Desperat fordi min 6 år gamle datter holder meg våken om natten

[Karry]

Ja, jeg sitter på KG kl to om natten og vet ikke ut eller inn.

Jeg er skilt og har mine to barn annenhver uke. MIn snart 6 år gamle datter har dessverre hatt den uvanen å sove i vår seng tidligere, og denne uvanen fortsatte.

Men hun dytter inntil meg om natten slik at jeg blir vekket. Det ER et PROBLEM. Jeg får henne til å soven i egen seng, men hun kommer inn til meg. Sier hun er redd, og jeg skjønner at hun er det. Problemet er at uansett årsak så får jo ikke jeg sove. Dette begynner virkeligå tære fordi jeg får problemer med å fungere ihverdagen og gjøre jobben min!

Nå har jeg lagt madrass på gulvet ved siden av min seng i håp om at det skulle løse det. Men likevel så holder hun meg nå altså våken og sier hun er redd. Redd fir alt mulig rart. og nå rjeg først er vekket så få rjeg ikke sove igjen.

Og klart, når jegblir despereat så blir jeg streng. Veldig tudelig klar men streng. For jeg orker jo ikke dilling mitt på natten. Jeg klikker jo til slutt!

Nå er det nesten sånn at tanken slår meg at jeg ikke klarer å ha henne her! Da får hun være hos faren til hun kan sove om natten! Av en eller annen grunn så dulter hun ikke borti han på samme måte, han våkner ikke. Det er en helt absurd tanke og fullstendig uaktuell, men hva i pokker gjør jeg? Har prøvd belønningssystemer og alt mulig. Vil jo heller ikke gi henne skylden for at jeg ikke funker, men det er jo faktisk sant!

Det blir jo nesten sånn at jeg føler hun virkelig gjør det for å plage meg, men jeg vet jo at det ikke er sant. HUn får ellers mer enn nok med oppmerksomhet på dagtid.

HVA GJØR JEG?

[NovaFlare]

Har du prøvd å snakke ordentlig om dette med henne på dagtid?

[Gjest gjest]

HVA GJØR JEG?

Du slutter å la henne styre situasjonen.

Datteren din har mest sannsynlig "lært " av deg at dersom hun sier at hun er redd så gjør du som hun vil. "Redselen" hun forteller om er ganske sikkert en måte å teste ut hvor hun har deg på i en situasjon der livet ikke er lett for henne. Hun vil nok sikkert ha trygghet og vil kanskje ligge inntil deg så hun oppnår en følelse av "kontroll" når hun skal sove hos deg.

Men å ligge på en madrass ved siden av din seng, eller at du ligger på en madrass ved siden av, bør du lære henne at hun fint kan takle. Alt hun trenger å gjøre er å strekke ut en hånd og merke at du er der. Hun kan fortsatt ha "kontroll" når hun ligger der, og det bør hun få lov til å oppleve.

Å gi etter for den overdrevne engstelsen hennes hver gang er nemlig med på å bekrefte at det faktisk er noe å være redd for, slik at du faktisk gir henne leksjoner i å la seg styre av angst. Hun må få lære at der er trygt å ligge for seg selv med deg i samme rom når hun er i småskolealder.

Jeg som sier dette var også plaget av utrygghet som barn. Min erfaring er den at når mor bekreftet at det var "riktig" å være redd for å sove alene, med å legge alt til rette for å følge innskytelsene fra mine engstelser, "lærte" jeg at angsten hadde reell grunn.

(Det er grunn til å kreve å få sove i mors seng, fordi mor også er enig i at det er utrygt å sovee alene.)

Dette er en bjørnetjeneste for framtiden.

Det er bedre å lære å mestre en grad av utrygghet å bli sterkere, og lære at utryggheten nok er overdrevet når mor ligger like ved, og at man faktisk er ganske trygg selv om man ikke gjentar nøyaktig det man alltid har gjort når man er hos mor for å "holde seg trygg". Det er lettere å avlære en slik tendens som barn (6 år) enn som tenåring (13-15) (eller ennå seinere som voksen...)

