Vondt for meg når barna skal til far...

[Gjest Meg]

Min mann gjennom 15 år valgte for 3 mnd siden å flytte fra meg pga en annen; en jente som er nesten 20 år yngre enn meg. Forut for dette var flere måneder med utroskap samt en periode hvor vi (mest jeg) forsøkte å løse problemene, men han fortsatte forholdet og valgte til slutt å flytte. Mye sinne, vonde følelser og vonde ord mellom oss.

Vi forsøker å samarbeide når det gjelder barna som er 8 og 14 år, men jeg synes det er tungt. Sitter igjen med både kjærlighetssorg og mye oppdemmet sinne og følelser som ikke er ferdig bearbeidet.

Min xmann flyttet umiddelbart sammen med henne og de periodene han har barna er de da selvsagt der. Hun har også barn. Jeg vet at det må to til for å begå utroskap, men jeg mener hun har ødelagt et godt ekteskap og jeg kjenner til tider at jeg hater henne (selv om jeg aldri har truffet henne). Selv om det ikke er viktig i den store sammenhengen må vi selge huset - som er fra århundreskiftet og som vi har brukt 5 år på å restaurere - og det synes jeg også er vondt. Mye praktiske ting som skal ordnes og som er tungt følelsesmessig.

Når barna drar til far synes jeg det er helt forferdelig. Jeg vil jo at de skal ha et godt forhold til han og at de skal ha det bra når de er der, men jeg hater tanken på at de er sammen med henne. Når de kommer hjem vil jeg høre minst mulig om hva de har gjort; jeg spør om de har hatt det fint og så spør jeg ikke mer. Den største skjønner opplegget og sier ikke så mye, men den minste skjønner det ikke og kan fortelle begeistret hva de har opplevd. Da forsøker jeg å lukke ørene mens jeg nikker og smiler og sier ”så fint” eller ”kjempeflott”.

Er dette normale følelser? Og vil de noen gang forsvinne?

[Gjest regine]

Ja - det er normale følelser. Du er sveket, sint og bitter og det er klart at det er vondt for deg at dine barn er hos den andre kvinnen.

Det er imdidleritid viktig at du - som du sier du gjør - ikke viser dette til barna (selv om den største skjønner mer av det).

Det vil også bli bedre etterhvert - det MÅ det, for din egen del. På et eller annet tidspunkt må du gå videre, bort fra de destruktive følelsene som du naturlig nok sliter med nå.

Brudd er vondt - og når da den som har vært utro også utviser såpass dårlig dømmekraft at h*n flytter rett inn hos "den andre", så har jeg full forståelse for at du sitter igjen med mye sinne.

Det høres dramatisk ut - men det burde ikke vært lov å flytte rett inn til noen FØR en del ting er løst med det gamle forholdet. Som f.eks. praktiske ting som hussalg etc. Ikke være for hard mot deg selv i fht. hva du føler - i din situasjon er det lov å hate og å være sint (men igjen: ikke over år).

sender deg en klem og lykke til videre. Det ER lys i enden av tunnelen (og nei, det er ikke et møtende tog).

[Gjest gjestdeluxe]

Min mann gjennom 15 år valgte for 3 mnd siden å flytte fra meg pga en annen; en jente som er nesten 20 år yngre enn meg.

Jeg mener hun har ødelagt et godt ekteskap.

Om hun ikke hadde truffet din mann, ville dere ha levd sammen i dag, tror du?

Du vil nok bli vant til det etterhvert, at barna skal besøke sin far, for det vil de vel gjøre ofte! Det kan ta lang tid å komme over det som har skjedd for deg...så det blir sikkert tøft.

[Lizzee]

Du blir definitivt vant til det etterhvert!

Det høres sikkert merkelig ut for deg nå men en dag kommer du til å synes det er veldig fint å få tid for deg selv.

Det du gjør nå er ikke bare å savne barna dine, men også forholdet/familien dere bare for litt siden var. Du har også fokus på den andre kvinnen. Det viktigste nå er at barna har det bra tross situasjonen!

Etterhvert vil du klare å få mer fokus på deg selv - og faktisk glede deg til helg uten barn!

