Mine og dine venner

[Gjest anonym]

Jeg og samboeren min traff hverandre sent i livet, dvs. at vi begge var godt passert 30 år. Vi hadde ingen felles vennekrets fra før og var ganske etablerte i hver vår kant med hver våre venner. Vi kommer fra veldig ulike miljøer og det har derfor vært vanskelig å mikse våre venner på en naturlig måte. I løpet av årene sammen så har dette ofte vært en kime til konflikt. Jeg på min side har opplevd at hans gjeng er så etablert i sine egne venner at de er lite nysgjerrige, åpne for andre. Litt sånn "vi er best" mentalitet, etter min mening.

Vi har en historie som jeg ikke vil gå alt for detaljert inn i, men på et tidspunkt ble min samboer stilt overfor et valg: jeg og barna eller hans venner og alt det innebar av ofring og tid på bekostning av "oss". Det har hele tiden vært uforenlig å gjøre begge deler, da mye av tiden med vennene hans var i forbindelse med at han også med de var involvert i kunstnerisk aktivitet (uten å gå nærmere inn på det). Jeg følte det såpass belastende med all den tiden som gikk til disse prosjektene - og var mye alene, både sosialt og i forhold til våre felles oppgaver, som f.eks. barna våre. Han ble naturlig nok også sliten av å måtte dele seg så mye i to, og klarte tilslutt hverken å være 100% tilstede hverken med oss som familie eller de andre vennenne hans. Til slutt brente han endel broer når det kom til prosjektene han hadde med vennene. Dette har hans venner i ettertid vært bitre på, overfor meg. Jeg ruinerte liksom karrièren til både min samboer og de. Jeg opplevde at han i enda større grad skilte mellom sosialt samvær med de og samvær med meg. Det ble mindre og mindre til at jeg ble innkludert i hans sosiale liv. Det har vært utrolig tungt å takle, og jeg har vekslet mellom å være sint og enormt lei meg/skuffa. Jeg kjenner fortsatt på mye sårhet ifra den mest betente perioden.

Inndirekte endte det med at vi flyttet. Det var selvsagt mange andre årsaker til at vi valgte å flytte, men ønsket om en ny start, blanke ark, sammen, var en stor pådriver for oss begge.

Allikevel, det er fortsatt stunder da dette kommer hett opp igjen. Som f.eks. når min samboer nå blir invitert på hyttetur med sine venner (inkl. venninner og deres barn), mens jeg ikke får forespørselen en gang.

Noen ganger tenker jeg; har jeg fortjent det? Er jeg virkelig å lite likandes? Andre ganger vet jeg at dette handler om en sær gjeng som har valgt meg som "det sorte fåret"...

Det ble langt, dette, men jeg hadde satt utrolig pris på tilbakemeldinger...tanker dere som leser dette, gjør dere.

Tusen takk.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at sånne drittegoister kan dere fint greie dere uten, og jeg håper for din del at han ser det også.

Det er neppe disse "vennene" hans som kommer til å besøke dere i eldreboligen når den tid kommer... Å sette et slikt press på folk som har barn er umenneskelig. Og ondskapsfullt.

Hev deg over det.

[Gjest Marisa]

Allikevel, det er fortsatt stunder da dette kommer hett opp igjen. Som f.eks. når min samboer nå blir invitert på hyttetur med sine venner (inkl. venninner og deres barn), mens jeg ikke får forespørselen en gang.

Noen ganger tenker jeg; har jeg fortjent det? Er jeg virkelig å lite likandes? Andre ganger vet jeg at dette handler om en sær gjeng som har valgt meg som "det sorte fåret"...

Det ble langt, dette, men jeg hadde satt utrolig pris på tilbakemeldinger...tanker dere som leser dette, gjør dere.

Tusen takk.

Hmmm, får en ekkel følelse av at din mann ikke akkurat har vært krystall-klar på at flytting etc. har vært felles valg. Ser for meg en fyr som sukker til svar.

[Gjest AnonymBruker]

Familien kommer først sånn er det bare, disse kameratene hans har sikkert ikke barn selv, eller så er de ikke spesielt familieorienterte. Greit at man skal utøve kunst og tjene penger men ja, grunnen til at man gjør disse tingene er i bunn og grunn for familien (og selvrealisering jaja)

Enig i at det er ondskapsfullt, de andre gutta har tydeligvis ikke peiling.

[Gjest Gjest]

Hmmm, får en ekkel følelse av at din mann ikke akkurat har vært krystall-klar på at flytting etc. har vært felles valg. Ser for meg en fyr som sukker til svar.

Ja og den typen er av de absolutt verste! Både kvinner og menn. Fy faen for drittdårlig oppførsel å gjøre seg til martyr sånn.

[Gjest John Lennon]

Du er Yoko Ono, og resten av Beatles likte henne ikke stort.

Ja, med å tvinge ham til å velge har du gjort deg fortjent til at de misliker deg. Om du skal bry deg om det er noe annet.

Synes forresten det er helt dust å bli sammen med noen som bruker mye fritid på kreativ/kunstnerisk aktivitet når man ikke er villig til å støtte opp om det.

[Gjest Marisa]

Du er Yoko Ono, og resten av Beatles likte henne ikke stort.

Ja, med å tvinge ham til å velge har du gjort deg fortjent til at de misliker deg. Om du skal bry deg om det er noe annet.

Life is what happens while you are busy making other plans.

~John Lennon

Hun gav ham valget, tilstedeværelse i det livet som oppsto mellom dem eller sirkus/brød og delt omsorg, han valgte familien han hadde satt til livet.

