynligvis stammer mine skader også fra tidlig barndom. Sliter mye med angst og å stole på andre mennesker. Jeg tviler på at du er like ille som mine foreldre, men alle negative opplevelser barn har som er urasjonelle - kan skade barnet senere! Og dette er du jo sikkert helt klar over, så pass på! Du er den voksne her og bør klare å styre dine egne følelser og ikke la det gå ut over barna. Jeg skjønner at du er sliten og lei deg, men prøv å ta deg sammen..

Dette skulle egentlig ikke handle om meg, men jeg vet ikke så mye om barneoppdragelse og slikt, men kan ihvertfall dele litt om hvordan jeg har opplevd sinte og urasjonelle foreldre.

Du virker som en flink og snill mamma med riktige verdier og som ser problemene, så dette går sikkert kjempefint, og tror nok ikke barna dine ender opp psykisk skadet pga. dette altså - men pass på at det ikke eskalerer.

Lykke til og klem fra meg!

[Piper]

Du er ikke mer enn menneske, og det beste du gjør er å sørge for at du får hjelp, sånn at du får tid til å slappe av. Barnevernet kommer nok ikke til å gi deg avlastning, før du faktisk er til skade for dine barn. Siden det er du som behøver avlastning, må du søke sosialkontoret om hjelp. Kanskje det er navn nå, forstår meg ikke på dette nye systemet, lol.

Kan ikke far hjelpe til, for det er jo hans barn også? Det må jo være i hans interesse, at både du og barna har det bra når dere først er sammen.

Jeg tviler påa t du vil få hjelp til avlastning, rett og slett fordi det er mange andre, og da spesielt enslige, som behøver hjelp. og det er begrenset med avlastningshjem. Og siden far er i bildet, vil jeg tro at han kan ha barna i noen helger, som er det mest vanlige å bruke avlastningshjem til. Det skal utrolig mye til å få avlastning fra det offentlige, noe du kanskje vet siden du arbeider i barnevernet.

Ta en skikkelig prat med barnefaren, kanskje han kan ta de i noen uker for at du kan få hente deg inn igjen. Så kan du kanskje besøke de av og til, for at det ikek skal gå så lang tid uten mamma.

Men selv om det er vanskelig, ville jeg bedt det offentlige om hjelp, om far ikke kan ta de oftere enn det hang jør nå. Det verste som kans kje er at du får nei,l men det kan jo være at du blir positivt overrasket også.

[Meridian]

Ikke gi opp, du er nok en god mor som bare vil dine barn vel, men akkruatt nå har du det nok tøft, og da kan hvem som helst gjøre de feile ting og la ting gå ut over barna uten at de vil det. Tror det har skjedd de fleste foreldre.

Prøv å holde ut, er det veldig lenge til dere får 50-50 omsorgsdeling?

[Gjest navnelapp]

Eg har god erfaring med å snakke med låg stemme, halde fysisk kontakt og vente med å gje bodskapen til eg har merksemda til ungen.

Går ikkje det så må det vente til det er mogeleg å oppnå kontakt igjen. Når eg skal gi ein beskjed går eg bort til barnet, stryk det på armen eller ryggen, held det gjerne inntil meg, og seier det eg vil seie med låg stemme. Skal eg kle på eller liknande tek eg med meg det eg skal ha på dei før eg går bort til barnet.

Denne metoden fungerer betre og betre dess eldre barnet blir, og når dei er vande med at dei blir snakka til på denne måten så glir det betre. Av og til tiltar dei, ingenting å gjere med det, men å halde dei inntil seg syns eg ofte hjelper. Men vi har også hatt våre episodar med illskriking i eit kvarters tid utan påviseleg grunn...

[Gjest AnonymBruker]

Tusen takk for fine svar. Vi skal ha delt omsorg fra høsten av. Fra neste uke skal de være hos pappan sin i to uker, så jeg får avlastning, men det er nå jeg trenger det kjenner jeg på.

Jeg kjenner denne tråden hjelper på allerede. Det som er skjedd de siste dagene skal ikke skje igjen. Samtidig som jeg kjenner på at jeg i utgangspunktet har tråkket over grensen jeg hadde, med tanke på hva jeg gjør mot barna. Og når den grensen allerede er passert, fortsetter det. En skummel tanke.

[Gjest Kevlarsjäl]

Gjort er gjort, du får ikke endra noe på det som har skjedd. Det er kjedelig, både for deg og barna.