Det er 15 år siden jeg var i din situasjon (og den dama min eks da flyttet inn hos er historie for lengst...) og de første helgene ungene var hos faren sin satt jeg hjemme alene og gråt... Hvor lang tid det tar før det snur vet jeg ikke. Men en dag så smiler du når de har dratt og bare gleder deg til å legge deg i badekaret med et stort glass rødvin og slappe av uten forstyrrelser!!

[Gjest lik historie]

Min historie er litt lik din sin, bare at jeg er kone nr 2.

Min mann gikk fra sin kone og giftet seg med meg. Før jeg skriver videre: alle skilsmisser er forskjellige, det er altid flere sider av samme sak, mitt poeng er å kommentere det du skriver.

Min mann bodde alene i 15 måneder før vi flyttet sammen, det tok 6 måneder fra han flyttet ut til jeg møtte barna første gang. Vi tok dette veldig gradvis. Giftet oss 2 år etter skilsmissen.

I de ti årene som har gått har ingenting endret seg. De første årene var jeg veldig bevisst min egen rolle, holdt meg alltid i bakgrunnen, var aldri tilstede på ulike tilstelninger på skole, fritid osv, selv om barna ba meg om det.

Dette gjorde jeg fordi jeg 1)ikke er ett monster, og hadde stor forståelse for hvor vanskelig dette var for mor og 2) mor ga tydelig uttrykk for at hun ikke ville komme hvis jeg kom - og jeg tenkte da at det tross alt er best for barna at mor er med.

Vi har alltid tenkt at ting vil bli lettere, at det vil "gå seg til".

La meg gi to eksempler på hvordan situasjonen er nå.

1. For ett år siden var eldstebarnet konfirmant. Da hadde vi bodd sammen i 8 år, mor og far har barna to uker hver.

Da far og mor møtes for å diskutere konfirmasjon, blant annet gjesteliste - og mitt navn blir nevnt - sier mor at hun aldri vil være under samme tak som meg, verken i år, neste år om ti eller om tjue år. Det ble to selskap, men jeg orker ikke å fortelle om alle tårene på barnet før vi kom til den løsningen.

2. Før, når barna var små, fikk de ikke nevne navnet mitt i huset til mor. Vi overkompenserte med å spørre masse om hva de hadde gjort hos mor, hadde bilder av henne på rommet deres osv. Hvis jeg møtte mor og barna i sentrum, var det to små barn med masse dårlig samvittighet som tod bak ryggen til mor og skydbetynget vinket til meg - med handa tett inntil kroppen slik at mor ikke skulle se/merke bevegelsene. Jeg var knust hver gang dette skjedde, bor på en liten plass og møtte dem på butikk, post osv.

Barna er utrolig lojale mot mor, uansett hva disse mange episodene har påført dem av tap og smerte. De har gått inn i situasjonen og tatt ansvar for mors følelser, forsvart henne og prøvd sitt beste for å beskytte henne. Og dette har altså pågått i 10 år for dem.

Jeg tror både TS og andre ser at det er ikke barn som skal ta ansvar for foreldres følelser eller beskytte foreldre sine. Jeg har stor forståelse for at du i en periode beskytter deg selv, og kanskje er deg også mulig å si til barna at du håper de har det kjekt, men at det er litt rart for deg, at du og far ikke lenger er kjærester.

Men pass deg for å havne i en situasjon hvor du om 10 år fra nå fremdeles tenker likedan om situasjonen. De eneste taperne da blir dine egne barn.

Jeg lever godt med at min manns eks-kone ikke vil se meg eller være under samme tak som meg. Men av og til er det veldig vanskelig for barna, og den dag i dag har vi episoder med tårer og frustrasjon fordi jeg ikke er tilstede på ting som er viktige for dem og hvor de ønsker at jeg skal være med.

Ønsker deg alt det beste og håper ting blir lettere etterhvert.

[Gjest Meg]

Til lik_historie

Jeg hører hva du sier og skjønner selvsagt at skilsmisser har flere sider. Høres ut som om dere gjorde det så "riktig" som det går an i en slik situasjon.

