Hvordan var din familie og din oppvekst?

[Gjest AnonymBruker]

Fortell litt enkelt hvordan familien din var når du vokste opp. Var de surrehoder som kjøre rundt med deg fra sted til sted, var de mye på jobb, var de mye hjemme, så de mye på tv, lekte de mye med deg, osv. Finner ikke på noen morsomme eksempler, derfor blir det spennende å høre deres egne versjoner. I tillegg blir det jo sikkert noen forskjeller, i og med at vi er i forskjellige aldersgrupper og helt sikkert også vokst opp spennende

Jeg kan jo begynne med meg selv:

Pappa kjørte motorsykkel. Mamma var livredd den. Vi hadde en hund, mamma likte ikke den heller. De skilte seg selvsagt, og bodde på hver sin kant av landet. Jeg vokste opp hos min mor, siden pappa faktisk var i fengsel av og til. Glad i dem begge, men joda det var nok spesielt. Mamma var husmor, pappa var rebelsk, og stefaren min var faktisk bare helt snål. Og det mener jeg fortsatt i en voksen alder. Nå har han og moren min skilt seg også. Jeg elsket hunden, og fikk også katt etterhvert. Jeg tror det har gått fint med meg sett bort i fra noen få forstyrrelser

[Gjest AnonymBruker]

Glemte å nevne årstall. Siden jeg ikke vil si nøyaktig, vil jeg si at jeg vokste opp i slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90.

-TS

[AnneBonny]

-

Endret 17. juli 2016 av AnneBonny

[Gjest AnonymBruker]

Min familie hadde konstant dårlig råd, pappa jobbet hele tiden og mamma var husmor som sov til 11 og ikke gjorde mer enn hun strengt tatt måtte. Pappa hadde ansvaret for det aller meste, betale regninger, kjøpe jule- og bursdagsgaver, kjøpe klær til oss barna og så videre. Pappa hadde ansvaret for alt i familien, mamma smelte sammen ei Toro-suppe 20 minutter før pappa kom fra jobb og mente det var nok matlaging. Hvis pappa jobbet overtid og ikke skulle ha middag laget hun ikke middag til seg selv og oss barna heller; da fikk vi pent smøre oss noen brødskiver.

Mamma mente (og mener fortsatt) at hun er en kjempegod mor ettersom hun er husmor, men vi kommer aldri til å være enig på det punktet. Hun var fraværende gjennom hele min barndom, og hadde hun enda hatt en krevende jobb kunne jeg bedre forstå at hun aldri hadde tid til meg.

Sånn rent bortsett fra at jeg til dags dato hater husmødre og sverger på at jeg skal ha 100% stilling og putte mine fremtidige unger i barnehage så snart de kan gå har jeg ikke blitt særlig påvirket av barndommen min. :gjeiper:

[Gjest Dhanu]

...

Endret 7. september 2010 av Dhanu

[Gjest AnonymBruker]

Jeg vokste opp på gård med mamma, pappa og en eldre søster. Hadde min oppvekst på åtti- og første halvdel av nittitallet.

Pappa skjøttet gårdsdriften, og jobbet av den grunn hjemme. Jeg og søsteren min gikk derfor ikke i barnehage, men var hjemme på gården sammen med han. For at vi ikke alltid skulle være alene dersom han måtte ut på jordene etc. hadde vi i perioder en hjemmeværende kvinne som fast barnevakt. Når jeg ser tilbake ser jeg likevel at vi nok var langt oftere overlatt til oss selv enn hva som ville blitt regnet som "sosialt akseptert" i dag.

Jeg ser tilbake på mine før- og småskoleår som veldig fri. Det var få organiserte aktiviteter, og vi satte vår egen agenda. Tror vi ble flinke til å sysselsette oss selv. Gården med alle sine hus (mer og mindre trygge), samt skogen og jordene rundt ga veldig varierte lekemuligheter. Ellers preget jo gårdsdriften hverdagen. Vi var ofte med og kjørte traktor, plukket stein og satte poteter. Om våren var det stor stas når lammene ble født, og seinere stor sorg når slaktebilen kom. Ellers hadde vi hund, katter og frittgående høner.