Men det ser ut som du veit selv hvordan dette må løses (avlastning fra barnefar) så dette ordner du nok,

[Piper]

Du må nok bite tennene sammen og stå ut til neste uke, for du får nok ikke avlastninghjem så kjapt. Om du da ikke sier fra deg omsorgen, noe jeg tviler på at du vil gjøre. Er det mulig å be far ta de nå? Men jobber han,e r dette kanskje veldig vanskelig. Så jeg tror nok at du rett og slett bare må holde ut, og prøve det du kan å roe deg selv ned noen hakk.

I det du kjenner at nå har du lyst til å skrike, snu deg rundt og gå ut av rommet. Si til barna at nå må du bare ha en liten pause, så går du. kanskje du da slipper å få slike utbrudd.

[Caramba]

Det kan renne over for alle og enhver når man blir sliten. Jeg skal innrømme at jeg har kjeftet ganske mye på min 3,5 åring når han trasser og jeg er alene med ham og de to minste. Jeg klarer ikke alltid å håndtere situasjoner på en voksen og ansvarlig måte, og lirer av meg kjeft uten å tenke...

Ett tips: Hvis fireåringen er vanskelig, send ham eller hun på rommet FØR situasjonen utarter til skikkelig kjefting. Det kan være lettere å roe seg for begge parter hvis dere får litt avstand noen minutter. Jeg sender tre-åringen ut i den andre stua og merker at jeg roer meg selv litt også, før jeg henter ham og snakker roligere til ham om trassing og det han evt har gjort.

Det hjelper kanskje meg mer en ham for jeg er hissig og trenger å roe meg litt ned før jeg klarer å være en roligere mamma.... Det fungerer her, hvertfal. Når jeg har masse overskudd så blir det ofte ikke slike situasjoner fordi jeg håndterer ham mye bedre enn når jeg er utslitt.

Hvis du er helt på felgen så håper jeg du kan få litt hjelp til å hente deg inn. Familie?

Endret 23. juni 2010 av Caramba

[Bing]

Kjære deg

Du høres ut som en reflektert og fornuftig person. Og det at du er klar over at du sliter og ønsker endring og hjelp, sier meg at dette kommer til å gå bra !!

Jeg tror vi alle holder på å fly i flint over ungene til tider. De vet virkelig hvordan de skal tirre oss foreldre.

Men de er barn og vi er voksne.

Jeg er også alene, med to travle ettåringer. Det er mang en gang jeg banner og hyler inni meg, og det kommer ofte tårer. Men jeg prøver så godt jeg kan å vise minst mulig av det til de små ungene mine. Vi har jo så mange gode fantastiske stunder også.

Når det stormer som verst, prøv å bare slappe av, ikke la deg hisse opp, det gjør bare ting verre. Tenk på at snart er det leggetid, eller ta dem med ut og la dem løpe fra seg.

Ellers vil jeg bare si at det viser styrke og innsikt å be om hjelp. Å være alene med barn er krevende på så mange måter, og vi trenger alle litt alenetid for å hente oss inn.

Håper situasjonen ser litt lysere ut for deg og ungene etterhvert.

[Gjest molte]

Den dårlige samvittigheten tror jeg alle vi som er mødre har kjent på. Jeg har den største respekt for dere som er alene med barn, for jeg vet hvor slitsomt det kan være å ha barn, selv om man er to. Og de færreste av oss greier vel å være "perfekte" mødre hele tiden.

Når jeg er ekstra sliten eller er alene med barna en periode, prøver jeg å legge lista lavt for hva vi skal gjøre og hva jeg skal få gjort. Da får det heller være litt rot, og eldstemann får få noe han liker til middag, istedet for at det blir krangling og dårlig stemning.

Ellers tror jeg barn er robuste, og tåler at mor eller far kan ha det vanskelig innimellom uten å få varige men.

[Gjest AnonymBruker]

Kanskje Home-start familiekontakten kan være en ressurs for deg? De støtter familier med små barn i harde perioder.

[Gjest sorgenfri]

Jeg vet igrunn ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget. Må vel først starte med å skrive at magen min er full av dårlig samvittighet og mammahjertet mitt strigråter.

Føler begeret har flytt over de siste dagene. Det er sommerferie i barnehagen, og det som egentlig skulle bli late dager og mammakos er blitt noe helt annet.