Lykke til.

[Floranda]

Vel, det jeg hadde gjort er å snakke med henne om det på dagtid. Hadde sagt at barn må sove i sin egen seng. (du kan jo ikke sove med henne til hun er 13!) Når hun da ble redd og hadde kommet inn i sengen min hadde jeg sagt at det ikke var noe å være redd for og at hun måtte legge seg i sengen sin for å sove, siden det er midt på natten. Om hun blir ordentlig umulig, hadde jeg fulgt henne inn i sin egen seng helt til hun ble der. Uansett hvor mange ganger hun kom inn til meg. (jeg hadde ikke vært sint) Til slutt vil hun forstå at det er i sin egen seng hun må sove, og at jeg ikke firer på kravene.

Det er lov å være redd, men det er ikke lov å sove i foreldrene sin seng når man er 6 år. (jeg er imot all soving i foreldre sin seng, selv etter mareritt)

Da jeg var liten og kom inn til foreldrene mine, ble jeg sendt i seng igjen. Ble betrygget om at det ikke var noe å være redd for, og at alle barn lå i egne senger.

Noen tenker kanskje at det er hjerteløst, men det er det absolutt ikke! Jeg tok ingen skade ut av det. Jeg fikk det faktisk bedre med meg selv, og fikk sove hele natten selv. Så tenk at det også er det beste for ungen din.

[NovaFlare]

Da jeg var redd som liten trøstet mamma meg på mitt rom, og i min seng, og når det var bra igjen gikk hun inn til seg selv. Og sånn bør det være. Jeg synes svar nr 2 i denne tråden var fornuftig.

[Gjest mor]

Vi var barnevakt for ei som ikke turte sove alene. For oss var det uaktualt å ha henne i vår seng. Før sengetid lå hun i sin seng og jeg i min, mens vi ropte til hverandre for at hun skulle være trygg på at vi kunne høre hverandre.

Så sjekket vi under sengen, i skapet og bak gardinen for troll og spøkelser. Så at brannalarmen virket i tilfelle brann. Og så ble hun forsikret om at hvis det kommer spøkelser så passer hunden tinka på å jage de bort. Ungen sov som en engel i egen seng hver gang hun overnattet hos oss.

Jeg har mer tro på å snakke med henne om det hun er redd for og så roe henne på dette enn å kjøre på at "store jenter sover i egen seng".

En annen ting kan jo være at hun ønsker nærkontakten med mor som hun får i sengen. Kanskje det kan hjelpe å overøse henne med nærkontakt andre tider i døgnet?

[marylinm]

mine er 4 og 5 år.

hvis noen blir redde,eller vil sove hos meg går jeg inn og trøster dem.

forklarer at de har sitt rom,sin seng,og at der får de sove.

og at jeg ikke får sove hvis jeg har dem i senga, å da blir jeg sur på dagen. hehe..

det er vell bare og være konsekvent ?

[Kosteskaft]

Hadde det problemet vi også, så ekstremt at vi måtte ha noen timer på BUP...

1. Ikke bekreft redslen hennes på kvelden/natta. (feks ved å sjekke under senga, etc.) Hvis HUN vil sjekke dører etc, så be henne gjøre det før hun legger seg.

2. Prat masse med henne på dagen, om livet, døden (alle barn kommer i en alder der døden er viktig, noen merker det knapt, andre sliter), snakk med henne om skilsmisse, sykdom, etc. Men i saklig, rolig tone, på dagen altså.

3. Oppmerksomhet! Gi ekstra oppmerksomhet på dagen, ekstra bekreftelse til henne. Overøs henne med klemme, koser, gjøre ting sammen på dagtid.

