Mann med samboer har fått følelser for venninne

[Funkis]

Mann på 33 her. Har samboer, vi har vært sammen i 6 år. Ingen barn.

Nå har jeg klart det kunststykket å forelske meg (tror jeg) i en av våre single venninner. Hun er nok mer min venninne enn samboeren min sin venninne. Og hvis jeg og samboeren min går fra hverandre ville jeg fått "beholde" henne.

Jeg har alltid likt henne ekstra godt, og vi har alltid hatt en god kjemi. Jeg har nok alltid vært "svak" for henne, men det er først det siste året jeg har begynt å lure på om det kanskje kan skje noe mellom oss. Jeg merker at jeg setter meg selv i situasjoner hvor jeg kan ende opp alene med henne, og jeg merker at jeg gleder meg ekstra til noe hvis hun skal være der. Og det er selvfølgelig helt feil å sammenligne henne med samboeren min, men det er nesten ikke til å unngå. De er som natt og dag. Sambo er rolig, litt sjenert, behersket, liker å være hjemme, og liker ikke å stikke seg frem.

Venninnen er morsom, utadvendt og sosial, veldig smart og hun reiser mye. Det er alltid noe som skjer, og hun kommer alltid i kontakt med nye folk. Folk liker henne og tiltrekkes av henne.

Jeg har lenge trodd at samboeren min var den jeg ville gifte meg med, men nå tviler jeg. Jeg trodde jeg ville ha et rolig liv, litt utenfor byen, hvor det egentlig bare var å sette i gang med barn. Mens nå vet jeg ikke om jeg vil det. Et liv i byen med moro, reiser og opplevelser frister mer. Og jeg vet at nåværende sambo aldri kan bli den partneren jeg kan le meg ihjel på fest sammen med. Som hopper og spretter ut av flyet når vi lander ett eller annet sted. Som plutselig havner i prat med en gjeng fremmende mennesker.

Føler meg enormt slem, men som en rimelig oppegående kar med en karriere som gir meg økonomisk frihet, føler jeg at jeg vil ha noen som matcher meg mer. Venninnen har bra jobb og lønn, mens sambo tjener lite og vil jobbe deltid.

Har kjent på dette i noen år, men avfeid det som tull. Og overtalt meg selv til å holde på dette rolige, fornuftige livet med sambo. For jeg vil jo dét også, jeg vil jo ha en familie.

Jeg vet ikke om jeg ville fått denne venninnen min. Men jeg vet jo at hun liker meg også. Måten hun kikker på meg på, når hun blir med meg ut og røyke, når hun kysser meg på kinnet og sier at jeg er verdens beste fyr. Og når hun kjefter på meg og kaller meg en idiot

Hadde jeg kunnet skylde på at hun bare er ny og spennende så hadde alt vært enklere. Men jeg har kjent henne i mange år, og vet akkurat hvordan hun er...

Noen innspill?

[Gjest Gjest]

Akk ja. Så fint det hadde vært om man bare kunne sette livet på frys mens man gjorde noe annet. Som å pule en venninne..

Men slik er det jo ikke. Og du står ovenfor noen veivalg i livet. Enten begynner du å sette pris på det du har, og det betyr aktiv kontroll over egne følelser og reaksjoner. Ikke gi meg noe piss om at "det greier du ikke bla bla.." for det gjør du.

Eller så sier du opp "kontrakten" med samboeren, begrunner med usikkerhet og antakelig sterke følelser for en annen, (om venninnen vil, så vil ex samboer føle at dere alt har lurt henne om du ikke sier fra først!) Og så gjør du dine hoser grønne hos venninne. Og ser hva som skjer. Enten vinner du eller så taper du.

At du har kjent henne i mange år er ingen garanti, det er et fint røykteppe for alle de sidene ved henne du kan risikere å bli jævlig overrasket over.. For eksempel, hvor mange forhold har hun hatt, hvorfor ble det slutt og hvordan ble det slutt..? Sånne ting sier noe om henne.

Og så har man jo alternativ tre, du sier opp kontrakten med sambo og forblir singel en stund, mens du finner ut hva du vil her i livet.