Uten å komme med hele min forhistorie kan jeg vel si at det var tvert motsatt og at det derfor er vanskelig nå. Hadde han/de vært ærlige og sagt det hvordan det var, så hadde det selvsagt vært tungt, men jeg hadde kanskje hatt litt respekt for dem i dag. I mitt tilfelle var det utroskap over en lengre periode, løgner og bortforklaringer opp og i mente etter at jeg avslørte forholdet. Jeg ble beskyldt for å være overmistenksom og paranoid når jeg luftet mine mistanker om at forholdet fortsatte; mistanker som senere viste seg å være helt korrekte. Den totale mangel på respekt de begge viste meg og hennes "innsats" for å få han (har jeg hørt folk som kjenner henne) gjør at jeg i dag forakter henne og har null respekt for henne.

At min xmann flyttet direkte fra meg og inn til henne gjorde at barna våre nesten over natta fikk et nytt hjem å forholde seg til, et hjem på et helt nytt sted med helt ukjente mennesker.

Alt dette gjør at jeg har vanskelig for å akseptere henne som omsorgsperson for mine barn og det gjør vondt for meg når de er der. Jeg synes det høres så flott ut når folk som er skilt sier at de er takknemlige for at barna har så mange mennesker rundt dem som er glade i dem, og jeg håper indelig at jeg en gang kommer så langt at jeg kan se det på den måten. Men akkurat nå synes det som helt uoppnåelig!

[Gjest Gjest]

Og er det ikke typisk at den som skal passe på barnas følelser i all evighet er den som sitter skamsåret og ødelagt tilbake.. At den som gikk bak barnas rygg (!) med det ultimate svik skal gi mor til barna råd om å ikke såre dem... Jeg sier ikke mer.

TS, det er ikke noe du kan gjøre med situasjonen. Annet enn å gå videre, leve ditt eget liv. Barna er selvstendige individer, dette er et ledd i prosessen hvor de før eller siden blir voksne og skal starte opp alene. Uten deg eller far. De kommer til å ta valg for egen del som får deg til å steile. Og du kan ikke gjøre noe annet enn å se på. Dette at de nå har far i en ny familie er en del av den prosessen. Og du må slippe det fra deg.

Se på det som tid til å lære deg selv å kjenne på en ny måte. Treff nye mennesker. Fyll livet med ting som gir deg noe.

La tiden jobbe for deg.

[Gjest Ruske-Sara]

Kjære deg -

du har min fulle forståelse for det du har vært gjennom. Jeg opplevde det samme som deg for nøyaktig ett år siden. Min x-mann flyttet rett hjemmefra og inn til sin nye, barnløse flamme - i det som liksom skulle være "pause" etter 15 års ekteskap og tre barn i skolealder.

Fortsatt sliter jeg med vonde følelser over at denne "lekemammaen" skal ha en rolle i forhold til mine barn. I sommer skal de på ferie i fire uker - det synes jeg er vondt å tenke på. De tar ungene med på skiferier og sydenferier. De har også kjøpt seg en megakåk (begge tjener veldig bra)de skal flytte inn i for å få plass til barna, mens jeg sliter med å få endene til å møtes fordi jeg skal beholde huset. Ja, det er sinnsykt bittert, og det må være lov å kjenne på alle de irrasjonelle følelsene som kommer. Jeg hater dette kvinnemennesket - selv om jeg kanskje egentlig og rasjonelt sett ikke har grunn til det. Det er faktisk min x-mann som er den store drittsekken, heldig for han har han nå fått en som matcher

Men det er faktisk sant som det er skrevet tidligere - det kommer til å bli bedre. Og det er rett og slett vidunderlig å kjenne på! Jeg kjenner på at det er en styrke i seg selv at jeg må takle disse følelsesmessige utfordringene hver gang, og at jeg klarer å roe dem ned fortere for hver gang.

Av og til tenker jeg faktisk for meg selv at "vet du, dette kan bli veldig bra". Men før man kommer så langt er det lov å rase, være forbanna, hate og fortvile - selv om det er aldri så irrasjonelt. Det har veldig mye med måten bruddet skjer på.

For tro meg; det er ikke gøy å komme til bilen etter skitur alene på morsdagen; og der står pappas nye flamme klar til å gå på skitur med dine barn - på morsdagen. Det er faktisk j** tøft, og ære være dem som takler slikt med full rasjonalitet...

[Gjest Anonym]

.

[Gjest AnonymBruker]

Dette høres kanskje litt rart ut, men det er godt å høre at dere savner barna!

