Usikker..

[Gjest AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk samboer, pen, omsorgsfull,kjærlig,smart osv osv. Kunne fortalt i evigheter om hvilken flott mann han er.

Men i det siste har jeg skjøvet meg mer og mer unna ham..

Èn av grunnene kan være at han har nektet meg å ha mannlige venner, jeg får ikke ha kontakt med dem jeg kjente før jeg møtte ham og jeg får ikke lov til å bli kjent med nye, med mindre det er kompiser av ham eller samboere til mine veninner.

Jeg har alltid hatt mange kompiser og har trivdes best i selskap med menn, og jeg er fullt kapabel til å ha vennskap med menn uten at det ligger noe som helst mer i det enn vennskap.

Dette føler jeg er en alt for stor begrensning i mitt liv. Skal jeg gå resten av livet uten èn eneste kompis? jeg som har vokst opp med å klatre i trær og leke med småbiler sammen med guttene.

Jeg ønsker å leve sammen med samboeren min, og vi planlegger barn, men hvordan skal jeg gå fram for å få lov til å være meg selv? Jeg føler ikke at jeg er meg selv når jeg er nødt til å velge venner utifra kjønn.

Håper noen har gode tips og råd til meg.

[Gjest gutte-jente]

hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen?

Hvis dere er unge, er min erfaring at det blir færre guttevenner etterhvert. Jeg hadde mange før, gjennom hobby og studier og litt på jobb. Nå er jeg 38, har mindre tid til venner, men har nå nesten bare jentevenner, i hvert fall ingen guttevenner jeg betror meg til.

hvis forholdet er nytt, er det kanskje noe som vil gå seg til når dere blir litt mer trygge på hverandre?

Uansett, alle partnere har "noe", hvis mannen forøvrig er perfekt, får du vurdere om dette er det ene du kan tenke deg å ofre for å få ett fantatisk forhold:-)

Men jeg skjønner godt at du reagerer, deg ville jeg også gjort, uansett hvilket ultimatum min kjæreste ga meg.

[The Kitten]

Du velger dine venner selv uavhengig av hvilket kjønn han mener de bør ha. Så enkelt er det.

[Gjest sommerdrømmen]

Dette er ikke bra. Du skal selv velge hvem som er dine venner, straks partneren setter begrensninger eller ultimatum som gjør at du ikke kan være deg selv,.. så er noe av respekten borte.

Det skjøre fine forholdet bygget på RESPEKT og kjærlighet tåler ikke slikt , mener jeg da. Det er nok derfor du skyver han unna, respekten har fått "et hull å renne ut av"..

Har hatt noen slike opplevelser med min ex, ..sa jeg at jeg ville vente med barn måtte jeg bare pakke sekken, en melding fra en kompis..han jagde meg på dør, drakk jeg litt for mye en kveld så var det et stort nummer utav det og igjen at forholdet nå var over..

Og dumme meg, la meg på kne... Respekten rant ut og forholdet er nå dødt..

Jeg sier bare, tenk deg godt om og søk videre råd. Klem!

[Havbris]

Jeg synes du skal tenke nøye igjennom en fremtid med denne mannen, og dere bør ta en prat om helt grunnleggende forutsetninger for forholdet. Slike forutsetninger handler om forhandlinger om grenser og respekt for den enkeltes integritet. Slik du fremstiller det - så er det han alene som har definert grenser og kjøreregler uten at din stemme har vært med i den diskusjonen. Han forsøker å ta kontroll over din handlefrihet, og jeg tror ikke du kan leve med det i lengden.

[Optimist40]

Jeg har en fantastisk samboer, pen, omsorgsfull,kjærlig,smart osv osv. Kunne fortalt i evigheter om hvilken flott mann han er.

Men i det siste har jeg skjøvet meg mer og mer unna ham..

Èn av grunnene kan være at han har nektet meg å ha mannlige venner, jeg får ikke ha kontakt med dem jeg kjente før jeg møtte ham og jeg får ikke lov til å bli kjent med nye, med mindre det er kompiser av ham eller samboere til mine veninner.

Jeg har alltid hatt mange kompiser og har trivdes best i selskap med menn, og jeg er fullt kapabel til å ha vennskap med menn uten at det ligger noe som helst mer i det enn vennskap.

