Nyutdannet og barn

[Gjest AnonymBruker]

Hei

Jeg er 24 år, ferdig med utdannelsen (master i økonomi) i mars 2011, og det samme er samboeren min. Det jeg egentlig lurer på er; Hvor lenge bør en være i ny jobb før det er sosialt "godkjent" å bli gravid? hva synes egentlig arbeidsgiverne om at en nyansatt nyutdannet blir gravid første månedene i den nye jobben? Er dette noe som kan "skade" karrieren? egentlig hadde vi kunne tenkt oss å få barn før jeg begynte i jobb rett etter utdannelsen, men pga lite pengestøtte er dette ganske umulig, og det ser kanskje ikke bra ut på CV`n å gå rett fra utdanning til graviditet? Samboeren min nærmer seg 30, så vi er lysten på barn om ikke så aaalt for lenge, men samtidig vil jeg ikke skade min fremtidige karriere.. Dilemma dette her.. Noen som har noen synspunkter ?

[Gjest AnonymBruker]

Nei, dere bestemmer selv når dere vil ha barn, ingen andre kan bestemme det. Så det at du skulle bli gravid nå skal ikke ha noe å si for din fremtidige karriere og vil ikke se dumt ut på CV-en din. Dessuten har de ikke lov til å spørre deg om du har tenkt å bli gravid eller når du har tenkt å bli gravid.

[Gjest gjest]

Dessuten har de ikke lov til å spørre deg om du har tenkt å bli gravid eller når du har tenkt å bli gravid.

Dette spørsmålet får du allikevel og da et det utrolig dumt å ljuge på intervjuet. Vær ærlig å si at du ønsker barn i framtiden.

Vil de ansette deg så gjør de det og lar deg gå i fødselspermisjon når tiden kommer.

Hvis ikke vil du bli ugglesett på arbeidsplassen og en slik situasjon er ikke hyggelig.

Spesiellt ikke når det er andre, oppegående arbeidsgivere der ute som ville ansatt deg og lagt til rette for hvilerom m.m under graviditeten.

En selvstendig person som står for egne valg og skaper eget liv er ikke å forakte på arbeidsmarkedet.

En "sau" som står med lua i hånda og logrer for sjefen er ikke nødvendigvis det man ser etter hos en kvinne med master i økonomi.

Sier kvinnen at hun ønsker å bli gravid i nærmeste framtid vet man hva man får og at man kanskje kan kapre noen som forblir i bedriften i mange år etter fødselspermisjonen.

Hvis ikke velger du en arbeidsgiver som ikke forventer å få styre over både arbeidstiden og privatlivet ditt.

[Athene]

Det kommer litt ann på hvilken bransje du skal inn i (økonomi er så mangt). Men i mange yrker som er relevante etter endt master i økonomi er de første årene veldig kompetative, og det er lett å havne bakpå også fagelig. Det forventes at man skal legge inn mye overtid, helger og sene kvelder. Dette er store, anerkjente bedrifter som ikke forskjellsbehandler bevisst. Men jeg trur for det første det vil være veldig tøft å være ny i bransjen med unge barn, og jeg trur også det er veldig lett å komme bakpå fagelig når man ikke kan legge inn like mye innsats i begynnelsen.

I tillegg er det en bransje der snittalderen på førstegangsfødende er høy. Det er vel en viss "forventning" til at man venter litt med å få barn. På det første kontoret jeg jobbet var det ei på 27 som ble gravid, det ble nevnt i flere sammenhenger hvor ung hun var (av folk på samme alder, ikke av ledelsen).

Understreker her at dette ikke er min oppfatning av hva som er riktig og ikke, men jeg har vært i bransjen i mange år, og har mange venner med økonomi/juss bakgrunn. Så jeg har mine erfaringer med hvordan ting fungerer.

[Gjest AnonymBruker]

Mitt råd er: vent 2 år fra jobbstart til fødsel. del permisjonen i 2 slik at du ikke blir lenger borte enn han, gjør en avtale med mannen din om at han tar syke barn dager først (dersom det er slik at han er godt i gang m karriere, mens du er i startgropa?)

