Jeg slites i stykker - utroskap

[Gjest Anonymous]

Jeg er fullstendig klar over at utroskap er skrevet side opp og side ned her - men jeg håper likevel på råd og innspill.

Jeg er mann - og er blitt bedratt over flere måneder før jeg selv oppdaget det. Begge ønsker intenst å fortsette - og vil gjøre det, uansett hva det vil koste.

Men jeg slites i stykker av tankene på hva hun har gjort. Tankene kverner og kverner. Hun stiller opp og svarer igjen og igjen på de samme spørsmålene. Og lider og sørger med meg. Så dette er ingen verkebyll slik sett, jeg holder aldri igjen.

Dere som har vært gjennom et mareritt som dette - som er blitt sviktet så voldsomt av det dere trodde var den siste personen på kloden som ville gjøre noe slikt - hvor lang tid tar det å komme over det?

Jeg har hørt at det ikke er uvanlig at det tar to år. Jeg oppdaget dette i sommer, og blir totalt matt av et slikt tidsperspektiv. Er det sant, tar det virkelig to år å komme over utroskap? Og veldig gjerne: Hva gjorde dere for å bli kvitt denne kreftsvultsen i forholdet?

Herregud, som jeg avskyr utroskap.

[Gjest Millie]

Jeg ser at du sliter og det gjør sikkert hun du har valgt å gå videre med også. Hvis det er du som har skrevet inn tidligere her, så virker det på meg som at dere begger er innstilt på at dette skal gå og det tror jeg er et godt utgangspunkt. Hun har valgt å være helt ærlig å legge ut om detaljer, du har valgt å høre og spørre for å komme deg gjennom dette.

Har dere vurdert å gå til en tredje person med dette? En velileder som kanskje kan gi dere noen råd på veien?

Har du spurt deg selv om du tror du kommer over dette?

Hva er det du ønsker? At tankene på henne og den andre skal bli borte? Jeg tror kanskje ikke de blir det, hvertfall ikke når det er forholdsvis ferskt og du vet så mye detaljer.

Det blir vel fjernere og fjernere, men de forsvinner vel kanskje aldri.

Det kan jo være greit å ha i bakhodet. Enten leve med det og med henne, eller uten begge...

Det virker på meg som om dere snakker mye om dette og deler på smertene. Har dere prøvd å virkelig legge det bak dere? Ikke snakke om det på 2 uker - 2 dager..? Reise bort?

Det er kanskje ikke alltid man vet om kan klarer å gå videre etter en sånn hendelse... Men jeg håper dere klarer det, og det som ikke knekker deg gjør deg sterk!!

Lykke til!

[Gjest Alive]

Vanskelig å vite hva som er mest riktig, nå har dere snakket om det og hun har kommet med de forkaringene hun kan gi...

Kanskje du gjør det værre for deg selv, ved å spørre og grave enda mer, la det bero litt, og heller håp på at hun stadig gir deg tegn på at det er deg hun har valgt å fortsette livet sammen med, at det er deg hun vil ha...

Ved å terpe på det, tror jeg det blir vanskeligere å akseptere...

Men, en skal ikke tie det ihjel heller...vanskelig det der...

Lykke til!!!

[Gjest Anonymous]

Jeg må spørre; Er det egentlig verdt det? Å gå igjennom alt dette, for siden å oppdage at hun har vært utro IGJEN? Eller at du er utro mot henne? :oops:

Fatter ikke hvorfor folk gidder å gå videre med en person som har sviktet en så brutalt, grunnleggende og totalt!!!!!!!! Et ønske om å LIDE? Enten fysisk eller psykisk? :-?

Når det finnes kvinner og menn der ute som aldri ville finne på å svikte slik som dette, er det helt utrolig for meg at disse velger å fortsette samlivet med "svikerne".......... :o

Det står virkelig respekt av at du gidder å gå igjennom all denne sorgen, fortvilelsen, mistenksomheten og tvilen. MED henne, og ikke UTEN.

