Min ene sønn er sammen med en vestkantdame

[Gjest AnonymBruker]

Han studerer og er smart mht. økonomi. Han har et annet yrke men valgte å videreutdanne seg. Jeg er uføretrygdet og sant og si kommer vi ikke fra vestkanten, hans far gjør det men de er fasademennesker, ikke alle. De er hyggelige, men stilte lite opp når han var et barn samtidig som vi alltid har beholdt en viss kontakt og vært sammen om planlegging av konfirmasjon.

Nå har han truffet en dame fra beste vestkant, hennes mor har tre feriesteder, ett i Nice, mens det eneste jeg kan stille opp med er en forfallen rønne som råtner på rot med utedo og som er uskiftet bo og derfor er det ikke gjort noe fordi det er en landbrukseiendom som ikke kan selges uten videre, og selv leier jeg en bolig og er blitt uføretrygdet pga sykdom. Både fysisk og pga. nerver og tidligere rusmisbruk.

Jeg har spurt han om hun er sossete, men han sier nei, og sammenligner det med hans onkel på farsiden som jobber som direktør i xxxxxx. Nei, han er ikke snobbete overfor meg, men så har vi kjent hverandre siden vi var tenåringer så vi kan prate sammen også om felles interesser, hobbyrelatert.

Jeg jobber jo ikke, men er kreativ når helsa ikke er for dårlig, men det er for mange dårlige dager og ingen ser at jeg klarer å gjøre andre en tjeneste som annet enn selvfølgeligheter...

Så jeg er spent på å møte henne. Hennes familie har invitert han med på alle hyttetur, jeg skal selv dra bort i sommer og kan tilby de som et ferskt par å låne min lille leilighet siden de ikke bor sammen og han står i kø og venter på en studentbolig.

Jeg føler meg ikke mindreverdig, men hva skal jeg si? At jeg er uføretrygdet og til tider ganske asosial pga angst?

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem, invitere de på middag (nå er jeg for fysisk syk men det går seg vel til om en uke eller tre...)

Siden de skal mest sannsynlig låne min leilighet i sommer, kommer jeg til å hente frem alle kommunistiske bøker jeg har fra boden, og sette i hylla (har nettopp flyttet hit).

Jeg sliter med lavt selvbilde, vet det. Jeg tør ikke stå frem som så syk som jeg er, men jeg jo også frisk i blant og da kan jeg prate om alt mellom himmel og jord.

Noen råd?

[Berentsens]

Det beste er selvsagt å fortelle sannheten, men du trenger ikke å fortelle alt. Snakk om det som du synes er greit, og fokuser på dine gode sider. Ikke lat som om du er noe annet enn det du er, det fungerer som regel ikke. Jeg regner også med at sønnen din kommer til å støtte deg, dersom du skulle få noe pes på grunn av din situasjon.

Men ta dette i et rolig tempo og bli kjent med henne.

[Gjest AnonymBruker]

Hva er egentlig problemet? Inviter dem til middag!

Og; Hvorfor må du ta frem kommunistbøkene??

[Gjest AnonymBruker]

Fortell at du er uføretrygdet. Du trenger ikke fortelle om din helse, ei heller om du eier eller leier din bolig. Spør og snakk om henne og dem, om du ikke ønsker så mye fokus på deg selv.

Har du noen hobbyer eller interesser? Kansje du kan ta et kurs, så har du noe nytt og spennende å fortelle dem.

[Gjest AnonymBruker]

Takk for svar. Det med kommunistbøker var bare noe jeg dro frem for å sette det litt på spissen, jeg er ikke kommunist men har alle mulige rare bøker liggende i boden fordi jeg bor i en liten leilighet og ikke har nok hylleplass. Jeg er ikke den som fokuserer på sykdom, så jeg tror nok det skal gå bra. Hun studerer noe jeg har interesse for, så vi har i alle fall en felles interesse. Hvis forholdet varer da, men når han er invitert til hennes familie i sommer, føler jeg at jeg også burde be de komme på en litt uformell middag i løpet av sommeren/høsten. Jeg vil jo også gjerne bli kjent med henne siden hun tydeligvis liker min sjarmerende sønn.

Jeg hadde god kontakt med hun han var sammen med for par år siden, men skal selvsagt ikke sammenligne dem eller snakke om henne. Håper vi finner tonen. Jeg er ganske åpen av natur selv om jeg sliter med angst og depresjoner.