Uansett hva folk sier, aller vet at en arb giver syns det er dritt å bruke opplæringsressurser og betale mellomlegg lønn over 6G i permisjonen på en person som de ikke kan nyttiggjøre seg fordi hun er hjemme. I dagens mobile arb marked er det uansett ikke gitt at man venner tilbake til samme arb sted etter perm.

Så: jobb først, legg til rette for en best mulig start i arb.livet, deretter barn, med omsorgsbelastning/*ansvar på lik fot med din mann, ikke begynn i deltid for å rekke b hage...

[Gjest Spinell]

Er igrunnen temmelig enig med innlegg #5.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hopper opp og ned og klapper i hendene av glede når en nyansatt blir gravid. Du har selvsagt alle mulige rettigheter på din side, men både for karrierens og popularitetens skyld bør du ha jobbet minst et års tid før du i det hele tatt forsøker å bli gravid.

[Gjest fjæra]

Mitt råd er: vent 2 år fra jobbstart til fødsel. del permisjonen i 2 slik at du ikke blir lenger borte enn han, gjør en avtale med mannen din om at han tar syke barn dager først (dersom det er slik at han er godt i gang m karriere, mens du er i startgropa?)

Uansett hva folk sier, aller vet at en arb giver syns det er dritt å bruke opplæringsressurser og betale mellomlegg lønn over 6G i permisjonen på en person som de ikke kan nyttiggjøre seg fordi hun er hjemme. I dagens mobile arb marked er det uansett ikke gitt at man venner tilbake til samme arb sted etter perm.

Så: jobb først, legg til rette for en best mulig start i arb.livet, deretter barn, med omsorgsbelastning/*ansvar på lik fot med din mann, ikke begynn i deltid for å rekke b hage...

jeg er enig i denne.

selv har jeg vært sammen med samboeren i ti år, er 29 år og nyutdannet, og ser ikke på det som en krise å vente et par år med å få barn.

med tanke på at du har tatt en mastergrad regner jeg med du har noe høyere ambisjoner enn en typisk A4 "regnskapsjobb".

når du kommer inn i arbeidslviet er det masse nytt - og det kan for mange være utrolig slitsomt det første året.

i tillegg ønsker du å bli kjent med kollegaer, bli kjent med stillingen din - og finne din plass på jobb.

kanskje du tilogmed mistrives i din første jobb og ønsker bytte, man vet aldri.

dersom dere kan få barn, så blir det like fint om dere får nå eller venter et par år.

men dersom dere får nå, så vil arbeidssituasjonen bli mye tyngre for deg.

når du derimot har bygd deg litt opp og andre har blitt kjent med deg og din kompetanse så vil du nok føle det lettere å gå hjem til sykt barn/konstant mangel på søvn/måtte droppe endel sosiale arrangement etc.

dersom du haded vært eldre og hatt arbeidserfaring ville jeg som kollega/arbeidsgiver hatt forståelse for at man jo må få barn uansett på et tidspunkt. men du er bare 24, og jeg ville nok sett det som utnyttelse av situasjonen, og trodd du søkte fast jobb bare for å finansiere verpesyken......

jeg hadde vel vært usikker på motivasjonen og inspirasjonen til å bruke mastergraden din fullt ut dersom du bevisst dukker opp gravid samme dag som det økonomiske er sikret ihht reglene.

men et par år etter ansettelse, null problem.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg var/er litt i samme situasjon som deg. Var ferdigutdannet innen økonomi i fjor vår (det samme var samboer), og begynte å jobbe i et relativt stort firma i aug/sept 2009. Vi ønsket begge barn allerede da, men var veldig usikre på dette, av samme grunn som deg: når er dette "akseptabelt". Etter mange diskusjoner fram og tilbake, valgte vi likevel å begynne å prøve. Dette fordi vi var klare for barn, men samtidig ikke visste om vi kunne få barn. Da ville det være veldig kjipt å vente i flere år, for så å måtte vente enda et år før man evt. fikk hjelp (feks. prøverør) - og kanskje gikk det mange år før man forhåpentligvis ble gravid.