Uansett hva du gjør, om du gjør noe, så vil minst en person sitte knust igjen. Og du bør vite at det er verdt det...

Noe jævla snusking i høyet bak sambos rygg vil jeg faen ikke høre om!

Gudd løkk. Du kommer til å trenge det.

[Gjest AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt en pause i forholdet. Derretter tenker du HVA er det DU skal gjøre? Med hvem skal du være? Du HAR LOV til å velge kvinnen du ønsker å være sammen med, men ikke overlapp forhold. Det er usunt å såre andre, det forfølger deg bare.

Det er bare du som kan finne ut av dette. Lykke til.

[Piper]

Og enkelte lurer på hvorfor man har venner av motsatt kjønn, og det du nå opplever er vel bevis på at det er en av årsakene.

Du må rett og slett bestemme vha du vil, enten du får den venninnen eller ikke. Vil du ikek fortsette med samboerend in, så avslutter du forholdet uten å prøve noe med venninnen først. Du bør ha såapss respekt for samboeren din, for hun fortjener faktisk å være nummer en selv om hun er en annen type enn det du kanskje vil ha.

Om det blir slutt mellom dere, bør du kanskje være singel en stund,f or å finne ut om du egentlig er klar for å prøve deg på denne venninnen. Selv om hun sier du er en herlig fyr, er det ikke det samme som at hun er interessert i deg som kjæreste. Men det vil du ikke finne ut, før du ahr gjort deg ferdig med alt det andre, eller bør ikke finne det ut.

Det kan godt være du vil like partyjenten en stund, men det kan også godt være at det vil bli slitsomt i lengden å hele tiden konkurrere om hennes oppmerksomhet. For det er jo på en måte det du må, siden hun er så populær.

Finn ut hva du vil med samboeren din, og ta det der i fra. Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden, selv om enkelte tror det

[Piper]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg tatt en pause i forholdet. Derretter tenker du HVA er det DU skal gjøre? Med hvem skal du være? Du HAR LOV til å velge kvinnen du ønsker å være sammen med, men ikke overlapp forhold. Det er usunt å såre andre, det forfølger deg bare.

Det er bare du som kan finne ut av dette. Lykke til.

Skal man avslutte et 6 årig forhold, på grunn av litt usikkerhet? Bør han ikke tenke seg godt om? Selv om du mener at han kan ta en pause, er det ikke dermed sagt han automatisk får samboeren sin tilbake igjen, om det er det han plutselig bestemmer seg for. Jeg hadde ikke tatt en sånn mann tilbake igjen, for jeg ville alltid lurt på når neste "pause" kom, når man kan avslutte et forhold bare fordi man plutselig er litt usikker på følelsene for en annen. Kanskje følelsene går over, om han slutter å være sammen emd denne venninnen.

[Funkis]

Jeg skjønner hva dere sier. Men det er ikke sånn at jeg bare kan kutte ut venninnen. Vi er en slags "gjeng", som hun også er med i, uavhengig av meg og samboeren min. Å unngå henne vil bli praktisk veldig vanskelig, og vil få flere enn samboeren min til å lure på hva som skjer. Og det er ikke som om hun og jeg driver og henger sammen alene. Det er som regel andre tilstede.

Jeg og venninnen har ikke rørt hverandre, det ville jeg aldri gjort så lenge jeg har kjæreste. Og grunnen til at jeg tviler på forholdet mitt har egentlig ikke så mye å gjøre med venninnen. Hun har mer bare dukket opp som et mer attraktivt alternativ til et forhold som allerede sliter. Det å prøve meg på venninnen før jeg evt. forlater samboeren min er ikke et tema. Men man vet jo uansett om man har bra kjemi med folk, og om man har litt antenner så merker man jo om man blir likt eller ikke.

De siste årene har min samboer blitt mer og mer lunefull, hun er negativ og jeg vet ofte ikke hvorfor hun er sur. Hun er glad i å bli med på sosiale ting, men sitter ofte stille og vil gå hjem tidlig. Regner med at jeg inne på et kvinneforum vil få kritikk fordi jeg er for lite forståelsesfull og at grunnen til at hun er sur sikkert er meg, men ofte mener jeg oppriktig at de tingene hun blir sinte for er grunnløse. Kanskje hun er lei av meg, der virker sånn. Hun sier hun vil satse på meg videre, men det virker ikke sånn i handling.

