Mannen min valgte elskerinnen

[prusken]

Etter mange år sammen kom min kjæreste hjem fra jobb en dag og fortalte at han var blitt dypt forelsket i en kollega. De var soulmates og alt føltes så sterkt! Unødvendig å si kanskje, men det kom som et enormt sjokk! Ingen forvarsel eller noe. Vi har hatt det utrolig bra i alle år, vært bestevenner, kjærester og dem alle rundt oss har misunt for å være så nær hverandre etter så mange år sammen. Rett etterpå flyttet han ut for å finne ut av ting, men innledet et forhold til henne med en gang. Dette er noen måneder siden, og de ser fortsatt like forelsket ut. Han er lykkelig med henne, mens ungene og jeg har det tøft. Jeg har alltid vært forberedt på at vi kom til å møte utfordringer som par, men at han bare stakk uten å være interessert i å jobbe med noe som helst er helt jævlig.

Jeg har hele tiden tenkt at denne forelskelsen er en flukt fra en grå hverdag og ikke vil vare. Men han er jo fortsatt like forelsket! Unødvendig å si, men det vil jo ta lang tid før hverdagen kommer til dem. Ikke bor de sammen, ikke deler de unger osv. Det er bare dem...

I denne perioden kommer han stadig tilbake til oss. Han elsker meg, kommer ikke til å bli ferdig med oss, er sjalu osv. Så snur han, og mener at han bare ikke klarer å tillate seg selv å være lykkelig fordi han har så mye på samvittigheten.

Er det noen som har stått oppe i en sånn situasjon? Venner sier han bare er et rasshøl og at jeg aldri må ta han tilbake, men det som føles jævligst nå er at følelsene hans for meg bare kunne forsvinne og erstattes av en ny kvinne (som forøvrig er min rake motsetning, og har vært etter han ganske lenge før dette her). Det har forøvrig vært slutt der noen ganger også i denne perioden, men de finner sammen hver gang.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre og trenger råd. Det er akkurat som om han bare surfer på en høy bølge og driver med. Alt må liksom føles 100% riktig. Hvordan skal jeg noen gang kunne konkurrere med de sterke følelsene en forelskelse gir?

NB! Håper det er endel som kjenner seg igjen i situasjonen? Har snakket med flere som er/ har vært i akkurat samme opplegg. Enden på visa har enten vært at hun har truffet en ny fyr og fått det bra, at de har blitt bitre fiender, eller at han har angret og kommet tilbake etter en stund.

[Jade]

Han burde jo latt deg være i fred slik at du kunne komme over han. Mulig han vil ha deg litt på vent, tilfelle det ikke går så bra med hun nye...

[Gjest AnonymBruker]

Slipp taket i ham for godt. Dette fører ingen gode steder hen.

[Piper]

Vil du virkelig ha en som kan gå fra familien sin på den måten? Selv om dere ahr hatt det bra tidligere, har han jo nå vist en side av seg selv som jeg ikke hadde kalrt å leve med. Jeg syns han ga opp alt for lett, og det dumme er at du mer eller mindre sitter og venter på han, noe du ikke burde gjøre. Lev livet ditt, gå på dater, la han få vite at du ikke er en som sitter og venter på at han skal ta til fornuft. Kan godt være han vil det, men det er ikke det du må vise. Kommer han tilbake en dag, får du ta det fra der. I noen tilfeller er noen over personen, og har begynt å leve livet sitt igjen, mens i andre tilfeller står partenren der med åpne armer.

[prusken]

Aner ikke hva han tenker, men skule gjerne forstått det. Leser jo i andre innlegg at man forelsker seg og mener at det er den rette. Gang på gang:-) Det er ikke jeg som har bedt han komme tilbake heller, det er han selv som med jevne mellomrom begynner å prate om det. Om hun hadde vært den rette 100%, hadde han holdt på sånn da? Han ser fremdeles forelsket ut når han ser på meg, og kommenterer at jeg ser bra ut osv. Finnes det måter å få denne bobla hans til å sprekke?

