Det gjør så vondt å vendte på han.

[Gjest Trist og vondt]

Det er så vondt å sitte med masse spørsmål og å være trist, bare fordi jeg ikke tørr å spørre han om det skal bli oss to igjen. Jeg klarer bare ikke å gi slipp, da jeg vet at ordene "kan aldri bli oss to igjen" faktisk ikke er tilstedte. Det er vondt når man vet hva man selv egentlig vil, men ikke vet hva den andre vil.

Jeg er så redd for å mase, og hver gang jeg tror jeg har gått over streken, svarer han muntert og fint tilbake. Jeg føler meg ganske lettet over det, men tanken på at jeg enda ikke vet hva han vil er så pinefull.

For han sier ikke nei, men han sier ikke ja heller. Han sier klart, kanskje, fortsatt osv.

Så tenker jeg, hva er å mase da? Har man avtalt å holde kontakt med hverandre, så vil jeg gjøre alt for at han ikke skal miste interessen for meg. Jeg prøver å ikke snakke så mye om det, spør han hvordan det går, men jeg vet jo hva svaret alltid blir; "Det går helt greit/fint/ok her". Noen ganger så hyler det i kroppen om å faktisk spørre han om forholdet vi hadde, og spørre han om han savner meg. Han tar dessverre aldri initiativet selv først. Når han gjør det er det noe alvorlig. Sånn har han alltid vært.

Jeg har telefonangst, men jeg har så lyst til å prate med ham, og noen ganger klarer jeg det. Andre ganger bare ber jeg om at han ikke tar opp telefonen, så han kanskje kan ringe meg opp igjen.

Dere tror kanskje at han gjør det med vilje, men han gjør ikke det. Det er noe vi begge har sagt, vi er for dårlige på telefonen...En likhet, men dessverre ingen positiv likhet.

Noen ganger, eller ofte, kan det ta noen timer før han svarer. Tankene kommer opp om han faktisk planlegger hva han skal svare....

Noen uker etter siste telefonsamtale klarte jeg å ringe ham opp igjen. Jeg er så redd og usikker at samtalene blir ganske kort. I det siste har det vert meg som bruker "på tide å legge på" stemmen. Har liksom ikke så mye å si, men jeg vil så høre den fantastiske stemmen hans. Går med et håp og fantasi om at han skal fortelle meg at han har tenkt i det siste, om at han vil at vi skal prøve på nytt. Det skjedde ikke enda... jeg begynte å gråte rett etter jeg la på.

Så noen minutter senere får jeg en melding av han. Han syntes det var bra å høre stemmen min igjen. Er det et håp? jeg tørr ikke å tro det, jeg avbrøt den tanken og tilføyde at han sikkert bare sa det for å sjekke om alt gikk bra med meg. Men kan det være det?

Hvis jeg sier at folk beskriver han som en trofast og ærlig person, en ordentlig ung mann. Ikke den typen som går på alt og alle, og ikke den typen som ønsker å såre noen, en mann som forteller hva han føler selv. Men han er også en litt sjenert mann. Kan det hindre ham i å faktisk tørre å fortelle hva han egentlig vil, nå etter to måneder?

Mistanker om andre har aldri klart å feste seg i hodet på meg, fordi jeg tror på ham. Jeg vet at han ikke er en sånn person. Det jeg ikke liker er at han har en tendens til å være veldig "laid back" i personligheten og jobber mye, så jeg føler at han gjør ting uten å forhøre seg med andre når han skal ta avgjørelser. Han planlegger ikke mer enn en ting av gangen.

Noe jeg ville var å lære å kjenne ham, akseptere sånn som han er. Jeg forstår han, jeg lytter. Men jeg er dessverre ikke der hos han hver dag...Noe som var problemet, men med alternativene jeg har gitt ham, så er jeg blitt mer og mer usikker på om det egentlig var det.

Jeg ønsker han jo så inderlig, det er helt nytt for meg å føle det sånn. Jeg elsker han virkelig, jeg vet det, fordi jeg vil at han skal gjøre det som han føler er det rette for ham. Han ønsker av meg at jeg gjør det samme, det har han sagt. Men jeg VET at det er han jeg vil ha, jeg kjenner det som en stor påle langt inn i hjertet. Samtidig så ser jeg fremtiden hvor en må ofre en del av noe.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvis jeg spør han, ringer til ham og spør, vil jeg ødelegge det eller vil jeg beholde? Hvis jeg venter til han sier det til meg, vil jeg ødelegge det, eller vil jeg beholde?

Jeg gjør det bare verre for meg selv, men jeg klarer ikke å stoppe å håpe når den faktisk er der. Jeg klarer heller ikke å vente stort lenger..Jeg får dårlige tanker, jeg får lite lyst på livet rett og slett.

Det er sånn; Hadde jeg klart å snu på sola for å vise dens beste side, så hadde jeg gjort det for ham. Jeg hadde besteget MT. Everest hvis det var det som skulle til for å få ham tilbake.

Mest av alt, så ønsker jeg at han skal vite at jeg har sluppet ham fri fordi jeg elsker han. At det er han som skal få lov til å velge. For jeg vet hva jeg vil, men vil ikke ødelegge.

Er jeg for redd, eller er det vert å være lydløs en stund for å vente på svar fra en som ikke en gang spør hvordan det går med meg? Håper virkelig at jeg er for blind til å se tegn her, at jeg bekymrer meg for mye, at det egentlig vil gå bra.

[kim_84]

Hvis du har problemer med å si hva du føler til han, så ville jeg tatt med det inlegget her og vist det.

Så får du kanskje en reaksjon å forholde deg til.