Atletisk

[Gjest Lan]

Det var kanskje ikke aktuelt, men fant få andre steder å poste det.

Jeg har løpt hele livet. Ikke fordi det var viktig å bli best men fordi jeg mente det var viktig for meg og de jeg ville komme til å dele dette livet med. Har ofte sittet nattestid og lurt på hva poenget er mens jeg har sett på fjerne stjerner.

Etter noen med flere eiere i samme selskap, valgte jeg å dra det videre alene av den enkle grunn at det var i ferd med å gå konkurs. Jeg ønsket ikke det. Jeg ville ikke nav. Jeg ville ikke stå uten noe av alt jeg hadde kjempet for. Jeg tok opp lån og dro videre på egenhånd. Jeg jobbet som gal og det viste seg å finnes en vår i horisonten.

Jeg sitter fortsatt og ser på stjernene og lurer på om jeg rett og slett også løp fra de jeg skulle dele dette med.

Siste måneden har vært tøff med årsoppgjør og den del andre tekniske ting ved selskapet som har krevd mye tid. Jeg traff også en jente. En som fikk meg til å bli litt nervøs. Vi har møtt hverandre noen ganger i den perioden. Selv om det ble litt senere enn først antatt, kan kanskje dette være hun jeg løp i fra.

Men gamle ting fra når vi nesten gikk konkurs lager problemer. Selv om firmaet går i stor pluss og jeg ikke skylder noen noe, så finnes det papirmøller som kan spenne bein på deg. I frustrasjon gikk jeg fra lunsj med en som virkelig kan bety noe til, revisor, advokat og til slutt til lege før jeg skulle møte en investor jeg var avhengig av.

Jeg satt på legerommet og så på klokken og humret for meg selv over hvorfor de alltid er omtrent 20 minutter forsinket. Jeg ble tilkalt fordi jeg hadde vært svimmel en stund og hadde tatt prøver. Jeg leste Se og Hør. Om det svenske bryllupet. Om den korte mannen som gifter seg i Afrika. Jeg så på klokken og visste jeg hadde problemer. Faen, jeg hater at andre roter bort min tid som jeg selv har planlagt nøye!

Endelig fikk jeg møtt min pakistanske venn, som for øvrig er en fantastisk lege men litt for prateglad, og jeg satt meg ned raskt i håp om at det kunne skape fortgang. Tumor Cerebri, var årsaken til svimmelheten. Ikke at jeg hadde løpt fra noen eller andre ting. Bare det han sa. Det satt flere der inne. Jeg trodde det var studenter først før jeg så at de kanskje var for gamle.

Nå ble det aldri noe møte med investor for å forklare at alt var teori og at ingenting var galt. Han måtte ta mitt ord fra sms. Nå er det prøver og behandling. Dette er tydeligvis den mest økende kreftformen i Norden. Det finnes mange forskjellige former. Jeg er glad jeg ikke fikk en som gjorde meg psykisk syk. Har i alle fall ikke gjort det enda. Men gode prognoser er jeg glad for at jeg ikke har fått. Med tanke på at den er nokså ondartet. At noen lyver meg rett opp i ansiktet har jeg aldri tålt. Spesielt ikke nå.

Fortsatt lurer jeg på om det finnes liv på planeter rundt disse stjernene vi ikke ser så godt om sommeren. Håper jeg ser dem neste vinter. Jeg skal i så fall bruke hvert sekund på å nyte synet av dem. Sirius, den blå. Rigel, Epsilon. Nære nok men fortsatt ufattelig langt unna.

Jeg håper det går bra med firmaet. Jeg håper jeg ikke løpte fra meg selv.-

[Gjest pastablasta]

Jeg håper det går bra med firmaet. Jeg håper jeg ikke løpte fra meg selv.-

...eh. Lykke til.. ?