Jeg håper for din skyld at dette vil fungere. Men jeg har mine tvil. Hvis dette er den personen hun er, så vil nok dette skje igjen. OG muligens har det skjedd før også, med andre. Nok av det. Jeg ønsker deg lykke til.

[Gjest Anonymous]

Hei siste gjest.

Nå må du huske på at vi ikke kjenner disse personen det gjelder.

Vi vet ikke hva de har delt og hva de har sammen.

Det er viktig i et forhold å tenke på at 1+1 ikke er 1 men 2. Man er ikke "ett" selv om man er sammen. Man er 2 individer med håp, følelser og tanker.

Hun i denne saken har gjort en feil, hun har innrømmet, og ønsker å bli tilgitt å gå videre. Han har fått valget og valgt. Det er tappert!

Jeg tror man gjennom mange års samliv kommer til å møre motgang som man skal takle. Kan være enig om at utroskap stinker og at det kan være vanskelig å gå videre, men ikke la dette bli nok en diskusjon om utroskap. Jeg tror Han i dette tilfellet vet hva han synes om det, men han er stor nok til å prøve å forstå at den han elsker er et menneske med feil og mangler.

[Gjest Anonymous]

Mange klager over utroskap her.

Men husk at ikke alle fugler passer å være i bur.

Slipp dem fri, og hvis den kommer tilbake er den din, hvis ikke har den aldri vært din.

[Gjest Anonymous]

blir så lei meg og sint når jeg hører om utroskap!!

voksne mennesker som velger å bedra, hverken respekterer eller elsker ikke sin kjæreste, samboer eller ektefelle, noe som er alfa omega i et forhold.

det er en egotripp uten sammenligning!!!

vet at et forhold som har vært utsatt for utroskap, ikke blir helt det samme igjen.

føler virkelig med de som blir bedratt!!!

[tøbba]

1) Hvor lang tid det tok? For min del tok det 2 1/2 år. Jeg hadde også hørt at det tok 2 år og jeg er glad for at jeg tross alt hadde det perspektivet. Etter to år var ting mye bedre. Jeg var på en måte oppe og sterk mellom nedturene. Men et par av de nedturene jeg hadde det siste halve året var sterke. Sånn, ikke klare å komme seg på jobb, skrike og grine nesten hele dagen og se tomt i veggen. Ikke klare å hente barnet sitt på skolen. Men etter juleferien, når det var gått 2 1/2 år så kjente jeg tydelig at nå er jeg over det. Jeg kan kjenne på følelsen. Det er et arr der, kanskje litt sårt hvis jeg kjenner etter, men såret går ikke opp, igjen og igjen lenger. Det er grodd. Nå er det gått tre år. Jeg kjenner meg sterk og jeg elsker mannen min (og barna mine) over alt på jord. Og jeg stoler på han. :D

2) Hvordan kom jeg over det.

a) Terapi

Jeg tror ikke jeg fikk den hjelpen som kanskje hadde vært best for meg. Legen ville ikke gi meg henvisning til psykolog, så gikk vi til familierådgiver selv om vi ikke krangla (bare gråt). Familierådgiveren var utrolig flink, men hun hadde ikke så mange timer til oss. Det var familierådgiveren som til slutt ringte til legen min for å overbevise han om at jeg trengte mer hjelp. Så kom jeg til slutt til en terapigruppe. Da var det allerede gått ett år. Der gikk jeg en gang i uken i 1 1/2 år, og jeg er glad for det, for det var iallefall noe. Det var for mye for mannen min å være den eneste som skulle bære mine sorger. Jeg trengte flere skuldre å gråte på. Men jeg følte at de som var der hadde helt andre problemer enn meg og at de ikke forsto meg. Men det var bedre enn ingenting.

B) Kvinneguiden ?