Jeg er alenemor til to små. Det minste barnet er halvannet år, og det eldste barnet er rundt fire. Barnefar bor i et annet fylke. Jeg vil ikke si at jeg takler rollen som aleneforsørger særlig bra, selv om det kanskje ser slik ut på fasaden. Jeg jobber selv med barn, og har en lengre utdanning som blant annet er relevant i barnevern. Eldstebarnet er enormt resurssterkt i barnehagen, og barnehagen har fortalt meg gjentatte ganger hvor målløs de er mtp. hvor moden og reflektert h*n er for alderen. Utsiden ser på meg som en resurssterk person som brenner for barn.

Derfor er dette noe vanskelig for meg å skrive. Jeg kjefter på barna mine. I dag var det så ille at fireåringen gjemte seg i en krok, meg jeg fortsatte å kjefte. I bilen ringte jeg barnefar der jeg tryglet ham om å hente de slik at jeg fikk litt avlastning. Fortate ham høyt hvor vanskelig og krevende barna var, mens jeg gråt. Fireåringen spurte gjentatte ganger hvorfor mamma var lei seg, og jeg forkarte det med at mamma var sliten, og mamma var lei seg fordi hun likte ikke å være sinna på barna.

Etter dette har ettermiddagen vært utrolig fin. Barna har lekt, glødet og hatt det fint. Jeg har vært med i leken, og vi har hatt det utrolig moro sammen. Slik det egentlig skal være. Men slik det i realiteten er etter at jeg har dårlig samvittighet.

Tidligere denne uken da vi også skulle utenfor husets fire vegger, og det var ett stykk usamarbeidsvillig fireåring, måtte jeg faktisk bruke mye fysisk makt for å kle på barnet. Samtidig som jeg ropte at nå hører du etter, nå er du ikke særlig snill, osv.

Jeg bør ikke unnskylde dette på noe som helst vis, for dette er ikke LOV! Jeg kjenner skadevirkningene, og hvordan barn oppfatter dette. Men likevel fortsetter jeg, fordi jeg er så ubeskrivelig sliten.

Jeg og barnefar skal ha delt omsorg om ikke lenge, men akkurat nå hjelper det fint lite. Er ingen jeg kan ha som avastning. Min far er eldre og syk, og min mor viser så sterke tegn på at det er ugreit å være barnevakt, at jeg ikke har hjerte til noe annet enn å la vær. Vurderer sterkt å kontakte barnevern mtp avlastningshjem, men tenker at det likeve er så liten tid igjen før vi får 50/50 omsorgsfordeing.

Videre kan jeg kanskje fortelle litt hvordan vår hverdag er. Minste barnet er utrolig testende, noe som vel er vanlig i denne alderen. Noe jeg igjen takler utrolig dårlig. Jeg kan nevne ting som slåing, kyping, biting, lugging.. Og han blir irettesatt. Skrur av fjernsyn gjentatte ganger selv om det ikke er lov. Får raseriutbrudd fordi h*n vil ikke skifte bleie, vil ikke sitte i barnestol men i voksenstol, vil ikke skifte den skitne trøyen.. And so on. Går rundt å smågråter/sutrer nokså ofte. Eldste barn sier NEI til utrolig mye. Lager diskusjoner ut av det meste. Vil ikke det, vil ikke det.. Sutrer når h*n prater.

Hadde jeg vært profesjonell i skrivende stund nå, så hadde jeg sagt at det var en grunn til dette. Slike ting har alltid en forhistorie. Men jeg er ikke profesjonell nå, bare en sliten mamma...

Hjelp, dette ble lengre enn hva jeg hadde tenkt. Jeg er ikke ute etter en klapp på skulderen. Ei heller noen skyllebøtte, fordi jeg VET utrolig godt. Jeg er ute etter tips til hvordan få hverdagen til å fungere godt, både for store og små.. Og om dette er lov iblant, eller om jeg bør vurdere barnevern.

Takk for at du tok deg tid til å lese. Tusen takk!

Du er utrolig sliten og trenger avlastning. kan foreslå en side (om du bor i østlandsområde) som formidler barnevakt:

www.tikama.no

legg ned forventningene til hva dere skal greie i løpet av dagen og ta tiden til hjelp. rolig mamma-rolig barn. pust dypt og tell til 10 både forlengs og baklengs.

[Gjest mor]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg tar(dessverre) meg selv i å kjefte og nesten rope på ungene på 3,5 og 1,5 innimellom (spes rundt mensen...).

Det jeg har funnet ut hjelper er å gå ut og gå tur. Om vi triller i parken, rusler en tur i skogholtet bortom huset eller rett og slett går en tur langs veien så er det mirakelkuren for oss: - både jeg og ungene får fokus på annet enn oss selv. Det hjelper i alle fall for oss og vi kommer alltid blide og fornøyde hjem igjen.