4. Følg henne inn i hennes egen seng. Si god natt, jeg passer på deg, jeg er rett her inne. Om og om igjen. (Henger sammen med punkt en om å ikke bekrefte redselen hennes)

Lykke til! Vet utrolig godt hvor slitsomt det er, så bekymret man blir.

Jeg var en av de som trodde det måtte være noe seriøst feil, men var nok bare en litt ekstrem variant av "jeg har oppdaget og forstått at vi lever ikke evig".

[Karry]

Tusen takk for uvurderlig gode svar. Virkelig.

Hun får oppmerksomhet på dagtid, men hun fortrenger også sin bror endel. Hun virker rett og slett litt sjalu på storebroren, har alltid gjort det. Men hun må lære at den andre også kan få unik oppmerksomhet selv om hun er tilstede/våken. HUn har alltid hatt et stort mammabehov, men uansett hvor mye hun får så er det liksom ikke nok. Og jeg er nødt til å sette litt grenser for meg selv også. Jeg må ta hensyn til meg, ikke bare være mammaseigdame på fulltid hver uke jeg har barna.

Har også funnet ut at hun nok trenger at jeg bruker noe dedikert tid med henne på hennes premisser hver dag. Planlagt dedikert tid hvor hun vet at hun har min fulle oppmerksomhet-før det er kvelden og nattaeventyr. Skal prøve ut det litt aktivt.

[Gjest AnonymBruker]

Kansje grunnen til at hun vekker deg er fordi at når du er våken, mumler eller lager lyd, el beveger deg så er situasjonen tryggere for henne. Jeg tror ikke hun tenker over at det lager vanskeligheter for deg i løpet av dagen, så dermed tror jeg ikke at hun gjør det for å plage deg. Det er ihvertfall viktig å ikke bli sinna om natten. Når jeg var liten så husker jeg at jeg så mye syner, hørte ting og så ansikter i hodet mitt. Jeg oppfattet det som spøkelser og var så livredd til tider at jeg faktisk ikke turte røre en muskel. Grunnen til at man ser mye rart om natten er fordi hjernen jobber med å oppfatte elementer i rommet når det er så mørkt at man ikke kan se noe, eller bare se omriss av ting. Det er faktisk ikke uvanlig.

Har hun et nattlys?

[Kosteskaft]

Skjønner problemet TS.

Hun skal absolutt ikke fortrenge broren nei, veldig flott du husker han.

Men husk, det er ikke tiden hun trenger, men som du selv sier, dedikert tid. Altså ikke målt i kvantitet, men kvalitet.

Dere kan jo gjøre ting sammen alle tre, hvis broren er intr. da.

Men sett grenser, følg henne inn i sin egen seng, rolig og behersket. Si på forhånd på ettermiddag/kveld at "i natt skal du sove i egen seng. Jeg passer på og er her hele tiden." Og når hun kommer inn til deg, så følg henne i sengen, om og om igjen.

[Gjest hedda]

Jeg må si jeg er overrasket over mange av svarene her.

Det jeg reagerer mest på er "du må ikke bekrefte redselen hennes", -hva i all verden er det slags tull! Selvfølgelig skal du som mamma ta ungen på alvor når hun sier hun er redd!

Sier jenta di at hun er redd, ja så er hun redd! Trøst henne så godt du kan uten å prate så mye om det om natta. La henne få ligge hos deg, og ha god samvittighet. Når hun sovner kan du også bære henne inn i sin seng ). Kan det være skilsmissen? det å flytte frem og tilbake? Trygg og varm mamma/pappa når barnet er redd er viktig. Først trygghet og forståelse NOK, så ut i "verden".

Innlegg nr. 2 er jeg meget uenig i!

[Gjest hedda]

Jeg mente innlegg nr 3 av gjest, som jeg er veldig uenig i..

[store blå]

Du sier at du skjønner at hun er redd. Hvorfor det? Jeg mener at du må bare stå hardt på kravene til hun sover i egen seng igjen. Du gjør henne en bjørnetjeneste, hun kommer til å få ettervirkninger av dette når hun blir voksen.