Så vil jeg fremheve at jeg i perioder når jeg har grubla mest har vært veldig mye på disse diskusjonsidene. Jeg tror det kan tippe begge veier. Men her fant jeg iallefall fram til personer som virkelig forsto meg og som visste hva det handlet om. Og jeg vet at det ikke er bare det at jeg er prippen, men at det er mange som tar dette tungt. Vi hadde noen utrolig konstruktive tråder en periode syns jeg (med lite støy... :blunke: )

c) tiden

Det er sant det at tiden leger sår.

d) Det som ikke har hjulpet

- Å bare bestemme seg for å glemme. Det går ikke. Er man ikke klar for det, så er man ikke klar. Jeg hadde et veldig behov for å få snakke med henne som han var utro med og jeg tror at hvis jeg hadde "fått unna" det, så hadde jeg kunnet komme meg videre før. Det har altså ikke hjulpet å ikke få lov til å snakke.

- Å gjøre hyggelige ting, ferie og kino hjalp ikke meg. Det merkelige var at det var ingenting som var så vondt for meg som hyggelige romantiske situasjoner. Hele familien på tur eller bare vi to på kino. Her er vi "den liksom lykkelige familien", "det forelska lykkelige paret". Jeg følte det var bare jug og falskt. Sånn føltes det. "Lykke følelsen" var vanskelig å tro på. Det å oppsøke den gjorde meg bare ulykkelig (nå er det ikke sånn lenger, heldigvis)

e) En partner som er åpen og ærlig. Et åpent og ærlig spill

Utrolig viktig at partneren legger alle korta på bordet ! Å ja, så er det det at man unngår å såre hverandre, men tilstreber å ha konstruktive og rasjonelle og selvfølgelig ærlige samtaler. Det gjelder ikke meg, men jeg har jo hørt om folk som har slengt så mye dritt til hevarndre i vanskelige stunder at det blir umulig å leve med det som er blitt sagt.

Jeg håper dette hjalp deg, jeg føler jeg vet mye om dette. Men det er ikke så lett å formidle på en enkel måte

[Gjest MANNEN]

Har vært i samme båt som deg jeg også....

Og tro meg , EN GANG UTRO , ALLTID UTRO.

Aldri om jeg hadde forsatt en gang til med en kvinne som hadde vært utro mot meg, det har jeg prøvd en gang, det ble snakket opp og ned om hendelsen, hun var veldig åpen og angret enormt, greit nok det , forholdet varte i 1år etter dette. Så var det på samme vis igjen.... utro.... da røk hun direkte på dør , det kan jeg love deg! Så ut fra min erfaring og mine råd så kaster du henne ut, og finner deg en annen..... gresset er faktisk grønner på andre siden.... iallfall noen steder.!!!

[tøbba]

Hei igjen

Jeg ser i en annen tråd at du skriver hvordan dere har gjort det. Dette høres kjempebra ut! Jeg tror du har forutsetninger for å klare dette på kortere tid enn meg. Jeg heier på deg. Dette går bra !

Jeg har i liten grad klart å bli så sinna. Det har du. Det er bra !

Mannen min har også støttet meg, men han har ikke klart å snakke om det så mye. Han brøt sammen og jeg måtte trøste han og jeg følte meg som en skurk som brakte temaet på banen. Det forsinket prosessen.

Jeg har ikke fått lov til å snakke med henne, som han var var utro med. Det har også forsinket prosessen.

Ja det er vondt. Det er som å kjøre berg å dalbane. Nå tenker du, nå er det rolig nå er det endelig over ! - og så farer du utfor stupet igjen og like vondt som sist er det og ikke noe er blitt bedre. Men det blir bedre.

Jeg har tro på dere !

Dette gjorde vi:

1) Hun har lagt fram i ABSOLUTT siste detalj om hva som har foregått. Helt ned til den minste lille ting i utallige timers samtaler.

2) Jeg har rast, være forbannet, sint - alt på en gang.

