Bli eller gå?

[Gjest AnonymBruker]

Jeg er i forhold med min første kjærlighet, vi er begge i tjueårene. Vært sammen i mange år. Men jeg er nå kommet dit at jeg begynner å tvile på at det er han jeg bør tilbringe resten av livet med. Han er snill og god som dagen er lang, omtenksom, kjærlig, trofast osv., men det er også flere ting som skurrer. Sexen er dårlig, vi har ingen felles interesser (det bør kanskje nevnes at jeg egentlig ikke har NOEN veldig spesielle interesser ), vi har egntlig svært lite å snakke om, finner aldri på noe gøy sammen osv. Jeg føler ikke noe når jeg kysser han, det er mer "ork" enn koselig på en måte. Men til tross for dette så kan jeg liksom ikke forestille meg en tilværelse uten han Hva gjør man, hvordan tar man rett avgjørelse? Jeg savner en god diskusjon (når vi en sjelden gang "diskterer" blir det bare en kamp om å prakke en eget syn på den andre, det er ingen god diskusjon). Jeg ønsker at VI kunne kost oss med vin om kvelden i helgene, men han er ikke den typen. Jeg har egentlig veldig mye å være takknemlig over, og er livredd at jeg ikke finner noen andre hvis jeg går fra han. Noen kloke innspill? Er maks forvirret

[loppekasse]

Snakk med han om det.

[Mulu]

Dere har vært sammen i mange år, har disse tankene du nå har vart lenge? Eller er det noe som nettopp er dukket opp? Dere er kanskje over forelsket stadiet, kommet over i mer kjærlighet/bestevenner stadiet? Da er det tid for å piffe opp

Jeg synes ikke du skal gå, jeg synes du skal ta initiativet til det med å finne på no. Noe så enkelt som å dra ut for å spise, istedet for middag på kjøkkenet, og hvis dere ikke har råd, men heller vil spise middag på kjøkkenet, så ta også sexen der ;o) Ta initiativet til det også! hihi...

Man har ups and downs i forholdet, og i forhold som skal vare i mange mange år, så må man være flinke med å finne på ting, trenger ikke være avanserte dyre reiser. Gå en tur i skogen, ta med pølser. Dra i akebakken! gjør noe aktivt, da vil kroppen også bli fylt med mer energi, dere vil føle der freshere, og kanskje blir det da mer piff på soverommet ?

Jeg er hvertfall ikke for å gi opp med det samme! Men du må jo selv kjenne på dette, føler du at du har prøvd alt, men til ingen nytte, så får du tenke over en gang til om dette er det DU vil, eller om du trenger mer fart og spenning.

[Darkannie]

Var i samme forholdet med min første kjærlighet. Vi ble sammen da vi var 14, og da vi var 21 og hadde bodd sammen i 3 år forsto vi at vi hadde rett og slett vokst fra hverandre. Vi var mer som bror og søster enn kjærester.

Angrer ikke på at vi gikk hver vår vei.

Livet har mye å tilby, det bare virker som et uendelig langt skritt å ta akkurat nå, men tro meg, det blir lettere og lettere.

[Gjest AnonymBruker]

Dere har vært sammen i mange år, har disse tankene du nå har vart lenge? Eller er det noe som nettopp er dukket opp? Dere er kanskje over forelsket stadiet, kommet over i mer kjærlighet/bestevenner stadiet? Da er det tid for å piffe opp

Jeg synes ikke du skal gå, jeg synes du skal ta initiativet til det med å finne på no. Noe så enkelt som å dra ut for å spise, istedet for middag på kjøkkenet, og hvis dere ikke har råd, men heller vil spise middag på kjøkkenet, så ta også sexen der ;o) Ta initiativet til det også! hihi...

Man har ups and downs i forholdet, og i forhold som skal vare i mange mange år, så må man være flinke med å finne på ting, trenger ikke være avanserte dyre reiser. Gå en tur i skogen, ta med pølser. Dra i akebakken! gjør noe aktivt, da vil kroppen også bli fylt med mer energi, dere vil føle der freshere, og kanskje blir det da mer piff på soverommet ?

Jeg er hvertfall ikke for å gi opp med det samme! Men du må jo selv kjenne på dette, føler du at du har prøvd alt, men til ingen nytte, så får du tenke over en gang til om dette er det DU vil, eller om du trenger mer fart og spenning.

Jeg har vel streifet tanken før, men de har for alvor gjort seg innpass de siste månedene.

Dra ut å spise blir pinlig, da vi ikke har noe å snakke om i en sånn setting. Ikke har vi noe kjøkkenbord å ha sex på Problemet generelt med å finne på ting er at det er mye han ikke gidder.

Vi har snakket om det, og jeg vet han føler det samme som meg, men så blir det med det og vi fortsetter i samme tralten..

[Darkannie]

Spørsmålet er vel om du vil "tralte" videre i ca 50 år til?