Det tok da ca tre mnd før jeg ble gravid (april), og jeg er nå 11-12 uker på vei. Det betyr at jeg snart må fortelle dette på jobb. Jeg må innrømme at jeg gruer meg litt, spesielt ettersom ei av de andre som ble nyansatt på samme tid som meg også er gravid.

Likevel angrer jeg ikke. Dette var vårt eget ønske, men jeg skjønner selvfølgelig at det er kjedelig for arbeidsgiver. Jeg føler likevel at man i dagens arbeidsliv må være litt "egoistiske" og sette egne ønsker først. Hvordan det går med karrieren får man bare vente å se...

[Gjest najki]

Jeg mener ikke å kuppe tråden din, jeg bare lurer på hva folk tenker om min situasjon.

Planen min har det siste året eller så vært å begynne å prøve ca nå. Jeg har vært i den samme jobben i to år, men for en måneds tid siden fikk jeg tilbud om et ettårig engasjement i samme organisasjon, men under en annen enhet. Prøvinga kan jo ta tid, og jeg går jo uansett (forhåpentligvis) gravid i 9 måneder. Jeg er alikevel usikker, skal jeg gjennomføre den opprinnelige planen, som jeg forsåvidt har veldig lyst til, eller bør jeg vente så jeg får fullført denne kontrakten..?

Jobbings vs. graviditerings er vanskelige greier!

[Athene]

Jeg mener ikke å kuppe tråden din, jeg bare lurer på hva folk tenker om min situasjon.

Planen min har det siste året eller så vært å begynne å prøve ca nå. Jeg har vært i den samme jobben i to år, men for en måneds tid siden fikk jeg tilbud om et ettårig engasjement i samme organisasjon, men under en annen enhet. Prøvinga kan jo ta tid, og jeg går jo uansett (forhåpentligvis) gravid i 9 måneder. Jeg er alikevel usikker, skal jeg gjennomføre den opprinnelige planen, som jeg forsåvidt har veldig lyst til, eller bør jeg vente så jeg får fullført denne kontrakten..?

Jobbings vs. graviditerings er vanskelige greier!

Jeg tenker at det aldri vil passe helt perfekt, og spesielt ikke for oss som er glad i jobb og karriere. Selv utsatte jeg prøvingen et drøyt år fordi jeg fikk opprykk til en lederstilling. Jeg er veldig glad for det nå i ettertid. Selvfølgelig ville jeg kommet tilbake dit jeg slapp, men det å ikke ha noen store forpliktelser de første par årene i en så utfordrende stilng var veldig viktig og riktig for meg.

Men fortsatt nå tenker jeg "skulle bare". Jeg har så lyst til å ferdigstille det prosjektet, jobbe for å komme med på det oppdraget, og så videre. På en måte håper jeg prøvingen tar litt tid, slik at jeg får prioritert karrieren enda en liten stund.

Er man ung (under 30) og i tvil vil jeg absolutt si vent litt. Det å etablere karrieren har man igjen for i årene med småbarn, og barn skal man jo ha i 18 år fremover uansett. Er man på en mer stabil plass med litt erfaringer bak seg, er det mye lettere å sjonglere barn og karriere.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i noenlunde samme situasjon som deg. Er ferdig med en mastergrad innen juss nå, og både jeg og mannen har lyst på barn. Han skal imidlertid begynne på master igjen nå etter et par år i arbeidslivet. Jeg er ung (snart 24), men vi har vært sammen i mange år og føler dette er naturlig som neste skritt... Hvis jeg får fast jobb til høsten begynner vi å prøve i august neste år. Vi venter ikke først og fremst av hensyn til min arbeidsgiver, men av hensyn til at mannen min skal bli mer eller mindre ferdig med masteren før vi får barn (han er så og si garantert en utrolig bra jobb når han er ferdig).

Synes en del har vært litt vel krass i kritikken sin av TS her... Jeg ville nok ventet noen mnd med å begynne å prøve, men å si at man skal vente i 2 år av hensyn til arbeidsgiver synes jeg er drøyt... Skjønner at det kan være litt kjipt for arbeidsgiver med en nyansatt som går "rett" ut i permisjon, men det er tross alt en rett man har, og ansetter man en kvinne i alderen 18-45 må man nesten regne med at hun kan bli gravid

[Gjest SmallTalk]

Mitt råd er: vent 2 år fra jobbstart til fødsel. del permisjonen i 2 slik at du ikke blir lenger borte enn han, gjør en avtale med mannen din om at han tar syke barn dager først (dersom det er slik at han er godt i gang m karriere, mens du er i startgropa?)

