Hvor mye betyr egentlig forholdet ditt for deg?

[Genesis]

Lagt merke til at mennesker er veldig forskjellige når det kommer til hvor mye de egentlig legger i det å være i et forhold. Hva er dine krav for å gå inn i et forhold i utgangspunktet, og hvordan hadde du taklet et eventuelt brudd?

Det er åpenbart at man er veldig glad i hverandre og gjerne også forelsket når man går inn i et forhold sammen, men det er store nyanser også her. Har inntrykk av at noen omtrent er på selvmordens rand hvis det skulle bli slutt med typen/dama, mens andre har mer den holdningen at; jaja, det finnes alltid mange fisker i havet.

Denne tråden relaterer nok litt mer til unge voksne som ikke helt har etablert seg enda. for dere som har vært gift eller samobere i 20 år sier nok svaret på spørsmålet i tittelen seg selv

[Betty77]

Er selv i midten av 30 årene og har vert sammen kjæresten i tre år. Før den tiden vi var sammen ønsket jeg vel en mann som jeg kan ha noe til felles med i tillegg til at man har noe 'eget'. En kjekk og rolig, avbalansert mann som har noen spennende interesser utenom husets fire vegger. Man må jo ikke være sammen og gjøre ting sammen hele tiden heller, men at man har en egen hobby/sport/interesse litt utenom hverandre også som man har å prate om. At han har noen klare definerte mål for framtiden er vel kanskje også ett greitt utgangspunkt, og ikke bare valser gjennom dag etter dag uten mål og mening for noen evt trygg framtid med kjæreste, ett hjem osv. om dere skjønner. At den andre er økonomisk bevist er også en ting som jeg synes er viktig. Er ikke så veldig glad i altformye alkohol jeg da, så en mann som synes det samme var viktig. Jeg har nå en kjæreste som vi deler mange sunne interesser sammen i tillegg til at vi har noe hver for oss. Vi ler mye sammen, snakker godt sammen. Han er en utrolig lidenskapelig mann. Vi er mye borte fra hverandre fordi hans jobb situasjon gjør det slik hvilket er en helt annen historie. Uansett, jeg elsker han utrolig høyt og vi bygger i dag en fremtid sammen. Har gått veldig lang tid før jeg har klart å åpnet meg helt og latt han få mitt hjerte, fordi man vet hvordan det er å bli såret.. I starten lot han meg ta den tid jeg trengte, og ikke noe stress. Helt hærlig tenkte jeg. Vi har en utrolig god komunikasjon sammen. Han har nå fått mitt hjerte og kan ikke tenke meg ett liv uten ham selv om det er tøfft til tider som det nokk er for mange andre voksne også. Tenker overhode ikke på den andre torsken i havet.. Gresset er ikke grønnere på andre siden, bare annen sort ..

Interessant tråd

[Wildlily]

Gresset er langt fra grønnere, det er jeg helt enig i med Betty77. Og det hørtes virkelig fint ut det du har.

Jeg er i veldig tidlig starten av et forhold med en mann som minner mye om din.

Har tidligere brent meg på at ting har gått for fort, jeg blir fort lei, er for mye sammen med dem, de blir for avhengige av meg. Så jeg har gjort det slutt.

Men han jeg muligens ender opp med nå vil ta det fryktelig fryktelig rolig, super rolig. Sånn type vi treffes kanskje 1 gang i uka, maks. Og dette er en ny erfaring for meg. Forsøker virkelig å ta det med ro sjøl, ikke haste inn og ut av ting slik jeg alltid har gjort.

Men med ham ser jeg for meg en mann som har sitt eget liv, en mann som ikke henger rundt skjørtekanten på meg, med egne meininger. Som liker å prate om alt mulig. Useriøse ting som biler og gadgets, og seriøse ting som karriære og menneskerelasjoner. Han har allerede gitt meg en god forsmak på det.

En mann med stor omgangskrets der jeg får mange nye venner, fordi jeg liker guttegjenger, min far har alltid hatt sin gjeng og jeg har vokst opp med dem. Det har faktisk alltid vært drømmen min å ha det slik sosialt som mine foreldre har det. Forhold er veldig viktig, den du er sammen med skal være både elsker og venn. KJærest og krevende. Nå krysser jeg fingrene for at jeg ikke trenger å bli kjent med noen flere mannfolk på det romantiske planet. Har levd livet i den forstand.

Men jeg dør ikke hvis ikke det blir oss to. Blir bare litt knust.

[Gjest AnonymBruker]

Siden jeg nå er gift kan jeg jo svare ut i fra mitt forrige forhold.

Jeg var sammen i rundt 6 mnd med en gutt som jeg var ufattelig glad i, jeg var veldig frelsket og hadde nok begynt å elske ham. Vi hadde det mye kjekkt sammen, og krangla aldri. Tilsynelatende hadde vi det veldig fint, siden vi begge var veldig forelsket.

Men så komer dette som du spør åm, hvor mye betyr det for deg å være i et forhold, hvilke krav her jeg? Jeg gjorde det slutt fodri han ikke gjorde meg lykkelig, til tross for at vi var veldig forelsket. Han var aldri slem mot meg på noen måte men vi hadde veldig forskjellige forventninger til det å være i et forhold. Jeg er av den typen som binder meg til noen lett, og behnalder dem da automatisk som partneren min, en person jeg tar med i alle beregninger og vurderinger og som blir en automatisk del av meg selv. For meg var det naturlig at vi skulle treffes i helge (om ikke hver dag) og at vi snakka såpass mye sammen ellers at jeg kjennte meg inkludert i livet hans selv om jeg ikke var med ham akkurat den dagen. For ham var det ok at vi ikke snakka sammen på flere dager, og det var ingen automatikk i at han satt av fridagene sine til meg av og til. Det skal sies at vi var en del sammen på fridagene, men det var ofte når han ikke hadde andre ting å gjøre.