3) Hun har lidd med meg HELE veien. Hun har aldri fraviket min side - hun har aldri gitt tilkjenne oppgitthet. Hun har følt min meget sterke sorg.

4) Sist men ikke minst: Jeg har skjelt ut denne fyren en rekke ganger både ansikt til ansikt og pr telefon/tekst. Han er gift, men jeg har skånet han fordi jeg ikke vil ødelegge hans kone og fordi han skal ha trusselen over seg om å bli avslørt. Den har jeg brukt effektivt mot ham.

Så dette går bra - selv om ting fortsatt går opp og ned fordi hun vidåpen for det som har foregått, hun har forklart og forklart om hvorfor hun gjorde dette - og jeg har fått ut aggresjon uten at hun har tatt til motmæle med oppgitthet.

.

[Gjest Anonymous]

(Det er jeg startet tråden)

Hei Tøbba!

Tusen takk for meget konstruktivt svar! Jeg trenger nemlig ingen råd fra andre som ikke har vært gjennom dette, fordi jeg selv kjenner alle råd selv. Jeg kan teorien om hva som skal til - jeg har lest masse om dette de siste månedene, det jeg trenger er hva andre har av faktiske erfaringer.

Jeg har aldri i mitt liv hatt en sterkere tramatisk opplevelse. Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie siden barndommen, men jeg er helt sikker på at dette sjokket som lammet meg slik kan sammenlignes med å få vite om et dødsfall i meget nær familie. Ja, jeg tror dette er sterkere. For å bli sveket slik, virvler jo opp absolutt alt av negative følelser et menneske kan ha.

Jeg tar veldig til meg det du skriver om tidsperspektivet, og særlig at tiden faktisk vil lege alle sår.

Nå har nok jeg sterkere psyke enn deg (virker slik), og dermed tok jeg flere vanvittig konfrontasjoner med han hun drev på med. Og jeg akter å holde presset på vedkommende så lenge jeg gidder. At han lider, er en sterk trøst. Men samtidig er det en veldig billig pris for ham å betale, fordi jeg vet at konsekvensene for vedkommende er mye høyere enn bare et tapt ekteskap. Så han har det svært tungt, og det er godt å vite.

Jeg har tenkt på psykolog, fordi hun naturligvis har det veldig tøft i den sorgprosessen jeg gjennomgår. Men er usikker på om det egentlig hjelper. Det jeg trenger i denne fasen - etter å ha kommet over det aller verste sjokket er svar på alt som har vært, og fremfor alt: HVORFOR? Slike svar kan ingen psykolog gi.

Siden vil jeg gå i ny fase, der bearbeidelse er viktig.

Men, Tøbba. Kan du skrive mer om hvordan du etter hvert lærte deg å stole på ham? Blant mange andre problemer, framstår den totalt tapte tillit som helt uoverskuelig å klare å få tilbake. Hva skal jeg gjøre med det? Hva gjorde du?

[Gjest BadBitch]

Jeg beklager, men når man først har kommet inn i et slikt uføre kommer man aldri ut igjen.

Når utroskap kommer på bordet - uansett hvem, hva eller hvor - vil dette følge forholdet for alltid! Og to år er ikke relevant, du kommer aldri over det men du kan lære å leve med det dersom dere er innstilt på det. I så fall, ta en diskusjon og ta aldri opp temaet igjen. Gå til terapi om du vil, eller til rådgivning.. Men har du funnet ut at du ikke vil bryte ut av forholdet og vil satse - da må du legge bak deg tankene, bebreidelsen og smerten og gå videre.. Hvis ikke kommer du ikke til å få noe til å fungere, og man vil straffes hver agang temaet kommer opp.

En annen ting : man er ikke utro uten at noe mangler..

- det være seg følelser, problemer man har i forholdet, mangler hos seg selv eller partneren.. Man må jobbe seg igjennom det - for så å legge det dødt som en del av fortiden, noe vi ikke tar frem til stadighet.