Tror heller ikke jeg blir en innpåsliten eller kontrollerende svigermor som skal blande seg i alt hvis forholdet deres varer. Han har vært singel par år og ble sammen med en dame som han betrodde seg til om mine problemer som på den tiden var ganske store, noe hun brukte mot han på en frekk og umoden måte, så jeg håper han er blitt sammen med en mer fornuftig dame nå.

Jeg ønsker jo at han skal finne en han har det bra sammen med. Jeg er selvsagt spent og litt nysgjerrig. Siden forholdet ikke har vart så lenge, blir det på en måte lettere og de har ingen planer om å flytte sammen mens de studerer. Hun bor visst hjemme enda.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er vel en såkalt vestkantjente, født og oppvokst på vestkanten med mamma fra Frogner og en pappa fra Bestum.

I tillegg er jeg såpass sær at de fleste vennene mine er fra vestkanten og Bærum, likevel kan jeg si (og virkelig mene det) at jeg overhode ikke har fordommer mot uføretrygdede.

Du er verken mindre verdt eller dum, men jeg fatter ikke hva du vil med kommunistbøkene dine? Bare fordi man er fra vestkanten betyr det ikke at det går i Frp/Høyre Så bortsett fra den delen bør det vel gå bra.

[Gjest Gjest]

Selv man er uføretrygdet kan man ha mye å bidra med både sosialt og intellektuelt. Og det er vel viktigste på fritiden og i sosiale sammenkomster! Tipper du har mye å prate om.

[Gjest I Grosny]

a. Hun studerer noe jeg har interesse for, så vi har i alle fall en felles interesse.

Jeg hadde god kontakt med hun han var sammen med for par år siden,

1) Det er veldig interessant å snakke med noen som studerer det man er interessert i.

2)Du har lett for å få god kontakt med din sønns damer. Jeg tror din sønn velger dame ikke bare ut fra skjønnhet , men også personlighet. Han ligner kanskje litt på deg, så sannsynligheten er stor for at den personligheten han faller for vil stortrives i ditt selskap.

3)Du mangler det slitsomme svigermorsyndromet. En Svigermor vil gjerne kryssforhøre den utkårede, og klage på at hun kan for lite om å styke tøy, bake.... Du har ikke dette, og vil bli en behagelig svigermor som svigerdatter kan ha det bare hyggelig med.

Så nå kan du egentlig bare glede deg. Din sønn vil sannsynligvis presentere deg for veldig hyggelig dame.

[¤¤¤Ariel¤¤¤]

Det viktigste er vel hvordan damen og personligheten hennes er, og hvilke verdier hun har, ikke hvor hun kommer fra. Vær deg selv, ekte, naturlig, og blid, imøtekommende og hyggelig. Ikke legg ut om sykdom og uføretrygd, det hun behøver å vite, får hun vite fra din sønn. Du skal se at damen som har falt for din sønn er riktig så hyggelig

[Gjest AnonymBruker]

Det viktigste er vel hvordan damen og personligheten hennes er, og hvilke verdier hun har, ikke hvor hun kommer fra. Vær deg selv, ekte, naturlig, og blid, imøtekommende og hyggelig. Ikke legg ut om sykdom og uføretrygd, det hun behøver å vite, får hun vite fra din sønn. Du skal se at damen som har falt for din sønn er riktig så hyggelig

Signerer denne.

Hun trenger ikke å vite noe om uføretryg og sykdom i det hele tatt, dere har sikkert mye annet å snakke om enn det.

Bare slapp av og bli kjent med denne hyggelige damen din sønn har funnet.

[Gjest AnonymBruker]

Det er hva mennesker har i sjel og sinn som teller, hva slags livssituasjon vi er havnet i eller om vi er fra øst eller vest er uvesentlig for hvor mye vi er verdt.

Hvis noen fra vest tror at de er bedre enn andre på grunn av geografien så forteller det veldig mye om dem, blandt annet at de har en lav IQ, og er uten evne til å se lenger enn nesa rekker..!

Kjenn etter hvem du er og hva du står for som menneske, og hev ditt hode!

[Gjest AnonymBruker]

Din sønn har nok allerede fortalt henne om din situasjon, så du trenger ikke snakke noe om det med mindre hun spør, og da svarer du ærlig.

[Gjest AnonymBruker]

Beklager, men jeg skjønner ikke hvorfor det er et problem at hun er fra vestkanten. Hadde du virkelig hatt mindre problem med det hvis hun var fra østkanten? I så fall er det temmelig fordomsfullt, både mot østkantfolk og vestkantfolk.

Vær deg selv. Det er ikke deg hun evt. skal gifte seg med, og det er dårlig gjort mot ham å gjøre ditt problem til hans.