Mamma jobbet fulltid utenfor gården. Hun kom hver dag hjem til ferdig middag, og var den som hjalp oss med lekser når vi kom i skolealder. Hele barndommen hadde jeg inntrykk av at vi hadde veldig dårlig råd i forhold til alle andre. I ettertid ser jeg at dette ikke stemte, men at vi nok lå ganske gjennomsnittlig an. Vi var aldri på noen dyre ferier, men hadde det vi trengte i hverdagen.

Hadde nok alt i alt en standard OK bygdeoppvekst.

[Evalilja]

AAh.. morsomt.. har ikke tenkt så mye på barndommen.. godt det noen ganger

Jeg er født i 85 så vokste opp på slutten av 80-tallet og ut 90-tallet.

Jeg har en eldre bro. Min mor og far giftet seg ung og fikk min bror kort etter. Hun 19 han 21. Pappa jobbet hele tiden og mamma var hjemme til jeg var fire. Da begynte hun også jobbe. De passet alltid på at de jobbet slik at vi ikke var så mye alene men jeg var selvstendig og måtte klare meg alene fra tidlig alder. Lage frokost og sånn selv og lunsj til skolen fra førsteklasse. Ser ingenting galt i det.

Mamma ble syk tidlig, Chron og angst. Hun var mer eller mindre utilgjengelig hele barndommen for hun orket ikke annet enn å jobbe og sove. Pappa tok all ansvar og handlet, vasket og lagde mat. De få gangene i uken (ca 2) vi hadde middag var det han som lagde det.

Mamma kom seg etterhvert men fosrtsatt er det han som handler og lager mat mens hun vasker litt og sånn. Vanligvis deler de gasnke likt men ettersom pappa var den eneste med lappen ble det mer jobb på han.

I tillegg var det svømming. Broren min hadde sånn hoftedyslapsi så når han kom på barneskolen ville de jo han skulle gjøre noe og det som passet best var svømming. Han var veldig flink. Pappa trente oss noen ganger og var alltis med på stevner overalt i Norge og Sverige og Danmark.

Mamma også selvsagt men ikke fullt så mye som pappa.. Han var litt mer engasjert kan du si.

Penger hadde vi ikke mye av men jeg og min bror fikk alt vi trengte. Pappa gidder ikke bruke penger på klær og sånn. T-skjorter kjøper han på Rema. :D

De er har ikke alltid vært lykkelige men de er det ihvertfall nå. Husker godt den gangen på vidregående jeg og mamma rullet sigaretter med rester av tobakken til pappa fordi vi ikke hadde råd til egen tobakk:)

Det er egentlig en vanlig familie. Men her kan du ikke se kjønnsrollene i det hele tatt. De kan begge høgge ved. Faktisk var det mamma som gjorde det og pappa lagde mat.

Jeg står dem veldig nære og jeg elsekr de mer enn noe annet. De er sterke og hjelper meg gjennom alt. Faktisk har jeg flyttet hjem til dem. ( det også.. Vi har bodd mange steder men aldri langt fra hverandre. faktisk har vi bodd i fire like leiligheter i samme gate.

:D Glad i dem jeg:D

[AnneBonny]

AAh.. morsomt.. har ikke tenkt så mye på barndommen.. godt det noen ganger

Jepp, helt enig:)

[Dancingqueen]

Ah, min familie og oppvekst... Som noen sa over her, så er det veldig godt å tenke tilbake på barndommen Det er nok en del ganger jeg tenker at jeg gjerne skulle ha vært 5 år igjen..

Har vokst opp med en veldig dyre- og friluftsglad familie. Min mor er dyrlege, mens min far kort og godt lager kart, pluss at jeg er enebarn. Min mor drev også med hunde- og katteutstillinger, så det var alltid 5 katter og hunder i huset på en gang, + valper og kattunger da. (Tro meg, det er et barns drømmeverden!)

Masse skiturer (pleide å bli dratt av hundene i pulk når jeg var veldig liten), gåturer i skog og mark, bilturer på kryss og tvers i landet siden har slekt spredt rundt overalt!

Da jeg var rundt 6-7 år, ble mamma og pappa skilt. Det jeg husker veldig godt fra den tiden, er vel egentlig at jeg ikke forstod noe som helst av det som skjedde. Jeg ble faktisk glad, fordi jeg tenkte at nå hadde vi TO hus, så nå fikk jeg enda mere plass til leker! Hadde jo på en måte rett, men på en litt annen måte. Jeg vil ikke si at det at mamma og pappa ble skilt har hatt en negativ innvirkning på meg, fordi jeg har forstått i ettertid at det var det som var det beste for mine foreldre og for meg. Når jeg var blitt gammel nok, så fortalte mamma meg at den kjærligheten som en gang fantes mellom hun og pappa på en måte hadde dødd litt bort. De gikk fra å være dypt forelsket til å bare være, tja, venner? De holdt sammen en stund for min skyld, men så fant de ut at det ikke gikk an å leve på denne måten lenger.