[prusken]

Vil du virkelig ha en som kan gå fra familien sin på den måten? Selv om dere ahr hatt det bra tidligere, har han jo nå vist en side av seg selv som jeg ikke hadde kalrt å leve med. Jeg syns han ga opp alt for lett, og det dumme er at du mer eller mindre sitter og venter på han, noe du ikke burde gjøre. Lev livet ditt, gå på dater, la han få vite at du ikke er en som sitter og venter på at han skal ta til fornuft. Kan godt være han vil det, men det er ikke det du må vise. Kommer han tilbake en dag, får du ta det fra der. I noen tilfeller er noen over personen, og har begynt å leve livet sitt igjen, mens i andre tilfeller står partenren der med åpne armer.

Jeg har vært ganske flink der synes jeg. Har vært mye ute og flørtet med andre, og han er sjalu. Har sagt til han at jeg har det kjempefint, at livet sikkert blir bra igjen for oss begge osv. Jeg vet ikke om jeg kan tilgi han, det som er så vanskelig er at han holder på sånn her og allikevel er forelsket i en annen. Har tom klinet med henne og sendt meg melding 5 min etter om at han vil hjem. Hvor varig er den forelskelsen hans da?

[Gjest Gjest]

Ah den klassiske historien. Der han sitter med alle kortene og kan opptre som en tenåring, elskerinne som gir ham et saftig oppløft, og mamma som sitter hjemme og venter med tryggheten i tilfelle..

Mamma som bruker all sin tid og energi på HAM istedet for SEG. Han behøver ikke gjøre noe annet en å leve i sin lille boble.

Men hva vil mamma? For det er egentlig hun som sitter med avgjørelsen, hun har bare ikke skjønt det selv enda, for hun er så opptatt med å passe på han. Og bruker alle mulige unnskyldninger, (oftest barna) for å slippe å se på det faktum at han er en liten dritt! Og at han har sviktet henne og barna på det groveste.

Hvorfor vil hun ha ham tilbake? Ingenting kan bli som før etter dette uansett. Ingenting. Hun vil sitte der og undres på når han dropper alt som gammelt søppel og stikker neste gang. At han tilsynelatene er så lykkelig enda, ja det er jo fordi han ikke har mistet noe... Han kan gå tilbake på dagen og vet det. Alt kan bli som før, bare han knipser, for HAM. Følgelig er det ingen vits å sørge slik som mamma gjør.

Slipp "barnet" fra deg TS. Og sett grenser. Begyn å leve selv, ikke lat som du lever mens du venter på at han skal vokse opp. Forlang at han tar ansvar slik du ville forlange det av de andre barna dine når de har vokst opp. De kan ikke bare drive rundt og tro at du skal orde opp i livet deres.

Ser du dette? Lykke til, ha en fin sommer!

[Gjest AnonymBruker]

Opplevd det ja. Etter 12 år samboerskap kom han og fortalte om hun andre, hadde da allerede pågått i 3 mnd. Han valgte henne, og de giftet seg 3 mnd etter Han ringte meg på sin bryllupsdag og gråt. Lykke til sa jeg så avvisende jeg kunne. Kunne ikke forstå at dette var den samme mannen jeg hadde 12 år sammen med!

Siden dengang (8 år) har han flyttet ut fra henne noen ganger, bodd hos venner / hospits og kjøpte seg et hus en av gangene også. Har i de periodene prøvd å få kontakt med meg, men jeg har ikke svart hverken på meldinger eller når han har ringt. Men så reiser han tilbake til henne da, og pr. nå er huset han kjøpte utleid, og han er hos henne igjen.

[Gjest Gorgonzola]

TS, din historie er på mange måter den klassiske historien som har vært hovedgrunnlaget for at menn er "sånn" og kvinner er "sånn". Jeg tror, desverre, den er representativ i den forstand at når mannen vil ut av forholdet er det slik det ofte skjer. Jeg har problemer med å skjønne logikken eller tenkemåten hans ut fra hva du skriver. Hans tenke- og handlemåte er, slik du beskriver den, både inkonsekvent, ulogisk og irrasjonell. På meg så virker han umoden, ubestemt og en som lar impulsivitet og følelsene styre valg og handlinger nærmest ad-hoc. Samtidig så bidrar du til å bære ved til det bålet. Jeg skjønner det er vanskelig for deg all den tid bruddet kom som et sjokk, dere har unger sammen og du sannsynligvis innerst inne har et ønske om at dere skal finne tilbake til slik det en gang var.