Spørsmålet er jo om jeg skal kjempe for et skrantende forhold, eller om jeg skal innse at samboeren min ikke kan gi meg det jeg vil ha. Noen ganger er vel gresset grønnere? Noen ganger er man sammen med feil person. Jeg er jo glad i samboeren min og var veldig forelsket da va møttes. Men de siste årene er det mulig vi har forandret oss i forskjellige retninger. Vi er jo ikke 22, men voksne folk. Og ett eller annet inni meg lurer på hvorfor jeg skal kjempe så veldig. Vi har jo ingen barn, og vi er ikke gift. Det er virkelig utrolig vanskelig.

Venninnen kjenner jeg godt, tro meg. Jeg kjenner henne naturlig nok ikke som kjæreste, men jeg vet masse om henne. Hun har vært singel i et par år, og det kan kanskje forklares med at hun ikke tar til takke. Hennes forrige forhold var ikke noe langvarig, men hun var veldig forelsket og veldig trist da det var over.

Hun er ganske spesiell, og den "partyjente"-beskrivelsen passer ikke. Hun er ikke Paris Hilton, liksom.

Hun er veldig intelligent og belest, hun er tøff, og hun er på en måte "en av gutta" i mange sammenhenger. Samtidig er hun fin og snill, og herlig ukomplisert og direkte når det kommer til humor og sånne ting. Hun sier akkurat hva hun mener, og jeg kjenner ingen som er mer "seg selv" enn henne. Det er nok mange menn som ville blitt "skremt" av henne, og de fleste kompisene mine synes hun er flott, men de tør ikke å prøve seg (eller de har dame.)

Jeg vet jo at hun vil ha kjæreste, men hun vil ikke ha hvem som helst tror jeg. Jeg vet bare at jeg blir glad av å være sammen med henne, og jeg synes hun er et flott menneske. Sammenligningen med samboeren min er kanskje urettferdig, men at den ene stråler mer enn den andre er det ingen tvil om.

Hvorfor skriver jeg egentlig her inne? Vet ikke, men noen ganger hjelper det jo bare å prate om ting. Og når mine beste kompiser også er venner av venninnen, så kan jeg ikke si så mye til dem.

[Piper]

Det er ingen her inne som kan ta den avgjørelsen for deg, for det er du som må finne ut om du vil være i det forholdet eller ikke. Sett opp en liste, er det flere negative sider enn positive, sier det vel sitt om forholdet.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner hva dere sier. Men det er ikke sånn at jeg bare kan kutte ut venninnen. Vi er en slags "gjeng", som hun også er med i, uavhengig av meg og samboeren min. Å unngå henne vil bli praktisk veldig vanskelig, og vil få flere enn samboeren min til å lure på hva som skjer. Og det er ikke som om hun og jeg driver og henger sammen alene. Det er som regel andre tilstede.

Jeg og venninnen har ikke rørt hverandre, det ville jeg aldri gjort så lenge jeg har kjæreste. Og grunnen til at jeg tviler på forholdet mitt har egentlig ikke så mye å gjøre med venninnen. Hun har mer bare dukket opp som et mer attraktivt alternativ til et forhold som allerede sliter. Det å prøve meg på venninnen før jeg evt. forlater samboeren min er ikke et tema. Men man vet jo uansett om man har bra kjemi med folk, og om man har litt antenner så merker man jo om man blir likt eller ikke.

De siste årene har min samboer blitt mer og mer lunefull, hun er negativ og jeg vet ofte ikke hvorfor hun er sur. Hun er glad i å bli med på sosiale ting, men sitter ofte stille og vil gå hjem tidlig. Regner med at jeg inne på et kvinneforum vil få kritikk fordi jeg er for lite forståelsesfull og at grunnen til at hun er sur sikkert er meg, men ofte mener jeg oppriktig at de tingene hun blir sinte for er grunnløse. Kanskje hun er lei av meg, der virker sånn. Hun sier hun vil satse på meg videre, men det virker ikke sånn i handling.