Den dag i dag er både mamma og pappa i hvert sitt forhold, og jeg har aldri sett de lykkeligere Er det noe annet jeg synes er veldig bra, så må det være det at de alltid har vært veldig gode venner. Det må være det som gjorde at skilsmissen egentlig ikke var så ille som en del skilsmisser faktisk kan være.

Nei huff, jeg må slutte nå, før jeg begynner å ty til lommetørkler

[Gjest anny]

Er vokst opp på landet på 50-60 tallet. Med en far som satt i fengsel etter krigen fordi han var på feil side. En mor som dysset det hele ned, og strevde med å holde fasaden.

Min far fikk ikke bearbeidet sine traumer, og drakk for å døyve sine følelser. Noe som gikk utover vår mor og oss unger.

Men hele tiden var det hysj-hysj og viktige tema skulle ikke snakkes om. Jeg ble også systematisk mobbet av den ene broren min.

Tilslutt trodde jeg at det var normalt.

Skolen husker jeg som en anstalt som trykket oss ned. Med strenge lærerer og mobbing i krokene.

Som godt voksen, er jeg i ferd med å få tilbake min selvrespekt, men det har tatt mye tid og energi. Og skulle gjerne hatt en barndom der jeg fikk støtte og forståelse fra foreldre og søsken.

Men nå har jeg prøvd å reise kjerringa, og jeg har lært mye om både meg selv og andre mennesker, tross alt.

[Gjest Wolfmoon]

Oppvokst på 80-90 tallet på en gård, med to foreldre som giftet seg tidlig og fikk tre barn. Både mamma og pappa har siden jeg var liten jobbet fulltid på gården, pappa med hovedvekt ute og mamma inne, mens begge to jobbet med dyrene. Som yngst med både en eldre bror og en eldre søster fikk jeg selv velge hvem jeg ville "følge", og jeg har nok derfor blitt mer guttejente og mer praktisk anlagt enn min søster. Jeg hater husarbeid som pesten, så det hadde nok ikke funket så godt hvis jeg var mest inne Har alltid vært pappajente, og har sittet utallige timer på traktoren sammen med pappa i våronna. Allikevel er det nok mamma som kjenner meg best, og mamma som snakker mest om følelser. Mamma har alltid vært limet som holder familien vår sammen, og nå som jeg er voksen ser jeg hvor høyt mine foreldre elsker hverandre, selv etter å ha giftet seg såpass unge og holdt sammen i så mange år. I tillegg til min helt nærmeste familie, så har jeg også under hele oppveksten hatt hele storfamilien i umiddelbar nærhet, noe som til tider har vært mer slitsomt enn noe annet, for ei jente som ikke liker at alle vet hva hun driver med Allikevel har jeg fortsatt nært forhold til enkelte familiemedlemmer, og hadde et veldig nært forhold til min farmor som gjennom hele min oppvekst bodde 5 min unna, helt til hun døde for et par år siden.

Livet på gården ga meg masse muligheter når det gjaldet min store interesse dyr. Fikk hest tidlig, hatt både katt og hund, og trives vel nesten bedre med dyr enn med mennesker Desverre har ikke alt bare vært fint og flott, mye ensomhet og tildels depresjon fordi jeg har følt meg annerledes enn resten av familien. Jeg er tildels gårdsjente ja, men samtidig er jeg annerledes og ble aldri virkelig lykkelig før jeg flyttet vekk fra gården og begynte på høyere utdanning. I dag er jeg en fornøyd byjente, men det er allikevel deilig å ta seg en helgetur tilbake til gården og vite at det er der jeg hører til og at jeg alltid vil være velkommen der. Det gir en plattform for resten av livet mitt, tiltross for at mine foreldre nok rister på hodet (og sier det rett ut) at de overhodet ikke forstår noenting av de valg jeg tar i livet.

[Gjest AnonymBruker]

Fortell litt enkelt hvordan familien din var når du vokste opp.