Du beskriver forholdet deres, før bruddet, som helt prima. Han må dermed enten ha drevet gode miner til slett spill overfor deg i mange år eller forandret seg radikalt etter at han forelsket seg i den andre.

Jeg tror du må dra lasset og bære den tyngste børa her uansett utgang. Du må fortelle ham at så lenge det er unger i bildet må dere komme til en avklaring slik at ungene har trygghet og forutsigbarhet i forhold til hva som skjer, og skal skje. Han kan ikke løpe hit og dit og være ukontrollerbar eller uforutsigbar slik det virker som han er nå. Når dere lander dette må du selvsagt tenke på deg selv i denne settinga. Jeg mener at uansett om bruddet avklares som endelig eller dere prøver på nytt så er det du som er premissleverandør for fremtiden, enten i forhold til ungene (dersom dere endelig bryter) eller i forhold til både ham og ungene (dersom dere prøver igjen). Det første scenariet vil med stor sannsynlighet funke bra for alle parter. Grunnen til at jeg påstår det er at du fremstår som reflektert og jeg tipper du greier å se ting fra ulike sider, ikke minst barnas. Det andre scenariet er jeg mer usikker på- Grunnen til det er at det forplikter din (eks)mann på en måte han kanskje ikke vil være komfortabel med på sikt. Han har meldt seg ut, du har jobbet for å få ham på land og riktig planet igjen. Han har vært og vil være prisgitt hva du gjør og tenker samtidig som han skal bidra tungt inn i en prosess initiert av deg på ditt initiativ og det er mentalt ikke like enkelt. Risikoen for at dere prøver igjen og at det går til helvete er dermed absolutt til stede. Det synes jeg du skal tenke over og gjerne søke råd hos andre på, enten det er nære venner eller mer proffe folk. Du skriver selv at dine nærmeste allerede har stemplet ham som drittsekk som ikke fortjener sympati eller annet. Jeg skjønner at du ser det hele noe mer nyansert enn som så.

Få ham på banen i første omgang, du må provosere ham i forhold til tanker og føleleser. Det må dreie seg om forholdet deres, litt historie, hva var greia som gjorde at dere fant hverandre. Dere må snakke om ungene også men først synes jeg dere skal borre i hverandre, spørre, erkjenne, reflektere rundt hva, hvordan og hvorfor. Klarer dere den øvelsen er dere begge mer trygge på effektene av hvordan det ender, enten det blir sånn eller sånn.

Lykke til - og jeg skjønner at du sliter og du har absolutt min medfølelse.

[prusken]

TS, din historie er på mange måter den klassiske historien som har vært hovedgrunnlaget for at menn er "sånn" og kvinner er "sånn". Jeg tror, desverre, den er representativ i den forstand at når mannen vil ut av forholdet er det slik det ofte skjer. Jeg har problemer med å skjønne logikken eller tenkemåten hans ut fra hva du skriver. Hans tenke- og handlemåte er, slik du beskriver den, både inkonsekvent, ulogisk og irrasjonell. På meg så virker han umoden, ubestemt og en som lar impulsivitet og følelsene styre valg og handlinger nærmest ad-hoc. Samtidig så bidrar du til å bære ved til det bålet. Jeg skjønner det er vanskelig for deg all den tid bruddet kom som et sjokk, dere har unger sammen og du sannsynligvis innerst inne har et ønske om at dere skal finne tilbake til slik det en gang var.

Du beskriver forholdet deres, før bruddet, som helt prima. Han må dermed enten ha drevet gode miner til slett spill overfor deg i mange år eller forandret seg radikalt etter at han forelsket seg i den andre.