[Mulu]

Jeg har vel streifet tanken før, men de har for alvor gjort seg innpass de siste månedene.

Dra ut å spise blir pinlig, da vi ikke har noe å snakke om i en sånn setting. Ikke har vi noe kjøkkenbord å ha sex på Problemet generelt med å finne på ting er at det er mye han ikke gidder.

Vi har snakket om det, og jeg vet han føler det samme som meg, men så blir det med det og vi fortsetter i samme tralten..

Hvis dere har snakket om det og begge føler det samme, men ingen av dere har lysten til å prøve piffe det opp (det hjelper jo ikke akkurat at det BARE er du som prøver), så burde dere vel ta enda en prat, den litt mer alvorstunge praten om hvem vei dette egentig går... dere er i 20 årene og har vært sammen i mange år, kanskje dere rett og slett har glidd/vokst fra hverandre som så mange gjør.

Tralting er bare tull, det er vel vi alle enige i...

[Gjest AnonymBruker]

Jeg tror at vi begge tror det skal bli bedre. Men blir det det? Dessuten er vi begge stundenter og leier et lite sted, så ting begrenser seg ganske mye av seg selv.. Vi innbiller oss liksom at ting blir bedre når økonomien er bedre og vi har noe eget. Men samtidig så lurer jeg på om dette med kommunikasjon, og den gode samtale spesielt, kommer til å bli et for stort savn..

[Gjest Iah]

Ting blir ihvertfall ikke bedre av seg selv. Dere er nødt til å gjøre noe konkret og aktivt for å finne tilbake til hverandre.

[Gjest sofie]

Jeg har vel streifet tanken før, men de har for alvor gjort seg innpass de siste månedene.

Dra ut å spise blir pinlig, da vi ikke har noe å snakke om i en sånn setting. Ikke har vi noe kjøkkenbord å ha sex på Problemet generelt med å finne på ting er at det er mye han ikke gidder.

Vi har snakket om det, og jeg vet han føler det samme som meg, men så blir det med det og vi fortsetter i samme tralten..

Vi jenter er så utrolig opptatt av forhold og bøye oss i støvet og gå så lagt i oss selv for disse gutta, AT VI GLEMMER OSS SELV!!

For meg virker du helt åpenbart lei, du skriver at fysisk kontakt føles som et ork og at kominikasjonen skurrer...

Jeg gir deg to gode råd

1. skriv ned punkt for punkt med en venninne om for eller imot dette forholdet.

feks: uten han kan jeg tillate meg å gjøre akkurat det jeg har lyst til uten å tenke på hva han mener, eller uten han føler jeg meg ensom..

Så kan venninnen din spørre for eller imot argumentene dine, slik at du diskuterer litt med deg selv.

2.Finn masse bilder av dere to gjennom alle årene dere har vært sammen, kjøp en stor plakat og ramme. Ta han med på å klppe og lime masse bilder av dere på plakaten- da vil drere mimre om "gamledager" le masse og ha gode samtaler..

Men det viktigste rådet er å høre på deg selv og din indre stemme for ingen har så rett som den.

Lykke til jeg vedder for at livet ditt kommer til å bli fantastisk uansett!!

[Gjest AnonymBruker]

2.Finn masse bilder av dere to gjennom alle årene dere har vært sammen, kjøp en stor plakat og ramme. Ta han med på å klppe og lime masse bilder av dere på plakaten- da vil drere mimre om "gamledager" le masse og ha gode samtaler..

Selv om dette er et utrolig godt forslag så er det ikke noe vi kan gjøre. Ikke har vi så fryktelig masse bilder, og ikke har vi noe spesielt å mimre om heller Jeg har lyst til å le og mimre!! Men sånn er det bare ikke med han Herregud, dette er jo egentlig bare tragisk.. Skal det være sånn som dette?

[Gjest gjest^^]

Et forhold blir ikke bedre av seg selv, man må jobbe fra BEGGE parter for å få det til å funke. hvis ikke går det fyken til slutt, desverre..

[Gjest AnonymBruker]

Et forhold blir ikke bedre av seg selv, man må jobbe fra BEGGE parter for å få det til å funke. hvis ikke går det fyken til slutt, desverre..

Ja det er jeg selvfølgelig inneforstått med. Men hvordan fikse det at man faktisk ikke har noe å snakke om? At man ikke har felles interesser?

[Gjest Sofie]

Nei slik skal ikke et forhold være,og det virker som om du egentig har bestemt deg for hva du vil.

Kanskje du bare fisker her til å få noen til å dytte deg igang?

Gjør det slutt og finn oå ting med venninnene dine, snakk med dem, de kan du mimre med og le sammen med i stede.!

Du er bare i 20 årene, så klart du får en ny kjærste da den tiden kommer, men i mellomtiden kan du gjøre alt bare du har lyst til- uten å tenke på hva han!!!