Jeg vet at han var veldig glad i meg, han brukte et år på å forsøke å få meg tilbake etter at jeg gjorde det slutt. Men for ham var det å være i et forhold det samme som å ha en person man delte ting med når det passet og når man hadde lyst. For meg er det å være i et forhold det samme som å dele livet med noen (dette betyr ikke at vi er sammen hele tiden, men det betyr at den andre personen er en automatisk del av tankene). For magne er dette nok mye å forvente etter bare 6 mnd men for meg skjer dette atuomatisk når jeg forelsker meg i noen og får lov til å være sammen med dem. I mitt forrige forhold visste jeg ofte ikke hvor han var, ikke når jeg kom til å møte ham neste gang eller om han egentlig hadde lyst å treffe meg annet enn når han ikke hadde andre ting føre.

Så for meg betyr et forhold at jeg blir en del av livet til den andre, og tas med i beregningen. Det er ikke nok at vi begge er veldig forelsket i hverandre. Dersom forholdet ikke er i overenstemmelse med mine forventninger gjør jeg det slutt, for jeg er heller alene enn å være alene sammen med en annen. Det var knusende vondt å gjøre det slutt med en person som jeg var så ufattelig glad i, men jeg var ikke villig til å være i et forhold som ikke levde opp til mine "krav" om hva det innebærer å være i et forhold. Smerten av å alltid være usikker på om jeg var god nok og om han egentlig ville ha meg var verre enn smerten av å være alene.

Et år etter fant jeg en som hadde samme forventninger til et forhold som meg, og som var klar til å binde seg like fult og helt som meg. Med ham har jeg aldri kjennt den usikkerheten fordi han alltid har fått meg til å føle meg den viktigste personen i livet sitt.

[-milla j-]

Jeg ville blitt veldig lei meg hvis kjæresten plutselig bare sa takk for seg. Sikkert fått kjærlighetssorg og følt at jeg manglet noe viktig. Han har blitt en stor del av livet mitt, og sånn vil jeg også ha det! En kjæreste som jeg kanskje treffer en gang i uken maks?? Hva er det for noe da? Heldigvis er han på samme sted som meg, vi treffes 3-4 ganger i uken og det er topp. Vi gjør ting sammen hele tiden og han er automatisk invitert med når jeg skal ut eller på fest med venner. Hvis vi ikke hadde vært på samme sted ville det blitt vanskelig. Jeg ville droppet en type som ikke ville treffe meg mer enn etpar-tre ganger i måneden. Det er en av de tingene som viser meg at han er seriøs, at han viser at han ønsker å tilbringe tid sammen med meg. Ellers kunne han ha vært en PV uten videre planer eller sterkere følelser.

[Genesis]

mye fine betraktninger her..liker det

[Gjest KK]

Hei

Jeg slenger på en erfaring her jeg

Jeg har vært sammen med min fyr nå i tre år. Vi bor sammen, og har gjort det siste halvannet året. Pga diverse omstendigheter så flyttet vi sammen ganske så raskt, men dette har gått overraskende bra.

Jeg er en person som er veldig dedikert i et forhold, og kanskje også litt mye. Jeg er romantisk, tradisjonell og tidkrevende, han er alt motsatt :oP Men jeg tror det er litt sunt for meg. Vi kan ikke være sammen alle timene i døgnet, og det minner han meg på. I tillegg jobber han vanlige tider, og jeg jobber deltid ved siden av studiene, så jeg starter som regel når han slutter. Vi drar litt i hver vår retning, uten krangel, men med mange kompromiss, og jeg tror det er sunt. Han holder på egne interesser og venner, og jeg holder på felles middag hver dag og at vi finner på ting sammen innimellom. Vi har begge våre egne interesser og egne liv, men den balansegangen jobber vi daglig med.

Noen ganger har jeg gitt meg for mye på krav, og føler meg utilpass, men en samtale med han pleier å løse det meste og vi er begge ganske tilbøyelige for å gjøre den andre fornøyd. Jeg elsker ham, og håper virkelig at det blir oss to resten av livet. Samtidig tør jeg ikke håpe, for han er første kjæresten min, så det ville vel blitt for godt til å bli sant.

Skulle vi slå opp så er jeg nok rimelig utrøstelig. For ikke å snakke om alt det praktiske. Jeg har ikke råd til å bo alene, jeg har en bil som krever mye vedlikehold (som han tar seg av), det er ikke plass hos mine foreldre, og jeg hadde mått hatt flyttehjelp fra han bla. Følelsesmessig så er det jo første kjærlighet. Jeg har aldri følt noe sånt for en person før, og jeg er redd for en evt ny kjæreste. Vi har vært gjennom mye sammen, som da den evt nye aldri vil få oppleve, og føler vel at ingen kan kjenne meg like godt som han (selv om det gjør nok en ny en helt fint :oP) Jeg elsker ham og han er min beste venn! Skulle vi noengang slå opp, så håper jeg vi holder kontakten senere og, for han er virkelig en fantastisk person