Å? Hvorfor det?

[Gjest Tanja]

Vi vokste opp på slutten av 80- begynnelsen av 90-tallet, og vi hadde dårlig råd, min far jobbet på en fabrikk og min mor var hjemmeværende. Vi var tre barn. Vi hadde alt vi trengte (mat, sko og leker), og dro på utflukter som dyreparker og storbyen par ganger i året. Vi hadde alltid kjæledyr, og lærte hvordan vi skulle ta vare på de. Vi er alle (blitt) dyreelskere). Vi reiste aldri til utlandet. Vi var aldri med på noe, og ble lært opp til at det var tull at barna skulle være med på alt mulig (musikkskole, fotball, håndball, riding osv). Vi var med på fotballturneringer i nabolaget et par år, men det var alt. De sa nok alt dette ettersom at de ikke hadde råd til å la oss være med på noe.

Min far var ofte hissig og sint (han var aldri fysisk!), så jeg (vi) var redd for å si eller gjøre noe feil. Han var aldri behjelpelig med å kjøre oss til venner (vi bodde et stykke fra sentrum), så vi var ofte redde for å spørre han om skyss. Min mor var en dramaqueen og kjeftet ofte på min far (for usaklige ting ofte) mens vi barna var i samme rom. Hun sa ting som om at hun skulle reise fra han, og drepe seg, jada, veldig artig for oss å høre. Etterhvert skjønte vi at det bare var tull. Vi fikk inntrykk av at vår far var den onde (pga vår mor som baksnakket han), noe vi i ettertid har skjønt ikke stemte. Jeg tror min far var stresset pga lite penger; han måtte jobbe mye overtid, og at vår mor hadde problemer (hun har sosialangst noe som ligge i hennes del av familien. Hun ble også mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen, noe som satte sine spor).

Vår mor var og er fortsatt umoden, men jeg er glad i henne. Hun gjorde jo alt som krevdes av en mor. Da vi flyttet ut ble også min far den faren vi alltid har villet hatt. Plutselig var han stolt over oss barna og viste interesse for våre interesser. Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig glad i min far før, men nå er jeg det. Han hadde en tøff oppvekst, så noe av årsaken til hans oppførsel ligger nok der.

Vi barna har alle fått høyere utdanning (gått mot strømmen), og vi er kjempe glade for at vi kan gi våre foreldre ting de selv ikke kunne unne seg selv. Selv om jeg har ramset opp en del negative ting, så husker jeg barndommen vår som relativt positiv. Vi har måttet jobbe hardt for å komme dit vi er nå, men vi har alltid hatt føttene godt plantet på jorden og har ikke tatt noe for gitt.

[Miss Puddel]

vokste opp på 70 tallet og tidlig 80 tall. til å begynne med var mamma hjemme mens pappa jobbet. Et av mine aller mest gyldne minner er fra at jeg og mamma satt på verandaen og drakk melk og spiste pepperkaker på våren en gang mens vi så på skoleungene på vei hjem og ventet på storebroren min.

Mamma og pappa var opptatt av likestilling så jeg fikk biler etc, og broren min fikk dukker til å begynne med, men etterhvert ga de opp, for vi byttet jo med hverandre uansett...

Vi hadde dårlig råd, jeg husker at jeg alltid enten arvet klær, ellers så ble de kjøpt på brukt butikker og loppemarkeder. pappa kjørte alltid lada, for det var det billigste vi kunne få tak i nytt. Jeg og bruttern spilte i korps, for det var en billig fritidssyssel, pluss at pappa hadde spilt i korps. Jeg drømte om å ri, men ble fortalt at det var aldersgrense og ventelister på rideskolen, i ettertid skjønner jeg at det ble sagt fordi ridning var dyrt...

vi dro aldri på sydenferier, men på camping nedover i hele europa, og på hytterturer i norge, pluss at vi var alltid ute, hver søndag var det ut i skogen på ski eller beina i vinter og høst halvåret, eller på skøytebanen. Om sommeren dro vi til kysten hver fridag.

vi fikk middag hver dag, og selvom vi hadde brukte klær hadde vi det vi trengte. en hund og en katt hadde vi etterhvert også. Når jeg ser tilbake ser jeg at vi hadde en utrolig beskyttet oppvekst, så A4 at det nesten er klisje-aktig. Men godt å ta med seg videre.