A dream you dream alone is just a dream. A dream you dream together is reality

~John Lennon

Voksne mennesker skylder ikke på andre for deres egne valg. Når man får barn har man ansvar utenfor seg selv, både i forhold til barna og den andre foreldrer og man må

Det er for synd at TS måtte tvinge ham til å forstå det. Hvis han så ikke har stått for egne valg er han en fegis. Det er for jævelig hvis TS i denne situasjonen får svi for det.

[Gjest Spinell]

Har man valgt å stifte familie, så er prioritetene låst i mange år framover. Så enkelt er det faktisk. At han ikke mestret å gape over både jobb, hobby og familie skal i alle fall ikke gå ut over familien. Det må vennene bare respektere.

Og blir han invitert på hyttetur der de andre skal ha med partnere og barn, så bør hans naturlige svar være "Jatakk, vi kommer!" (Forutsatt at dere kan og vil, da...) Han får late som han tar det som en selvfølge at dere er invitert alle sammen, siden de andre er det.

[Gjest Gjest]

Har man valgt å stifte familie, så er prioritetene låst i mange år framover. Så enkelt er det faktisk. At han ikke mestret å gape over både jobb, hobby og familie skal i alle fall ikke gå ut over familien. Det må vennene bare respektere.

Og blir han invitert på hyttetur der de andre skal ha med partnere og barn, så bør hans naturlige svar være "Jatakk, vi kommer!" (Forutsatt at dere kan og vil, da...) Han får late som han tar det som en selvfølge at dere er invitert alle sammen, siden de andre er det.

Hallo, hun har sagt: Du skal prioritere meg og mine barn (han er jo ikke faren), og han har gjort det, det var ikke godt nok så hun presser på for flytting og får viljen sin. Nå er hun sur fordi at vennene hans ser hvordan hun behandler han og bestemmer over han fordi hun kan.

[Gjest Marisa]

Hallo, hun har sagt: Du skal prioritere meg og mine barn (han er jo ikke faren), og han har gjort det, det var ikke godt nok så hun presser på for flytting og får viljen sin. Nå er hun sur fordi at vennene hans ser hvordan hun behandler han og bestemmer over han fordi hun kan.

Hallo! Hun skriver "velge" ~ "meg og barna" ~ "våre barn"

Ingenting tyder på at det ikke er hans barn, tvert imot, og han fikk velge, ikke på noe tidspunkt har hun skrevet "skal" ~ "presse" ~ "min vilje".

Hun er vel ikke gift med Pinoccio? :klø:

[Gjest Spinell]

Hallo, hun har sagt: Du skal prioritere meg og mine barn (han er jo ikke faren), og han har gjort det, det var ikke godt nok så hun presser på for flytting og får viljen sin. Nå er hun sur fordi at vennene hans ser hvordan hun behandler han og bestemmer over han fordi hun kan.

Nei, du må nok lese hovedinnlegget en gang til. Jeg trodde det samme som deg, men ved bedre gjennomlesing kan alle se at det står "våre barn". Det uttrykket kan da vitterlig ikke misforstås?

[Gjest TS]

Hei,

trådstarter her. Takk for mange innspill og synspunkter. For å oppklare, så kan jeg bekrefte at barna er våre. Vi traff hverandre midt i hans karrière - og fikk barn. Det var noe vi begge ønsket, å stifte familie. Men det ble vanskelig å forene forventninger og hva som var mulig å oppnå med den nye livssituasjonen. Å satse fullt på hans karrière innebar mye usikkerhet, både økonomisk og i forhold til tid/planlegging. Jeg opplevde at vi skulle leve på sidelinjen, som en liten familie - mens hovedprioriteten og fleksibiliteten skulle vies de andre prosjektene. Det ble vanskelig å svelge for meg.

Jeg opplever miljøet hans som ganske lite familieorienterte og egosentrisk i forhold til egen realisering og lite hensyn til annet. Jeg opplever det også som ganske sjåvinistisk. Jentene rundt skal liksom bare annerkjenne de fantastiske guttene, og gi de full frihet og spillerom. Hvis ikke er de "dominerende" og "bestemmende" uromomenter.

Det finnes helt klart mange sider av denne situasjonen, og dersom andre hadde fått uttale seg så hadde mange andre aspekter kommet frem.

Det som er vondt idag, er at jeg ser ut til å ha fått tildelt denne "Yoko Ono"-rollen på livstid. Det innebærer å ikke bli annerkjent for den jeg er, at jeg har rollen som "hun som presset ut deres bestevenn og tvang han til å leve et A4-liv"...de føler på mange måter at de har mistet sin venn og kompanjong....og da savner jeg at min samboer kan reise seg opp og høylydt erklære at han faktisk har tatt disse valgene selv...det syns jeg til tider mangler...

Men: jeg vet at han elsker meg, barna og det livet vi lever. Det tærer veldig på han at vennene hans er så negative til dette. Klart, ting har roet seg. Dette var mer brennhett for noen år siden. Men de dukker opp fra tid til annen, disse holdningene...som f.eks. når min samboer er invitert ned på hyttetur...og alle de andre tilfeldigvis også kommer...og dette ikke er nevnt i forbindelse med meg og barna.

Ja, ja...jeg klarer å leve med det. heldigvis har jeg andre mennesker rundt meg som setter pris på mine kvaliteter og som syns at jeg er et godt menneske. Så da får ikke disse vonde rollene de andre tildeler meg, så hardt feste.

Takk så langt for alle kommentarer - håper dette var enda litt mer oppklarende, for dere som er interessert i å synse og mene mer..