Lykke til

[Gjest hedda]

Du sier at du skjønner at hun er redd. Hvorfor det? Jeg mener at du må bare stå hardt på kravene til hun sover i egen seng igjen. Du gjør henne en bjørnetjeneste, hun kommer til å få ettervirkninger av dette når hun blir voksen.

Lykke til

Ettervirkninger?? på hvilken måte? Kanskje av at moren ikke tok henne nok på alvor? Hvem skal barnet da gå til?

Men ettervirkninger av å bli tatt i mot av en forståelsesfull og varm mamma..? Nei det tror jeg ikke .

Hvorfor skal man på død og liv presse ungene til å bli selvstendige, uredd, uavhengige.. Det er da det går galt mener jeg.

[Kosteskaft]

Jeg må si jeg er overrasket over mange av svarene her.

Det jeg reagerer mest på er "du må ikke bekrefte redselen hennes", -hva i all verden er det slags tull! Selvfølgelig skal du som mamma ta ungen på alvor når hun sier hun er redd!

Sier jenta di at hun er redd, ja så er hun redd! Trøst henne så godt du kan uten å prate så mye om det om natta. La henne få ligge hos deg, og ha god samvittighet. Når hun sovner kan du også bære henne inn i sin seng ). Kan det være skilsmissen? det å flytte frem og tilbake? Trygg og varm mamma/pappa når barnet er redd er viktig. Først trygghet og forståelse NOK, så ut i "verden".

Innlegg nr. 2 er jeg meget uenig i!

Det handler om å ikke underbygge redselen hennes. Hvis du leser svarene.

Man skal høre på henne, anerkjenne at hun er redd, snakke om det PÅ DAGEN, i rolige former, uten å bekrefte at hun har grunn til å være redd. Være en trygg voksen som er tilstede for henne om dagen, om natten komme med trøstende ord som ikke underbygger at hun har grunn til å være redd. Istede for å lete etter innbilde farer under seng, etc, så skal man si "Jeg er her og passer på det. Sov god lille venn"

Forskjell på å anerkjenne redsel og underbygge dette.

Og hvis du leser TS, så er jo et av problemene at mor sover svært dårlig med barnet i senga. Er ikke noe bedre med en mor med søvunderskudd! Barnet trenger derimot en mor som er uthvilt og klar for omsorg, omtanke, lytte, etc om dagen.

[Gjest hedda]

Det handler om å ikke underbygge redselen hennes. Hvis du leser svarene.

Man skal høre på henne, anerkjenne at hun er redd, snakke om det PÅ DAGEN, i rolige former, uten å bekrefte at hun har grunn til å være redd. Være en trygg voksen som er tilstede for henne om dagen, om natten komme med trøstende ord som ikke underbygger at hun har grunn til å være redd. Istede for å lete etter innbilde farer under seng, etc, så skal man si "Jeg er her og passer på det. Sov god lille venn"

Forskjell på å anerkjenne redsel og underbygge dette.

Og hvis du leser TS, så er jo et av problemene at mor sover svært dårlig med barnet i senga. Er ikke noe bedre med en mor med søvunderskudd! Barnet trenger derimot en mor som er uthvilt og klar for omsorg, omtanke, lytte, etc om dagen.

Og hvorfor kan hun ikke ha en grunn til å være redd?

Underbygge noe er å grunngi noe, hvor skal man ikke gjøre det?

Som liten jente på 6 år med mamma bare annenhver uke som i tillegg skyver henne unna og vil ha egentid så er det ikke rart barnet søker og søker etter bekreftelse.

[Gjest Gjest]

Og hvorfor kan hun ikke ha en grunn til å være redd?

Underbygge noe er å grunngi noe, hvor skal man ikke gjøre det?

Som liten jente på 6 år med mamma bare annenhver uke som i tillegg skyver henne unna og vil ha egentid så er det ikke rart barnet søker og søker etter bekreftelse.