Jeg har både opplevd å bli bedratt og å være den som bedro! Det siste var det verste, og en konsekvens av det bedraget min xmann utsatte meg for. Realiteten var at vi ikke klarte la det ligge som en del av fortiden, jeg skulle hevne meg - lite smart egentlig siden jeg fikk det verre med meg selv etterpå :-? Så jeg tror jeg vet hva jeg snakker om når jeg sier : Jobb med det, kan du klare leve med det uten å tvile på partneren? Uten å rippe opp i det? Uten å straffe?

Hvis ikke gjør slutt på det før begge hater hverandre....

Lykke til, og vær ærlig mot din partner.

[monja]

Og tro meg , EN GANG UTRO , ALLTID UTRO.

Tror ikke du skal ta alle under en kam her. Jeg var selv utro mot ex'en og ex'en før det, men jeg har aldri vært utro mot mannen min - ikke tenkt tanken en gang. Og da har vi vært sammen i snart 8 år.

Tviler på at det kommer et "tilbakefall" nå. Kanskje rett og slett fordi jeg føler jeg har funnet den rette?

[punkyB]

Tror ikke du skal ta alle under en kam her. Jeg var selv utro mot ex'en og ex'en før det, men jeg har aldri vært utro mot mannen min - ikke tenkt tanken en gang. Og da har vi vært sammen i snart 8 år.

Tviler på at det kommer et "tilbakefall" nå. Kanskje rett og slett fordi jeg føler jeg har funnet den rette?

Det hjelper jo ikke gjesten her som ønsker å fortsette med partneren som har vært utro .......

[monja]

Nei, det gjør jo ikke det.....jeg er enig i det BadBitch skrev jeg, om at når det forekommer utroskap er det definitivt noe feil i forholdet. Da må man sette seg ned å ta en diskusjon på hva det er. Hvorfor var hun utro? Er det noe dere kan forandre? Som regel er det et godt utgangspunkt til å komme et steg videre....

Om du virkelig vil satse på et videre forhold til henne synes jeg dere skal oppsøke noen form for terapi om dere ikke klarer å få noen konstruktivt ut av det selv. Men det er viktig å ikke ta opp samme emnet igjen og igjen, for det gjør bare vondt verre. Diskuter og legg bak deg. Prøv å se framover istedet for å bare tenke på det som har skjedd. Prøv å fortreng det etterhvert som det tas opp og du får dine svar. Prøv heller å fokusere på hvordan du kan leve med henne i tiden som kommer. Hvordan dere igjen kan bygge opp tilliten som trengs i et forhold og hva som kan gjøre forholdet bedre.

Jeg har ikke så mange gode råd her og nå, men vet at det er vondt, og jeg synes det er flott at du vil fortsette livet sammen med henne. Det betyr iallefall at du har mange gode følelser for henne midt oppi alt det vonde. Bruk disse følelsene til å komme ut av dette, og la henne se det at du kanskje klarer å stole ørlite grann på henne likevel.

Lykke til!

[tøbba]

OI, her var det mye å svare på og å kommentere.

For det første: Det trenger ikke være noe feil i forholdet selv om noen er utro.I disse diskusjonene er det ingenting som gjør meg så trøtt oppgitt og lei meg som når folk igjen og igjen sier at det MÅ være noe galt i de forholdene der utroskap forekommer. Det er liksom en naturlov som vi alle er enige om. Føler jeg stanger hodet mot veggen når jeg igjen og igjen prøver å forklare at det faktisk kan skje i de aller beste forholdene.

Hvorfor

- Og det er nettopp derfor spørsmålet "HVORFOR" blir så fryktelig vanskelig og så veldig viktig å får svar på. Og som "Gjest" påpeker, dette spørsmålet kan bare de innvolverte svare på. Ikke psykologer. I den gruppa jeg var, så var det fint å ha et sted å gå. Men de kunne jo ikke svare på dette spørsmålet. Familierådgiveren tror jeg tildels kunne det. Hun hadde mye erfaring og jeg skulle gjerne gått til henne hver dag om jeg hadde kunnet. Fordelen var jo også at hun så hvilken person "jens" var.