Uansett hva folk sier, aller vet at en arb giver syns det er dritt å bruke opplæringsressurser og betale mellomlegg lønn over 6G i permisjonen på en person som de ikke kan nyttiggjøre seg fordi hun er hjemme. I dagens mobile arb marked er det uansett ikke gitt at man venner tilbake til samme arb sted etter perm.

Så: jobb først, legg til rette for en best mulig start i arb.livet, deretter barn, med omsorgsbelastning/*ansvar på lik fot med din mann, ikke begynn i deltid for å rekke b hage...

Signerer!

Dette er slik jeg tenker også. Jeg er nyutdannet nå, og selv om samboeren maser som gal om barn, så har han fått beskjed om at dette er helt uaktuelt de første 2 åra av de grunnene du nevner over. Her vil også permisjoner blir delt i 2 (23 uker på hver) og vi kommer til å dele sykedager likt, pga at vi begge vil ha jobber som ikke kommer til å ligne grisen når det gjelder stressnivå og arbeidspress. Da er det ikke verdt at en av oss kommer skikkelig på hælene, bedre at begge kommer litt på hælene med muligheten for å ta det inn innen ca normal overtid.

[Gjest Spinell]

Til #11: jeg antar at mitt innlegg er ett av de du viser til når du nevner "krass kritikk", selvom jeg verken har ment å være krass eller kritisere TS. TS har jo ikke startet prøvingen, så det er ingen ting å kritisere.

Det er heller ingen som har sagt at hun skal vente to år med å prøve, men hun bør ha jobbet et års tid før hun starter med prøvingen. En vet jo aldri hvordan svangerskapet blir, og dersom en blir rammet av ekstrem kvalme, svært høyt blodtrykk eller andre svangerskapsrelaterte plager som medfører langvaring sykefravær er det svært greit for arbeidstakeren at hun har jobbet en stund først.

Da TS i tillegg er relativt ung, er det ingen ting som tilsier at det haster å bli gravid for å rekke å få de barna de ønsker seg. (Regner med hun ville nevnt det i første innlegg hvis det var helsemessige forhold som spilte inn.)

Ingen blir overrasket over at damer i alderen 25-35 planlegger barn. Det motsatte er mer uvanlig, men det er en fordel både for arbeidstaker og arbeidsgiver med noe forutsigelighet.

[Athene]

Synes en del har vært litt vel krass i kritikken sin av TS her... Jeg ville nok ventet noen mnd med å begynne å prøve, men å si at man skal vente i 2 år av hensyn til arbeidsgiver synes jeg er drøyt... Skjønner at det kan være litt kjipt for arbeidsgiver med en nyansatt som går "rett" ut i permisjon, men det er tross alt en rett man har, og ansetter man en kvinne i alderen 18-45 må man nesten regne med at hun kan bli gravid

Jeg synes ikke folk har vært krasse mot TS i denne tråden, men heller kommet med konstruktive innspill om hvordan arbeidslivet fungerer.

Hvis du ser på mine innlegg går det mer på hva dette har å si for egen utvikling, og ikke at det er av hensyn til arbeidsgiver. Det handler kanskje mer om hva man ønsker av karriere, og hvilke forventninger man har til de første årene man har til en jobb etter en lang utdannelse. Det er ofte ikke den typen jobb det er enkelt å bare sette på vent et års tid, man går glipp av enormt mye. Samtidig er det utrolig tungt å komme tilbake. Det er ofte ikke snakk om 8-16 dager, helger og kvelder går med. Man jobber ofte i team, og føler man svikter andre om man må gå kl 16 for å hente i barnehagen. Noe som igjen i stor grad vil gå utover trivsel generelt (jeg har sett mange slitne småbarnsforeldre), lønn og karriere. Har man jobbet noen år står man her mye sterkere.