Spørsmålet er jo om jeg skal kjempe for et skrantende forhold, eller om jeg skal innse at samboeren min ikke kan gi meg det jeg vil ha. Noen ganger er vel gresset grønnere? Noen ganger er man sammen med feil person. Jeg er jo glad i samboeren min og var veldig forelsket da va møttes. Men de siste årene er det mulig vi har forandret oss i forskjellige retninger. Vi er jo ikke 22, men voksne folk. Og ett eller annet inni meg lurer på hvorfor jeg skal kjempe så veldig. Vi har jo ingen barn, og vi er ikke gift. Det er virkelig utrolig vanskelig.

Venninnen kjenner jeg godt, tro meg. Jeg kjenner henne naturlig nok ikke som kjæreste, men jeg vet masse om henne. Hun har vært singel i et par år, og det kan kanskje forklares med at hun ikke tar til takke. Hennes forrige forhold var ikke noe langvarig, men hun var veldig forelsket og veldig trist da det var over.

Hun er ganske spesiell, og den "partyjente"-beskrivelsen passer ikke. Hun er ikke Paris Hilton, liksom.

Hun er veldig intelligent og belest, hun er tøff, og hun er på en måte "en av gutta" i mange sammenhenger. Samtidig er hun fin og snill, og herlig ukomplisert og direkte når det kommer til humor og sånne ting. Hun sier akkurat hva hun mener, og jeg kjenner ingen som er mer "seg selv" enn henne. Det er nok mange menn som ville blitt "skremt" av henne, og de fleste kompisene mine synes hun er flott, men de tør ikke å prøve seg (eller de har dame.)

Jeg vet jo at hun vil ha kjæreste, men hun vil ikke ha hvem som helst tror jeg. Jeg vet bare at jeg blir glad av å være sammen med henne, og jeg synes hun er et flott menneske. Sammenligningen med samboeren min er kanskje urettferdig, men at den ene stråler mer enn den andre er det ingen tvil om.

Hvorfor skriver jeg egentlig her inne? Vet ikke, men noen ganger hjelper det jo bare å prate om ting. Og når mine beste kompiser også er venner av venninnen, så kan jeg ikke si så mye til dem.

Mm. Så når ikke du fikk de svarene du ville ha her, så kryper det frem at forholdet egentlig er "dårlig", at dere slett ikke er alene sammen (selv om du sa at du lager situasjoner der dere kan være alene sammen) og samboeren er lunefull.. Pluss at du rosemaler venninnen.

Hvorfor gjør du ikke bare slutt med samboeren og satser på henne da? Det virker som du har bestemt deg i alle fall.

[Elizia]

Så lenge dere ikke har barn sammen er det vel bare å gå dersom du ikke lengre elsker din samboer? Men for hennes skyld og selvfølelse er best at du ligger litt lavt i starten av bruddet og ikke blir sammen med din venninne med en gang. (Dvs dersom din venninne har samme følelser for deg da..)Blir uansett sårt for din nåværende dersom du og venninna di blir sammen, for hun kommer nok hele tiden til å lure på hvor lenge du har hatt følelser for den andre og om dere hadde noe på gang bak hennes rygg.

[Gjest jente28]

Mitt inntrykk er at du er en veldig fornutig kar og du har tenkt grundig igjennom det. Dette er ikke uskyldig nysgjerrighet, småflørting eller "midlertidig betatthet", slik man vanligvis vil opplevde ovenfor andre enn partner når man er i et langt forhold. Du har et oppriktig og godt begrunnet ønske om å leve sammen med henne framfor partnern din. Disse to jentene er jo, slik du forklarer det, så ulike at hvem du velger har masse å si for hvordan ditt liv vil bli med tanke på opplevelser og sånt.

Min umiddlebare tanke er at du bør gå for venninnen. Ja, dette høres kanskje groteskt ut, men når du har tenkt på det så lenge og så grundig, og har så god begrunnelse, synes jeg faktisk det.

Et aber er for øvrig hvor godt du faktisk kjenner samboern din. Jeg har selv opplevd å få et inntrykk av en partner - at han var kjedelig, slapp og usporty - som har vist seg å ikke stemme. Det var bare jeg som var forutinntatt og mistroisk. Tenk igjennom hvor mye du har aktivt utforsket de sidene av/egenskapene til partnern din du gjerne skulle sett mer av, f.eks. med spørsmål, invitasjon, muligheter etc.

