Usikker og forvirret:S

[Gjest I tankeboksen]

Trenger noen synspunkter fra utenforstående her;)

Jeg er i et forhold som er rimelig ferskt.

Jeg har aldri klart og stole 100% på noen, ikke engang faren til barna mine.

Jeg hadde et håp om at jeg hadde blitt noe bedre nå etter en god stund alene, men mistenksomheten og sjalusien er fortsatt tilstede:(

Jeg har aldri hatt det så fint sammen med noen, ALT stemmer mellom oss. Den følelsen er så utrolig deilig:)

Men jeg blir sittende for meg selv og lure på om jeg noensinne klarer og føle meg trygg og slappe av i et forhold.

Etter en stund alene, må jeg si at det er slitsomt og være i et forhold igjen, med alle bekymringene, tankene osv....

Jeg blir så oppgitt, for det kan da ikke være meningene at jeg skal være alene resten av livet heller?

Var ikke så mye og gå etter dette, men kanskje noen som kjenner seg igjen??

Takknemlig for alle innspill iallefall:)

[Gjest Marlo]

Det er jo bare du som kan endre på ditt eget tankemønster.

Har du tenkt på å oppsøke en proffesjonell - psykolog eller noe - som kan hjelpe deg med å sortere tankene, lære deg teknikker til å endre tankemønsteret m.m.?

Om du ikke har gjort det, så kanskje du burde, for det er ikke noe godt å ha det slik som du har det.

[kim_84]

Jeg ville prøvd å være åpen om det med den nye flammen. Så vil han helt sikkert hjelpe deg sakte men sikkert igjennom det

[Gjest I tankeboksen]

Jeg har vært hos psykriater (?) men følte ikke at dette hjalp meg noe særlig, annet enn at usikkerheten min grunner i barndommen.

Ting har blitt mye bedre, er ikke noe tvil om det, men det er fortsatt for mye igjen til at jeg kan klare og leve normalt med det tror jeg. Iallefall uten og bli gal av meg selv;)

Det var dette som ødela mellom meg og bf, og nå sitter jeg kort tid etter jeg har blitt sammen med en helt utrolig gutt og lurer på om jeg skal fortsette eller ikke:S

Jeg har vært åpen med han om dette(lært av mine feil), så han veit hvordan jeg føler det, og han har det på mange måter likt som meg, noe som gjør det lettere for meg fordi han har forståelse, men han sliter ikke med sjalusibiten som jeg gjør.

Det skal sies at jeg er ikke er en jente som maser, spør og graver om alt, beskylder han for ting osv osv....

Jeg har enda ikke sagt noe om følelsene jeg har fått i visse situasjoner, det er fordi jeg VEIT hvor på trynet det er å i det hele tatt ofre det en tanke.

Nei, det er vanskelig. Jobber med meg selv hele tiden, forteller meg selv hvor dum jeg er som tenker sånn, at han er glad i meg, det er meg han vil ha o.l

Det funker jo stort sett der og da, men tar gjerne noen dager så kommer det nye bortkastede bekymringer:P

[Gjest AnonymBruker]

skal si jeg kjenner meg igjen.

har begynt å tro at hjernen min produserer problemstillinger for å underholde seg selv.

det er noe forbannet tull, det vet jeg, likevel produseres dumme bekymringer på løpende bånd.

men det blir bedre med tiden. nå er jeg tålmodig nok til å vente på at noen ting løser seg selv.

ikke alt gjør det, men forbausende mye.

det verste er de tingene som er nesten et år frem i tid. har ikke blitt SÅ tålmodig.

gutter derimot bekymrer seg svært lite.