Nå er det sommer og sol, den beste tiden i året å være singl på!!!

Faen gjør det og lev livet ditt!!!

[juliane]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din, det var akkurat slik jeg hadde det med min eks. Vi hadde så tydelig vokst fra hverandre, og forholdet var dårlig på alle plan; sex var en pine, kommunikasjonen var elendig, vi kranglet mye (og den siste tiden gjorde vi ikke det engang, vi ble bare likegyldige og apatiske) og hadde ingenting annet enn historien oss som holdt oss sammen. Likevel skjønte jeg ikke hvordan livet skulle være uten ham. Jeg tror det hadde sitt grunnlag i at jeg aldri hadde vært voksen uten ham, så det at han var kjæresten min var like naturlig som at broren min var broren min, hvis du skjønner. Han var ikke lenger et valg jeg hadde tatt, men det var bare sånn det skulle være.

Jeg er flau over å si det, men det tok meg faktisk tre år å komme ut av forholdet. TRE ÅR! Det er tre år jeg så inderlig gjerne skulle hatt igjen, for å si det sånn. Ikke en eneste gang i løpet av de årene følte jeg at det var han jeg ville ha, men jeg klarte allikevel ikke å gjøre det slutt. En natt bladde jeg meg gjennom 250 sider i Samliv og relasjoner her på KG for å lete etter temaer lignende dette jeg svarer i nå, jeg startet sikkert 5 selv i løpet av de tre årene og alle hadde samme tema: "hvordan kan man være helt sikker på at man vil gjøre det slutt? Blir man noensinne HELT sikker?".

Etter tre år klarte jeg endelig å gå. Og jeg angret ikke et sekund. Jeg hadde det ikke superbra i månedene etterpå, men jeg sørget ikke. All sorgen hadde jeg gjort meg ferdig med på forhånd. Og ni måneder etter bruddet møtte jeg en fantastisk mann, og alle puslespillbitene falt på plass. Jeg skjønte plutselig hvordan det var meningen at et forhold skulle være. Skulle inderlig ønske at jeg hadde hatt den erfaringen i mitt forrige forhold også, for da hadde jeg klart å gå så mye tidligere. Men, dessverre, det er en erfaring man ikke har når man er i sitt første forhold, og derfor tror jeg at det første forholdet ofte er det vanskeligste å bryte ut av.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men la det i alle fall ikke gå tre år med vingling før du tar et valg. Du fortjener bedre enn som så.

[Gjest AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din, det var akkurat slik jeg hadde det med min eks. Vi hadde så tydelig vokst fra hverandre, og forholdet var dårlig på alle plan; sex var en pine, kommunikasjonen var elendig, vi kranglet mye (og den siste tiden gjorde vi ikke det engang, vi ble bare likegyldige og apatiske) og hadde ingenting annet enn historien oss som holdt oss sammen. Likevel skjønte jeg ikke hvordan livet skulle være uten ham. Jeg tror det hadde sitt grunnlag i at jeg aldri hadde vært voksen uten ham, så det at han var kjæresten min var like naturlig som at broren min var broren min, hvis du skjønner. Han var ikke lenger et valg jeg hadde tatt, men det var bare sånn det skulle være.

Jeg er flau over å si det, men det tok meg faktisk tre år å komme ut av forholdet. TRE ÅR! Det er tre år jeg så inderlig gjerne skulle hatt igjen, for å si det sånn. Ikke en eneste gang i løpet av de årene følte jeg at det var han jeg ville ha, men jeg klarte allikevel ikke å gjøre det slutt. En natt bladde jeg meg gjennom 250 sider i Samliv og relasjoner her på KG for å lete etter temaer lignende dette jeg svarer i nå, jeg startet sikkert 5 selv i løpet av de tre årene og alle hadde samme tema: "hvordan kan man være helt sikker på at man vil gjøre det slutt? Blir man noensinne HELT sikker?".

Etter tre år klarte jeg endelig å gå. Og jeg angret ikke et sekund. Jeg hadde det ikke superbra i månedene etterpå, men jeg sørget ikke. All sorgen hadde jeg gjort meg ferdig med på forhånd. Og ni måneder etter bruddet møtte jeg en fantastisk mann, og alle puslespillbitene falt på plass. Jeg skjønte plutselig hvordan det var meningen at et forhold skulle være. Skulle inderlig ønske at jeg hadde hatt den erfaringen i mitt forrige forhold også, for da hadde jeg klart å gå så mye tidligere. Men, dessverre, det er en erfaring man ikke har når man er i sitt første forhold, og derfor tror jeg at det første forholdet ofte er det vanskeligste å bryte ut av.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men la det i alle fall ikke gå tre år med vingling før du tar et valg. Du fortjener bedre enn som så.

Tusen takk for at du delte dette, det ga meg mye å tenke på.

TS.