Jeg tror du må dra lasset og bære den tyngste børa her uansett utgang. Du må fortelle ham at så lenge det er unger i bildet må dere komme til en avklaring slik at ungene har trygghet og forutsigbarhet i forhold til hva som skjer, og skal skje. Han kan ikke løpe hit og dit og være ukontrollerbar eller uforutsigbar slik det virker som han er nå. Når dere lander dette må du selvsagt tenke på deg selv i denne settinga. Jeg mener at uansett om bruddet avklares som endelig eller dere prøver på nytt så er det du som er premissleverandør for fremtiden, enten i forhold til ungene (dersom dere endelig bryter) eller i forhold til både ham og ungene (dersom dere prøver igjen). Det første scenariet vil med stor sannsynlighet funke bra for alle parter. Grunnen til at jeg påstår det er at du fremstår som reflektert og jeg tipper du greier å se ting fra ulike sider, ikke minst barnas. Det andre scenariet er jeg mer usikker på- Grunnen til det er at det forplikter din (eks)mann på en måte han kanskje ikke vil være komfortabel med på sikt. Han har meldt seg ut, du har jobbet for å få ham på land og riktig planet igjen. Han har vært og vil være prisgitt hva du gjør og tenker samtidig som han skal bidra tungt inn i en prosess initiert av deg på ditt initiativ og det er mentalt ikke like enkelt. Risikoen for at dere prøver igjen og at det går til helvete er dermed absolutt til stede. Det synes jeg du skal tenke over og gjerne søke råd hos andre på, enten det er nære venner eller mer proffe folk. Du skriver selv at dine nærmeste allerede har stemplet ham som drittsekk som ikke fortjener sympati eller annet. Jeg skjønner at du ser det hele noe mer nyansert enn som så.

Få ham på banen i første omgang, du må provosere ham i forhold til tanker og føleleser. Det må dreie seg om forholdet deres, litt historie, hva var greia som gjorde at dere fant hverandre. Dere må snakke om ungene også men først synes jeg dere skal borre i hverandre, spørre, erkjenne, reflektere rundt hva, hvordan og hvorfor. Klarer dere den øvelsen er dere begge mer trygge på effektene av hvordan det ender, enten det blir sånn eller sånn.

Lykke til - og jeg skjønner at du sliter og du har absolutt min medfølelse.

Tusen takk for gode råd. Ja, vi har hatt det helt fint til siste dag. Som kjærester og venner. Men: etter mange år sammen tror jeg det er spenningen som trekker. Han var full når de klina og etterpå: oj, så deilig å bli sett igjen som mann! Være ettertraktet og kjenne begjær! Og så dykket han inn i det... Alt føltes plutselig feil osv... Jeg klarer ikke for mitt bare liv å se tiltrekningen med den andre dama, da jeg har møtt henne og hun virker fullstendig blåst. Bare det å gå inn i et forhold med en mann som gikk fra kona etter kort tid fordi hun nå er "den rette", som tviler og surrer og ikke takler noe lenger? Jeg hadde ihvertfall fått kalde føtter...

Jeg skulle gjerne jobbet med forholdet, men han vil ikke fordi han tenker på henne hele tiden (bortsett fra når de er sammen og han savner meg) og jeg er livredd for å ende med en mann som alltid vil tro at gresset kunne vært grønnere om han hadde blitt hos henne. Sånn kan jeg jo ikke ha det. Jeg prøver å trøste meg med at han en dag vil våkne alene og innse hvor utrolig dum han har vært, men leser jo over her om ei som har vært i samme situasjon og hvor han fremdeles surrer.

NB! Det her er en mann som alltid har satt meg og familien som aller viktigst. Han har aldri kikket på en annen dame før, og når han først gjør det så stikker han?

[livesen]

Jeg tror at dersom han kom til meg og gråt , ville jeg ha sendt ham ut og sagt at jeg ikke var interessert i hans tårer .

Han er ikke en venn du skal ha omsorg for , han var din ektemann.

Det innebærer at både du og han er i forholdet. Det er ikke situasjonen lenger .