Dette føler jeg er en alt for stor begrensning i mitt liv. Skal jeg gå resten av livet uten èn eneste kompis? jeg som har vokst opp med å klatre i trær og leke med småbiler sammen med guttene.

Jeg ønsker å leve sammen med samboeren min, og vi planlegger barn, men hvordan skal jeg gå fram for å få lov til å være meg selv? Jeg føler ikke at jeg er meg selv når jeg er nødt til å velge venner utifra kjønn.

Håper noen har gode tips og råd til meg.

Å få barn er den største avgjørelsen du tar i livet og det største ansvaret. Du må kjenne godt etter om dette er mannen du vil ha som far til dine barn, om dette er mannen som du føler har de beste forutsettninger for å oppdra barn sammen med deg. Har dere de samme verdiene, ulikheter har dere sikkert, er disse til glede for dere eller til ulempe?

Dere må sammen finne grunnverdiene i deres forhold, dette uavheging om det handler om venner, økonomi, barn, kjærlighet, hobbyer eller annet. Sammen kan dere finne ut hva som betyr noe for dere og som dere ikke kan unnvære, og hva dere kan enes om at ikke er så viktig. Men BEGGE parter må kunne ta del og bli hørt og forstått.

Å gå på akkord med seg selv eller gi opp noe som man føler er viktig for en, det vil på sikt føre til problemer. Tenker du må kjenne godt etter hva som er viktig for deg, ta en samtale med din kjære og se om hva som kommer ut av det.

Et forhold bør være basert på gjensidig respekt og omsorg. Man er jevnbyrdige og like mye verdt, man evner å se den andre som et menneske med egne behov og interesser og glede seg over ulikheter. Man har den andres beste i tankene i alle sine handlinger og gir av seg selv. Utopisk? Nei, men vanskelig for mange vil jeg tro.

Vi er alle så ulike, med ulike utgangspunkt i livet. Men tenker at hva vi har erfart ikke nødvendigvis er de erfaringene vi bør stole på er de korrekte for hvordan vi videre skal leve. Vi kan bare i liten grad ta veksler på tidlige levd liv, fordi de menneskene vi da fylte tilværelsen med ikke er de vi nå har foran oss og lever side om side med. Så det er nå du må kjenne etter hva du vil med livet ditt fremover og med denne mannen.

Ønsker deg lykke til og håper det ordner seg

Endret 16. juni 2010 av Optimist40

[Gjest MikeWaters]

Håper noen har gode tips og råd til meg.

Varsellampene dine burde ha blinket frenetisk for lenge siden, det er ikke rimelig å nekte deg å treffe dine venner eller å få nye uansett hvilket kjønn eller legning de måtte ha.

[I Grosny]

Jeg synes det er opp til deg å vurdere hvlike menn som er upassende.

Selv er det et par kvinner jeg holder meg unna, fordi de er i heiteste laget, men det er min vurdering. Jeg holder meg unna min x. Jeg vet også at det hadde vært ubehagelig for min kjære å vite at jeg satt inne hos x i flere timer. Og jeg ønsker heller ikke å fyre opp x sine omstartdrømmer.

Om du er klar for å leve ett liv med stramme restriksjoner må du tenke nøye gjennom. Hva med å være tydelig på at du møter de vennene du vil møte, og at du ikke aksepterer noe tull fra han , og se hvordan det går?

Jeg har vært litt urolig ett par ganger når dama mi sammen med venninnner har besøkt en mann, men når jeg har hilst på han et par ganger så er det ikke skummelt lenger. Selv om han er penere enn meg. Men jeg har aldri gitt henne noe forbud.

[I Grosny]

Men i det siste har jeg skjøvet meg mer og mer unna ham..

Jeg tror du skal fortelle han at du er på vei til å skli unna han, og fortelle hvorfor. Så kan du spørre han om han ønsker å gjøre det som skal til for å snu utviklingen. Er dette et rent sjalusiproblem? Eller er det mest stolthet og feil idèer?

Sjalusi kan dempes hvis du lar han bli kjent med disse mennene, og stoltheten kan han vel bestemme seg for å jekke ned.

Hvis han står på krava sine, så er det en sakte men sikker avslutning av deres kjærlighet, og dere bør ikke få barn sammen.

Hvis han vil, ønsker å klarer å snu, så må du se det an ett par år, sjekke om det er reellt og varig før du eventuelt kan slutte med prevensjon.

[Mir]

Jeg syns ikke han høres så fantastisk ut.