Lykke til!

[Gjest AnonymBruker]

Noen sier her at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, men for meg var det mye grønnere. Jeg var i nesten samme situasjon som deg da jeg traff min nåværende ektemann. Ble stormforelsket i han. Følelsene for min daværende samboer var helt feil og jeg visste at jeg ikke kunne leve et liv med han.

Jeg har nå et forhold jeg er lykkelig i. Vi har vært gift i mange år

Du må selv kjenne på følelsene dine. Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre eller føle. Bare pass på at du er sikker og at du ikke kommer til å angre. Da får du henne kanskje ikke tilbake.

Jeg var helt sikker på mine følelser og at jeg aldri kom til å angre. Derfor reiste jeg og det er det lureste jeg har gjort i mitt liv.

[Funkis]

Ok. Jeg skjønner at jeg forklarer meg dårlig.

Jeg føler jo at jeg må kjempe for forholdet mitt, fordi vi har så mange år sammen. Og hun er en flott kjæreste. Hun er snill og morsom, vi har vært på masse turer sammen og vi deler mye historie og det er trygt og godt. Vi kjenner hverandres familier og vet hverandres feil og mangler. Hun vet mine, og er sammen med meg likevel. Jeg svikter henne selvfølgelig hvis jeg forlater henne, og jeg vet jo ikke om jeg vil dét. Men det er vel ikke et bra tegn at man faller for andre?

Når jeg sa at jeg setter meg i situasjoner hvor jeg kan bli alene med henne så betyr det at jeg sørger for at vi går hjem fra fest sammen, eller jeg oppsøker steder hun er når samboeren min er borte. Det betyr ikke at jeg faktisk BLIR alene med henne.

Og vi planlegger sjeldent å være sammen, bare vi to.

Jeg "rosemaler" ikke venninnen min, men det er sånn jeg ser henne. Hun er slett ikke perfekt, hun heller. Tingen er bare det at jeg vet jo hennes dårlige sider, uten at de plager meg. Og når sant skal sies så har hun ikke så mange dårlige sider. Mens min samboers dårlige sider begynner å irritere meg.

Jeg tror vi ville vært en bra match, men jeg vet ikke om det ville være verd å forlate samboeren min for. Jeg ber ikke dere her inne om å ta avgjørelsen for meg, men vil egentlig bare "prate". Men det gjør man kanskje ikke her inne?

[Rosenrød]

Jeg synes du får for mange sure svar her, ts. Det er jo ikke slik at man ALLTID skal kjempe for det forholdet man er i, noen ganger blir det bare feil. Og gresset KAN være grønnere på den andre siden.

For meg høres det ut som om du bør gjøre det slutt med samboeren din, i første omgang. Om det skulle bli noe mer mellom deg og venninnen, får dere ta det etter hvert.

[Funkis]

Mitt siste innlegg var ikke myntet på de tre siste innleggene, de kom etter at jeg hadde lest tråden

[Gjest AnonymBruker]

Mitt siste innlegg var ikke myntet på de tre siste innleggene, de kom etter at jeg hadde lest tråden

Fortell oss hvordan det går da.

[Gjest Gjest]

Mitt siste innlegg var ikke myntet på de tre siste innleggene, de kom etter at jeg hadde lest tråden

Samme hva du sier så leser jeg forelskelsen din som snakker.Og da taper samboeren din uansett. Kampen er over for henne uten at hun vet om det engang. Og det gjør meg forbanna på hennes vegne. Det du driver på med nå er den verste formen for svik uansett hvordan du vrenger på det. Dermed bør du få fingeren ut og gjøre noe med det, fortrinnsvis si fra til samboeren din og starte prosessen mot et brudd. Å kjempe for forholdet betyr blandt annet å unngå den andre jenta, men selv det prøver du å rasjonalisere bort ved å si at dere er venner fra lang tid bla bla...

Om samboeren din fikk følelser for en kompis av deg, kan du med handa på hjertet si at det hadde vært greit å omgåes fyren? Når han faktisk var interessert..? Det tror jeg ikke du..