Er to år relevant ?

BadBitch sier at to år ikke er relevant, man blir aldri ferdig med dette. Tja.. Jeg vet hvor utrolig vondt dette er i den første perioden. Kjempevondt, fysisk og psykisk. Den vonde følelsen går over. Det er helt sant ! Det er klart at forholdet kan ryke på et senere tidspunkt likevel, men da tror jeg i det minste man er sterkere personer og kan ta den avgjørelsen på et mer rasjonelt grunnlag.

Det verste jeg har lest her...

var vel "ta en diskusjon og ta aldri opp temaet igjen". Da vet du ikke hva du snakker om BadBitch. Her kreves det 1000 diskusjoner. Det må snakkes om igjen og igjen. Det må man bare ta !!!! På et tidspunkt kan godt ballen legges død. Det har vært godt for meg å kjenne at nå lar jeg de tankene om dette ligge. Jeg vil ikke tenke på det og jeg vil ikke snakke om det nå. Men det tok lang tid å komme dit !

En gang utro, alltid utro...

Jeg forstår veldig godt han som skrev dette innlegget, og jeg syns det var greit at det kom. Det er jo det man er redd for. Jeg tror det er mye i det, men at det ikke alltid er sånn.

Livets verste traumatsike opplevelse

Jeg syns det var utrolig godt å høre "gjest" ha de samme tankene som meg. Sammenligninger med sorg etter død føler jeg har vært forbudt. I den gruppa jeg var, var det en mor som mistet sin voksne sønn. Jeg prøvte å si noe om at jeg kunne forstå noen av de sorgreaksjonene hun beskrev. Men det var det veldig lite forståelse for fra omtrent alle i gruppa. Jeg prøvte som sagt å få en avtale om samtale med "henne" som han var utro med, men fikk beskjed via "jens" om at dette var det dumt å snakke om. "Hun" hadde nær famile og arbeidskollegaer som hadde fått kreft og da måtte jeg forstå at dette var ingenting i den store sammenhengen.

Om å lære å stole på

Jeg har vel sagt at jeg har stolt på han hele tiden, føler at det hele var en misforståelse og at nå har han forstått hvordan ting henger sammen. Han var ute etter spenning og det han trodde han hadde gått glipp av og trodde jeg ville unne han det. Men jeg er utrygg likevel. Må ha bekreftelse, nærhet fra han, klemmer, kos. Har ikke lyst til å reise bort uten han og han har ikke lyst til å reise uten meg. Jeg tipper vi blir tryggere begge etterhvert.

[Joan]

Heisann!

Jeg har ikke noen personlige erfaringer, men mine svigerforeldre opplevde det dere opplever nå. Og de har det flotteste forholdet i dag som tenkes kan (jeg vet det, jeg bor sammen med dem). De har mange erfaringer som de deler med oss "barna" -de er veldig åpne.

Svigermoren min sier at noe av det værste med utroskapen (den hadde vart i to år, og det var han som var utro) var at det ikke var noe galt i forholdet. Det var ingen åpenbar grunn, og det slet veldig på henne at hun opplevde noe som på en måte ikke kunne forklares. De hadde et fint forhold, latter, lek, samtaler, sex, u name it.

De mener det var to ting som reddet forholdet deres:

1)

De hadde et forhold som det var verdt å kjempe for

2)

De fikk masse hjelp av familieterapi

Nå er disse menneskene ganske gamle. De sier at forholdet deres fikk en ny dimensjon og at de kom nærmere hverandre enn de ellers ville ha gjort pga dette (det kan kanskje være en tanke å ta med seg for dere som opplever et helvete akkurat nå).

[tøbba]

Takk for innspill Joan, det var godt for meg å høre iallefall.