[Donpedro]

Velg dine kamper, særlig i denne strevsomme perioden. La de gå med skitne klær hvis de ikke vil skifte. Gjennomfør med tvang det du vil ha gjort etter 3 advarsler, FØR du rekker å bli kjempesint. Her hjemme holder det som regel å si man teller til 3, så gjennomfører vi.

[Gjest AnonymBruker]

Pust og innse at du bare er et menneske! Og vi gjør feil. Jeg kjenner meg godt igjen i det du forteller da jeg har vært i samme situasjon selv. Jeg gikk gjennom en tøff skilsmisse, og slet veldig i begynnelsen. Den uka ungene var her (3 stk) var jeg utslitt og følte at jeg aldri hadde nok tid til hver enkelt og at det aldri ble så hyggelig og fint som jeg hadde planlagt. Uka de var hos pappaen savnet jeg dem og lovet meg selv ALDRI å være sint mer. Og sånn fortsatte det en stund. Du er utslitt og det er ikke så rart! Du har en krevende hverdag og forventer mye av deg selv som mamma. Så skuffer du deg selv, blir sint på deg selv og det går ut over ungene. Aksepter at gjort er gjort, tilgi deg selv og legg lista lavere.

Det jeg har gjort, som letter hverdagen for meg er:

1. Bruker tid om kvelden når ungene har lagt seg til å rydde og gjøre klart klær, matbokser ol til neste dag.

2. Står opp litt tidligere enn jeg trenger for å få litt tid for meg selv om morgenen, og for at vi skal ha god tid sammen. Når du ikke stresser mot klokka roer pulsen seg også.

3. Senket kravene til middager ol, sånn at jeg ikke trenger å bruke så mye tid på sånt. Mer tid med ungene og mindre mas på meg. Pølser og tomatsuppe er også OK.

4. Teller, puster og fokuserer på å være til stede i øyeblikket med ungene. Jobber masse med å skryte av det fine de gjør, og prøver å le bort endel konflikter. F.eks. kiler jeg den mellomste inn på badet om kvelden istedet for å bære han hylende og skrikende.

5. Om du klarer å ha en hyggelig og nær stund før leggetid betyr det mye! Les litt, kil, tull og tøys! Da føler du deg mye bedre selv også.

6. Sett av litt tid til deg selv om kvelden, og få nok søvn! Det er super-viktig når du er alene med barn.

Husk at alle gjør feil, ingen er perfekte. Det at du ser at du sliter er den eneste måten å forbedre ting på, og det er jeg sikker på at du kommer til å klare. men ikke vær så hard mot deg selv.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Det er slitsomt å ha barn! Jeg har to stk på samme alder som dine, og selv om jeg har en mann som kan avlaste meg, hender det jeg mister besinnelsen helt.. Har funnet ut at det er viktig å få nok søvn, slik at man får litt mer energi. Tålmodigheten min er på det laveste når jeg er trøtt og sliten, da skal det så mye mindre til før det "smeller"... Jeg har også kjent på den følelsen av at jeg "mishandler" barna verbalt, at jeg skriker av full hals, selv når jeg vet jeg bør stoppe. Og etterpå kommer den dårlige samvittigheten! Det er kjempevondt! Jeg har blitt mye flinkere til å trekke pusten dypt inn, og snakke roligere. Jeg kan selv ikke huske noen konkrete konflikter i oppveksten, det var heldigvis lite skriking og kjefting hjemme, og min mor har fem barn (stor respekt for hvordan hun klarte ut med alle oss, rolig og behersket!). Jeg ønsker at barna mine skal få en like lykkelig barndom som meg selv, hvor de skal få utforske, leke, le og være seg selv. Vil at de skal føle at de kan komme til meg uansett hva som skjer, at de ikke skal være redd for å komme hjem, eller for at mamma kan eksplodere når som helst. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg tror du må, som tidligere nevnt, senke forventningene til deg selv. Alt trenger ikke å være perfekt, du skal ikke bekymre deg så mye for hvordan fasaden er osv. Det viktigeste er at dere har det bra sammen. Unger i den alderen er krevende, men det blir kanskje litt lettere når de blir litt eldre. Bra at dere skal ha delt omsorg etterhvert, da vil du få noen dager å hente deg inn på, og forhåpentligvis har du mye energi til de ukene barna er hos deg!

Lykke til, og hold ut..