[Funkis]

Fortell oss hvordan det går da.

Hva mener du?

[Funkis]

Samme hva du sier så leser jeg forelskelsen din som snakker.Og da taper samboeren din uansett. Kampen er over for henne uten at hun vet om det engang. Og det gjør meg forbanna på hennes vegne. Det du driver på med nå er den verste formen for svik uansett hvordan du vrenger på det. Dermed bør du få fingeren ut og gjøre noe med det, fortrinnsvis si fra til samboeren din og starte prosessen mot et brudd. Å kjempe for forholdet betyr blandt annet å unngå den andre jenta, men selv det prøver du å rasjonalisere bort ved å si at dere er venner fra lang tid bla bla...

Om samboeren din fikk følelser for en kompis av deg, kan du med handa på hjertet si at det hadde vært greit å omgåes fyren? Når han faktisk var interessert..? Det tror jeg ikke du..

Du har sikkert rett. Og jeg har følelser for venninnen min, det sier jeg jo. Men jeg vil ikke gjøre noe overilt.

Og jeg prøver ikke å rasjonalisere bort at jeg ikke kan kutte ut venninnen min. Det vil faktisk være veldig rart om jeg plutselig gjør det. Da vil samboeren min lure på hvorfor, og da er vi vel like langt. Da må jeg forklare hvorfor vi ikke kan treffe venninnen, og da kan jeg jo like gjerne pakke lekene mine.

Nei jeg hadde ikke ville omgås en fyr jeg visste at dama mi hadde følelser for. Poenget her er vel at jeg i det lengste vil unngå at samboeren min finner det ut. For hun vet det ikke.

[Gjest AnonymBruker]

Du tenker iallefall godt igjennom dette.Kudos. Ja, det er enklere når man ikke har barn, og jeg tror mange her sier "kjemp, kjemp" for at man har så mye sammen. MEN dere som sier dette; hvis dere hadde stått der på bryllupsdagen og hatt en tvil om dere faktisk ville være sammen med denne mannen eller ikke, så hadde dere vel ikke gått igjennom det? Da er det jo bedre å kutte. TS`S samboer fortjener noen som liker personen hun er. Man kan se på det som svik hvis noen går fra en, eller man kan se det som at det er slik det er i livet! vi prøver og feiler, vi finner ut hva vi vil ha og ikke vil ha. Det er ikke slik at voksne mennesker ikke forandre seg, det gjør man!

Så til TS: Er samboeren din deprimert? kan forklare nedstemthet, tristhet.

Dessuten vil jeg si at jeg forventer at i løpet av mitt voksne liv sammen med min mann , at vi begge kommer til å bli betatt og småforelsket i andre mennesker. På jobb, i andre sosiale sammenhenger etc. Jo mer man oppsøker kontakt jo værre blir det. Jo mer man lar seg falle i fristelsen jo mer betatt blir man, og du er lik som andre her inne, du roser den nye flammen opp i skyene, og sier at det går dårlig på hjemmebane. Kan det hende du liker henne mer pga problemene dere tydligvis ikke kommuniserer godt nok om på hjemmebane?

Er du sikker så er du sikker. Men da spør du faen ikke denne venninnen om hun er interessert før du har gjort det slutt med samboer.

[Funkis]

Så lenge dere ikke har barn sammen er det vel bare å gå dersom du ikke lengre elsker din samboer? Men for hennes skyld og selvfølelse er best at du ligger litt lavt i starten av bruddet og ikke blir sammen med din venninne med en gang. (Dvs dersom din venninne har samme følelser for deg da..)Blir uansett sårt for din nåværende dersom du og venninna di blir sammen, for hun kommer nok hele tiden til å lure på hvor lenge du har hatt følelser for den andre og om dere hadde noe på gang bak hennes rygg.

Det vil jo være enklere å gå når vi ikke har barn. Og det vil som du sier bli vanskelig å prøve meg på venninna mi like etter bruddet, med alle våre felles venner som tilskuere... Så der måtte jeg nok ha slappet av litt ja. Har aldri gått fra en samboer før, så jeg ser vel ikke helt for meg hvordan det blir...