Og man kan jo si at hun har fått bekreftelse når hun har greid å holde sin mor våken så lenge at hun er desperat...

Man skal ikke underbygge irrasjonell frykt. Det er så dumt at det ikke er noen vits å diskutere det engang. Dessuten er du temmelig frekk når du sier at mora skyver henne unna OG legger en ekstra stein på ved å dra frem annahver uke.

[Gjest gjest]

Jeg må si jeg er overrasket over mange av svarene her.

Det jeg reagerer mest på er "du må ikke bekrefte redselen hennes", -hva i all verden er det slags tull! Selvfølgelig skal du som mamma ta ungen på alvor når hun sier hun er redd!

Sier jenta di at hun er redd, ja så er hun redd! Trøst henne så godt du kan uten å prate så mye om det om natta. La henne få ligge hos deg, og ha god samvittighet. Når hun sovner kan du også bære henne inn i sin seng ). Kan det være skilsmissen? det å flytte frem og tilbake? Trygg og varm mamma/pappa når barnet er redd er viktig. Først trygghet og forståelse NOK, så ut i "verden".

Innlegg nr. 2 er jeg meget uenig i!

Jeg mente ALDRI som du sier at man ikke skal ta barns redsel på alvor.

Det jeg sier et at man ikke skal gjøre barnet sitt en bjørnetjeneste, med å bekrefte at det er noe å være redd for i en situasjon som faktisk er fullstendig trygg. Det er noe ganske annet enn å ikke ta et engstelig barn på alvor.

Det jeg sier er også noe helt annet å beordre ungen i seng og si at de skal sove der fordi alle andre klarer dette uten skrekk og engstelse. Da føler nok barnet seg mislykket og avvist, og blir sikkert enda mere sårbart.

Så for å gjøre det helt klart sier jeg altså at man ikke skal gå med på at noe som er fullstendig trygt er skummelt bare fordi barnet er engstelig. I stedet forklarer man barnet om og om igjen hvorfor situasjonen er trygg, så man ikke bekrefter at den er farlig med å legge til rette med alle mulige "tiltak for trygghet" som er helt unødvendige.

Å sjekke brannalarmer bekrefter at det kan bli brann, å hente en hund bekrefter at noe farlig kan skje så man trenger en hund. Å se etter spøkelser bekrefter at det fins spøkelser å lete etter.

Da bør man heller se i alle kroker før man slukker lyset, slik at man har sett at alt er normalt og trygt, og snakke om hvorfor man vet at man er trygg i eget hjem og fint kan ligge å sove der.

Jeg kan godt gi dette ennå mere med teskjed om nødvendig. Mor fulgte meg altså til skolen forbi bjeffende hunder gjennom hele 1.klasse, slik at jeg fikk en bekreftelse på at hunder faktisk var så farlige at mor måtte være med og beskytte meg. Hun viste også meg omveier i nabolaget som jeg kunne ta når hun en skjelden gang ikke kunne følge meg, slik at jeg skulle slippe å bli skremt. Det er noe ganske annet å si at man forstår at hunden virker farlig, men samtidig la sitt barn forstå at en hund som står bundet i en hage ikke kan skade deg når du går forbi. Det hadde kanskje vært mere til hjelp også, enn å bli avhengig av en voksen for å kunne gå forbi hager med hunder (som andre barn på skolen faktisk maste om å få gå tur med alene)...

[Gjest gjest]

Og hvorfor kan hun ikke ha en grunn til å være redd?

Underbygge noe er å grunngi noe, hvor skal man ikke gjøre det?

Som liten jente på 6 år med mamma bare annenhver uke som i tillegg skyver henne unna og vil ha egentid så er det ikke rart barnet søker og søker etter bekreftelse.

Ærlig talt. Dette er ikke en mor som skyver ungen sin unna. Dette er en mor som har ungen oppi senga og skriver på KG om hvordan hun skl få henne trygg. Tull på deg.