Jeg tenkte det som "gjest" skrev om å stole på igjen. Jeg sier at jeg stoler på, men det er vel på en måte ikke sant heller. Jeg er jo utrygg nå, vil ofte ha korta på bordet. Og legger selv ofte korta på bordet uten at det egentlig var nødvendig.

Jeg er blitt forandra som menneske, er ikke lenger naiv. Det var kjempefint å være naiv. Men det er ikke vondt heller, sånn som det er nå. Det bare er sånn. Hvis det er noe jeg lurer på, noe jeg er urolig for, så spør jeg. Hvem var det som ringte? Har du vært her før, når tid da? Forstår du hva jeg mener "gjest" ?

Og så tenkte jeg på det "gjest" skrev om at "gjest" kanskje hadde en strekere psyke enn jeg. At jeg ikke har blitt så sinna, eller oppsøkt "henne" uten tillatelse, handler vel mer om temperament. At jeg er diplomatisk og har god selvkontroll er nyttig i andre sammenhenger, men ikke i dette tilfellet.

Jeg vil gjerne høre hvordan det går med deg "gjest"

[Lisemor]

Lisemor: - Menes med samme partneren.Jeg synes og det er stor forskjell om hun var utro en gang eller om det var i en periode/flere ganger. En gang kan tilgis, men flerne..... :evil: never.

Tror ikke du skal ta alle under en kam her. Jeg var selv utro mot ex'en og ex'en før det, men jeg har aldri vært utro mot mannen min - ikke tenkt tanken en gang. Og da har vi vært sammen i snart 8 år.

Lisemor: - Det har ingenting med det forholdet du er i nå om du har vert utro i andre forhold.Sier bare litt om moralen din.

Tviler på at det kommer et "tilbakefall" nå. Kanskje rett og slett fordi jeg føler jeg har funnet den rette?

[Gjest Anonymous]

Det var jeg som startet tråden.

Hei Tøbba!

Jeg er også helt klart blitt forandret som menneske. Denne historien har satt sterke spor i sjelen, og som deg vil jeg aldri mer noen gang være naiv. Jeg vil være på vakt. Alltid. Jeg som trodde ærlighet var en selvsagt ting i et forhold, tror ingenting lenger.

Jeg setter nå helt klare krav til henne, slik som at hos oss finnes det ikke hemmeligheter what so ever. Jeg kommer alltid til å åpne henne tekstmeldinger uansett når mobilen er der (det kunne jeg aldri drømt om før), tar telefonen uansett eller gjøre andre sprell for å få tilbake tilliten som nå er helt vekke.

Hun finner seg i alt dette, fordi hun skjønner at dette skal til - og fordi hun er en klok jente. Hun er bare takknemlig for at jeg valgte å kjempe videre.

Utroskapen hennes har kostet dyrt, men som jeg har sagt hundre ganger til henne, vårt forhold er verdt å kjempe for.

Det du skriver om temprament, og selvkontroll, gjelder ikke i dette tilfellet. Jeg - og du - ble sviktet av den som vi elsket høyest i verden, og ALDRI hadde trodd h*n ville gjøre noe slikt. Jeg kan overhodet ikke beskrive sjokket i sommer da jeg oppdaget dette, jeg har aldri opplevd noe liknendende.

Jeg måtte få utløp for raseriet, og da kunne ikke bare hun stå alene der i stormen som fulgte - hun var nær ved å bryte sammen. Så selvsagt (for meg) skulle denne fyren lide. Jeg har en rekke ganger skjelt han kraftig ut, kommet med sterke trusler om at jeg er på farta til kona hans og i det hele tatt latt han få angre dypt.

Det har gjort meg godt. Han skal for alltid leve med meg som en trussel, og være REDD. Hevn er helt essensielt i min egen sorgprosess.

Tøbba: Kan du beskrive hvilke faser du gikk igjennom etter at du oppdaget dette? Først er det jo sjokket som dominerer, men hva skjedde siden?