Exen til min mann har ikke latt en anledning gå fra seg for å sende barna til oss. Det virker som festing er mye viktigere enn å finne på noe med dem i helgene. I mange år var det vi som hadde dem stort sett hver helg. Gud forby at vi skulle finne på noe en helg så hun måtte sitte hjemme. Da stakk hun kjepper i hjula lenge etterpå!

Hun hadde heller ingen betenkeligheter med å la meg ha dem alene rett etter vi ble sammen.

[Jalp]

Jeg forstår at dette er smertefullt og at du mener at du er utsatt for urett av mennesker du av den grunn ikke lenger vil ha noe med å gjøre.

Men du har nå to ansvar:

1. for barna

2. for deg selv

1.

Barna gjør at du må forholde deg til din exmann. Og du må faktisk legge tilrette for at barna får en best mulig oppvekst slik at de kan stå godt rustet for resten av livet. Det gjør du antakeligvis best ved å samarbeide med far.

2.

Når det gjelder deg selv, må du før eller siden velge om "drittsekken" og hans kvinne med sine handlinger skal få ødelegge livet ditt eller om du skal bestemme at de ikke skal få ha denne inflytelsen. For selv om du i utgangspunktet ikke har ansvar for de handlingene de har gjort, så er det faktisk du som bestemmer hvordan du skal leve livet ditt. Hadde jeg vært deg, ville jeg forsøkt å fokusere på nye muligheter. Du er en kvinne i din beste alder som har stor frihet til å nyte livet. Det er faktisk en frihet som mange i monogamiet misunner deg. Tenk på det du....

[Gjest Blondie65]

Hei trådstarter. Jeg har skilte venner av begge kjønn som savnet barna sine sårt og bittert i begynnelsen. Og savner barna gjør de jo selvsagt også senere, men det blir på en annen måte. Så savnet det er helt naturlig.

Det som gjør det ekstra ille nå er selvsagt at du står midt opp i et nytt brudd og der eks og hans nye flamme har forårsaket at du ikke ser ungene hver helg. Og selv om det går rykter om at hun har lagt alle de ting som går an å få til i kors for å frarøve deg din mann og barna samvær med deg, hun er ikke verdt magesyren din.

Det beste du kan gjøre er å ikke tillate deg å la hatet gro fast. Er de verdt magesyre? Er de ikke ... luft? Tynn innholdsløs luft uten folkeskikk?

Ja hun får en rolle overfor dine barn og det forstår jeg godt er ugreit. Etterhvert vil imidlertid du nyte fritiden din også - det er allerede nevnt i tråden her, men det kommer en tid med barnefri der du nyter dette i fulle drag. Den er ikke langt unna en gang den tiden. Nøkkelen er å aktivisere seg - snakk med vennene dine, be de merke av i kalenderen sin de vonde helgene sånn at dere kan gå på kino eller sludre med et glass rødvin eller 5 foran klissete snørrefilmer på tv'n. LEV kort og greit. Du har lov å savne barna dine, men du har også lov nyte friheten til å være fri og frank og selvstendig.

Stor klem til deg - dette går seg til fortere enn du aner! Men da må du ikke la bitterheten få parkere i hjertet ditt.

[Gjest Meg]

Du er en kvinne i din beste alder som har stor frihet til å nyte livet. Det er faktisk en frihet som mange i monogamiet misunner deg. Tenk på det du....

Jeg tenker og tenker.... Takk!

[Gjest Gjest]

Dette høres kanskje litt rart ut, men det er godt å høre at dere savner barna!

Exen til min mann har ikke latt en anledning gå fra seg for å sende barna til oss. Det virker som festing er mye viktigere enn å finne på noe med dem i helgene. I mange år var det vi som hadde dem stort sett hver helg. Gud forby at vi skulle finne på noe en helg så hun måtte sitte hjemme. Da stakk hun kjepper i hjula lenge etterpå!

Hun hadde heller ingen betenkeligheter med å la meg ha dem alene rett etter vi ble sammen.

Ja grusomt du, tenk om dere faktisk måtte hatt dem på heltid!

[Gjest Gjest]

Jeg tenker og tenker.... Takk!

og som du ser over her, vil du virkelig hevne deg og gjøre livet surt for kjerringa, så lar du de ha ungene mest mulig!