Jeg antar du ønsker han skal ha et forhold til barna , da ville jeg lagt forholdet på det planet . Ikke samtale med ham om annet enn det som omhandler barna . dersom han ikke vil være i forholdet med deg , så kan han ikke plukke ut bare de delene han ønsker .

Dersom han trenger å gråte så får han gjøre det hos sin nye flamme , eller en kamerat .

Du er ikke den som skal trøste ham .

Og still deg spørsmålet , ønsker du å ha ham tilbake ?

Dersom du ønsker det , så må du si det direkte til ham , og faktisk la ham velge .

Men ikke godta et sånt halveis svar , sånn ja kanskje , jeg skal bare prøve ut dette først .

[Gjest Krizzy]

Jeg har ingen gode råd. Bare lyst til å gi deg en og ønske deg lykke til videre.

[prusken]

Jeg har ingen gode råd. Bare lyst til å gi deg en og ønske deg lykke til videre.

Tusen takk!

Han tok et valg for flere mnd siden om at han vil ha henne, men kommer stadig tilbake like vel. Det er utrolig vanskelig å gå videre når det som skjer kjennes så feil. Og det kjennes ekstra kjipt at han bare kan fortsette livet med sin nye flamme og ha det bra. Prøver å trøste meg med at de fleste sånne forhold ryker, men allikevel.

[Gjest Krizzy]

Tusen takk!

Han tok et valg for flere mnd siden om at han vil ha henne, men kommer stadig tilbake like vel. Det er utrolig vanskelig å gå videre når det som skjer kjennes så feil. Og det kjennes ekstra kjipt at han bare kan fortsette livet med sin nye flamme og ha det bra. Prøver å trøste meg med at de fleste sånne forhold ryker, men allikevel.

Edit: Her kan jeg komme med et råd.

Ikke trøst deg med det.

Trøst deg med at han ikke var den rette mannen for deg, og det er nå bevisst. At han har valgt det, er hans valg. Det føles vondt nå, men husk at det går over med tiden.

Du vil møte en som er fantastisk, nydelig og vakker. En mann som aldri vil forlate deg, men elske deg høyere enn himmelen. Han vil være det beste som noen gang har skjedd deg, og dere vil vokse gamle og grå sammen.

Du har bare ikke truffet han ennå Når du gjør det, vil alt dette her være glemt!

Endret 20. juni 2010 av Krizzy

[jita]

Høres ut som denne mannen har allt han kan ønske seg. En trygg familie dame og en spennende ny han kan leke med. Tror nok ikke han vil bestemme seg før han forstår at han mister deg.

[Kosemose]

Jeg tror at dersom han kom til meg og gråt , ville jeg ha sendt ham ut og sagt at jeg ikke var interessert i hans tårer .

Han er ikke en venn du skal ha omsorg for , han var din ektemann.

Det innebærer at både du og han er i forholdet. Det er ikke situasjonen lenger .

Jeg antar du ønsker han skal ha et forhold til barna , da ville jeg lagt forholdet på det planet . Ikke samtale med ham om annet enn det som omhandler barna . dersom han ikke vil være i forholdet med deg , så kan han ikke plukke ut bare de delene han ønsker .

Dersom han trenger å gråte så får han gjøre det hos sin nye flamme , eller en kamerat .

Du er ikke den som skal trøste ham .

Og still deg spørsmålet , ønsker du å ha ham tilbake ?

Dersom du ønsker det , så må du si det direkte til ham , og faktisk la ham velge .

Men ikke godta et sånt halveis svar , sånn ja kanskje , jeg skal bare prøve ut dette først .

Jeg syns dette var veldig godt sagt om saken!

[Sign]

Akkurat det samme skjedde meg nylig, bortsett fra at han kom ikke hjem og fortalte det; jeg oppdaget at han hadde et forhold. Etter flere måneder med "seigpining" hvor han ikke helt viste hva han ville og jeg ønsker å gi forholdet vårt en sjanse, så flyttet han til henne. Etter dette har jeg hørt flere historier fra venner om akkurat det samme; menn rundt 40 som forlater kone og barn for en eller annnen jentunge (min x er 16 år eldre enn sin "nye flamme"). Samtidig sendte han sms om hvor mye han tenkte på meg, på det vi hadde hatt osv. Holdt meg skikkelig på "vent".

Jeg har vært fortvilt, forbannet, ydmyket, hysterisk osv. Har det nå ganske greit, sier til meg selv at jeg fortjener noe bedre en en løgner og utro drittsekk. Men det er tøft å se livet ta en vendig man verken ønsker eller hadde trodd.

Jeg kan til tider ennå ha down-perioder hvor jeg savner han og tenker på hvordan det var før, men samtidig vet jeg jo at om han skulle be om å få komme tilbake så ville det aldri bli det samme igjen. Jeg ville ikke klare å tilgi han eller klare å stole på han igjen. Jeg ville antakelig ha bilder i hodet av han og henne som ville være vanskelig å takle.

Så jeg tar med meg alle rådene jeg har fått her på KG og går sommeren i møte med rak rygg og hevet hode og lurer på hva livet har i vente for meg!

En god klem til deg, du har det tøft nå, men det kan bare gå oppover herfra. Lykke til

[prusken]

Tusen takk!

Ja, det er kjempetøft å se at den du er glad i gir fullstendig blanke i alt man har bygd opp sammen, for å fortsette med en annen. Den ene dagen føler han mye og neste dag ingen ting. Hadde sikkert vært enklere om jeg ikke hadde måtte forholde meg til ham, men pga ungene må jeg jo det. Og det som er tøft er jo at han ser jo kliss lik ut som før, ikke sant? Bare at han ikke er min kjæreste lenger, men en annen sin... Savnet kommer hver eneste gang, og selv om jeg vet at han er en dritt og at livet blir bra igjen etter hvert er det tøft å innse at man skal skilles og at ungene skal vokse opp som skilsmisse-barn fordi faren kom i krisa og valgte bort familielivet for en annen...

[Sign]

Tusen takk!

Ja, det er kjempetøft å se at den du er glad i gir fullstendig blanke i alt man har bygd opp sammen, for å fortsette med en annen. Den ene dagen føler han mye og neste dag ingen ting. Hadde sikkert vært enklere om jeg ikke hadde måtte forholde meg til ham, men pga ungene må jeg jo det. Og det som er tøft er jo at han ser jo kliss lik ut som før, ikke sant? Bare at han ikke er min kjæreste lenger, men en annen sin... Savnet kommer hver eneste gang, og selv om jeg vet at han er en dritt og at livet blir bra igjen etter hvert er det tøft å innse at man skal skilles og at ungene skal vokse opp som skilsmisse-barn fordi faren kom i krisa og valgte bort familielivet for en annen...

Ja, det er tøft å få endret livet sitt så radikalt. Tøft på mange plan; følelsesmessig, økonomisk, praktisk... En lang periode følte jeg meg som i et vakum hvor jeg følte at jeg ikke levde, jeg bare eksisterte. Fattet ikke hvordan han kunne kassere meg som gammelt søppel, hvordan han så lett kunne forlate meg og ungene, hvordan han kunne se alt vi hadde bygd opp (hus, hytte, bår etc) bli solgt. Fattet ikke at min kjære gjennom 15 år, min beste venn og partner i tykt og tynt kunne gjøre dette mot meg.

Men jeg har innsett at jeg vel aldri blir å få noe svar, vet ikke om han selv vet noen av disse svarene. Og det er klart en omveltning for ungene; ikke bare skal de venne seg til en ny hverdag uten sin far tilstede, når de så er hos han må de forholde seg til en helt ny familie som omfatter flere barn.

Derfor holder jeg fokus på at barna skal ha en trygg, stabil og forutsigbar hverdag hos meg. Det er godt å se at de faller til ro etter mange turbulente måneder og at vi sammen kan ha det fint. Vet det er en klisje, men unger er tøffe og tilpasser seg utrolig fort situasjoner. Trøst deg med det og ikke fokuser på at de er blitt skilsmissebarn. De har fremdeles en mor og en far som begge (forhåpentligvis) ønsker det beste for barna sine.